Er slankeoperasjon for svake mennesker?

[Anonym bruker]

 

Jeg synes de vektoperert burde bli fulgt opp mye bedre både før og etter. Og det burde først være testet ut slanking og trening i regi av sykehuset først. Kjenner ei som ikke har noe problemer med å slanke seg. Men hun gikk inn for å bli slankeoperert, og måtte faktisk gå opp 30 kilo, for å få operasjonen. Og i ettertid har hun levd på sjokolade og alkohol. Gikk ned masse først, da det faktisk ikke er mulig å spise mye, så har hun gått opp og ned igjen som tidligere.

 

Jeg er selv overvektig, har slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var 13 år. Grunnet en grusom barndom med blant annet grovt misbruk. Men jeg forstår jo at en operasjon hjelper jo ikke. Alt sitter i hodet, jeg trenger heller en psykolog som kan spiseforstyrrelser. Nå er heller ikke jeg overvektig nok til å få operasjon da.

 

Anonymous poster hash: e80ee...820

Slanking i regi av sykehuset... de som kan slanke seg bør klare det hjemme, uten å bruke sykehusressurser.

 

Du skriver veldig nedlatende, forresten. Mens du selv søker sympati ved å skrive om misbruk. Hva vet vel du om hva som er bakenforliggende årsaker til andres overvekt? De er late, mens du er et offer?

 

 

 

Anonymous poster hash: 1f3e1...c61

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hvorfor noen velger operasjon da det er sikkert føles uoverkommelig å gjøre noe med det.

Selv om jeg mener at med tid og veiledning så kan de fleste klare det.

Det som er bekymringen, er at grunnen til at en har blitt overvektig ikke forsvinner med en operasjon.

 

Anonymous poster hash: 0b309...5ab

[Anonym bruker]

Lurer på om alle som går så kraftig imot hi her er like sympatiske ovenfor røykere?

 

Anonymous poster hash: 23e7b...bec

[Anonym bruker]

 

 

Mamma skal operere. Jeg synes overhodet ikke noe om det. Hun lyver for helsepersonell og alle legene, skriver falske matdagbøker og tyller innpå med godis og mat hver dag. I går gompa hu i seg en Skål sjokolade. I stad var det fine baguetter med masse feit pålegg på. Hun går jo ikke ned i vekt av det, men hun driter i det. ikke gidder hun å lette på ræva heller. Hun har allerede et altfor stort forbruk av vin og jeg er oppriktig bekymra for at det kommer til å eskalere når hun er operert. Jeg jobber med rus og avhengighet, og vi har påfallende mange pasienter som er opererte.

 

Selv har jeg gått ned masse, på pur viljestyrke. Det er slitsomt, og det er tungt å vite at jeg alltid må passe på inntak og uttak for alltid, men heller det enn en operasjon!

 

Anonymous poster hash: cb202...812

I din situasjon hadde jeg tatt en telefon til din mors fastlege og lege på sykehuset og fortalt hva som er sannheten bak din mors spising og alkoholkonsum. I en slik setting så er det jo ikke forsvarlig at hun får en operasjon nå.

 

Anonymous poster hash: c09a8...62b

Hadde jeg bare turt... hun er en dame med svar på alt. Går ikke an å motsi henne. Tok for endel år siden opp alkoholvanene hennes. Hun ble rasende. Lurte på om jeg oppriktig trodde hun hadde et problem. Snakket ikke til meg på lenge. Denne operasjonen har gått til hodet på henne. Alt hun snakker om hver gang vi snakker sammen. Hun kjenner så "mange" som har tatt den, og ingen har fått noe plager. Ingenting når gjennom. I 3 år har hun kjempet seg til en operasjon. Nå er datoen satt,og hun presterte å ringe sykehuset for å høre om å utsette den en uke. Et vennepar kommer nemlig hit til byen 2 dager etter hun er operert...Da kunne hun jo ikke dra ut å drikke med de... jeg har gitt opp å si Noe...

 

 

Anonymous poster hash: cb202...812

[Anonym bruker]

Vel, det dere sier er at tykke mennesker jevnt over er psykisk syke. Folk klarer generelt ikke å gå ned selv. 

Ok, skal tenke det neste gang jeg går forbi ei tykk ei. Syk er hun, syk i hodet.

 

Og jeg har også et eksempel på fråtsing i forkant og i etterkant av operasjon, like feit i dag så klart.

Anonymous poster hash: 83bd2...014

[Anonym bruker]

 

Vel, det dere sier er at tykke mennesker jevnt over er psykisk syke. Folk klarer generelt ikke å gå ned selv.

Ok, skal tenke det neste gang jeg går forbi ei tykk ei. Syk er hun, syk i hodet.

 

Og jeg har også et eksempel på fråtsing i forkant og i etterkant av operasjon, like feit i dag så klart.

 

Anonymous poster hash: 83bd2...014

 

... Og du er et eksempel på...?

 

 

 

Anonymous poster hash: 1f3e1...c61

[Anonym bruker]

 

Vel, det dere sier er at tykke mennesker jevnt over er psykisk syke. Folk klarer generelt ikke å gå ned selv.

Ok, skal tenke det neste gang jeg går forbi ei tykk ei. Syk er hun, syk i hodet.

 

Og jeg har også et eksempel på fråtsing i forkant og i etterkant av operasjon, like feit i dag så klart.

 

Anonymous poster hash: 83bd2...014

Det er forskjell på 10-15 kg overvekt og 40-50 kg overvekt. Sistnevnte har en alvorlig spiseforstyrrelse ja.

 

Anonymous poster hash: 8ee69...ea4

[Anonym bruker]

 

 

Mamma skal operere. Jeg synes overhodet ikke noe om det. Hun lyver for helsepersonell og alle legene, skriver falske matdagbøker og tyller innpå med godis og mat hver dag. I går gompa hu i seg en Skål sjokolade. I stad var det fine baguetter med masse feit pålegg på. Hun går jo ikke ned i vekt av det, men hun driter i det. ikke gidder hun å lette på ræva heller. Hun har allerede et altfor stort forbruk av vin og jeg er oppriktig bekymra for at det kommer til å eskalere når hun er operert. Jeg jobber med rus og avhengighet, og vi har påfallende mange pasienter som er opererte.

 

Selv har jeg gått ned masse, på pur viljestyrke. Det er slitsomt, og det er tungt å vite at jeg alltid må passe på inntak og uttak for alltid, men heller det enn en operasjon!

 

Anonymous poster hash: cb202...812

I din situasjon hadde jeg tatt en telefon til din mors fastlege og lege på sykehuset og fortalt hva som er sannheten bak din mors spising og alkoholkonsum. I en slik setting så er det jo ikke forsvarlig at hun får en operasjon nå.

 

Anonymous poster hash: c09a8...62b

Hadde jeg bare turt... hun er en dame med svar på alt. Går ikke an å motsi henne. Tok for endel år siden opp alkoholvanene hennes. Hun ble rasende. Lurte på om jeg oppriktig trodde hun hadde et problem. Snakket ikke til meg på lenge. Denne operasjonen har gått til hodet på henne. Alt hun snakker om hver gang vi snakker sammen. Hun kjenner så "mange" som har tatt den, og ingen har fått noe plager. Ingenting når gjennom. I 3 år har hun kjempet seg til en operasjon. Nå er datoen satt,og hun presterte å ringe sykehuset for å høre om å utsette den en uke. Et vennepar kommer nemlig hit til byen 2 dager etter hun er operert...Da kunne hun jo ikke dra ut å drikke med de... jeg har gitt opp å si Noe...

 

 

Anonymous poster hash: cb202...812

 

 

Tenkte ikke at du skulle ta det direkte med din mor, for det regner jeg med er rimelig unyttig nå. Men å ta det med lege på sykehuset f.eks. kan få dem til å følge din mor tettere, ta blodprøver av henne, stille strengere krav til henne. Du kan kreve at legene ikke avslører at noen har snakket med dem, men når de vet hva sannheten er så kan de bli tøffere med henne, stille krav, ta blodprøver som vil avsløre henne osv.

 

Når hun forsøker å utsette operasjonen en uke fordi det er viktigere å gå ut og drikke med venner, da viser jo det at hun aldri bør få innvilget en slik operasjon!

 

Anonymous poster hash: c09a8...62b

[Leirha]

For de fleste er det nok aldeles ingen lettvint løsning nei. Det er gjennomtenkt og disse menneskene har ofte prøvd det meste også over tid.. og for å få invilget en gastric bypas så må du bmi på 40 eller over. Vet ikke hvordan det er på en privat klinikk da, men regner med bmien din må Være høy.

bmi på 40 er mange kg det...

 

Men nå kan jeg dessverre tilføre til denne tråden at den eneste personen jeg kjenner som har fått utført et slikt inngrep gjorde det fordi det var en enkel løsning.

hun er min søster og er et de mest blåste mennesker som vandrer Denne jord.

Hun gadd ikke prøve slanke seg og brukte en høsten på å spisa seg opp til rett over grensa.

[Anonym bruker]

Vel, det handler nok litt om viljestyrke ja, er jo folk som klarer å gå ned masse masse uten operasjon. For meg handlet det ikke kun om det å gå ned i vekt, men også livet etterpå. Jeg vil sammenligne det med avhengighet, og for å slippe å kjempe mot denne avhengigheten av mat hele livet valgte jeg å ta en operasjon som gjør at avhengigheten er borte. Men jeg var heldig da, ingen spesielle psykiske problemer og har ikke hatt noe fråtsebehov i ettertid. Opererte for sju år siden, gikk ned 50 kg på ett år og har ligget stabilt etter det. Deilig å slippe å ha konstant dårlig samvittighet hver gang jeg putter noe i munnen og helt naturlig stoppe etter noen sjokoladebiter istedenfor å kjempe mot lysten å spise hele plata i et jafs.

 

Anonymous poster hash: a138a...316

[Anonym bruker]

Av de jeg kjenner som har fått utført slankeoperasjon, så har det ikke hjulpet noen ting. Ja, de har gått ned i vekt, men samtlige propper fortsatt i seg drittmat og gidder ikke å trene.

 

Anonymous poster hash: 921a2...707

[Bustetroll]

Det er nok noen som TROR det er en lettvinn løsning.. 
Kjenner 3 stk som har gjennomgått operasjon. 2 av dem er slanke og fine i dag, trener og har et sunt kosthold..
Den siste, hun tror hun bare blir tynnere ved å spise mindre. Der er det bilder av bollebaking, kakespising, pizza, kebab, burgere, pølser osv rett som det er, i tillegg til at det ALLTID er en colaboks på alle bilder hun legger ut. 
Syns det er utrolig sløvt, når man får en slik mulighet, til å bare kaste den vekk.
Det hjelper jo ikke om magesekken krympes, når alt man putter inn er cola, sjokolade og boller.. 
Hun kunne vært tynn i dag, men har bare gått ned bittelitt. Antar at hun vil gå like raskt opp igjen dessverre

Endret 26. februar 2015 av Bustetroll

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Mamma skal operere. Jeg synes overhodet ikke noe om det. Hun lyver for helsepersonell og alle legene, skriver falske matdagbøker og tyller innpå med godis og mat hver dag. I går gompa hu i seg en Skål sjokolade. I stad var det fine baguetter med masse feit pålegg på. Hun går jo ikke ned i vekt av det, men hun driter i det. ikke gidder hun å lette på ræva heller. Hun har allerede et altfor stort forbruk av vin og jeg er oppriktig bekymra for at det kommer til å eskalere når hun er operert. Jeg jobber med rus og avhengighet, og vi har påfallende mange pasienter som er opererte.

 

Selv har jeg gått ned masse, på pur viljestyrke. Det er slitsomt, og det er tungt å vite at jeg alltid må passe på inntak og uttak for alltid, men heller det enn en operasjon!

 

Anonymous poster hash: cb202...812

I din situasjon hadde jeg tatt en telefon til din mors fastlege og lege på sykehuset og fortalt hva som er sannheten bak din mors spising og alkoholkonsum. I en slik setting så er det jo ikke forsvarlig at hun får en operasjon nå.

 

Anonymous poster hash: c09a8...62b

Hadde jeg bare turt... hun er en dame med svar på alt. Går ikke an å motsi henne. Tok for endel år siden opp alkoholvanene hennes. Hun ble rasende. Lurte på om jeg oppriktig trodde hun hadde et problem. Snakket ikke til meg på lenge. Denne operasjonen har gått til hodet på henne. Alt hun snakker om hver gang vi snakker sammen. Hun kjenner så "mange" som har tatt den, og ingen har fått noe plager. Ingenting når gjennom. I 3 år har hun kjempet seg til en operasjon. Nå er datoen satt,og hun presterte å ringe sykehuset for å høre om å utsette den en uke. Et vennepar kommer nemlig hit til byen 2 dager etter hun er operert...Da kunne hun jo ikke dra ut å drikke med de... jeg har gitt opp å si Noe...

 

 

Anonymous poster hash: cb202...812

Tenkte ikke at du skulle ta det direkte med din mor, for det regner jeg med er rimelig unyttig nå. Men å ta det med lege på sykehuset f.eks. kan få dem til å følge din mor tettere, ta blodprøver av henne, stille strengere krav til henne. Du kan kreve at legene ikke avslører at noen har snakket med dem, men når de vet hva sannheten er så kan de bli tøffere med henne, stille krav, ta blodprøver som vil avsløre henne osv.

 

Når hun forsøker å utsette operasjonen en uke fordi det er viktigere å gå ut og drikke med venner, da viser jo det at hun aldri bør få innvilget en slik operasjon!

 

Anonymous poster hash: c09a8...62b

jeg syns det er helt forferdelig at hun får det. Sitter på ræva hele dagen, eser ut, orker ikke gå trapper (og hun er ikke diiiiger, som de på slankekrigen), men hun er så inaktiv! Alt er tungt. Og hun mener at denne operasjonen kommer til å gi henne et nytt liv. Men jeg tror ikke hun kommer til å begynne å trene eller spise sunt uansett og da er man jo like langt....

 

 

Anonymous poster hash: cb202...812

[Anonym bruker]

Til de som klager på sykdomsovervekt: Se på bilder fra flyktningeleire i Afrika, eller fra konsentrasjonsleire. Der er det ingen som er overvektige. Enough said...

 

Fråtsing kommer egentlig fra helvete, og er en av dødssyndene (i katolisismen).

 

Har jo også mye med trening å gjøre, så det kreves egentlig en kombinasjon av fråtsing og latskap (el. stillesitting) for å skape en fedmepasient.

 

Hvis man ser på heltene fra Bibelen, hadde de alle et sparsomt kosthold og levde egentlig mer eller mindre på grensa til faste. For eksempel Johannes Døperen.

 

Er selv litt overvektig altså, men på grunn av en viss treningsaktivitet har jeg ikke endt opp med fedme.

 

Anonymous poster hash: 60d08...3f7

[Anonym bruker]

Jeg er fedmeoperert. Har gått ned 50 kg.

I forkant av operasjonen gikk jeg minst 14 roede og libra slankekurs. Jeg har slanket bort rundt 90 kg på disse kursene (opp-ned-opp-ned og opp igjen) i løpet av 8 årene før operasjonen.

Jeg maktet bare ikke å holde kiloene borte. Jeg har trent hele tiden, men spist alt for mye.

 

Nå etter operasjonen har jeg endelig fått et normalt forhold til mat. Det er helt fantastisk å kunne spise middag og bli mett! Eller spise en bit sjokolade uten å "måtte" trø i seg en eller kanskje to 200 grams plater.

Tidligere hadde jeg ikke metthetsfølelse. Jeg kunne glatt spise 5 pølser i brød og fremdeles kjenne på at jeg ville ha mer! Nå spiser jeg maks en pølse og er da stappmett!

 

Mulig jeg er svak, men uten denne metthetsfølelse jeg fikk etter operasjonen hadde jeg aldri klart det. Jeg har vært konstant sulten under alle mine tidligere slankekurer (eller livstilsendring som det heter). Jeg har endelig fått et normalt forhold til mat og det er helt fantastisk!!!

 

Jeg hadde virkelig prøvd alt av kurser, kurer, slankemidler og tabletter før operasjonen, men ingenting virket over tid.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28

[Anonym bruker]

Nei, men jeg synes det er bekymrigsverdig at det er lite psykisk oppfølging etter slankeoperasjon. Den avhengigheten maten fungerte for er jo ikke borte, og mange slankeopererte utvikler nye avhengigheter fordi årsaken til overspisingen ikke er behandlet, kun symptomet.

 

Enig. Maten er nok for mange bare en liten del av det de sliter med. Å operere magesekk og tarmer løser ikke de andre problemene de har i livet. 

 

Anonymous poster hash: ba836...53c

[Anonym bruker]

 

Til de som klager på sykdomsovervekt: Se på bilder fra flyktningeleire i Afrika, eller fra konsentrasjonsleire. Der er det ingen som er overvektige. Enough said...

 

Fråtsing kommer egentlig fra helvete, og er en av dødssyndene (i katolisismen).

 

Har jo også mye med trening å gjøre, så det kreves egentlig en kombinasjon av fråtsing og latskap (el. stillesitting) for å skape en fedmepasient.

 

Hvis man ser på heltene fra Bibelen, hadde de alle et sparsomt kosthold og levde egentlig mer eller mindre på grensa til faste. For eksempel Johannes Døperen.

 

Er selv litt overvektig altså, men på grunn av en viss treningsaktivitet har jeg ikke endt opp med fedme.

 

 

Anonymous poster hash: 60d08...3f7

 

 

Dette innlegget må jeg si jeg ikke så komme i denne tråden i det hele tatt. Johannes Døperen?? 

 

Anonymous poster hash: ba836...53c

[BikkjeBisk]

Jeg er fedmeoperert. Har gått ned 50 kg.

I forkant av operasjonen gikk jeg minst 14 roede og libra slankekurs. Jeg har slanket bort rundt 90 kg på disse kursene (opp-ned-opp-ned og opp igjen) i løpet av 8 årene før operasjonen.

Jeg maktet bare ikke å holde kiloene borte. Jeg har trent hele tiden, men spist alt for mye.

 

Nå etter operasjonen har jeg endelig fått et normalt forhold til mat. Det er helt fantastisk å kunne spise middag og bli mett! Eller spise en bit sjokolade uten å "måtte" trø i seg en eller kanskje to 200 grams plater.

Tidligere hadde jeg ikke metthetsfølelse. Jeg kunne glatt spise 5 pølser i brød og fremdeles kjenne på at jeg ville ha mer! Nå spiser jeg maks en pølse og er da stappmett!

 

Mulig jeg er svak, men uten denne metthetsfølelse jeg fikk etter operasjonen hadde jeg aldri klart det. Jeg har vært konstant sulten under alle mine tidligere slankekurer (eller livstilsendring som det heter). Jeg har endelig fått et normalt forhold til mat og det er helt fantastisk!!!

 

Jeg hadde virkelig prøvd alt av kurser, kurer, slankemidler og tabletter før operasjonen, men ingenting virket over tid.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28

Ikke psykologisk hjelp?

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er fedmeoperert. Har gått ned 50 kg.

I forkant av operasjonen gikk jeg minst 14 roede og libra slankekurs. Jeg har slanket bort rundt 90 kg på disse kursene (opp-ned-opp-ned og opp igjen) i løpet av 8 årene før operasjonen.

Jeg maktet bare ikke å holde kiloene borte. Jeg har trent hele tiden, men spist alt for mye.

 

Nå etter operasjonen har jeg endelig fått et normalt forhold til mat. Det er helt fantastisk å kunne spise middag og bli mett! Eller spise en bit sjokolade uten å "måtte" trø i seg en eller kanskje to 200 grams plater.

Tidligere hadde jeg ikke metthetsfølelse. Jeg kunne glatt spise 5 pølser i brød og fremdeles kjenne på at jeg ville ha mer! Nå spiser jeg maks en pølse og er da stappmett!

 

Mulig jeg er svak, men uten denne metthetsfølelse jeg fikk etter operasjonen hadde jeg aldri klart det. Jeg har vært konstant sulten under alle mine tidligere slankekurer (eller livstilsendring som det heter). Jeg har endelig fått et normalt forhold til mat og det er helt fantastisk!!!

 

Jeg hadde virkelig prøvd alt av kurser, kurer, slankemidler og tabletter før operasjonen, men ingenting virket over tid.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28

Ikke psykologisk hjelp?

 

Nei. Det har jeg aldri fått tilbud om. Jeg har blitt fulgt opp av lege helt siden jeg startet slankingen min.

 

Jeg mener også at jeg jeg ikke har et psykologisk problem. Jeg spiste fordi jeg var sulten og hadde lyst på mye god mat. Elsket alt med sukker og fett. Jeg spiste ikke fordi jeg var lei meg eller glad eller sint ol. Jeg levde egentlig et "fullverdig" liv før operasjonen. Jeg har hatt en flott oppvekst med gode venner og har en snill mann som elsket meg som jeg var og to flotte barn.

 

Jeg savner overhode ikke det gamle spisemønsteret mitt og jeg har ikke erstattet maten med noe annet, alkohol el. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i påstanden om at alle overvektige sliter psykisk.

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er fedmeoperert. Har gått ned 50 kg.

I forkant av operasjonen gikk jeg minst 14 roede og libra slankekurs. Jeg har slanket bort rundt 90 kg på disse kursene (opp-ned-opp-ned og opp igjen) i løpet av 8 årene før operasjonen.

Jeg maktet bare ikke å holde kiloene borte. Jeg har trent hele tiden, men spist alt for mye.

 

Nå etter operasjonen har jeg endelig fått et normalt forhold til mat. Det er helt fantastisk å kunne spise middag og bli mett! Eller spise en bit sjokolade uten å "måtte" trø i seg en eller kanskje to 200 grams plater.

Tidligere hadde jeg ikke metthetsfølelse. Jeg kunne glatt spise 5 pølser i brød og fremdeles kjenne på at jeg ville ha mer! Nå spiser jeg maks en pølse og er da stappmett!

 

Mulig jeg er svak, men uten denne metthetsfølelse jeg fikk etter operasjonen hadde jeg aldri klart det. Jeg har vært konstant sulten under alle mine tidligere slankekurer (eller livstilsendring som det heter). Jeg har endelig fått et normalt forhold til mat og det er helt fantastisk!!!

 

Jeg hadde virkelig prøvd alt av kurser, kurer, slankemidler og tabletter før operasjonen, men ingenting virket over tid.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28

Ikke psykologisk hjelp?

 

Nei. Det har jeg aldri fått tilbud om. Jeg har blitt fulgt opp av lege helt siden jeg startet slankingen min.

 

Jeg mener også at jeg jeg ikke har et psykologisk problem. Jeg spiste fordi jeg var sulten og hadde lyst på mye god mat. Elsket alt med sukker og fett. Jeg spiste ikke fordi jeg var lei meg eller glad eller sint ol. Jeg levde egentlig et "fullverdig" liv før operasjonen. Jeg har hatt en flott oppvekst med gode venner og har en snill mann som elsket meg som jeg var og to flotte barn.

 

Jeg savner overhode ikke det gamle spisemønsteret mitt og jeg har ikke erstattet maten med noe annet, alkohol el. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i påstanden om at alle overvektige sliter psykisk.

 

 

Anonymous poster hash: 106fa...f28