skremmer døden deg?

[Anonym bruker]

Nei jeg er ikke redd for døden lenger. Jeg har opp gjennom årene fulgt flere barn inn i føden gjennom årene. De aller fleste med lite dramatikk.

 

Det som skremmer meg mest med døde er vel å dø fra barnet. Hvordan ville det vært for henne å vokse opp uten meg?

 

Selve prosessen å dø og hva som skjer med meg etterpå skremmer meg ikke. Jeg har slått meg til ro med at ingenting vondt venter. Etter utallige samtaler med barn og ungdom som har ventet på å dø har jeg blitt overbevist om at alt er mulig. Alt fra en himmel full av godteri til at vi jevner med jorden og blir ett med jorden.

 

Anonymous poster hash: c77d7...f2d

*føden=døden

 

 

Anonymous poster hash: c77d7...f2d

[Twintipp og himmelblå]

Jeg er ikke så redd for døden, for da innbiller jeg meg at jeg skal se mamma igjen.

Jeg får derimot helt angst av tanken på og skilles fra barnet mitt😰

Om hvem som skal gi han den betingelsesløse kjærligheten bare en mor kan. Herregud jeg får så vondt i brystet av å tenke på det:(

[SuperFries]

Jeg jobber med mennesker som lever sin siste tid og dør. Jeg er ikke redd for verken døden eller å dø. Mitt håp er bare at jeg dør når jeg er gammel, slik at jeg får se barna mine vokse opp og selv få barn. I de aller fleste tilfeller er døden veldig fredfull og rolig. Derfor er jeg ikke redd.

[Camelot]

Jeg tenker at den dagen barna mine er voksne, etablerte på den måten dem ønsker seg og lykkelige, da er jeg ikke redd for å dø lengre. Ellers er jeg mest redd for at andre skal dø, barna mine, foreldrene mine..

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for å dø i dag. Jeg er enslig mor til 2 barn, minste på 8 år har litt spesielle behov. De ser far ca en gang i månenden, han takler overhodet ikke minste barnet. Kona hans takler det ennå dårligere. Så jeg vet at minstebarnet hadde fått det grusomt hos far, og han er så nær knyttet meg, at tapet av meg hadde og knust han. Største barnet hadde selvfølgelig fått det tøft og. Men er 14 år gammel, og en tøff person, så hadde gått bedre med eldste. Barna har heller ikke noe annen familie de kan bo hos, og vet far hadde krevd de, for å slippe å betale bidrag.

 

Men ellers er jeg ikke redd for å dø, skulle jeg dø da minste er i 20 årene eller eldre. Jeg tror på liv etter døden.

Anonymous poster hash: 34d30...6ab

[Anonym bruker]

Ja, fordi det er ukjent. Jeg har hatt dødsangst da jeg var syk. Den følelsen av at man mister alt, mister kontrollen, og at ingenting noensinne blir sommdet var.

 

Anonymous poster hash: 77e24...404

[Anonym bruker]

Tanken på å dø nå er vanvittig skremmende. Jeg er 32 år, to barn og ett på vei, så å dø fra familen er jo helt fullstendig kaotisk og traumatisk å tenke på. Å ikke få se dem vokse opp, tanken på traumet min død vil påføre dem osv.... Nei, helt uaktuelt!!

 

Men gitt at jeg får leve til jeg blir gammel, så er jo ikke barna " barn" lenger, men selvstendige mennesker som har gode år foran seg og som igjen kanskje har fått barn og man ser at livet går videre gjennom dem. Forhåpentligvis kan man se tilbake på et godt liv hvor man har gjort og opplevd mest mulig av det man vil.

 

Men det å fysisk dø tror jeg ikke er verre enn feks å føde 😝 Jeg tror jeg vil begraves, for å brennes virker fryktelig ekkelt😳

 

Anonymous poster hash: 3cd83...a2a

[pifi med tre nurk]

Jeg har dødssangst tror jeg. Tanken på å aldri mer eksistere. Tanken om at livet går videre og at jeg er borte for resten av evigheten. Tanken på at barna mine må leve uten meg. Huff, jeg fortrenger dette rett og slett for det er for vondt å tenke på. Jeg får noen stikk av og til hvor jeg kjenner på angsten kanskje noen sekunder, så må jeg bevisst skyve tankene bort. Håper jeg tar feil og at vi lever videre i ånden, men jeg tror det dessverre ikke.

Endret 30. januar 2015 av pifi med tre nurk

[Helene Harepus]

Jeg tror at vi har sjel og at vi dermed lever videre selvom den fysiske kroppen dør. Jeg er allikevel redd for døden, mest pga tanken om å forlate alle jeg er glad i og ikke være tilstede i dette livet mer.

[Anonym bruker]

Døden skremmer meg ikke. Å bli liggende hjelpeløs på sykehus skremmer meg (har prøvd det i noen uker). Ingen ting annet gjør meg skremt.

Anonymous poster hash: dd7e5...f0a

[Vanilla83]

Jeg er ikke redd, men tanken på at barna mine ikke skal ha en mamma mer gjør meg trist. Jeg er en av dem som ikke klarer å tro at det finnes noe annet etter døde, jeg er rett og slett for logisk anlagt til å klare overbevise meg selv om at vi har en sjel som plopper ut av kroppen når tøflene er parkert. Jeg tror at når du dør, så er det rett og slett ingenting. Se på din oppfatning av å være død som det å aldri være født. Du vil ikke føle noe, fordi ditt perspektiv av tid, sted og sanser, simpelten ikke lengre eksisterer. Det er ikke skremmende i og for seg, men jeg skulle ønske jeg kunne tro det var noe mer