Kan han nekte meg å flytte?

[Anonym bruker]

Takk

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

[Anonym bruker]

 

 

Da får du la far ha ungen disse årene så kan du ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 21696...0e9

Og hvor mener du ungen skal være de 4 ukene far er borte? På samvær 5 timer unna og ny skole hver 4. uke? Mora må jo ta han med og la far ha samvær!

 

Anonymous poster hash: 9d992...2dd

 

Mora må la hensynet til barnet gå foran egne ønsker. Hadde aldri latt eget ønske om en spesifikk utdannelse gå foran barnets beste og barnets beste er å ha jevnlig kontakt med far (gitt at faren er en god far). Synes mor i dette tilfelle burde finne en annen utdannelse eller eventuelt vente med utdannelse til barnet er eldre.

 

Så du mener at det er greit at barnet mister kontakten med mor, men det er helt umulig at barnet skal ha mindre kontakt med far? Hvordan klarer du å mene at det er korrekt at barnet skal overlates til far og ha lite samvær med mor da barnet er vant med at far en borte lange peioder mens mor er tilstede hver dag. Du snakker ikke for barnets beste, men for hva som er best for far. I dette tilfellet burde far sett på muligheten til å oppholde seg på stedet Hi flytter til i en del av sin hjemmeperiode slik at han ikke mistet kontakten med barnet, og slik at Hi fikk tatt utdannelsen som til syvende og sist vil komme barnet til gode.

 

Anonymous poster hash: b551c...993

[Jezebel]

 

 

 

 

 

Da får du la far ha ungen disse årene så kan du ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 21696...0e9

Og hvor mener du ungen skal være de 4 ukene far er borte? På samvær 5 timer unna og ny skole hver 4. uke? Mora må jo ta han med og la far ha samvær!

 

Anonymous poster hash: 9d992...2dd

 

Mora må la hensynet til barnet gå foran egne ønsker. Hadde aldri latt eget ønske om en spesifikk utdannelse gå foran barnets beste og barnets beste er å ha jevnlig kontakt med far (gitt at faren er en god far). Synes mor i dette tilfelle burde finne en annen utdannelse eller eventuelt vente med utdannelse til barnet er eldre.

 

 

Hvorfor ikke? Far lar jo jobben gå foran barnets beste og det er tydeligvis ok.

 

Anonymous poster hash: 55762...249

 

Hvor har jeg sagt at det er ok? Jeg klarer ikke helt å se at jeg har skrevet det noe sted men så bruker jeg jo briller, kan hende det er derfor. Uansett, to gale blir ikke én rett. At barnet allerede går én måned uten kontakt er ikke en unnskyldning for å la kontakten bli enda mindre. Synes du?

 

 

Kontakten trenger da ikke bli mindre. Far er borte 1 mnd. av gangen. Når han er hjemme og har friperioder kan barnet ha samvær med far. Slik som far jobber vil ha ikke få hovedomsorgen og han kan ikke nekte barnet å flytte med mor.

Å få en utdannelse man kan trives med, få en jobb som gir lønn så man kan forsørge barnet og få en jobbman kan stå i til man blir gammel er viktig. Det vil også gagne barnet.

 

Det vil sikkert vært null problem for far å besøke dem ofte i friperiodene sine eller å flytte etter.

 

Anonymous poster hash: 55762...249

 

Det du skisserer her er jo at mor skal få styre rundt som hun ønsker og lyster, uten å ta hensyn til barnet. Så får far ordne opp ved å røske opp livet sitt og flytte etter fordi det er det beste for barnet. Hvorfor kan ikke mor gjøre det beste for barnet og bli boende?  

 

Jeg er forøvrig enig at utdannelse er viktig (har selv 9 år høyere utdanning), men det er IKKE viktigere enn at barna får jevnlig kontakt med begge foreldre. Jeg hadde aldri akseptert en ordning hvor mine barn hadde fått sett meg noen få ganger annenhver måned (av hensyn til dem, ikke først og fremst meg selv). Derfor hadde jeg heller aldri akseptert en ordning hvor de så sin far så sjeldent heller. Hadde mannen min forlatt meg og flyttet så langt bort skulle han fått så ørene flagret og jeg hadde aldri tilgitt at han forlot ungene slik. 

 

Jeg mener at barnets kontakt med sin far trumfer mors ønske om denne spesifikke utdannelsen. Jeg har forståelse for at det er en kjip situasjon for mor, men barnet må komme først. Det finnes flere utdannelser.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Da får du la far ha ungen disse årene så kan du ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 21696...0e9

Og hvor mener du ungen skal være de 4 ukene far er borte? På samvær 5 timer unna og ny skole hver 4. uke? Mora må jo ta han med og la far ha samvær!

 

Anonymous poster hash: 9d992...2dd

 

Mora må la hensynet til barnet gå foran egne ønsker. Hadde aldri latt eget ønske om en spesifikk utdannelse gå foran barnets beste og barnets beste er å ha jevnlig kontakt med far (gitt at faren er en god far). Synes mor i dette tilfelle burde finne en annen utdannelse eller eventuelt vente med utdannelse til barnet er eldre.

 

 

Hvorfor ikke? Far lar jo jobben gå foran barnets beste og det er tydeligvis ok.

 

Anonymous poster hash: 55762...249

 

Hvor har jeg sagt at det er ok? Jeg klarer ikke helt å se at jeg har skrevet det noe sted men så bruker jeg jo briller, kan hende det er derfor. Uansett, to gale blir ikke én rett. At barnet allerede går én måned uten kontakt er ikke en unnskyldning for å la kontakten bli enda mindre. Synes du?

 

 

Kontakten trenger da ikke bli mindre. Far er borte 1 mnd. av gangen. Når han er hjemme og har friperioder kan barnet ha samvær med far. Slik som far jobber vil ha ikke få hovedomsorgen og han kan ikke nekte barnet å flytte med mor.

Å få en utdannelse man kan trives med, få en jobb som gir lønn så man kan forsørge barnet og få en jobbman kan stå i til man blir gammel er viktig. Det vil også gagne barnet.

 

Det vil sikkert vært null problem for far å besøke dem ofte i friperiodene sine eller å flytte etter.

 

Anonymous poster hash: 55762...249

 

Det du skisserer her er jo at mor skal få styre rundt som hun ønsker og lyster, uten å ta hensyn til barnet. Så får far ordne opp ved å røske opp livet sitt og flytte etter fordi det er det beste for barnet. Hvorfor kan ikke mor gjøre det beste for barnet og bli boende?  

 

Jeg er forøvrig enig at utdannelse er viktig (har selv 9 år høyere utdanning), men det er IKKE viktigere enn at barna får jevnlig kontakt med begge foreldre. Jeg hadde aldri akseptert en ordning hvor mine barn hadde fått sett meg noen få ganger annenhver måned (av hensyn til dem, ikke først og fremst meg selv). Derfor hadde jeg heller aldri akseptert en ordning hvor de så sin far så sjeldent heller. Hadde mannen min forlatt meg og flyttet så langt bort skulle han fått så ørene flagret og jeg hadde aldri tilgitt at han forlot ungene slik. 

 

Jeg mener at barnets kontakt med sin far trumfer mors ønske om denne spesifikke utdannelsen. Jeg har forståelse for at det er en kjip situasjon for mor, men barnet må komme først. Det finnes flere utdannelser.

 

 

Når det her dreier seg om en far som kommer med grove påstander om mor til barnevernet og som velger en jobb der han er mye borte fra barnet så mener jeg at mors ønske om utdannelse er mer enn legitimt.

Barnet vil fortsatt ha kontakt med far og utdannelse er viktig. Igjen: Er man litt smidig klarer an å løse det meste.

 

Uansett hvordan man vrir og vender på det så kan HI flytte med barnet. Sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: 55762...249

[Jezebel]

 

 

 

Da får du la far ha ungen disse årene så kan du ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 21696...0e9

Og hvor mener du ungen skal være de 4 ukene far er borte? På samvær 5 timer unna og ny skole hver 4. uke? Mora må jo ta han med og la far ha samvær!

 

Anonymous poster hash: 9d992...2dd

 

Mora må la hensynet til barnet gå foran egne ønsker. Hadde aldri latt eget ønske om en spesifikk utdannelse gå foran barnets beste og barnets beste er å ha jevnlig kontakt med far (gitt at faren er en god far). Synes mor i dette tilfelle burde finne en annen utdannelse eller eventuelt vente med utdannelse til barnet er eldre.

 

Så du mener at det er greit at barnet mister kontakten med mor, men det er helt umulig at barnet skal ha mindre kontakt med far? Hvordan klarer du å mene at det er korrekt at barnet skal overlates til far og ha lite samvær med mor da barnet er vant med at far en borte lange peioder mens mor er tilstede hver dag. Du snakker ikke for barnets beste, men for hva som er best for far. I dette tilfellet burde far sett på muligheten til å oppholde seg på stedet Hi flytter til i en del av sin hjemmeperiode slik at han ikke mistet kontakten med barnet, og slik at Hi fikk tatt utdannelsen som til syvende og sist vil komme barnet til gode.

 

Anonymous poster hash: b551c...993

 

Hvor har jeg skrevet at det er greit at barnet mister kontakten med mor? Hvis du må tillegge meg meninger jeg ikke har for diskutere er det vel kanskje like greit å la være, synes du ikke? Vis meg hvor jeg har skrevet at mor skal reise fra barnet sitt, jeg utfordrer deg. Jeg skrev:

 

"Synes mor i dette tilfelle burde finne en annen utdannelse eller eventuelt vente med utdannelse til barnet er eldre."

 

Hvordan i all verden klarer du å tolke dette som "mor burde dra fra barnet"? Er det ikke innlysende at jeg mener at hun ikke burde flytte slik at barnet kan ha kontakt med BEGGE foreldrene?

 

Nå har det kommet frem at det er få muligheter for utdannelse der hun bor og at far har lav tilknytning til stedet og da stiller saken seg litt annerledes

Endret 16. februar 2015 av Jezebel

[Pengetreet]

Barnefaren har ingen familie her vi bor. Familien hans bor langt unna (100 mil). Han har heller ingen kjæreste eller andre barn.

 

Det jeg ønsker å studere går det ikke an å ta på nett. Jeg vet heller ikke om andre yrker jeg virkelig kunne ha trivdes i. Vi bor i en by hvor det ikke er mange studietilbud.

 

Jeg er 34 år gammel, og jeg føler vel at tiden løper litt fra meg. Jeg vil gjerne komme i gang med studiene før jeg skal pensjoneres

 

Ja, det er muligens litt egoistisk at jeg ønsker å flytte pga studier. Jeg VET at far sier nei. Vi har ikke et godt samarbeid, og ting er betent mellom oss. (Vi flyttet fra hverandre når barnet var 1 mnd gammel..)

 

Han har feks meldt meg til barnevernet for noen år siden. Han fikk ingen medhold, men han kom med grove påstander. Barnevernet fant ingenting å sette fingeren på, så de henla saken.

 

Men han er en ok pappa, og han ønsker å se barnet så mye som mulig når han er hjemme.

Samtidig er han egoistisk, og tenker mest på sine egne behov.

(Type at han vil ha barnet 4 netter, for at han så skal være hjemme én natt, for så å måtte reise tilbake til far, for å være der to netter til. Da vil far feks ut å feste. Jeg mener at det å være noen dager borte, én natt hjemme, det er ikke bra for barnet. Skal han først hjem, vil jeg ha han i noen dager. Slik at barnet skal slippe følelsen av å bo i en bag.)

Vi har ingen fast samværsavtale, fordi far har nektet å skrive under på en, og jeg orker ikke å kjempe i retten.

 

Derfor har far barnet, når det passer han.

 

Jeg lurer mer på hvor sannsynlig det er at far faktisk får nektet oss å flytte.

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

Fra barnelovens kapittel 5:

 

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

 

0

Føyd til med lov 13 juni 1997 nr. 39 (ikr. 1 jan 1998), endra med lov 20 juni 2003 nr. 40, endra paragrafnummeret frå § 35 b (ikr. 1 apr 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

 

 

 

Jeg tenker at du investerer i barnets fremtid ved å utdanne deg og at samvær i løpet av disse årene bør kunne gjennomføres ved litt lempelighet fra begges side.

[Anonym bruker]

Gikk ut i fra at dere hadde et supert samarbeid, siden du ikke nevnte noe annet i hovedinnlegg.

 

Ikke gi fra deg barnet ditt for utdannelsen. Prøv alt du kan å få barnet med, og sats på å bli værende på den nye plassen.

 

Hva med å søke råd hos en fagperson om hvordan dette bør løses til alles beste?

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8183b...027

[Anonym bruker]

Jeg skrev ikke så mye i hovedinnlegget, fordi jeg mener at det egentlig er uvesentlig.

Jeg skrev ikke innlegget for å få alles synspunkter på om jeg burde/burde ikke flytte.

Jeg skrev det fordi jeg lurte på om noen visste sjansen for at han kan stoppe meg. Dvs at han vil få hovedomsorgen i en eventuell rettsak.

 

Det er fint med meninger fra andre, men jeg er såpass oppegående, at jeg har satt meg inn i problemstillingene på forhånd.

 

Takk

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

[Englenemine]

Signerer Jezebel. Og at far har den turnusen det har han vel hatt i årevis ? Skal mor også begynne ? Jommen da er ikke HI ( og mannen) ute etter å la ungen vokse opp i Trygghet. Og at ungen skal bo med far imens hun tar utdanning for så å flytte tilbake til HI? Vel hva hvis ikke ungen da vil flytte igjen? Selv om far hadde hatt en annen jobb og kunnet " ta over barnet" skjønner jeg ikke hvordan foreldre kan sette seg selv foran barna sine.

[Anonym bruker]

Det er bare 5 timer unna. Med sammarbeid mellom dere foreldre trenger det ikke bli noe problem.

Anonymous poster hash: 4e7b6...18a

[Anonym bruker]

Bare 5 timer? Er det liksom lite med tanke på transport til hvert samvær og ferier?

 

Anonymous poster hash: 52619...df0

[BareMas]

Barnefaren har ingen familie her vi bor. Familien hans bor langt unna (100 mil). Han har heller ingen kjæreste eller andre barn.

 

Det jeg ønsker å studere går det ikke an å ta på nett. Jeg vet heller ikke om andre yrker jeg virkelig kunne ha trivdes i. Vi bor i en by hvor det ikke er mange studietilbud.

 

Jeg er 34 år gammel, og jeg føler vel at tiden løper litt fra meg. Jeg vil gjerne komme i gang med studiene før jeg skal pensjoneres

 

Ja, det er muligens litt egoistisk at jeg ønsker å flytte pga studier. Jeg VET at far sier nei. Vi har ikke et godt samarbeid, og ting er betent mellom oss. (Vi flyttet fra hverandre når barnet var 1 mnd gammel..)

 

Han har feks meldt meg til barnevernet for noen år siden. Han fikk ingen medhold, men han kom med grove påstander. Barnevernet fant ingenting å sette fingeren på, så de henla saken.

 

Men han er en ok pappa, og han ønsker å se barnet så mye som mulig når han er hjemme.

Samtidig er han egoistisk, og tenker mest på sine egne behov.

(Type at han vil ha barnet 4 netter, for at han så skal være hjemme én natt, for så å måtte reise tilbake til far, for å være der to netter til. Da vil far feks ut å feste. Jeg mener at det å være noen dager borte, én natt hjemme, det er ikke bra for barnet. Skal han først hjem, vil jeg ha han i noen dager. Slik at barnet skal slippe følelsen av å bo i en bag.)

Vi har ingen fast samværsavtale, fordi far har nektet å skrive under på en, og jeg orker ikke å kjempe i retten.

 

Derfor har far barnet, når det passer han.

 

Jeg lurer mer på hvor sannsynlig det er at far faktisk får nektet oss å flytte.

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

En mulig flytting vil nødvendigvis framprovosere en fast samværsavtale, noe jeg tror er bra for barnet. Jeg er en av de som sliter med å tro at en slik ordning som du beskriver her er gunstig for et barn uansett alder, så derfor er det stor sannsynlighet for at en flytting vil være positiv på flere plan. Men hvis forholdet deres er betent, ville jeg lagt fram flytteplanene på Familievernkontoret.

Hva sier forresten barnet til en flytting?

[Anonym bruker]

Man har bare varslingsplikt hvis man har avtale om samvær. Har man ikke det så kan man flytte på dagen. Bare les barneloven

 

Anonymous poster hash: 5aed8...860

[Anonym bruker]

Omtrent hvor mange dager har far barnet nå, tenker den mnd han har fri? Om det er nærmere 30 enn 0 så kommer han nok ikke til å la barnet flytte.

 

 

Anonymous poster hash: 8183b...027

[Anonym bruker]

Jeg vil si at han har barnet 20 av 30 dager når han er hjemme. Sånn ca.

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

[Anonym bruker]

 

Barnefaren har ingen familie her vi bor. Familien hans bor langt unna (100 mil). Han har heller ingen kjæreste eller andre barn.

 

Det jeg ønsker å studere går det ikke an å ta på nett. Jeg vet heller ikke om andre yrker jeg virkelig kunne ha trivdes i. Vi bor i en by hvor det ikke er mange studietilbud.

 

Jeg er 34 år gammel, og jeg føler vel at tiden løper litt fra meg. Jeg vil gjerne komme i gang med studiene før jeg skal pensjoneres

 

Ja, det er muligens litt egoistisk at jeg ønsker å flytte pga studier. Jeg VET at far sier nei. Vi har ikke et godt samarbeid, og ting er betent mellom oss. (Vi flyttet fra hverandre når barnet var 1 mnd gammel..)

 

Han har feks meldt meg til barnevernet for noen år siden. Han fikk ingen medhold, men han kom med grove påstander. Barnevernet fant ingenting å sette fingeren på, så de henla saken.

 

Men han er en ok pappa, og han ønsker å se barnet så mye som mulig når han er hjemme.

Samtidig er han egoistisk, og tenker mest på sine egne behov.

(Type at han vil ha barnet 4 netter, for at han så skal være hjemme én natt, for så å måtte reise tilbake til far, for å være der to netter til. Da vil far feks ut å feste. Jeg mener at det å være noen dager borte, én natt hjemme, det er ikke bra for barnet. Skal han først hjem, vil jeg ha han i noen dager. Slik at barnet skal slippe følelsen av å bo i en bag.)

Vi har ingen fast samværsavtale, fordi far har nektet å skrive under på en, og jeg orker ikke å kjempe i retten.

 

Derfor har far barnet, når det passer han.

 

Jeg lurer mer på hvor sannsynlig det er at far faktisk får nektet oss å flytte.

 

Anonymous poster hash: ad39d...e61

En mulig flytting vil nødvendigvis framprovosere en fast samværsavtale, noe jeg tror er bra for barnet. Jeg er en av de som sliter med å tro at en slik ordning som du beskriver her er gunstig for et barn uansett alder, så derfor er det stor sannsynlighet for at en flytting vil være positiv på flere plan. Men hvis forholdet deres er betent, ville jeg lagt fram flytteplanene på Familievernkontoret.

Hva sier forresten barnet til en flytting?

 

 

Det virker jo på baby-budhas link til barneloven at bf ikke kan stoppe en flytting, HI.

 

Ellers er jeg enig med BareMas i at det kan være gunstig om dere får en fast samværsavtale om du flytter.

Jeg vokste opp med en far som var mye borte med jobben, mange uker i slengen. Når han var hjemme var samværet alltid kun på hans premisser og kunne endres på en dag eller time ut fra hva som var viktigere for ham. Det du forklarer at far nekter å skrive under samværskontrakt og prioriterer bort barnet for en fest... det er ikke bra etter min mening, det skaper uro og usikkerhet hos barnet.

 

Også enig med BareMas om å legge frem flyttingen for far på Familievernkontoret siden forholdet har vært betent.

 

Virker som om du har tenkt nøye gjennom det med utdanningen og hva det vil si for dere alle som er involvert. Det viser at dette er gjennomtenkt fra din side, og at du er villig til å gjøre det beste ut av det.

Utdanning vil være bra for deg og det vil også være noe din sønn drar nytte av etter hvert.

 

Vær veldig ryddig med måten å legge flyttingen frem for far, gjør det på Familievernkontoret og ha forberedt deg på forhånd. Ikke la deg hisse opp, men vis forståelse for at dette ikke er enkelt for ham heller, men vær hele tiden løsningsorientert - det blir flytting og utdanning, nå må vi finne ut hvordan vi kan få det best mulig alle tre de neste årene.

 

Lykke til med utdanningen

 

Anonymous poster hash: 85344...5fe