Trenger sårt gode råd

[Anonym bruker]

Hei alle sammen. 

Jeg sitter i en svært så vanskelig situasjon og føler meg helt rådvill rett og slett og tenkte derfor å ty til forumet for litt seriøse tilbakemeldinger. Jeg ønsker ærlige og godt gjennomtenkte svar, men skrevet på en fin måte, situasjonen er denne. Vi er et samboerpar som begge blir 23 år. mannen har fast jobb i 100% stilling, jeg har et to års vikariat med 1,5 år igjen på dette vikariatet og sannsynligheten for at jeg får fast jobb etter vikariatet er veldig stor, selv om en aldri har 100% garanti for dette. Ettersom jeg får veldig kraftige smerter som begynner ved eggløsning og frem til menstruasjonen er ferdig, noe som tilsvarer to uker med et mildt sagt smertehelvette for min del og to uker med svært redusert livskvalitet hver måned har nå legen satt en stopper og gitt meg et ultimatium. Jeg har dager hvor jeg ikke kommer meg annet enn så vidt opp av senga og jobb er derfor helt umulig for meg å gjennomføre på disse dagene, jeg går på morfintabletter for å holde smertene sånn nogen lunde i sjakk i tillegg, men begynner nå å bli greit immun mot disse etter mange års bruk. Ultimatiumet fra legen går ut på, enten så må vi prøve å begynne prøvingen nå på barn, eller så blir det operasjon på meg. Når jeg var der til undersøkelse hos gyn. sist sa de at de ønsket i første omgang å bare fjerne eggledere og eggstokkene, men at sannsynligheten for at de også må ta livmor under inngrepet er tilstede og at jeg må være forberedt på dette pga de sterke smertene. Planen vår har hele tiden vært å vente med barn noen år til, slik at også mannen kunne føle seg klar for dette. Jeg har tidligere vært i forhold med barn inni bildet og vet sånn sett litt mer hva vi eventuelt velger å gå til. Han mener vi kan velge å prøve å ta ut egg nå og fryse ned, problemet er jo bare at hvis de også må fjerne livmoren under inngrepet noe de mest sannsynlig må så er det ingen livmor å sette disse fryste eggene inn i og vi kanskje aldri ender opp med å få "våre egne" barn fordi vi ikke mener det passer bra nok nå. Adopsjon ville aldri vært noe problem for meg, jeg hadde helt klart elsket det barnet som vårt eget det er jeg overhode ikke bekymret for, det blir bare så galt for meg å skulle måtte ta dette inngrepet nå og aldri kunne få egne å bære frem fordi vi skal være såpass egoister oppi dette og mene at det ikke passer bra nok nå. Kjenner jeg synes dette valget er utrolig vanskelig, men magefølelsen min sier at den operasjonen overhode ikke er verdt det slik ting er nå, vi bare leier hus, men vi har mulighet for å leie dette så lenge vi ønsker og frem til vi får kjøpt noe eget som absolutt hadde vært det mest optimale. Vi har to biler, vi har to gode inntekter og begge er svært glade i barn vi har også et stabilt forhold oss i mellom og har det fint i hverandres lag uten store diskusjoner. Hadde det vært min mann som satt i min situasjon hadde jeg helt klart sagt ja til å begynne prøvingen nå, fremfor at han aldri kunne få barn på egenmåten selv, men jeg tror ikke han helt klarer å snu situasjonen dessverre. Dere må gjerne prøve å forklare meg hva dere hadde tenkt fra mannens ståsted oppi alt også, hadde vært supert om noen klarer å snu vinklingen på en fin måte. Jeg har pratet med flere på sykehuset og psykolog i tillegg for å høre demmes sider av saken og de har alle klar tale på hva de mener er rett i dette. De mener det ikke er noe å vurdere lenger, men at kortene ligger klare i bunken på hva som er det riktige valget nå om en skal tenke på oss som par og ikke bare individer, men nå vil jeg høre Hva ville du gjort i samme situasjon? Begrunn

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si hva som er riktig for dere,

Men kan si at jeg selv var plaget med sterke smerter i forbindelse med menstruasjon. De varte ikke like lenge som dine (jeg hadde nok kun 1-2 dager med plager), men var sterke nok til at jeg kastet opp og besvimte hver gang. Det positive var at fødsel var lett som en plett. Skjønte ikke en gang hva som var på gang Etter fødsel har jeg kun hatt ubetydelige smerter.

Hadde min mann hatt så ekstreme plager som deg, ville jeg strukket meg langt for å hjelpe. Og hvis jeg uansett så for meg en fremtid med barn sammen med ham ville jeg nok like godt satt igang.

Jeg håper dette løser seg for dere. Vi fikk to barn mens jeg var student. Økonomi og egen bolig kommer etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 66026...b35

[Anonym bruker]

Om det er alternativene dere har og dere ønsker barn så ser jeg bare ett svar: Start prøvingen

 

At du har vikariat er ingen hindring. Mannen har jobb og slik jeg leser det så fremstår dere som stabile og rolige mennesker. Er dere klar for barn?

Jeg vet at jeg ville aldri tatt bort muligheten for egne barn og ville begynt prøvingen. Satser på at mannen ville vært enig

Anonymous poster hash: 56f7f...f79

[Isola&Lille+julegave]

Jeg lurer på hvorfor du ikke får p-sprøyte eller annen prevensjon som gjør at du ikke har eggløsning/mens? Da hadde du kunnet unngå smertene.

 

Hvis det er snakk om barn nå eller aldri, ville jeg gått for nå! Det blir kanskje vanskelig å overtale kjæresten. Du må kanskje stille han et ultimatum?! Du kan jo bli gravid med donor hvis du ikke får med deg han.

[Anonym bruker]

Har samboeren din vært med til legen slik at han har blitt forklart det du skriver her? Noen ganger trenger man å få høre det fra fagfolk før man innser alvoret i situasjonen.

 

Jeg vet hvordan du har det, har selv ekstreme smerter ifm eggløsning og mens. Ligger faktisk her nå med eggstokker som "brenner" av smerte

Etter en pillefri måned (skulle ta noen prøver som krevde at jeg ikke tilsatte meg hormoner) ble jeg faktisk innlagt på sykehuset i en uke grunnet ekstreme smerter i underlivet. Så jeg føler virkelig med deg, hi!

 

Men jeg lurer på, hva slags utredning har du vært igjennom siden det ble rådet både fjerning av livmor og eggstokker? Syns det høres veldig drastisk ut

Jeg går til en gynekologekspert (han har vært overlege på kvinneklinikken på sykehuset), og ikke engang han anbefaler meg å fjerne livmora. Selv om jeg har 4 barn og er 36 år. Han mener vi må prøve ALT før jeg fjerner den (selv om jeg ikke skal ha flere barn). Han mener det burde være absolutt siste utvei. Var bare derfor jeg lurte..

Jeg fikk påvist noe endometriosevev ved en lapraskopi. Jeg ble anbefalt microgynon p-piller evnt hormonspiral. Jeg går på p-pillene, tar 6 brett før en ukes opphold. Det har hjupet mye, har kun denne ene uka (som er nå) med smerter ila 18 uker.

 

Om det eneste alternativet du har igjen er fjerningen av alt i underlivet så hadde jeg prøvd å få et barn først, ja. Men om det finnes andre midlertidige alternativer så ville jeg ventet litt. Det er ikke bare-bare å få et barn om man kanskje ikke har mulighet til å forsørge det. Er nok det som bekymrer samboeren din?

Men jeg håper den biten ordner seg for dere

 

Anonymous poster hash: 39ab0...904

[Anonym bruker]

Jeg var i noen dager i dine sko på en måte. Missforstå meg rett, jeg prøver ikke sammenligne, for du har det virkelig mye værre, men for noen dager trodde jeg virkelig jeg også måtte få barn med en gang, eller aldri. Her er hva som skjedde:

 

Jeg var 23 år og satt på jobb da jeg fikk en tlf om at jeg måtte inn å operere pga celledeling i underlivet. Jeg ble fullstendig satt ut og klarte ikke si annet enn ok... Den gang bodde jeg med min mor, men hadde egen leilighet som ble utleid. I tillegg hadde jeg ingen kjæreste, men en fast kjæreste. Kværna gikk på høygir i flere dager og siden jeg ikke ante rekkevidden av hva operasjonen ville bety for meg, samtidig som dette var før internettets inntog i de tusen hjem, slo tanken om barn ned som et lyn i meg for aller første gang. Tenk om jeg aldri kunne få.... Det jeg bestemte meg for var å spørre før operasjonen om resultatet kunne medføre sterilitet. Dersom svaret på det var ja, var planen min å utsette operasjon og be min elsker på mine knær om å gjøre meg gravid uten videre forpliktelser. Alternativt hadde jeg jammen tatt en tur på byen.... Nå ble aldri dette reelt for meg, men jeg overrasket meg selv veldig med hvor sterkt dette ønsket plutselig var for meg, jeg som aldri hadde skjenket det en tanke før.

 

Av grunnen over vet jeg at jeg i dine sko hadde villet gitt min kjæreste et ultimatum; prøve bli gravid med en gang, eller jeg hadde flyttet og blitt gravid på egenhånd. Du vil aldri angre på et barn! Og du vil alltid ha muligheten for at kjæresten din før eller siden vokser opp og at dere kan få et godt liv sammen også med dette barnet, selv om det ikke er hans. Og ps: selv om man i perioder av livet ikke tror det, finnes det veldig mange fisk i havet. Masse lykke til

 

Anonymous poster hash: 32282...8d7

[Anonym bruker]

Vet jo ikke helt hvordan du har det, men hvis jeg var deg hadde jeg nok kjørt på og fått et barn nå. Kanskje det vil bli bedre etter at du har fått et barn? Det kan vel hende? Mange har opplevd endring av smerter etter fødsel, noen får kraftigere mens og smerter, andre får svakere. Kan jo håpe at du er en av de som får den svakere. Men jeg ville absolutt fått et barn nå altså. da har du fått oppleve det å gå gravid og føde. Så kan dere adoptere eller være fosterforeldre for flere hvis det er et ønske senere

Anonymous poster hash: cf41d...3ef

[Anonym bruker]

Tusen, tusen hjertelig takk for så mange flotte og trøstende ord! Det er så godt å få høre andres meninger oppi alt og skjønne at en faktisk ikke er helt alene om tankene rundt dette. Jeg skal svare dere så godt jeg kan ut i fra min beste evne. Så grusomt å høre at vi er så mange fler som skal slite med disse smertene i forbindelse med menstruasjon, hos meg løsner det heldigvis litt om jeg først får kastet opp, det er alltid en liten lettelse for da slipper det opp i hvert fall for noen få miutter . Sviming var jeg mer plaget med før når jeg var yngre, nå kjenner jeg heldigvis kroppen litt bedre og kjenner når det kommer til å skje slik at jeg får satt meg ned og avverget det. Står jeg rett opp og ned og konsentrerer meg, så kan jeg selvsagt gå rett i bakken, men merker det heldigvis stort sett føre, men jeg føler virkelig med dere som er plaget med slikt, det er absolutt ikke ålreit. Vi har naturlig nok måtet prate litt sammen om dette temaet, men jeg føler ofte at han ikke vil gi meg noe endelig svar eller bare ror det vekk og bytter tema eller blir helt stille, prøver så godt jeg kan og ikke mase, men jeg klarer jo ikke tenke på annet enn at han gynokologen på sykehuset ringer ned telefonen min mens jeg er på jobb og spør om vi har bestemt oss. Føler meg nesten presset til å måtte svare i løpet av neste uke, virker som det er et veldig enkelt valg hadde han vært i den situasjonen, men for vår del er det langt i fra enkelt og vi føler at vi trenger litt tid på å lande og komme frem til en beslutning vi begge er komfortable med. Han sier jo at det kun er meg han vil ha og at han synes vi har det så fint og "fredfultl" i vårt forhold og at det er så godt å ha det så stabilt med ei en er så glad i og at han ser for seg fremtiden med oss to og barn videre, men allikvel stopper det liksom litt opp der og da blir jo selvsagt jeg litt usikker. Han sier det absolutt ikke har noenting med at han ikke vil ha barn med meg, det er bare tidspunktet nå som er litt feil. Han vil leve ut "ungdomstiden" og nyte frihetsfølelsen litt til. Jeg kommer aldri til å nekte han å reise på gutteturer eller slike ting, slikt synes jeg bare er helt topp at han gjør! Jeg sitter egentlig bare igjen med en følelse av at han er veldig egoistisk i denne tankegangen og at det handler mer om han og meg hver for oss, enn oss som par. Så er han veldig bekymret for hva hans familie skal mene om valget vårt selvfølgelig, enda vi har masse både besøk av dem og et kjempefint forhold til dem og jeg kan aldri se for meg at det hadde blitt annet enn godt tatt i mot jeg føler meg absolutt klar for å ta i mot barn, føler at forholdet er stabilt og fint, vi har god økonomi begge to og har tross alt vært sammen i 5 år så vi vet jo godt hvor vi har hverandre og føler at vi kjenner hverandre godt etter disse årene. Min mor var veldig plaget med menstruasjonssmerter før hun også, ikke over så lange perioder som jeg holder på, men kunne holde på en 3-4 dager med intense og vonde smerter, de valgte da å få meg tidlig så mamma skulle slippe disse smertene, men hun kunne ta ibuxprofen så gav dem seg, så helt sammenlignbart er det selvsagt ikke, men blir allikvel litt av det samme. Etter hun fødte meg har hun ikke hatt vondt en eneste dag etter at menstruasjonen kom tilbake så der var det virkelig løsningen. vi har prøvd flere forskjellige p piller, p sprøyter med og uten hormoner, morfin rett i åra, ingen form for prevensjon med hormoner i osv, men ingenting tar det, eneste er at jeg blør litt mindre på hormompreparatene, men smertene er ikke bedre. Har drøftet dette med tre av mine nærmeste venninner, de stemmer også for et ultimatium, jeg føler bare det blir så feil. Da føler jeg at han blir presset til det Han har ikke vært med til legen, men settt papirene svart på hvitt. Det hadde kanskje ikke vært så dumt med en samtale i tillegg, det var abolutt et godt forslag! Det skal jeg høre med han om han vil .. Uff! sykehuset føler jeg veldig med deg i , en får prøve å tenke på at en er i de beste hender der. Havnet der selv nå siste gangen, tårene spruta på både meg og samboeren, stakars han hadde jo så vondt av meg der jeg lå, men han ble glad for at jeg tok turen ned og fikk morfin i åra istedet som til slutt slakket det litt av. 

Med meg så er situasjonen den at de nå mener de har prøvd alt og at de nå da ikke ser andre løsninger enn at en graviditet og fødsel vil hjelpe som med min mor, eller at alt må ut. Gyn sa sist at smertene ikke blir bedre for månendene som kommer, men at de bare vil forverre seg nå videre, ikke akkurat oppløftende gynokolog   Kanskje er det pengene han er redd for, jeg får liksom aldri noe konkret svar på det, han er alltid så flink til å prate om andre ting og vi er gode på å finne middelveier vi begge er fornøyde med, men for første gang kjenner jeg at jeg synes han er vanskelig å forstå.. Kan ta med at jeg pratet med min sjef her forige uke, ble kalt inn til møte pga naturlig nok mye sykemeldinger og at jeg har kastet mye opp på jobb så hun skjønte at det ikke var fordi jeg ikke ville være trofast at jeg ikke kom på jobb. Hun sa da til meg at hun er så fornøyd med det jeg gjør på jobben at det ikke kom til å stanse henne fra å ansette meg i full stilling selv om vi nå begynte prøvingen og at jeg kanskje da måtte forholdsvis kjapt ut i permisjon etter fast ansettelse, det så hun ikke på som noe problem.  Jeg har sagt meg mer enn villig til at vi bare kan få en i første omgang, at ikke det haster med de andre vi ønsker og at jeg kan legge meg under kniven og operere om smertene ikke blir borte, så kan vi adoptere eller være fosterhjem for de siste vi hadde ønsket oss., jeg vil bare slippe disse intense smertene og er villig til å gå svært langt for den mannen, han er så utrolig bra og jeg vil ikke miste han på grunn av noe slikt som dette, men samtidig kan det vel være noe i det vennene sier at hvis han ikke unner meg et barn nå, som de sier jeg hadde gjort for han nesten uten å nøle så er han kanskje rett og slett ikke verdt det, og at jeg nå rett og slett er på god til å bli veldig dumsnill og ta mer hensyn til han sitt ønske om frihetsfølelse litt lenger enn mitt aller største ønske om å kunne få en familie med han. Dette er vanskelig, men det er veldig godt å få lettet på trykket her i forumet litt

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Føler at både fornuften og hjerte sier at vi skal gå for prøving, men så er det samvittigheten min ovenfor denne mannnen som sier nei..

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Dytter den opp i håp om noen flere fornuftige tanker

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Hva er diagnosen?

 

Har du forsøkt et preparat som heter Zoladex?

Anonymous poster hash: 7c367...a4f

[Anonym bruker]

Jeg skal heller ikke sammenligne, men jeg var på en måte i LITT samme situasjon som deg for noen år siden. Jeg har hatt kraftige celleforandringer flere gang, og blitt konisert - altså inngrepet hvor man fjerner en del av livmorhalsen - tre gang. Inngrepet kan gjøre at det er større risiko for veldig fortidlig fødsel.

 

Dette var såpass mange gang at jeg måtte begynne å tenke på hva jeg ville gjøre hvis celleforandringene ikke ville gi seg - fortsette å fjerne og dermed risikere å ikke kunne bære frem barn, eller sette i gang og prøve å bli gravid...

 

Jeg tok tiden til hjelp, snakket med samboeren min, men følte også at det var veldig feil at jeg kanskje måtte ta det valget da, jeg følte meg så gammel og kjedelig når jeg snakket med kjæresten min om det.... Og så fikk jeg ikke flere celleforandringer mere, og slapp å måtte ta avgjørelsen akkurat da. 

 

Jeg kan egentlig ikke hjelpe deg, men ville bare fortelle deg at jeg forstår deg veldig veldig godt! Ta tiden til hjelp, og jeg tror også det er et godt råd å ta ham med på alle konsultasjoner etc, slik at han ikke bare får situasjonen servert av deg, men også av profesjonelle.

 

Lykke til! 

Anonymous poster hash: 0e838...1c3

[Anonym bruker]

Jeg ville valgt å få barn nå hvis jeg var deg. De aller færreste angrer på barn når de først har fått dem, og det er en grunn til at de fleste velger å få flere enn 1 barn. Barn er herlige og de gir deg flere fasetter i livet. Du opplever verden på en ny måte og man modnes. Fokus flyttes til noen andre og man blir et større menneske. Det er annerledes med egne barn, da man kjenner igjen likhetstrekk med seg selv/partneren/familien og de blir mer like i lynne også.

 

Jeg skjønner at det beste er å velge tidspunktet selv, men det valget har naturen tatt for deg. Jeg skjønner også at mannen din syntes det er tidlig. Jeg håper du får han med på beslutningen. Dersom det er dere som skal dele livet sammen og dere likevel skal ha barn sammen, bør han kunne gå med på barn nå. Om man plasserer de 20 årene med barn nå eller senere i livet bør jo ikke spille så stor rolle. Det betyr jo bare at dere er yngre når barna flytter ut og at dere da orker å gjøre mer. Kanskje blir dere unge besteforeldre også som kan nyte livets dessert uten å være for gamle til å ha ork.

 

Du får si til han at det betyr mer for deg å få enn det betyr for han ikke å få.

 

Økonomisk sett ordner det seg. Karriære har dere god tid på å få. Dere har livet foran dere. Andre foreldre i fattigere land enn Norge får det til, så også dere.

 

Du må finne ut hva du vil. Ikke vær så ettergivende og forelsket at du går med på å fjerne livmor osv for senere å adoptere. Da kan det hende at han er klar for egenproduserte barn og dumper deg.

 

Egg i fryseren kan gå skikkelig galt selv om du får beholde livmora. Hva gjør du når eggene er oppbrukt og det ikke ble noe barn? Legene bommer på hormondoser og eggene blir overmodne etc.

 

Jeg ville gjort alt jeg kunne for å få barn nå. Omsom Stork klinikken i Danmark eller ny mann om ikke din nåværende evner å se at barn nå er det beste for dere som par på lang sikt. I et forhold bør han ønske å gjøre det som er best for dere som par, og ikke bare best for seg selv.

 

Anonymous poster hash: c21b7...9b3

[Anonym bruker]

Ta med deg kjæresten din til psykologen og la ham få snakke om hvorfor han vil vente (uten deg til stede). Kanskje han kommer frem til at det faktisk ikke er sånn at man mister "hele ungdommen" med å få barn. Man tilpasser seg, og du har jo allerede sagt at han får mye frihet av deg til å gjøre sine ting. Jeg tror han må få satt litt ord på hva det er eksakt han er redd for. 

 

Hadde jeg kommet i samme situasjon og jeg var mannen, ville jeg helt klart begynt prøvingen fordi jeg ikke vil sitte å se på at kjæresten min har sånne smerter, -som kanskje kan bli bedre av en graviditet. Og dessuten, når blir man virkelig klar for å få barn? Man har jo som regel ingen anelse om hva som venter, for ingen barn er like. Det man vet er at kroppen tåler bedre en graviditet når man er ung og det er mange andre fordeler med å få barn når man er ung også. (Nattevåk og man orker generelt mer når man er ung). Dere har i tillegg økonomi og jobber på stell, så det er egentlig ingen ting som hindrer dere.

 

Jeg hadde nok presset litt på her. Du kan jo gi ham alternativene og se hva han velger. For et valg -må- han ta. 

 

 

Anonymous poster hash: dbbbe...63c

[Anonym bruker]

Virker som om du på ene siden har prøvd "alt", men samtidig så virker det som om du kanskje føler det er vanskelig å kommunisere med den gynekologen du har?

 

Har du vurdert å få en second opinion ved et annet sykehus?

Det er en rett du har som pasient. Om du undersøker hvem som f.eks. regnes som best i landet og så søker du om en second opinion hos den legen ved det sykehuset. Mener fastlegen din har mulighet til å hjelpe deg med det.

 

Det å ev. fjerne både eggstokker og livmor er et så drastisk valg i så ung alder at jeg mener du burde få en second opinion.

Det er jo ikke sikkert at andre spesialister vil finne noen annen løsning, men da er det forsøkt.

 

 

Når det gjelder din samboer så sier du mye fint om ham. Men det inntrykket jeg får er at han er veldig umoden og trolig ikke har særlig mye empati. Enten det, eller så er han ikke ærlig med deg.

Årsaken til åt jeg mener det er at han hver eneste eneste måned ser deg gå gjennom et helvete smertemessig. Han vet du er utredet og har forsøkt "alt", og han ser hver måned at du blir verre og verre.

Han sier at det er deg han vil leve med og ha barn med. Likevel så mener han seriøst at du kanskje skal fjerne de organene som gjør deg i stand til å føde barn. Det å ta ut egg nå og la disse ligge på frys gir ikke nødvendigvis noen garanti for at du i fremtiden vil få barn av de eggene, da ikke alle egg tåler frysing like godt.

Og fjernes livmoren din så kan du jo uansett ikke få barn, da kan heller ikke han få biologiske barn.

 

Så mannen som mener han elsker deg, bare vil ha deg og hevder å ville ha barn med deg - han er villig til å ta en enorm sjanse. Han er villig til å sjanse på at du får beholde livmoren, og at egg ev. overlever. Og dette er han villig til å ta sjansen på - fordi han heller vil "leve livet" og ha frihet og ungdommelig "ro" noen år til.

Du forteller at du ikke har problemer med adoptivbarn eller fosterbarn. Men du sier ikke noe om hva hans tanker er om det at han risikerer å aldri få egne biologiske barn. Er han villig til å adoptere og kun få adoptivbarn, ev. fosterbarn?

 

Det hele innlegget ditt egentlig sier er at mannen din ikke greier å forstå følgen av den situasjonen du står i og de valgene du må ta. Du forteller at han også gråt da du måtte på sykehuset sist for å få morfin.

Jeg finner dette veldig vanskelig å forstå - han har liksom så stor omtanke og medfølelse med deg at han gråter sammen med deg når du har slike smerter. Likevel er det greit for ham at du enten fortsetter slik som nå eller at du risikerer å miste sjansen til å få egne barn. Det skurrer forferdelig i mine ører.

 

Altså, om han ikke føler seg moden nok til å få barn nå, så er det en ærlig sak. Men da synes jeg han skal si det, og da også innrømme de risikoene det vil innebære om du fjerner eggstokkene - og at om du må fjerne livmoren også så er løpet kjørt for biologiske barn.

 

Min mening er at hvis mannen virkelig elsker deg og ønsker å dele livet med deg og få barn med deg - da må han også akseptere at livet må bli litt anderledes enn han ellers kanskje hadde sett for seg, dvs. dere må få barn nå.

 

Det at din mor ble kvitt sine smerter etter svangerskapet gir deg sjanser for å oppleve det samme. Likevel så mener mannen din at det er bedre at du fjerner eggstokker og ev. livmor og dermed mister muligheten for egne, biologiske barn.

 

Og hvorfor? Fordi det ikke passer ham å få barn "akkurat nå".

 

Beklager å si det - men en mann med så låste holdninger når det kommer til noe så alvorlig og livsendrende, det er ikke en mann jeg ville stolt på hundre prosent. Han er mer opptatt av hva som passer seg enn å innse realiteten i den situasjonen du og dere står i.

 

Prøv å ta ham med til samtale med psykolog og/eller lege på sykehuset. Endrer han ikke mening da, så hadde jeg droppet mannen og heller reist til Danmark og fått barn på egen hånd!

 

Du virker som en moden og reflektert og omtenksom person, HI, du virker å ha et stort hjerte med stor evne til kjærlighet.

Ikke la ditt store hjerte og følelser for mannen ta fra deg muligheten til egne barn, hvis du ønsker deg biologiske barn også.

Det du risikerer i fremtiden er jo at om du nå må fjerne eggstokker og livmor, så går det noen år, du vil adoptere, men da kan han plutselig finne ut at det ikke er bra nok fordi han vil ha biologiske barn selv. Da står du der alene, det er mye vanskeligere å få adoptere alene og årene vil gå. I verste fall risikerer du å aldri få hverken egne barn eller adoptivbarn.

Er mannen egentlig verdt det? Jeg mener ikke.

 

Din kropp er som den er, det er ikke din feil, det er bare en realitet. Elsker han deg så forholder han seg til realiteten.

Om du får barn nå så er det jo en reell mulighet for at du blir bra eller mye bedre av de plagene du har i dag - da vil det etter min mening komplett idioti å fjerne organene dine uten en gang å ha forsøkt.

Er smertene like ille etter å ha fått barn, da kan du jo fjerne dem, men da har du også fått barn - og vil trolig ha lettere for å få adoptere flere om du ønsker det, ev. bli fostermor.

 

Få mannen til å innse realiteten. Elsker han deg så innser han galskapen av å fjerne dine naturlige organer når det er en mulighet for at du kan bli bra eller bedre ved å få barn nå!

 

Fjernes eggstokkene din så vil du jo også få svært mange år på kunstige hormoner (med de risikoer det innebærer) for at du ikke skal gå inn i overgangsalderen.

 

Jeg mener at du må bestemme deg selv. Om du velger mannens løsning (en løsning som fra hans side er 100 % egoistisk, etter min mening), så kan du ikke være sikker på at han faktisk vil stå ved din side om han en dag plutselig ønsker biologiske barn og du ikke har muligheten til det lenger (fordi han "ikke var klar" da du hadde mulighet).

 

Nei, gi mannen en siste sjanse til å innse realiteten, og så tar du grep om ditt eget liv, HI.

 

Toget ditt går nå - om du blir med toget eller ikke er opp til deg. Vil du ha barn så har du muligheten til det nå. Ikke gi opp den muligheten fordi det ikke passer mannen akkurat nå.

 

Om mannen ikke innser det eneste fornuftige valget - hvis han liksom elsker deg, vil leve med deg og få barn med deg - da mener jeg du er altfor god for denne mannen og fortjener langt, langt bedre!

 

Klem

Anonymous poster hash: 72e1c...d96

[bompitrollet]

Du er veldig ung til å bli satt til veggs med dette, det er tross alt 25 års aldresgrense på sterilisering, og det er jo nettopp det du blir tvunget til.

Jeg ble selv gravid som 22 åring, planlagt, med begge i ok jobb, likevell var det det økonomiske aspektet som gjorde pappan mest nervøs. Snakk sammen- hvor galt ser han for seg at det kan bli? 

Gutter er rett og slett litt mer umodne enn jenter og "ønsket" om barn fra deres side opptrer som regelmyye senere enn hos jenter

 

Selv om kjæresten din kanskje ikke klarer helt å forholde seg til tanken på barn akkurat nå, syns jeg du skal stille han samme problemstilling som du er oppi, -sterilisere seg nå eller faktisk prøve å få barn? Vil han noen gang ha barn så er dette sjangsen...

Fryse ned egg og alt de greiene der ville jeg ha styrt unna, ta en kikk inn på sidene for prøverrør og alle som trenger hjelp for å bli gravide -det er skremmende lesing... Jeg har alltid sagt at par som har komt så langt som til prøverør, automatisk burde få adoptere om de ville, for sterkere forhold finner du ikke... Har selv venner som har gått fra hverandre i forsøket på å få barn når naturen svikter... dette er saker som sliter enormt på et forhold 

 

Minn han på at selv om dere begynner å prøve nå har han fortsatt 9 måneder og kanskje mer på å være ungdom... 

 

Det er ikke så veldig mange Dib damer jeg oppriktig føler med, men din historie måtte jeg bare svare på... Det er en så ufattelig stor opplevelse å få et barn, at å gi slipp på denne muligheten vil jeg ikke unne noen.

 

Til slutt mitt råd: -lag baby!

[Anonym bruker]

 

Hva er diagnosen?

 

Har du forsøkt et preparat som heter Zoladex?

 

Anonymous poster hash: 7c367...a4f

 

Jeg har endomentriose og adenomyose, store celleforandringer på livmorhalsen og flere myomer/muskelknuter som fører til blødninger.

 

 Har forsøkt Zoladex i 9 mnd uten bedre virkning dessvere så legen valgte at vi avsluttet behandlingen, men takk for rådet!

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

 

Jeg skal heller ikke sammenligne, men jeg var på en måte i LITT samme situasjon som deg for noen år siden. Jeg har hatt kraftige celleforandringer flere gang, og blitt konisert - altså inngrepet hvor man fjerner en del av livmorhalsen - tre gang. Inngrepet kan gjøre at det er større risiko for veldig fortidlig fødsel.

 

Dette var såpass mange gang at jeg måtte begynne å tenke på hva jeg ville gjøre hvis celleforandringene ikke ville gi seg - fortsette å fjerne og dermed risikere å ikke kunne bære frem barn, eller sette i gang og prøve å bli gravid...

 

Jeg tok tiden til hjelp, snakket med samboeren min, men følte også at det var veldig feil at jeg kanskje måtte ta det valget da, jeg følte meg så gammel og kjedelig når jeg snakket med kjæresten min om det.... Og så fikk jeg ikke flere celleforandringer mere, og slapp å måtte ta avgjørelsen akkurat da. 

 

Jeg kan egentlig ikke hjelpe deg, men ville bare fortelle deg at jeg forstår deg veldig veldig godt! Ta tiden til hjelp, og jeg tror også det er et godt råd å ta ham med på alle konsultasjoner etc, slik at han ikke bare får situasjonen servert av deg, men også av profesjonelle.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0e838...1c3

 

Tusen takk for gode ord! Er plaget med celleforandringer selv, men du er jo et bevis på at det kan gi seg når du trengte det som mest, så fantastisk godt å høre. Gjorde du noe spesielt den gangen dem forsvant som du ikke hadde gjort tidligere? veldig glad på dine vegne!    Nevnte det for han i går, han sa han skulle tenke litt på det i forhold til å bli med til psykologen og da måtte vi eventuelt dra sammen begge to, men at han kunne bli med på en samtale på sykehuset for å få hørt det fra de, jeg er glad for at han ønsket det!

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Jeg ville valgt å få barn nå hvis jeg var deg. De aller færreste angrer på barn når de først har fått dem, og det er en grunn til at de fleste velger å få flere enn 1 barn. Barn er herlige og de gir deg flere fasetter i livet. Du opplever verden på en ny måte og man modnes. Fokus flyttes til noen andre og man blir et større menneske. Det er annerledes med egne barn, da man kjenner igjen likhetstrekk med seg selv/partneren/familien og de blir mer like i lynne også.

 

Jeg skjønner at det beste er å velge tidspunktet selv, men det valget har naturen tatt for deg. Jeg skjønner også at mannen din syntes det er tidlig. Jeg håper du får han med på beslutningen. Dersom det er dere som skal dele livet sammen og dere likevel skal ha barn sammen, bør han kunne gå med på barn nå. Om man plasserer de 20 årene med barn nå eller senere i livet bør jo ikke spille så stor rolle. Det betyr jo bare at dere er yngre når barna flytter ut og at dere da orker å gjøre mer. Kanskje blir dere unge besteforeldre også som kan nyte livets dessert uten å være for gamle til å ha ork.

 

Du får si til han at det betyr mer for deg å få enn det betyr for han ikke å få.

 

Økonomisk sett ordner det seg. Karriære har dere god tid på å få. Dere har livet foran dere. Andre foreldre i fattigere land enn Norge får det til, så også dere.

 

Du må finne ut hva du vil. Ikke vær så ettergivende og forelsket at du går med på å fjerne livmor osv for senere å adoptere. Da kan det hende at han er klar for egenproduserte barn og dumper deg.

 

Egg i fryseren kan gå skikkelig galt selv om du får beholde livmora. Hva gjør du når eggene er oppbrukt og det ikke ble noe barn? Legene bommer på hormondoser og eggene blir overmodne etc.

 

Jeg ville gjort alt jeg kunne for å få barn nå. Omsom Stork klinikken i Danmark eller ny mann om ikke din nåværende evner å se at barn nå er det beste for dere som par på lang sikt. I et forhold bør han ønske å gjøre det som er best for dere som par, og ikke bare best for seg selv.

 

Anonymous poster hash: c21b7...9b3

Tusen takk for gode og fornuftige tanker! skal tenke godt over punktene dine

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

 

Ta med deg kjæresten din til psykologen og la ham få snakke om hvorfor han vil vente (uten deg til stede). Kanskje han kommer frem til at det faktisk ikke er sånn at man mister "hele ungdommen" med å få barn. Man tilpasser seg, og du har jo allerede sagt at han får mye frihet av deg til å gjøre sine ting. Jeg tror han må få satt litt ord på hva det er eksakt han er redd for. 

 

Hadde jeg kommet i samme situasjon og jeg var mannen, ville jeg helt klart begynt prøvingen fordi jeg ikke vil sitte å se på at kjæresten min har sånne smerter, -som kanskje kan bli bedre av en graviditet. Og dessuten, når blir man virkelig klar for å få barn? Man har jo som regel ingen anelse om hva som venter, for ingen barn er like. Det man vet er at kroppen tåler bedre en graviditet når man er ung og det er mange andre fordeler med å få barn når man er ung også. (Nattevåk og man orker generelt mer når man er ung). Dere har i tillegg økonomi og jobber på stell, så det er egentlig ingen ting som hindrer dere.

 

Jeg hadde nok presset litt på her. Du kan jo gi ham alternativene og se hva han velger. For et valg -må- han ta. 

 

 

 

Anonymous poster hash: dbbbe...63c

 

Tusen takk for fornuftige tanker og gode ord!    Jeg pratet med han i går i forhold til om han ønsket en samtale med psykolgen min, han ønsket ikke dra alene, men kunne vurdere det om jeg ble med han. Pratet med psykologen og hun ønsket veldig gjerne en prat med han alene for å se om han kanskje åpner seg litt mere opp, jeg synes ting virker så rart om det ikke ligger mere bak enn frihet litt til, i så fall synes jeg jo at det er en veldig egoistisk tankegang. Jeg skal få tatt en god prat med han igjen til kvelden og håper han er villig til å prate ordentlig ut om ting da kommer tilbake med oppdateringer.

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått for barn, men han må jo også være enig.

Dere er unge, men det er bare en bonus, mener jeg.

 

Var selv 21 da vi fikk vår første. Hun er 5,5år nå og storesøster til ei på 3år. Jeg kan i en alder av 26/27 si at jeg er ferdig med barn og har masse liv foran meg når jeg blir eldre. Tid til å nyte livet som voksen også, med store barn og hytte ned med vannet

 

Anonymous poster hash: 8d98a...376

[Anonym bruker]

Jeg har også vært plaget med det samme. Men legene sa til meg at å fjerne eggstokker så ung er veldig ødeleggende for resten av livet. Du kommer jo i overgangsalderen.

jeg har fjernet eggledere og det hjalp mye. Har fortsatt eggstokker og livmor.

Man kvalifiserer til ivf hvis eggledere blir fjernet. Men det er ike bare bare. Hormonbehandlinger er jo en tøff påkjenning for kroppen.

Je er gravid med mitt 3dje og siste barn nå. Og er glad jeg ikke har fjernet livmoren da det ble snakk om det for mange år siden.

 

 

Anonymous poster hash: 537ee...3f8

[Anonym bruker]

 

Virker som om du på ene siden har prøvd "alt", men samtidig så virker det som om du kanskje føler det er vanskelig å kommunisere med den gynekologen du har?

 

Har du vurdert å få en second opinion ved et annet sykehus?

Det er en rett du har som pasient. Om du undersøker hvem som f.eks. regnes som best i landet og så søker du om en second opinion hos den legen ved det sykehuset. Mener fastlegen din har mulighet til å hjelpe deg med det.

 

Det å ev. fjerne både eggstokker og livmor er et så drastisk valg i så ung alder at jeg mener du burde få en second opinion.

Det er jo ikke sikkert at andre spesialister vil finne noen annen løsning, men da er det forsøkt.

 

 

Når det gjelder din samboer så sier du mye fint om ham. Men det inntrykket jeg får er at han er veldig umoden og trolig ikke har særlig mye empati. Enten det, eller så er han ikke ærlig med deg.

Årsaken til åt jeg mener det er at han hver eneste eneste måned ser deg gå gjennom et helvete smertemessig. Han vet du er utredet og har forsøkt "alt", og han ser hver måned at du blir verre og verre.

Han sier at det er deg han vil leve med og ha barn med. Likevel så mener han seriøst at du kanskje skal fjerne de organene som gjør deg i stand til å føde barn. Det å ta ut egg nå og la disse ligge på frys gir ikke nødvendigvis noen garanti for at du i fremtiden vil få barn av de eggene, da ikke alle egg tåler frysing like godt.

Og fjernes livmoren din så kan du jo uansett ikke få barn, da kan heller ikke han få biologiske barn.

 

Så mannen som mener han elsker deg, bare vil ha deg og hevder å ville ha barn med deg - han er villig til å ta en enorm sjanse. Han er villig til å sjanse på at du får beholde livmoren, og at egg ev. overlever. Og dette er han villig til å ta sjansen på - fordi han heller vil "leve livet" og ha frihet og ungdommelig "ro" noen år til.

Du forteller at du ikke har problemer med adoptivbarn eller fosterbarn. Men du sier ikke noe om hva hans tanker er om det at han risikerer å aldri få egne biologiske barn. Er han villig til å adoptere og kun få adoptivbarn, ev. fosterbarn?

 

Det hele innlegget ditt egentlig sier er at mannen din ikke greier å forstå følgen av den situasjonen du står i og de valgene du må ta. Du forteller at han også gråt da du måtte på sykehuset sist for å få morfin.

Jeg finner dette veldig vanskelig å forstå - han har liksom så stor omtanke og medfølelse med deg at han gråter sammen med deg når du har slike smerter. Likevel er det greit for ham at du enten fortsetter slik som nå eller at du risikerer å miste sjansen til å få egne barn. Det skurrer forferdelig i mine ører.

 

Altså, om han ikke føler seg moden nok til å få barn nå, så er det en ærlig sak. Men da synes jeg han skal si det, og da også innrømme de risikoene det vil innebære om du fjerner eggstokkene - og at om du må fjerne livmoren også så er løpet kjørt for biologiske barn.

 

Min mening er at hvis mannen virkelig elsker deg og ønsker å dele livet med deg og få barn med deg - da må han også akseptere at livet må bli litt anderledes enn han ellers kanskje hadde sett for seg, dvs. dere må få barn nå.

 

Det at din mor ble kvitt sine smerter etter svangerskapet gir deg sjanser for å oppleve det samme. Likevel så mener mannen din at det er bedre at du fjerner eggstokker og ev. livmor og dermed mister muligheten for egne, biologiske barn.

 

Og hvorfor? Fordi det ikke passer ham å få barn "akkurat nå".

 

Beklager å si det - men en mann med så låste holdninger når det kommer til noe så alvorlig og livsendrende, det er ikke en mann jeg ville stolt på hundre prosent. Han er mer opptatt av hva som passer seg enn å innse realiteten i den situasjonen du og dere står i.

 

Prøv å ta ham med til samtale med psykolog og/eller lege på sykehuset. Endrer han ikke mening da, så hadde jeg droppet mannen og heller reist til Danmark og fått barn på egen hånd!

 

Du virker som en moden og reflektert og omtenksom person, HI, du virker å ha et stort hjerte med stor evne til kjærlighet.

Ikke la ditt store hjerte og følelser for mannen ta fra deg muligheten til egne barn, hvis du ønsker deg biologiske barn også.

Det du risikerer i fremtiden er jo at om du nå må fjerne eggstokker og livmor, så går det noen år, du vil adoptere, men da kan han plutselig finne ut at det ikke er bra nok fordi han vil ha biologiske barn selv. Da står du der alene, det er mye vanskeligere å få adoptere alene og årene vil gå. I verste fall risikerer du å aldri få hverken egne barn eller adoptivbarn.

Er mannen egentlig verdt det? Jeg mener ikke.

 

Din kropp er som den er, det er ikke din feil, det er bare en realitet. Elsker han deg så forholder han seg til realiteten.

Om du får barn nå så er det jo en reell mulighet for at du blir bra eller mye bedre av de plagene du har i dag - da vil det etter min mening komplett idioti å fjerne organene dine uten en gang å ha forsøkt.

Er smertene like ille etter å ha fått barn, da kan du jo fjerne dem, men da har du også fått barn - og vil trolig ha lettere for å få adoptere flere om du ønsker det, ev. bli fostermor.

 

Få mannen til å innse realiteten. Elsker han deg så innser han galskapen av å fjerne dine naturlige organer når det er en mulighet for at du kan bli bra eller bedre ved å få barn nå!

 

Fjernes eggstokkene din så vil du jo også få svært mange år på kunstige hormoner (med de risikoer det innebærer) for at du ikke skal gå inn i overgangsalderen.

 

Jeg mener at du må bestemme deg selv. Om du velger mannens løsning (en løsning som fra hans side er 100 % egoistisk, etter min mening), så kan du ikke være sikker på at han faktisk vil stå ved din side om han en dag plutselig ønsker biologiske barn og du ikke har muligheten til det lenger (fordi han "ikke var klar" da du hadde mulighet).

 

Nei, gi mannen en siste sjanse til å innse realiteten, og så tar du grep om ditt eget liv, HI.

 

Toget ditt går nå - om du blir med toget eller ikke er opp til deg. Vil du ha barn så har du muligheten til det nå. Ikke gi opp den muligheten fordi det ikke passer mannen akkurat nå.

 

Om mannen ikke innser det eneste fornuftige valget - hvis han liksom elsker deg, vil leve med deg og få barn med deg - da mener jeg du er altfor god for denne mannen og fortjener langt, langt bedre!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 72e1c...d96

Takk for langt og utfyllende svar med gode tilbakemeldinger!

i forhold til spørsmålet ditt angående gynekologen, du har helt rett jeg synes vi har litt dårlig kjemi sånn sett, føler han veldig lett overkjører meg og skal ta avgjørelser for meg til en hver tid. Det er alltid lege og to sykepleiere tilsede de gangene jeg har vært der, dem er heldigvis annerledes og forstår på en helt annen måte så jeg har lært meg til å bare respektere gynokologen og legge det han sier litt til side. Jeg har vært i Tønsberg også med henvisning fra fastlegen min, de mener det samme som sykehuset her nede dessverre. Har ikke tenkt tanken på å vri spørsmålet om han heller ønsker adoptivbarn eller fosterbarn enn egne, det jeg skal prøve å få vinket på en fin måte og stille han, kanskje det går opp et lys.  Igjen tusen, tusen takk for rådene! klem

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Du er veldig ung til å bli satt til veggs med dette, det er tross alt 25 års aldresgrense på sterilisering, og det er jo nettopp det du blir tvunget til.

Jeg ble selv gravid som 22 åring, planlagt, med begge i ok jobb, likevell var det det økonomiske aspektet som gjorde pappan mest nervøs. Snakk sammen- hvor galt ser han for seg at det kan bli? 

Gutter er rett og slett litt mer umodne enn jenter og "ønsket" om barn fra deres side opptrer som regelmyye senere enn hos jenter

 

Selv om kjæresten din kanskje ikke klarer helt å forholde seg til tanken på barn akkurat nå, syns jeg du skal stille han samme problemstilling som du er oppi, -sterilisere seg nå eller faktisk prøve å få barn? Vil han noen gang ha barn så er dette sjangsen...

Fryse ned egg og alt de greiene der ville jeg ha styrt unna, ta en kikk inn på sidene for prøverrør og alle som trenger hjelp for å bli gravide -det er skremmende lesing... Jeg har alltid sagt at par som har komt så langt som til prøverør, automatisk burde få adoptere om de ville, for sterkere forhold finner du ikke... Har selv venner som har gått fra hverandre i forsøket på å få barn når naturen svikter... dette er saker som sliter enormt på et forhold 

 

Minn han på at selv om dere begynner å prøve nå har han fortsatt 9 måneder og kanskje mer på å være ungdom... 

 

Det er ikke så veldig mange Dib damer jeg oppriktig føler med, men din historie måtte jeg bare svare på... Det er en så ufattelig stor opplevelse å få et barn, at å gi slipp på denne muligheten vil jeg ikke unne noen.

 

Til slutt mitt råd: -lag baby!

Tusen takk for gode og veiledende ord! jeg skal ta dem til meg! Dere er alle gull verd i denne situsjonen som bruker tid på å gi så utfyllende og flotte svar! klem

 

Anonymous poster hash: 128a6...f3d

[Anonym bruker]

Tenkte jeg bare skulle oppdatere! Vi blir prøvere fra neste pp. Mannen forstod heldigvis alvoret i det når han ble med på sykehuset og fikk forklaring på alvoret. Kom tårevåt bort etter samtalen der og la seg helt flat med veldig dårlig samvittighet stakkar for at han ikke helt klarte å se hvor alvorlig det var. Tusen hjertelig takk nok en gang for alle gode råd og tips! Kanskje vi snakkes her på forumet når vi har fått positiv test klem

Anonymous poster hash: 128a6...f3d