Trenger å sortere tanker her...

[Anonym bruker]

Hadde et innlegg her i forrige uke angående snart voksen sønn som "anklaget" meg for å ikke være nok til stede for han. Han dro inn noen episoder fra oppveksten og holdt meg ansvarlig for at han til tider hadde følt seg oversett.

 

I går smalt det her. Jeg fikk meg kjæreste i fjor etter tre år som singel og vi har gjort veldig masse sammen siden vi traff hverandre. Vi har også prøvd å ta med barna på en del ting, og gudene skal vite at vi har gjort mer med mine barn enn hans. Men eldstemann har ikke alltid villet være med - av helt eget valg fordi han ikke hadde lyst. Det har vært badeland eller aking - slike aktiviteter.

 

Hans store drøm er å stå på ski igjen. Jeg tok opp ski selv denne vinteren (takket være kjæresten min) etter 18 år uten å ha hatt ski på beina. Jeg skulle gjerne ha tatt med barna på ski men jeg kommer meg ikke opp til et skisted fra her vi bor uten bil. Og bil har jeg ikke. 

 

Så siden jeg kjøpte meg ski for noen uker siden så har jeg vært to ganger på ski med kjæresten. Vi har også planlagt å ta med min eldste sønn i vinterferien på ski - én dag.

 

Men i går når jeg kom jeg fra ski så ble jeg møtt med dette:

 

1.Først var jeg ca 10 minutter for sent ute og ble møtt av en eks som var på vei ut og kommenterte at han ikke gadd å vente her når jeg var for sent ute (gud vet hvor mange ganger han har vært for sent ute når han har skullet hente ungene). Riktig hyggelig med slik velkomst.

 

2. Når jeg kom opp i leiligheten og la fra meg hjelm og briller så oppdaget altså eldstemann at jeg hadde vært på ski. Han så bokstavelig ut som om jeg hadde forrådt han på det verste og jeg fikk høre i små kommentarer at jeg "drar på ski alene med kjæresten, men gidder ikke å dra dit med dem". 

 

Jeg tok tak i det ganske kraftig og forklarte han at jeg prøvde så godt jeg kan, at vi den dagen hadde vært på ski med datteren hans på 6 år, at han skulle få sin skidag senere den uken og at han burde være takknemlig for det da det absolutt ikke var noe plikt fra vår/min kjærestes side å gjøre dette men at vi prøvde å glede han med det. Og at fikk roe ned holdningene sine litt for de tydet kun på ren sjalusi og egoisme - og at han fikk prøve å se det store bildet og ikke kun sin egen navle.

 

Diskusjonen fortsatte og det kom fram at han i tillegg hadde diskutert meg/beklagd seg til sin far (som er en narsissist av de store og KUN tenker på hvordan han selv skal komme best ut av situasjonen). 

 

Far som da sikkert så sitt snitt til å rakke ned på meg på en sivilisert måte, var selvfølgelig enig med sønnen at det var bare slik jeg var - ikke helt til stede for andre og noen ganger inni en tankeboble hvor man ikke fikk tak i meg. Det med tankeboblene er faktisk riktig, men det er kun fordi jeg har TUSEN ting å tenke på, tre barn jeg skal sørge for, tatt utdanning i fjor, husarbeid, innkjøp, vask...you name it. 

 

Jeg har vært alene om omsorgen i fire år (og faktisk lang tid før det). Far tar barna annenhver helg og that's it. Han har hjulpet til med noe kjøring innimellom fordi jeg ikke har bil men det er sjelden han har virkelig tatt initiativ til å gjøre noe ekstra for barna. 

 

Jeg er drittlei av å måtte forsvare meg og den jobben jeg har gjort de siste årene, men jeg merker at jeg ikke kommer noen vei ved å forsvare meg selv og til tider angripe faren og vise gutten hvor mye jeg faktisk er til stede og hvor lite faren er her. Det funker mot sin hensikt.

 

I går kveld la eldstemann seg uten å si natta til meg så det er tydelig at vi har en situasjon her nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle den vider - er helt rådvill.

 

Jeg har prøvd å diskutere dette med han, prøvd han til å se det fra min side, prøvd å få han selv til å komme med løsninger - men det klarer han ikke. 

 

Er fullstendig lost i dag - noen som har noen tanker og innspill?

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Babykilo]

Det virker som at han trenger deg nå. Han trenger å bli sett. Jeg ville ha lagt andre ting til side igjen for en stund. Fokuser på ham, gi ham tiden din. Du er heldig for at sønnen din vil være med deg. Selvfølgelig er det vanskelig for ham å skulle forholde seg til en ny familie i livet sitt, han føler seg glemt. Det virker som at det er her det brenner først i livet ditt akkurat nå. Slukk, og start med videre brannvern.

[Anonym bruker]

Vær tilstede for ham, men sett samtidig grenser. Var selv stemor til ei jente som ikke hadde noen grenser, kunne gjøre hva hun ville og være frekk. Da vårt felles barn ble 4 år begynte han å klage over at det var urettferdig at han hadde plikter i huset (noe jeg så på som kjempeviktig læring - rydde rommet sitt og tømme oppvaskmaskinen to ganger i uka), mens stesøster ikke gjorde en dritt i huset, og hun  var 15. Hun fikk også masse dyre gaver fra far hele tiden, fikk alt hun pekte på, mens jeg syntes det var unødvendig å kjøpe så mye til min sønn som han ikke trengte.

 

Da jeg fikk meg ny kjæreste (som jeg nå er gift med), ga jeg klar beskjed om at jeg har en kjæreste og at jeg selvfølgelig er like mye mamma, men at jeg deler min kjærlighet på flere personer. Har en gutt som var i protestalderen da, men snakket til ham på fornuftig måte og forklarte at han ikke var sentrum av universet 24/7. I dag har han kjempegodt forhold til stefaren, og det går mot stebarnsadopsjon for ham og søster.

Anonymous poster hash: 87c3e...755

[Anonym bruker]

Det er kjipt at du har en trist situasjon med sønnen og eksen din.

 

Men jeg må si at det er et par ting jeg reagerer negativt på i denne teksten når det kommer til din måte å takle tingene på.

Det er at du til tider sverter faren forran guttungen for å vise gutten at du er tilstede og faren ikke. Dette trenger et gutt på 12 år på ingen måte å bli en del av. Dette er en sak mellom deg og far, og sårede følelser rundt dette SKAL du holde for deg selv og ikke lempe over på guttungen.

 

Det andre jeg reagerer på er at gutten ikke får lov å føle sjalusi på sin stesøster som har fått reist på skitur(noe han har ønsket lenge), men at det er du som prøver å få guttungen til å se situasjonen fra DIN side. Det er DU som skal se situasjonen fra guttens side. Han er fortsatt et barn, et barn som følte seg oversett av mor og han evner ikke å se situasjonen fra din side nå.

 

utifra innlegget ditt  tenker jeg at du er en kvinne som føler at andre er litt imot deg. Du fremstår som litt bitter og egoistisk og forventer at andre rundt deg allti skal skjønne hvor vanskelig du har/har hatt det, og ta hensyn til dette.

 

Jeg tipper at du legger mange unødvendige byrder på din sønns skuldre ved å skulle få han til å forstå hvor flink du er/ hvor vanskelig du har hatt det  osv...

 

Jeg beklager om jeg tar feil her.

 

Om du kjenner deg igjen i det jeg skriver, så start med å forandre deg selv og ikke tenk at gutten er problemet. SLUTT å fortell gutten om alt det kjipe i ditt liv.

Anonymous poster hash: d54bd...bca

[Anonym bruker]

Han høres ut til å trenge deg. DEG, ikke du og kjæresten. Hvorfor ikke ta skiturer ALENE med sønnen din? Det er alenetid han trenger med deg, ikke "familietid" med kjæresten din og deg... Det er fort gjort å føle seg oversett når mammas kjæreste må være med på alle aktiviteter... Du sier selv du har vært alene med barna lenge, så ungene er vant til å ha mer alenetid med deg. 

Og du bør på ingen måte sverte hans far. Vis hensyn. Dette er kanskje litt tøft for barnet ditt selv om han ikke klarer uttrykke det.

Anonymous poster hash: b79ff...90b

[Anonym bruker]

HI

Jeg ser hva dere peker på, og at sønnen min trenger meg. Og at jeg på en eller annen måte ikke strekker til i disse dager.

 

Jeg prøver å få til mye. Jeg prøver å være der for han. Det er tydeligvis ikke nok for han, selv om han ikke har grunn til å føle det slik så er det nå en gang slik han føler det.

 

Det at jeg sverter far hjelper jo ikke på saken, jeg forstår det. Det skal sies at jeg ikke sitter å sverter han uten grunn, kun for å sverte. Jeg prøver å sette ting i sammenheng for han og forklare at jeg faktisk ikke er et supermenneske som fikser alt men at jeg prøver så godt jeg kan. Det at far sitter og rakker ned på meg faller tydeligvis i god jord hos sønnen vår, for da får han støtte. Jeg forstår dette - likevel blir det feil. Men jeg sitter ikke å sverter faren hans og kaller han diverse. Det er bare at faren hans har en merkverdig teknikk når det kommer til å få sympati for sin tilværelse og bruker enhver anledning til å fremstille meg som egoistisk, kun fordi jeg tar beslutninger som ikke kommer han til gode. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å la han forbli utenfor denne saken, da det i bunn og grunn ikke handler om han, men heller om hvordan jeg skal løse opp i disse flokene med min sønn.

 

Men saken er at han må forstå at jeg prøver å få til ting. Han kommer greit overens med kjæresten min og når vi snakket om denne planlagte skituren så var han i fyr og flamme. Men plutselig er det feil fordi jeg har fått mer enn han. Og jeg klarer ikke å synes det er greit at han skal komme med spydige kommentarer fordi jeg har fått en opplevelse han ikke har fått være med på.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Anonym bruker]

Jeg svarte deg i den andre tråden din, jeg har selv en 15 åring som har noen utbrudd innimellom.

Men jeg kan ikke huske at du skrev noe om ny kjæreste i det forrige innlegget ditt, kun du hadde yngre barn også?

For i så fall forandrer det litt på situasjonen.

 

Du skriver at du har vært alene i 3 (?) år?

Da var sønnen din 12. Kan tenke meg han tok på seg oppgaven med å være mannen i huset. Og han hadde mora for seg selv.

Plutselig kommer det en ny mann inn i bildet. En mann som "utfordrer" hans rolle, hans plass, i familien. Og det skaper faktisk ofte utfordringer.

 

 

Anonymous poster hash: 293aa...5b9

[Anonym bruker]

Beklager om jeg er krass, men det er ikke sønnen din som skal forstå deg, det er du som skal forstå han. Han er et barn og skal holdes utenfor dine vanskeligheter. Det er en alt for stor byrde for et barn.

Anonymous poster hash: b2a1e...2ac

[Anonym bruker]

 

Beklager om jeg er krass, men det er ikke sønnen din som skal forstå deg, det er du som skal forstå han. Han er et barn og skal holdes utenfor dine vanskeligheter. Det er en alt for stor byrde for et barn.

 

Anonymous poster hash: b2a1e...2ac

 

Han blir snart 17. HI

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Anonym bruker]

Han trenger mammaen sin selvom han snart er 17...

Anonymous poster hash: 7223d...02b

[Anonym bruker]

 

Han trenger mammaen sin selvom han snart er 17...

 

Anonymous poster hash: 7223d...02b

 

Hi

Jeg vet det! Det er vel det jeg sliter iherdig nå med å vise han at jeg er.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Anonym bruker]

 

 

 

Han trenger mammaen sin selvom han snart er 17...

 

Anonymous poster hash: 7223d...02b

 

Hi

Jeg vet det! Det er vel det jeg sliter iherdig nå med å vise han at jeg er.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

... Ved å dra på turer han vil på med andre?

 

 

Anonymous poster hash: e8348...b81

[Anonym bruker]

 

HI

Jeg ser hva dere peker på, og at sønnen min trenger meg. Og at jeg på en eller annen måte ikke strekker til i disse dager.

 

Jeg prøver å få til mye. Jeg prøver å være der for han. Det er tydeligvis ikke nok for han, selv om han ikke har grunn til å føle det slik så er det nå en gang slik han føler det.

 

Det at jeg sverter far hjelper jo ikke på saken, jeg forstår det. Det skal sies at jeg ikke sitter å sverter han uten grunn, kun for å sverte. Jeg prøver å sette ting i sammenheng for han og forklare at jeg faktisk ikke er et supermenneske som fikser alt men at jeg prøver så godt jeg kan. Det at far sitter og rakker ned på meg faller tydeligvis i god jord hos sønnen vår, for da får han støtte. Jeg forstår dette - likevel blir det feil. Men jeg sitter ikke å sverter faren hans og kaller han diverse. Det er bare at faren hans har en merkverdig teknikk når det kommer til å få sympati for sin tilværelse og bruker enhver anledning til å fremstille meg som egoistisk, kun fordi jeg tar beslutninger som ikke kommer han til gode. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å la han forbli utenfor denne saken, da det i bunn og grunn ikke handler om han, men heller om hvordan jeg skal løse opp i disse flokene med min sønn.

 

Men saken er at han må forstå at jeg prøver å få til ting. Han kommer greit overens med kjæresten min og når vi snakket om denne planlagte skituren så var han i fyr og flamme. Men plutselig er det feil fordi jeg har fått mer enn han. Og jeg klarer ikke å synes det er greit at han skal komme med spydige kommentarer fordi jeg har fått en opplevelse han ikke har fått være med på.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

 

Du virker ha et utrolig behov for å fremheve deg selv- få frem alt du har "oftret".

I mine øyne fremstår du som egoistisk, og virker som du ser på sønnen din som en klump på foten.

Hvor mange år du har vært alene er ingen unnskyldning for å sette barna i andre rekke når du får deg kjæreste.

 

 

Anonymous poster hash: 40090...c88

[Anonym bruker]

 

 

 

Han trenger mammaen sin selvom han snart er 17...

 

Anonymous poster hash: 7223d...02b

Hi

Jeg vet det! Det er vel det jeg sliter iherdig nå med å vise han at jeg er.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

... Ved å dra på turer han vil på med andre?

 

 

Anonymous poster hash: e8348...b81

 

HI

Gå å ta deg en bolle i stedet for å sitte her med sure oppgulp. Smålig og helt utenom diskusjonen. Jeg tar gjerne den diskusjonen med deg angående hvordan jeg skal tilbringe helgen min når barna mine er hos faren, om du skulle ha et stort behov for dette.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Anonym bruker]

HI

Ikke uventet men likevel slår det meg like hardt hver gang, hvordan ting blir snudd og vrengt på her inne. Jeg vet ikke hva slags mennesker som gjør dette og er like overrasket over meg selv hver gang jeg i det hele tatt gidder å svare. Det gidder jeg ikke denne gangen.

Anonymous poster hash: 37373...6ae

[Anonym bruker]

Og nå fremstår du ikke som mindre bitter😱

 

Anonymous poster hash: 40090...c88

[Mandala]

 

 

 

 

 

Han trenger mammaen sin selvom han snart er 17...

 

Anonymous poster hash: 7223d...02b

Hi

Jeg vet det! Det er vel det jeg sliter iherdig nå med å vise han at jeg er.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

... Ved å dra på turer han vil på med andre?

 

 

Anonymous poster hash: e8348...b81

HI

Gå å ta deg en bolle i stedet for å sitte her med sure oppgulp. Smålig og helt utenom diskusjonen. Jeg tar gjerne den diskusjonen med deg angående hvordan jeg skal tilbringe helgen min når barna mine er hos faren, om du skulle ha et stort behov for dette.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae

Det er da ikke utenfor tema at du gjør morsomme ting med andre, som din sønn har ønsket lenge. Det er jo selve kjernen her at han føler seg utenfor. Og hva så om han er sjalu, det må han vel få lov til? Istedetfor å bli irritert på ham må du vise litt forståelse. Men det er tydelig at du ikke ønsker eller evner det.

[Anonym bruker]

Jeg foreslår deg litt ang det å tilbringe tid sammen med en så stor gutt. Jeg har en 17 åring selv og prøver å gjøre ting sammen med bare han. Har 2 til men han er eldste. Veldig ofte er han opptatt med andre planer og det er jo greit men jeg kommer alltid med nye forslag etter en stund. Det tror jeg han setter pris på selv om det ikke passer for han.

 

Det jeg reagerer på er at etter gutten din har uttrykt at en tur på ski er noe han virkelig ønsker seg, så tar du med deg et annet barn og drar? Du jar nå vært 2 ganger på ski og ikke tatt han med noen av gangene. Klart han er skuffet, spesielt når han nærmest trygler om litt mammatid. Forstår at det ikke er lett å finne tid men kunne ikke den skigåinga være deres ting allefall til han får vært med?

 

Anonymous poster hash: 451af...516

[Anonym bruker]

Han føler seg kanskje avvist av deg, selvom du ikke føler du avviser han. Det er mye som kan oppleves som avvisning uten at det er ment å være det, noe som fører til tanker som at du ikke liker han eller er glad i han. Selvom det kan være vanskelig å se og at dere krangler mye, så er det ofte kjærlighet det eneste som trengs.  "Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst"

Anonymous poster hash: 7223d...02b

[Chl85]

En snart 17 år gammel gutt må av og til tåle livets realiteter. Selvfølgelig trenger man fortsatt foreldrene sine fordi...

 

 

Mor må kunne ta en skitur alene, uten å måtte stå til ansvar for en 16 åring???!!! Merkelige svar du får her? Skulle tro enkelte mener at det er greit at en tenåring dikterer mor.

 

Klart skal du sette deg inn i han sine følelser, men han er da stor nok til å prøve å sette seg inn i dine også.... Forklar han kort og godt at selvfølgelig skal dere ta dere en skitur også, men at dere hadde ikke avtalt akkurat den dagen. Sett en dato for det også ferdig med det.

 

Han er nok litt vonbråten over ny kjæreste/familiesituasjon, så bruk litt tid på han. Be han med på kino, ut å spise, filmkveld, samtaler, bowling ect. Der du og han er litt i fokus. Bare for å bevise at du klart vil tilbringe tid med han også.  

 

Lykke til

 

 

 

[Anonym bruker]

Han er nok i opprør. Han føler nok at den nye kjæresten tar deg vekk fra han. Han er i en fase hvor han er "voksen" og skal klare alt selv, samtidig som han trenger deg i livet sitt hele tiden. Det er nok ikke enkelt for han.... Kanskje dere skulle dratt på skitur med han først, og så med bare deg og kjæresten? Jeg skjønner godt at du ønsker å finne på ting med den nye kjæresten din alene og, men dette høres ut som en sårbar gutt som virkelig trenger støtte og kjærlighet, og uansett hvor mye du gir av det (og det skal du) kommer han ikke til å vise at han bryr seg nå. Men en dag....

 

På en plakat fra familievernkontoret står det "Jeg vil at noen skal be meg ta på skjerf når det er kaldt ute, selvom jeg ikke kommer til å gjøre det"

Det høres ut som om din sønn er sånn...

Anonymous poster hash: cdf6f...d2a

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke hvorfor 17 åringen ikke bare kan dra på ski med kanerater hvis det er det han har så lyst til å stå på ski. Hvis det er slik at det er for dyrt, mn at dere har penger nok til at du får kjørt forstår jeg ham godt.

Anonymous poster hash: 3b8a5...263

[Gjest Minnieropptatt]

For det første, helt greit at du står på ski selvom gutten er hos far. Det har han ikke vondt av.

 

Men, du har en plikt ovenfor sønnen din til å ha alenetid med han. Han føler seg nok utenfor i denne settingen.

For at dette ikke skal eskalere, må du annerkjenne hans følelser. Det er vondt å oppleve at mamma prioriterer stesøster, hans følelser er rimelig reelle.

[Iiiiik]

Jeg er usikker på om jeg svarte deg sist, men mine tanker er de samme som da. Du må jo sette deg ned med sønnen din og prøve å komme ham i møte. Hør på ham, fortrinnsvis uten å sverte faren. Og i hvert fall uten å påta deg martyrrollen ved å understreke alle dine offere. Hvis han føler seg lite elsket, lite sett og lite verdsatt, vil du kun bekrefte ham ved å gjøre dette til en samtale om hvor ille alt er for deg. Når det gjelder barn, er det ofte sånn at utakk er verdens lønn. Forventer man takknemlighet og raushet fra ungene sine som en regel, må man jo bare bli skuffet. Jeg ville sørget for å understreke at han er viktig, at du elsker ham. Og så ville jeg nok sørget for at han gjennom det praktiske fikk se at du mente det. Sånn i ettertid er det vel ganske innlysende at han burde vært inkludert når du har vært ute på ski. 

[Anonym bruker]

For det første, helt greit at du står på ski selvom gutten er hos far. Det har han ikke vondt av.

 

Men, du har en plikt ovenfor sønnen din til å ha alenetid med han. Han føler seg nok utenfor i denne settingen.

For at dette ikke skal eskalere, må du annerkjenne hans følelser. Det er vondt å oppleve at mamma prioriterer stesøster, hans følelser er rimelig reelle.

Hi

Jeg prioriterer sønnen min og har foreslått utallige ting for han - muligens litt mindre det siste året. Men han vil aldri være med fordi han faktisk helst ikke vil bli sett med meg alene. 

 

Jeg har ønsket å gjøre ting med han. Det er han som har følt dette flaut og ikke har ønsket det. Faren hans har jeg spurt om kan ta seg tid til dette, men han svarer alltid ja, men så blir det aldri noe av det. 

 

Jeg prioriterer IKKE stestøster. Jeg bor ikke sammen med kjæresten min en gang. Vi hadde helg sammen og han lurte på om vi skulle stå på ski og ta med henne i en liten bakke i nærheten av der han bor.

 

Men jeg skal anerkjenne hans følelser, det vet jeg at han trenger. Og det tror jeg at jeg gjør - om ikke alltid med en gang så jobber vi oss alltid gjennom ting og kommer til det til slutt. Kneika virker bare litt tøffere denne gangen.

 

Jeg er usikker på om jeg svarte deg sist, men mine tanker er de samme som da. Du må jo sette deg ned med sønnen din og prøve å komme ham i møte. Hør på ham, fortrinnsvis uten å sverte faren. Og i hvert fall uten å påta deg martyrrollen ved å understreke alle dine offere. Hvis han føler seg lite elsket, lite sett og lite verdsatt, vil du kun bekrefte ham ved å gjøre dette til en samtale om hvor ille alt er for deg. Når det gjelder barn, er det ofte sånn at utakk er verdens lønn. Forventer man takknemlighet og raushet fra ungene sine som en regel, må man jo bare bli skuffet. Jeg ville sørget for å understreke at han er viktig, at du elsker ham. Og så ville jeg nok sørget for at han gjennom det praktiske fikk se at du mente det. Sånn i ettertid er det vel ganske innlysende at han burde vært inkludert når du har vært ute på ski. 

Jeg prøver å snakke med han. Og jeg skal unnlate å sverte faren hans. 

 

Når det er sagt, så presiserer jeg nok en gang. Vi har planlagt skitur med han denne uka. 

 

Og til de som mener at jeg bør dra på ski med han alene: jeg kommer meg ikke til skibakker fra her jeg bor uten bil. Det er ikke vilje det går på ellers så skulle jeg gjerne ha gjort det. Så om kjæresten min er med så får det være godt nok - det er tross alt han som kjører oss.

 

Anonymous poster hash: 37373...6ae