skremmer døden deg?

[Anonym bruker]

Jeg synes der er ekkelt å vite at jeg skal ligge under jorda. Vurderer kremasjon... Men det er jo ekkelt det igså... På den andre siden vil jeg jo ikke kjenne noe.. Men bare tanken på å bli begravd. Grøss. Synes også tanken på å aldri mer få se barnet mitt er skremmende.... Hva tenker dere om døden?

 

Anonymous poster hash: 23a2b...6bc

[Anonym bruker]

Eneste jeg er redd for er at ungene mister mamman sin.

Tanker videre er mer at det ikke er en slutt, men en ny begynnelse.

Nekter å tro at man bare dør og råtner .

Det må være noe mer.

 

Anonymous poster hash: 3d4c9...7ac

[Gulltopp med Knoll og Tott]

Ikke døden i seg selv, men frykten for å ikke se barna lenger, det skremmer meg.

[Anonym bruker]

Døden i seg selv skremmer meg ikke. Var redd for den da jeg var lita og ungdom. Men har forsonet meg med det, og det er som regel ikke mye man kan gjøre fra eller til når den dagen kommer, derfor orker jeg ikke å bruke energi på det.

 

Jeg tror det er "noe" etter døden, så jeg ser ikke på døden som noe endelig, mer som en overgang eller ny start.

Anonymous poster hash: 0baf9...04e

[Anonym bruker]

Ja. Døden er skremmende rett og slett. Det er ukjent og derfor skummelt.

 

Men når det er sagt er det ikke noe jeg går å tenker på Den tid, den sorg? Bare håper jeg dør fort og ikke er syk lenge ☺

 

Anonymous poster hash: ab151...1ef

[Anonym bruker]

Ja, fryktelig redd for å dø ung, eller at det sal være et helvete å leve før jeg dør. Alle vil vel bare sovne stille inn av alderdom, men jeg er redd for at det ikke blir sånn.. Fryktelig skummelt, og jeg håper det er minst 65 år til. Heldigvis ikke noe jeg går å tenker på i hverdagen da.

Anonymous poster hash: f3894...942

[Pengetreet]

Nei, jeg frykter ikke døden. Slik jeg ser det så er den bare en overgang til vårt egentlige hjem. Min sannhet er at vi mennesker er evige sjeler og at vi lever mange liv på jorda.

[Anonym bruker]

Det skremmer meg igrunnen mer at jeg er ulykkelig i mitt eneste liv! Et liv er kort..

 

 

 

Anonymous poster hash: 44c88...c59

[ltcg]

Har hatt noen perioder hvor jeg tenker endel på døden,det som er verst da er om jeg før fra ungene mens de er små. Håper virkelig det er noe etter døden. Føler det mest riktige for meg er og bli kremert,føler det verre mtp og ligge under bakken.

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd for døden egentlig, er ikke redd for å være død.

 

Men jeg er selvfølgelig redd for måten å dø på, for sykdom og smerte. Jeg er også redd for å dø fra barna mine før de er voksne, jeg vil være her for dem.

Anonymous poster hash: 5074d...016

[Iiiiik]

 

Nei, jeg er ikke redd for døden egentlig, er ikke redd for å være død.

 

Men jeg er selvfølgelig redd for måten å dø på, for sykdom og smerte. Jeg er også redd for å dø fra barna mine før de er voksne, jeg vil være her for dem.

 

Anonymous poster hash: 5074d...016

Jeg tenker omtrent det samme. Er ikke redd for det å være død, men det å dø skremmer meg. Å gå fra å være vital, mestrende og frisk til å bli svekket og sannsynligvis hjelpetrengende skremmer meg.

[Honningmelon]

Ja, døden gir meg angst. Jeg er redd for å dø fra barna, men også det at jeg aldri mer skal eksistere.

[Anonym bruker]

Var aldri redd for døden før jeg hadde et alvorlig sykdomstilfelle. Nå har jeg dødsangst. Mange ganger dukker tankene opp om hvordan det vil skje, når, om det er vondt, om jeg vet at nå dør jeg.... Så spinner det videre til hva som skjer med legemet, hvordan det råtner i kista, at det en gang har vært meg. Begravelsen. Så videre til hva som skjer med sjela. Er overbevist om at å dø er en befrielse. Tror det er "godt" når man har tatt steget over på andre siden. Men jeg er utrolig redd for prosessen med å dø Nå ødelegger jeg kvelden for meg selv altså.

 

Anonymous poster hash: 125cf...644

[Anonym bruker]

Nei. Dø skal vi alle en dag. Det som skremmer meg er å bli så syk eller skadet at jeg blir 100% avhengig av andre. Men er ikke redd for å dø.

 

Anonymous poster hash: 90a5d...563

[*Nøtta*]

Jeg er ikke redd for selve døden, men tanken på at datteren min skal vokse opp uten meg kan skremme meg til tider.

[Anonym bruker]

Livet skremmer meg mer. Tror hele tiden det skal bli bedre, men det skjer ikke, samme hva jeg prøver. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne ønske jeg var en av statistikken som fikk kreft, kunne tatt det fra en som hadde det bra i livet. Har ikke selvmordstanker, men innimellom tenker jeg denne sykdomstanken. Fælt at fine familier mister sine når ingen hadde mistet meg.

Anonymous poster hash: dec79...bfd

[Anonym bruker]

Døden skremmer meg ikke. Gjør ikke meg noe å ligge under jorda og råtne!

 

Anonymous poster hash: 81564...654

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for det som eventuelt måtte komme før. Tenker at dersom jeg dør vil ungene fortsatt leve og klare seg, selv om jeg er borte, vi har et stort nettverk av omsorgsfulle mennesker, familie og venner. Vet at min mann/pappaen, mine og min manns søsken, venner og besteforeldre vil gi dem et godt liv selv uten meg. Dersom jeg gikk bort ville jeg håpe mannen min fant en ny livsledsager, han fortjener å oppleve kjærlighet selv om han hadde mistet meg.

 

Jeg er mer redd for skader og sykdommer som kan ta fra meg verdighet, vonde undersøkelser og behandlinger, smerter, kvalme, engstelse osv osv. Jeg er også redd for ikke å få dø/sovne inn når tida er der, redd for at de skal holde meg i livet "på overtid". Jeg vil helst dø av alderdom, klar i hodet, kort sykeleie. Jobber selv i helsevesenet.

 

Anonymous poster hash: 79e09...70b

[Anonym bruker]

Jeg vil dø

Så skremmer meg ikke

 

Anonymous poster hash: 4c49c...0df

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden i seg selv. Da jeg ble syk for 2 år siden, og nær døden, tenkte jeg kun på å ikke å sett sønnen min igjen, at jeg mistet muligheten for å gi han helsøsken, at han måtte vokse opp uten en mamma.. at jeg ikke fikk gitt mannen en klem igjen..

Jeg tenkte mer på de nærmeste enn meg selv. Jeg ble kanskje litt redd døden akkurat i det legene gav meg beskjeden, men den tanken forsvant raskt.

I tillegg tror jeg ikke døden er slutten, men begynnelsen på noe annet:)

 

Anonymous poster hash: 3821e...833

[Mrs. Kaizer]

Både ja og nei. Nei, fordi jeg tror på livet i himmelen etterpå og det blir jo helt fantastisk!👼 Ja, fordi jeg er redd for å dø før ungene er voksne. Orker ikke tanken på at jeg ikke får være her for de i oppveksten.

Endret 29. januar 2015 av Me and my monkey

[Keiserpingvin]

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Og redd for å ikke få være der for barna mine.

Døden i seg selv er ikke skremmende.

[Anonym bruker]

Jeg er 110% overbevist om at døden her på jorden ikke er slutten og frykter ikke døden overhodet. Blir trist av å lese om alle som tror det er helt finito, slutt og det var det. For en overraskelse det kommer til å bli for dere ;-) 

Anonymous poster hash: b8848...b7e

[HeltLykkelig ♥♥]

Jeg er redd for å dø. Å tenke på det gir meg angst og så må jeg fortrenge det. Rett og slett. Mest redd for å ikke se barna vokse opp eller at de må greie seg uten meg.

[Anonym bruker]

Nei jeg er ikke redd for døden lenger. Jeg har opp gjennom årene fulgt flere barn inn i føden gjennom årene. De aller fleste med lite dramatikk.

 

Det som skremmer meg mest med døde er vel å dø fra barnet. Hvordan ville det vært for henne å vokse opp uten meg?

 

Selve prosessen å dø og hva som skjer med meg etterpå skremmer meg ikke. Jeg har slått meg til ro med at ingenting vondt venter. Etter utallige samtaler med barn og ungdom som har ventet på å dø har jeg blitt overbevist om at alt er mulig. Alt fra en himmel full av godteri til at vi jevner med jorden og blir ett med jorden.

 

Anonymous poster hash: c77d7...f2d