Under 18 og flytte med kjæresten?

[Chl85]

Jeg flyttet med kjæresten når jeg var 17(. Jeg jobbet og han jobbet. Men foreldrene mine sa alltid at det ikke var noen skam og snu, så dørene ville være åpne hjemme dersom ting ikke gikk bra

 

Vi bodde 1 år sammen også flyttet jeg hjem igjen for å fullføre vidregående. Jeg lærte myyyye på det året vedrørende økonomi styring(var ofte blakk og kom hjem å fikk brød og dopapir;) He he), ansvar for egen leilighet, det å bo med en annen og generelt passe på meg selv.

 

Var mye bedre rustet når jeg da flyttet ut som 20 åring igjen, visste litt mer hva jeg gikk til...med samme kjæreste

 

Nå var jeg RELATIVT moden i forhold til mange andre i min omgangskrets, så det spørs jo på hver enkelt egentlig.

 

[Anonym bruker]

Jeg har levd såpass lenge at jeg synes det er så trist når 17-18 åringer har det så travelt med å bli samboere og evt barn.

 

Anonymous poster hash: d9301...77e

[sug lut]

Jeg bor med kjæresten og er under 18. Synes det er dumt å se at enkelte er bastante når det gjelder hvem som er moden/umoden, det kan man definitivt ikke vite ut i fra alder. Begge går på skole og vi klarer oss superfint! :-) Nå skal det være sagt at jeg kjenner mange på min alder som jeg ikke ville anbefalt å flytte ut. 

Du er under atten. Du kan faktisk ikke uttale deg om alder i det hele tatt, du er knapt et egg og det vet du ikke før om mange, mange år. Men jeg er glad det går bra med deg.

[Iiiiik]

Jeg var en ganske fornuftig 17-åring, men tenker at livet mitt ville ha vært fratatt mange gode aspekter og livsfaser hvis jeg hadde blitt samboer så tidlig. Hadde kanskje klart det, men skjønner ikke hvorfor det haster sånn. Synes på et vis det er nokså trist at unge mennesker haster inn i det etablerte lenge før det er nødvendig. Hvis man blir "voksen" som 17-åring, er man i samme livsfase i kanskje 70 år. Jeg tror det gir for lite variasjon i livsløpet.

 

En av mine venninner ble samboer da hun var 17. Han var like gammel. Hun hadde temmelig kjipe hjemmeforhold, så jeg skjønner på et vis at det ble sånn. Med normale hjemmeforhold, ville jeg frarådet det.

 

Nå for tiden forholder jeg meg til en 15 år gammel jente som bor sammen med kjæresten som er 17. De er enige om at det er greit hvis hun blir gravid neste år. Jeg legger ikke skjul på hva jeg tenker om det!

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan har de tenkt å betale for husleie, mat og andre kostnader?

 

Det samme tenker jeg du som er under 18 her inne. Hvordan betaler dere for alle utgifter?

 

Anonymous poster hash: e0255...a68

Synes ikke noe om å brette ut om noe så privat som økonomien vår, men poenget er vel at vi klarer oss mer enn bra nok økonomisk. Vi setter riktig nok alltid opp budsjett til hver måned og har god kontroll over pengene våre, og det tror jeg er en av grunnene til at vi klarer oss såpass bra.

Regner ikke meddere jobber da.

 

 

Anonymous poster hash: e0255...a68

[Anonym bruker]

Jeg var en ganske fornuftig 17-åring, men tenker at livet mitt ville ha vært fratatt mange gode aspekter og livsfaser hvis jeg hadde blitt samboer så tidlig. Hadde kanskje klart det, men skjønner ikke hvorfor det haster sånn. Synes på et vis det er nokså trist at unge mennesker haster inn i det etablerte lenge før det er nødvendig. Hvis man blir "voksen" som 17-åring, er man i samme livsfase i kanskje 70 år. Jeg tror det gir for lite variasjon i livsløpet.

Jeg forstår hvorfor du tenker som du gjør, men tvil bare gjøre deg oppmerksom på at man ikke trenger å gå glipp av noe selv om man finner sin partner tidlig.

 

Som jeg skrev tidligere flyttet jeg sammen med min mann da jeg var 18 år. Vi hastet inn i et etablert forhold fordi vi var helt sikre på at vi hadde funnet den vi ville ha og vi så ingen grunn til å vente med å leve sammen. 20 år senere er vi like sikre på hverandre og forholdet.

 

Selv om vi flyttet sammen unge føler ingen av oss at vi har gått glipp av noe. Vi har bodd i flere forskjellige land, har spennende jobber, har reist masse, opplevd masse og alt har vi delt med hverandre. De siste 20 årene har definitivt ikke vært preget av noe prematurt satt voksenliv uten variasjon. Jeg vil våge å påstå at vi nok har har mer varierte liv enn de fleste på tross av at vi flyttet sammen tidlig.

 

Anonymous poster hash: 7b066...8e7

[Anonym bruker]

Når tenker på min egen ungdom og andre tilfeller jeg kjenner, så har de som har flytta tidlig ut gjort det som en flukt, de synes ikke livet hjemme er så OK.

(Noen få gjorde det utelukkende for å hå på skole 😊)

 

Jeg tenker skilsmissebarn, steforeldre, hslvsøsken, og foreldre som er opptatt av sitt.

 

Stemmer det hos dere?

 

Anonymous poster hash: 20253...b95

[JessicaM50]

Når tenker på min egen ungdom og andre tilfeller jeg kjenner, så har de som har flytta tidlig ut gjort det som en flukt, de synes ikke livet hjemme er så OK.

(Noen få gjorde det utelukkende for å hå på skole 😊)

 

Jeg tenker skilsmissebarn, steforeldre, hslvsøsken, og foreldre som er opptatt av sitt.

 

Stemmer det hos dere?

 

Anonymous poster hash: 20253...b95

Absolutt ikke i mitt tilfelle.

Flyttet i hovedsak for å gå på skole, samt å slippe avstanden på 4 timer med kjæresten min (nåværende samboer)

Kommer fra en ressurssterk familie, foreldrene mine er gift, og har vært de beste foreldrene jeg kunne ønsket meg gjennom hele oppveksten min. "Foreldre som er opptatt med sitt"? Forsto ikke helt den. Mine driver i hvert fall begge sine egne firmaer, men har aldri vært for opptatte for meg. Har heller ingen stesøsken :-)

Endret 2. mars 2015 av JessicaM50

[Anonym bruker]

Vi flyttet sammen da jeg var 17år. Dog så flyttet vi i svigermors kjellerleilighet. Vi flyttet i en enebolig, vi fikk leie fra en i min familie da jeg var litt over 18. Det gikk veldig bra, vi bor sammen enda. Tror vi begge lærte mye, både om hverandre, økonomi, mat, prioriteringer etc. For vi gikk jo på etpar smell i starten, da vi plutselig satt uten penger og måtte kjøpe nudler med småmynter etc..

 

Anonymous poster hash: 14b8f...355