Langsint over 2 år...

[Anonym bruker]

etter å ha lest deres svar, og særlig dere med erfaring, så valgte jeg å sende en melding...siden jeg synes det var vanskelig.Takk for gode svar dere...Men jeg tror ikke dere hadde gjort det, dere har skrive hvis dere hadde vist hvem dette var snakk om.. Jeg kan nå fortelle hvem dette er, det er min datter, som har flyttet hjemmeifra for noen år siden... Derfor kan jeg ikke gi opp, samme hvor såret jeg er... HI Anonymous poster hash: bfcbc...fa0

D var da VELDIG relevant informasjon! Man gir ALDRI opp ungene sine!!

Da prøver du til du dør! Hun gir seg nok en dag skal du se...

 

Anonymous poster hash: e00e6...3af

[HeltLykkelig ♥♥]

Hvor gammel er datteren din? Ja, ekstremt dårlig oppførsel av henne.. Men kunne nok inke greid å ikke gratulere min egen datter med dagen. Fortsett og vis at du er der for henne innemellom.. Bare med en liten meldig eller noe. Men ikke skriv noen avhandling opp og ned om hvor lei deg du er.

 

Som voksen må man kunne godta et nei og prøve og forstå.. Ikke furte som en liten unge. Man kan gjerne være irritert resten av livet, men man kutter ikke ut familie oga en liten situasjon slik som dette er.

 

Føler med deg! Lykke til! 😊

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen...det føles godt nå egentlig....får bare se nå, tror ikke jeg får noen svar da men.....

Anonymous poster hash: bfcbc...fa0

[Anonym bruker]

Da trekker jeg og svaret mitt tilbake, for en datter er noe helt annet enn en venn/familievenn.

 

Skjønner at dette er veldig vanskelig for deg! Jeg ville sendt melding, som du gjorde. Ellers ville jeg sendt en melding/´brev om at du er glad i henne, men at du ikke lenger kan fortsette å prøve og prøve, unnskylde, forklare (evt. annet du har gjort) . La henne få vite at du står klar med et ønske om kontakt, hvis hun og vil komme seg videre fra dette på et tidspunkt. Men fra nå av vil dette være opp til henne. Ballen ligger på hennes banehalvdel.

 

Hvis jeg forstår situasjonen rett, så har hun oppført seg ganske dårlig og urettferdig mot deg, og du skylder deg selv å ikke slite deg ut over situasjonen slik som den er. Det er nok lettere sagt enn gjort, for en datter er og blir en datter, men prøv å slå deg noe til ro med at du har gjort det du kan, og at det ikke lenger er opp til deg. 

 

Håper det løser seg for deg!

Anonymous poster hash: 027bb...8fb

[Anonym bruker]

Tusen takk #29 der traff du spikeren på hodet....jeg skal ta vare på innlegget ditt, og bruke det som stikkord,

når jeg skriver igjen til ho. Men ikke i dag...jeg må la det synke inn litt.

Det som også er trist er jo at det her ikke bare går utover meg, men også de 2 minste som bor i huset her, de er også uten kontakt med henne.

 

Og jeg ser ho har lest mld, men ikke svart....

 

HI

Anonymous poster hash: bfcbc...fa0

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, men her er det andre veien da. Det er pappa som ble sur på meg og aldri har klart å tilgi...

 

Bakhistorien her er at mamma og pappa ble skilt, etter at jeg hadde flytte hjemmefra. Det var for pappa et skikkelig slag i trynet og han var lagt nede etterpå, og han mente at ved at jeg fortsatte å leve mitt liv med latter, venner osv uten å vise noe særlig tegn til å sørge over skilsmissen tok jeg mammas parti. Jeg var 21 år og student, selvfølgelig var det trist at de ble skilt, og jeg var aldri ufin mot pappa, men jeg nektet å la det hindre meg i å leve som normalt...

 

Dette er nå mange år siden og vi har fremdeles ingen kontakt. Jeg sender kort til jul og bursdagen hans, men får aldri noe tilbake. Barna mine kjenner han ikke i det hele tatt. Det er trist, og det var en lang sorgprosess jeg måtte gjennom før jeg bare aksepterte at det var sånn. Nå tror jeg faktisk at han også synes det er leit at det har blitt sånn, men han er en veldig konfliktsky mann og det har gått så mange år at han klarer vel ikke å strekke ut en hånd av frykt for at det skal bli ubehagelig....

Anonymous poster hash: abef8...2e6