Personlig spørsmål til dere med ME/fibromyalgi/depresjon...

[Anonym bruker]

Hadde dere en fin barndom? God oppvekst? Omsorgsfulle foreldre? 




 

Anonymous poster hash: 6388b...0b4

[Anonym bruker]

Har slitt med depresjon

Trodde jeg hadde en bra oppvekst helt til jeg forsto bedre som voksen

 

 

Anonymous poster hash: ef225...539

[Anonym bruker]

Nå har jeg infeksjonsutløst ME da, fikk det etter kyssesyken da jeg var 33 år gammel.

 

Min barndom har ingenting med den diagnosen å gjøre, men ja, jeg hadde en fin barndom. Omsorgsfulle og kjærlige foreldre, fantastiske besteforeldre, gode venner, fin skolegang osv. Hadde også en veldig fin studietid, hadde det veldig bra i 20-årene hvor jeg traff mannen min, giftet meg og fikk barn. God jobb som jeg var veldig glad i, gode kollegaer og et godt miljø.

 

Barna har skikket seg godt, ingen problemer på noe område.

 

Hadde et veldig godt liv helt til jeg fikk kyssesyken og ble veldig syk. Lå ganske lenge på sykehus, og har aldri blitt frisk igjen.

 

Man får ikke ME av en dårlig barndom altså...

Anonymous poster hash: e57c8...4a7

[Anonym bruker]

Slitt med depresjoner. God barndom, vond ungdomstid

 

Anonymous poster hash: 62dea...5be

[Anonym bruker]

@fibromyalgi

 

Anonymous poster hash: 62dea...5be

[Anonym bruker]

Har fibromyalgi å slitt med depresjon.

Jeg hadde en fin barndom på et vis å når jeg ble voksen å skjønte mer så tenker jeg at noe kunne jeg unnvært. Men samtidig så har jeg lært mye jeg egentlig ikke ville vært foruten I voksen alder.

Jeg tok nok på meg mere ansvar enn jeg burde gjort som barn, å selv om min mor sa at noe ikke var mitt ansvar så valgte hun heller ikke å gjøre noe med det. Da jeg kom I tenårene fikk jeg tilbake fortrengte minner av at min bestefar misbrukte meg seksuelt.Men husker ikke så mye av det annet enn at jeg vet det har skjedd å at jeg bestandig ble usikker å redd når mine venner ville leke mor og barn ( noen ganger lekte de at de lagde barn, det var da jeg ble redd og usikker )

Jeg har bestandig hatt et utrolig stort behov for søvn å blir fort sliten.

Nå som jeg har blitt voksen å har mer kontroll over mitt eget liv så er det kun I perioder at jeg er ekstremt sliten. Men smerter har jeg hele tiden. Å smerter over lengre tid gjør jo til at du blir mer sliten å lettere får depresjoner igjen.

 

Anonymous poster hash: a8ed7...e69

[Anonym bruker]

Nå har jeg også andre psykiske lidelser, men jeg har vært deprimert på og av siden 2008. Hadde en barndom så bra at jeg unner alle barn å ha det minst like bra som jeg hadde det!

Anonymous poster hash: 8ab55...b72

[Anonym bruker]

Å i det hele tatt antyde at disse sykdommene (utenom depresjon) kan relateres til vond barndom, er som å be om at folk svarer med piggene ute

 

Jeg har fibromyalgi.

Barndommen min var herlig fram til 9-årsalderen. Da flyttet vi 80 mil fra barndomshjemmet, og hodet ble snudd opp-ned. Etter hvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at moren min var alkoholiker og periodevis slet med depresjoner. Hun har mange ganger latt sitt sinne gå ut over meg, og det har preget meg. Det er ikke noe jeg går rundt å tenker over, men jeg skyr mennesker med store variasjoner i humøret. Jeg er veldig konfliktsky og trenger forutsigbarhet mtp hverdagen og folk rundt meg.

Livet mitt fra jeg var 9 år har vært rotete. Jeg har måttet klare meg selv, og det har til tider føltes stressende. Kan dette ha resultert i spenninger i kroppen som senere har utartet seg til andre symptomer enn smerter? Ja, det er godt mulig.

 

Anonymous poster hash: d6fc7...d84

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg infeksjonsutløst ME da, fikk det etter kyssesyken da jeg var 33 år gammel.

 

Min barndom har ingenting med den diagnosen å gjøre, men ja, jeg hadde en fin barndom. Omsorgsfulle og kjærlige foreldre, fantastiske besteforeldre, gode venner, fin skolegang osv. Hadde også en veldig fin studietid, hadde det veldig bra i 20-årene hvor jeg traff mannen min, giftet meg og fikk barn. God jobb som jeg var veldig glad i, gode kollegaer og et godt miljø.

 

Barna har skikket seg godt, ingen problemer på noe område.

 

Hadde et veldig godt liv helt til jeg fikk kyssesyken og ble veldig syk. Lå ganske lenge på sykehus, og har aldri blitt frisk igjen.

 

Man får ikke ME av en dårlig barndom altså...

 

Anonymous poster hash: e57c8...4a7

Vi har en nesten identisk historie! Er under utredning, men trolig ME...

 

 

Anonymous poster hash: 4f7b1...12b

[Anonym bruker]

Depresjon - Veldig fin barndom frem til ca 10 års alder. Deretter fikk mor problemer og vi ble innblandet i barnevernet. Ble flyttet frem og tilbake, hit og dit en del ganger, mistet så og si kontakt med søsken som var svært sårt. Mor døde når jeg var 21, jeg begravde sorgen i arbeid, ble etterhvert utbrent og deprimert. Nå, 8 år senere, og jeg har enda ikke helt klart å komme meg på beina igjen.

Mistet helt motivasjon og drivkraft, som jeg ikke ser ut for å klare å få tilbake.

Anonymous poster hash: 7310f...9b3

[Anonym bruker]

Depresjon her. På en måte har jeg hatt en kjempefin og beskyttet barndom, men så ble jeg utsatt for overgrep av noen litt eldre gutter i familien og det satte tydeligvis sine spor enda de var som barn å regne de også.

 

Anonymous poster hash: 39407...b64

[Anonym bruker]

Depresjon, som jeg nesten er frisk av. Hatt en vanlig, veldig A4 barndom. Ble deprimert etter min andre runde med kreft.

 

Anonymous poster hash: 1117f...ebd

[Anonym bruker]

Hadde en veldig fin barnedom.

Ja foreldrene mine var og er omsorgsfulle, omtenksomme og kjærlige bl a

 

Anonymous poster hash: a6dd8...08f

[Anonym bruker]

Fibromyalgi. Helt for jævlig barndom, omsorgssvikt deluxe. Ingen depresjoner.

 

Anonymous poster hash: 5ce82...46f

[Anonym bruker]

 

Hadde dere en fin barndom? God oppvekst? Omsorgsfulle foreldre?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6388b...0b4

Ja, absolutt ingenting å klage på der😊 eneste som har ødelagt meg var at jeg aldri turte å snakke med foreldrene mine hvordan jeg faktisk hadde det. Det er først nå, når jeg er 27 år og fikk fødselsdepresjon at jeg turte å prate med de om alt.

 

 

Anonymous poster hash: 1fff7...a6b

[Anonym bruker]

Å i det hele tatt antyde at disse sykdommene (utenom depresjon) kan relateres til vond barndom, er som å be om at folk svarer med piggene ute

 

Jeg har fibromyalgi.

Barndommen min var herlig fram til 9-årsalderen. Da flyttet vi 80 mil fra barndomshjemmet, og hodet ble snudd opp-ned. Etter hvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at moren min var alkoholiker og periodevis slet med depresjoner. Hun har mange ganger latt sitt sinne gå ut over meg, og det har preget meg. Det er ikke noe jeg går rundt å tenker over, men jeg skyr mennesker med store variasjoner i humøret. Jeg er veldig konfliktsky og trenger forutsigbarhet mtp hverdagen og folk rundt meg.

Livet mitt fra jeg var 9 år har vært rotete. Jeg har måttet klare meg selv, og det har til tider føltes stressende. Kan dette ha resultert i spenninger i kroppen som senere har utartet seg til andre symptomer enn smerter? Ja, det er godt mulig.

 

Anonymous poster hash: d6fc7...d84

Hvorfor det?

Det er jo miljøer innen forskningen som mener at alle disse sykdommene er psykiske lidelser.

 

Anonymous poster hash: 83c60...77b

[Anonym bruker]

Depresjon, bipolar lidelse type 2. Vond barndom med vold (fysisk såvel som psykisk) og seksuelle overgrep.

Anonymous poster hash: 7a86c...06d

[Anonym bruker]

Diagnosen ME. Har hatt en jævlig barndom med seksuelt, psykisk og fysisk mishandling. Men jeg fikk ME etter kyssesyken. Dette da jeg var på mitt lykkeligste i livet. Jeg hadde en helt fantastisk mann, en nydelig datter og vi hadde akkurat kjøpt drømmehuset. For og få ME diagnosen måtte jeg gjennom temmelig mange psykiske utredninger også. Det alle legene ikke forsto med meg, var hvordan jeg kunne være i så godt humør, så optimistisk og ha det så bra midt oppi all sykdommen.

Anonymous poster hash: fcb6e...435

[Anonym bruker]

 

Å i det hele tatt antyde at disse sykdommene (utenom depresjon) kan relateres til vond barndom, er som å be om at folk svarer med piggene ute

 

Jeg har fibromyalgi.

Barndommen min var herlig fram til 9-årsalderen. Da flyttet vi 80 mil fra barndomshjemmet, og hodet ble snudd opp-ned. Etter hvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at moren min var alkoholiker og periodevis slet med depresjoner. Hun har mange ganger latt sitt sinne gå ut over meg, og det har preget meg. Det er ikke noe jeg går rundt å tenker over, men jeg skyr mennesker med store variasjoner i humøret. Jeg er veldig konfliktsky og trenger forutsigbarhet mtp hverdagen og folk rundt meg.

Livet mitt fra jeg var 9 år har vært rotete. Jeg har måttet klare meg selv, og det har til tider føltes stressende. Kan dette ha resultert i spenninger i kroppen som senere har utartet seg til andre symptomer enn smerter? Ja, det er godt mulig.

 

Anonymous poster hash: d6fc7...d84

Hvorfor det?

Det er jo miljøer innen forskningen som mener at alle disse sykdommene er psykiske lidelser.

 

Anonymous poster hash: 83c60...77b

Ja, det er forskning som antyder det. Og hver gang det blir antydet, hyler de med fibromyalgi og (spesielt) ME ut at det absolutt IKKE har noe med psykiske problemer å gjøre.

 

For min del, som har fibromyalgi, har jeg mine teorier på hva sykdommen er, men jeg vet jo ikke. Forskning viser til mye forskjellig. Dersom fibromyalgi og ME viser seg å være en slags psykisk lidelse, blir jeg ikke overrasket. Psykiske lidelser kan utløses hos folk med et lykkelig liv også. Men å si noe sånt her på forumet er som å banne i kirka.

 

 

Anonymous poster hash: d6fc7...d84

[Linkii87]

Fibromyalgi - Har hatt en kjempe fin oppvekst, ingenting som har påvirket meg til å utvikle fibro. 

[Anonym bruker]

Har slitt med depresjon

Trodde jeg hadde en bra oppvekst helt til jeg forsto bedre som voksenAnonymous poster hash: ef225...539

Signerer!

 

Anonymous poster hash: ae685...484

[Anonym bruker]

Har fibromyalgi og har hatt en flott barndom.

 

Anonymous poster hash: a1d20...c5c

[Anonym bruker]

Jeg sliter med deprisjon og angst, jeg er en av de som ikke hadde en god barndom. Jeg ble mobbet ut av barneskolen hadde en stefar som likte å "mobbe" når mamma ikke var i nærheten som etter hvert utviklet seg til å slå. Prøvde å fortelle mamma det første gangen men hun trodde mer på han når han sa det var en "ulykke" så jeg torde aldri å si noe igjen, har ikke klart det nå i ettertid heller. Men den siste gangen ble det så ille at jeg bare måtte ringe pappa ( som da hadde hatt mistanke om dette i mange år ) å jeg kom da heldigvis bort fra helvete. Han var å er min reddende engel ❤️ Var da 14 år og som 15 åring så ble jeg voldtatt så jeg har litt å skru på oppe i hue, hehe er nå 26 år

 

Anonymous poster hash: 500c4...0dc

[Anonym bruker]

Depresjon 

Voks opp med ei svært deprimert mor sjølv, og ein far som flytta frå landet når eg var ung. 

Anonymous poster hash: b81dd...f09

[Anonym bruker]

Har slitt med depresjon

Trodde jeg hadde en bra oppvekst helt til jeg forsto bedre som voksenAnonymous poster hash: ef225...539

Signerer denne.

 

Anonymous poster hash: 84d52...c57