Dere alenemødre, er dere ensom?

[lover]

Er det et ensomt liv?

Jenta mi venninne sin mor er alene. Hun henter på SFO, så går de hjem, antar det er middag, lekser, fritidsaktiviteter, legging før en ny dag for henne som for oss.

 

Vi bytter på å hente, vi lager og spiser middag sammen. Vi snakker litt om jobben og andre ting, og når barna er i seng så prater vi jo sammen, både om barna som er vårt første fellesskap, men også om andre ting. Familie, venner, prosjekter, jobb og hjem.

 

Det er jo ikke helt det samme å snakke med barna, har jo et fellesskap med ungene, men der er jeg jo en forelder, det er jo ikke det samme som å ha en livsledsager.

 

Denne dama som fikk meg til å tenke på dette har nettverk rundt seg, hun har søsken og foreldre lokalt og annen familie som kommer reisende på besøk, og som de drar på besøk til. Men det er jo ikke helt det samme som hverdagslig kontakt.

[Anonym bruker]

Moren min var alenemor store deler av min oppvekst. Jeg har spurt henne en del om akkurat det med ensomhet. Hun sa at hun jobbet nesten rundt døgnet uansett (hadde 3 jobber på det meste) og når hun da fikk tid alene så var det bare deilig.

 

Anonymous poster hash: 31e7a...53d

[Anonym bruker]

Jeg er ikke direkte ensom, men et nettverk kun bestående av venner er sårbart. Merker det godt i julen og i andre høytider. Savner selvsagt å ha en å dele hverdagene med, men jeg klarer å leve med savnet og det går greit. Fyller dagene med jobb, barnet mitt og ti g jeg kan gjøre i hjemmet når hun sover. I helgene er vi mye på tur og er med andre voksne og barn. Alenetid får bli når hun blir større;)

 

Anonymous poster hash: e6b98...ac2

[Anonym bruker]

Man kan være ensom i et forhold også! Vi snakker kun om praktiske ting rundt ungene. Vi har lite felles og det føles ikke som om mannen min er interessert i meg og mitt liv overhode!

Jeg savner han ikke når han er borte og jeg gleder meg til hver gang han skal reise bort! Å ikke få svar/kommentar/respons når man snakker er bare trist! Jeg vil heller være alene med ungene mine da. Men kan jo ikke gå pga de.

 

Anonymous poster hash: e75d3...6a0

[Anonym bruker]

Jeg må nok svare ja på det. Har jobb(er) og venner, men når alt kommer til alt så er det ensomt. Mange som inkluderer oss i hverdagen, men når kvelden kommer og barna har lagt seg sitter jeg alene. Prøver å invitere folk, men de vil finne på noe ute. Jeg har heldigvis ei god venninne, men prøver å begrense hvor ofte jeg spør(hun har mann og tre barn). Hun spør også om hun kan komme til meg, og det setter jeg pris på. Likevel blir det mange kvelder og helger alene. Ferien er nok den verste tiden. Om vi er hjemme er det kjedelig og reiser vi bort er det ensomt. Ingen som vil dra på ferie med oss på slep, og det forstår jeg, men likevel så er det ensomt.

Anonymous poster hash: df163...c11

[Anonym bruker]

Ja det e ganske ensomt .. Er jo "stuck" inne når minste er i senga kl 18.30.. Har dessverre verken venner eller familie i nærheten kun kolleger som består mest av gifte menn (god venner på jobb men det forblir med det av naturlige årsaker..) kjenner et par jenter her men de har små unger selv så er like stuck hjemme så det er ikke så mye hjelp i det.

Når jeg en sjelden gang har barnefri er det jo ensomt å gå å handle og slik alene -ingen å gå på kafé med: har ikke tid til å få så mange venner utenfor jobb heller da jeg er stuck inne med barna og stresser livet av meg i ukedagene for at alt skal gå opp med Bhg og SFO før det er i seng igjen.. Men får jo mye glede av barna, selvom d ikke er det samme.

Blir jo lite "voksenliv" men for en periode c livet så går det jo!

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

Jeg er enslig mor og ensom. Men det er fordi jeg har verdens minste familie, og de trekker seg mer og mer unna, og jeg føler vi lever i 2 forskjellige verdener, og de har ikke plass til meg i sinn. Så stiller ikke far opp for barna her, har de veldig sporadisk. Jeg har og få venner.

 

Kjenner det mest da noe skjer. Jeg ble operert og måtte være på sykehus nesten en uke for noen år siden. Ingen ville ha barna mine, prøvde alt og alle. Tilslutt gikk far med på å ha de, dette var bare fordi han prøvde å få omsorgen for barna. Og ville jo ikke ta seg bra ut og nekte å ha barna da. Ellers måtte barnevernet ha tatt seg av de midlertidig.

Så ble jeg for ikke så lenge siden veldig syk, de ville legge meg inn. Men det gikk ikke, for ingen kunne ta barna mine.

 

Så er man alene på alt og om alt. Alltid alene på foreldremøter, skolavslutninger osv. Ser jo at jeg er den eneste, de andre enslige foreldrene har gjerne med annen familie, eller de har ny mann. På alt vi gjør av aktiviteter er jeg alene, ferier og alt.

Anonymous poster hash: d5939...334

[Anonym bruker]

 

Jeg er enslig mor og ensom. Men det er fordi jeg har verdens minste familie, og de trekker seg mer og mer unna, og jeg føler vi lever i 2 forskjellige verdener, og de har ikke plass til meg i sinn. Så stiller ikke far opp for barna her, har de veldig sporadisk. Jeg har og få venner.

 

Kjenner det mest da noe skjer. Jeg ble operert og måtte være på sykehus nesten en uke for noen år siden. Ingen ville ha barna mine, prøvde alt og alle. Tilslutt gikk far med på å ha de, dette var bare fordi han prøvde å få omsorgen for barna. Og ville jo ikke ta seg bra ut og nekte å ha barna da. Ellers måtte barnevernet ha tatt seg av de midlertidig.

Så ble jeg for ikke så lenge siden veldig syk, de ville legge meg inn. Men det gikk ikke, for ingen kunne ta barna mine.

 

Så er man alene på alt og om alt. Alltid alene på foreldremøter, skolavslutninger osv. Ser jo at jeg er den eneste, de andre enslige foreldrene har gjerne med annen familie, eller de har ny mann. På alt vi gjør av aktiviteter er jeg alene, ferier og alt.

 

Anonymous poster hash: d5939...334

Huff føler virkelig med deg/dere.. Vet litt hvordan du har det .. Bortsett fra at bf her har barna da ..

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er enslig mor og ensom. Men det er fordi jeg har verdens minste familie, og de trekker seg mer og mer unna, og jeg føler vi lever i 2 forskjellige verdener, og de har ikke plass til meg i sinn. Så stiller ikke far opp for barna her, har de veldig sporadisk. Jeg har og få venner.

 

Kjenner det mest da noe skjer. Jeg ble operert og måtte være på sykehus nesten en uke for noen år siden. Ingen ville ha barna mine, prøvde alt og alle. Tilslutt gikk far med på å ha de, dette var bare fordi han prøvde å få omsorgen for barna. Og ville jo ikke ta seg bra ut og nekte å ha barna da. Ellers måtte barnevernet ha tatt seg av de midlertidig.

Så ble jeg for ikke så lenge siden veldig syk, de ville legge meg inn. Men det gikk ikke, for ingen kunne ta barna mine.

 

Så er man alene på alt og om alt. Alltid alene på foreldremøter, skolavslutninger osv. Ser jo at jeg er den eneste, de andre enslige foreldrene har gjerne med annen familie, eller de har ny mann. På alt vi gjør av aktiviteter er jeg alene, ferier og alt.

 

Anonymous poster hash: d5939...334

Huff føler virkelig med deg/dere.. Vet litt hvordan du har det .. Bortsett fra at bf her har barna da ..

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Jeg tok forresten katastrofesnitt med minste og skulle ikke løfte tung på 6 uker. Jaja bare å drite i.. Bærte både unger, bilstoler, vogn, bager og handleposer opp flere trapper i blokk ;-/ ingen til å hjelpe med noen.. Da føler en virkelig på det ..

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to barn og føler at jeg har både gode venner og familie som jeg koser meg sammen med. Men savnet etter en og dele hverdagene med er der. Det går opp og ned hvor stort savnet er, men alt i alt hadde det vært godt å ha en og dele med, både på godt og vondt

Anonymous poster hash: 2176f...af6

[Anonym bruker]

Jeg stortrives alene. Økonomisk sett ønsker jeg meg en mann, enklere å få huslån osv.

Jeg elsker kveldene mine alene, er redd jeg er blitt eremitt av tre år alene.. I høytiden er jeg sammen med bf da, jeg hadde sikkert kjent på savnet da.

 

 

 

Anonymous poster hash: c295b...459

[Anonym bruker]

I hverdagen er jeg stort sett ikke ensom, men i høytider og ved spesielle anledninger (som i dag f.eks) føler jeg meg VELDIG ensom...

 

Anonymous poster hash: 00389...736

[Anonym bruker]

Nei, jeg har både venner og familie rundt meg så jeg føler at jeg får nok sosial kontakt. Om kveldene leser jeg eller sitter på internett.  

Anonymous poster hash: 4fcfa...6f0

[Anonym bruker]

Jeg har godt og nært nettverk av familie og venner, vi er ikke alene i høytider, bursdager, osv. Har også ok samarbeid med eks og ekssvigerfamilie, selv om bf ikke har barnet alene.

 

Men jeg merker det godt når barnet har lagt seg, savner nærhet, samtaler, noen å diskutere med, drømme med. Så selv om jeg klarer meg fint, savner jeg en partner, ja.

 

Anonymous poster hash: 00f5c...44d

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er enslig mor og ensom. Men det er fordi jeg har verdens minste familie, og de trekker seg mer og mer unna, og jeg føler vi lever i 2 forskjellige verdener, og de har ikke plass til meg i sinn. Så stiller ikke far opp for barna her, har de veldig sporadisk. Jeg har og få venner.

 

Kjenner det mest da noe skjer. Jeg ble operert og måtte være på sykehus nesten en uke for noen år siden. Ingen ville ha barna mine, prøvde alt og alle. Tilslutt gikk far med på å ha de, dette var bare fordi han prøvde å få omsorgen for barna. Og ville jo ikke ta seg bra ut og nekte å ha barna da. Ellers måtte barnevernet ha tatt seg av de midlertidig.

Så ble jeg for ikke så lenge siden veldig syk, de ville legge meg inn. Men det gikk ikke, for ingen kunne ta barna mine.

 

Så er man alene på alt og om alt. Alltid alene på foreldremøter, skolavslutninger osv. Ser jo at jeg er den eneste, de andre enslige foreldrene har gjerne med annen familie, eller de har ny mann. På alt vi gjør av aktiviteter er jeg alene, ferier og alt.

 

Anonymous poster hash: d5939...334

Huff føler virkelig med deg/dere.. Vet litt hvordan du har det .. Bortsett fra at bf her har barna da ..

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Jeg tok forresten katastrofesnitt med minste og skulle ikke løfte tung på 6 uker. Jaja bare å drite i.. Bærte både unger, bilstoler, vogn, bager og handleposer opp flere trapper i blokk ;-/ ingen til å hjelpe med noen.. Da føler en virkelig på det ..

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

 

 

Ja, det er spesielt i sånn situasjoner man kjenner hvor alene man er. Men dere som er i denne situasjonen som meg, som ikke har noen der til å hjelpe oss. Ønsker dere, dere en ny mann? Her varierer det, noen ganger ønsker jeg meg det mye, og andre dager så tenker jeg at det orker jeg ikke nå.

 

Anonymous poster hash: d5939...334

[Anonym bruker]

Er kanskje ikke direkte ensom, men savner til tider å ha en annen voksenperson å dele sorger og gleder med. Har venner og familie, men er ikke så ofte vi ser dem.

 

Anonymous poster hash: be9d8...35a

[Anonym bruker]

Jeg ønsker meg veldig en ny mann! Men jeg tror det skal mye til før jeg finner en som er innafor også så vil nok ende med at jeg møter en som er njaaaaa, har det bedre alene

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

Ja, veldig! Før var jeg ensom alenemamma. Nå er jeg ensom i et forhold. Vet nesten ikke hva som føles verst.

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

[Anonym bruker]

Nei? Er jo aldri alene

 

Anonymous poster hash: fe6f2...1ce

[Anonym bruker]

Ja, veldig! Før var jeg ensom alenemamma. Nå er jeg ensom i et forhold. Vet nesten ikke hva som føles verst.

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Hva kan det ha seg at du er ensom men i et forhold ?

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

Ja, jeg er nyalenemor og det er ensomt. I helgen hadde jeg avtale med to forskjellige venninner to kvelder. Den ene avlyste 15 minutter før hun skulle komme, den andre dagen før. Da blir det sosiale livet veldig sårbart.

 

Anonymous poster hash: 67d8c...389

[Anonym bruker]

 

Ja, veldig! Før var jeg ensom alenemamma. Nå er jeg ensom i et forhold. Vet nesten ikke hva som føles verst.

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Hva kan det ha seg at du er ensom men i et forhold ?

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Nei, si det.... Det er vel fordi mannen min er sammen med meg fordi han ikke orket samværssituasjonen. Han takler ikke å være alene med ungene, og derfor tar han til takke med meg for å slippe det. Jeg må derfor alltid være hjemme, mens han gjør hva han vil når han vil. Han er også mye hjemme altså, men da er han bare stille hele tiden. Vanskelig å få noe særlig kontakt med han.

 

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

[Anonym bruker]

 

 

Ja, veldig! Før var jeg ensom alenemamma. Nå er jeg ensom i et forhold. Vet nesten ikke hva som føles verst.

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Hva kan det ha seg at du er ensom men i et forhold ?

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Nei, si det.... Det er vel fordi mannen min er sammen med meg fordi han ikke orket samværssituasjonen. Han takler ikke å være alene med ungene, og derfor tar han til takke med meg for å slippe det. Jeg må derfor alltid være hjemme, mens han gjør hva han vil når han vil. Han er også mye hjemme altså, men da er han bare stille hele tiden. Vanskelig å få noe særlig kontakt med han.

 

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Det er ikke dine unger, men hans unger du må sitte igjen hjemme med?

Hvis du vet han tar til "takke" med deg.. Hvordan klarer du det? Er det du som ikke takler å være alene? Er kjipt å være singel iblant -ensomt også men hvis du fortsetter å være med en sånn idiot så går du glipp av å møte en som du fortjener barn(a) dine også!

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

[Anonym bruker]

Ensom? Aner ikke hva det ordet betyr engang. Jeg rekker rett og slett ikke å være ensom

 

Jeg er alene med 4 barn i alderen 4-15 år. Og det er hit og dit 4 dager i uka. Når fredagen kommer flater jeg ut

Når barna er i seng sitter jeg ofte endel i telefonen med mine andre venninner som også er alenemødre. Kan fort bli 2 timer i telefonen hver kveld om ikke tenåringen er hjemme

Annenhver helg er ungene hos faren. Da hviler jeg på fredag og tilbringer resten av helgen sammen med vennene mine. Som regel. Har også foreldrene mine rett ned i gata så jeg får en del avlastning og hjelp med logistikken i hverdagen. Har også en barnevakt til å passe de tre minste når tenåringen og jeg er opptatte en kveld i uka. Dagene går i ett og jeg ser faktisk frem til de helgene hvor jeg kan innta horisontalen på sofaen

 

Anonymous poster hash: 467d9...b2f

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja, veldig! Før var jeg ensom alenemamma. Nå er jeg ensom i et forhold. Vet nesten ikke hva som føles verst.

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Hva kan det ha seg at du er ensom men i et forhold ?

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Nei, si det.... Det er vel fordi mannen min er sammen med meg fordi han ikke orket samværssituasjonen. Han takler ikke å være alene med ungene, og derfor tar han til takke med meg for å slippe det. Jeg må derfor alltid være hjemme, mens han gjør hva han vil når han vil. Han er også mye hjemme altså, men da er han bare stille hele tiden. Vanskelig å få noe særlig kontakt med han.

 

 

Anonymous poster hash: 5614d...705

Det er ikke dine unger, men hans unger du må sitte igjen hjemme med?

Hvis du vet han tar til "takke" med deg.. Hvordan klarer du det? Er det du som ikke takler å være alene? Er kjipt å være singel iblant -ensomt også men hvis du fortsetter å være med en sånn idiot så går du glipp av å møte en som du fortjener barn(a) dine også!

 

Anonymous poster hash: afee4...5d9

Det er våre barn. Vi var separert ett års tid, men flyttet sammen igjen. Det eldste barnet er fortsatt usikker etter det rotet, så jeg kan ikke påføre han et brudd igjen føler jeg. Dvs. nå i det siste har jeg faktisk begynt å vurdere det allikevel...

 

Anonymous poster hash: 5614d...705