Jeg er ikke helt som alle andre

[Anonym bruker]

Jeg blir nok ofte sett på som kjedelig og rar fordi jeg er veldig begrensa. Jeg foretrekker å snakke om barnet mitt og livet mitt, det som betyr noe for meg. Men jeg er veldig engasjert i det som betyr noe for meg. Jeg synes det sosiale er vanskelig og har ikke mange venner. Ser blant annet på jobb at jeg kan snakke med kollegaene mine, de er alltid hyggelige, men jeg slipper aldri inn i den indre ringen, står liksom på utsiden og ser inn på all moroa de har. Men jeg passer ikke inn der inne i ringen. 

Jeg kjenner hva jeg føler, jeg vet hva smerte er både fysisk og psykisk, men jeg klarer ikke å se at det føles likedan for andre. Ligger du der med veldig vondt i hode kan jeg ta hensyn til deg, men inni meg skjønner jeg ikke hva du klager over for jeg kan ikke se at du har vondt. Samme er det om du gråter, jeg ser du er lei deg, men du overreagerer selv om jeg ville vært like lei meg for det samme som det du er nå. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan du føler det. 

Når vi ikke lenger er sammen, slutter du å opphøre, så kommer til tilbake til meg og da er du der. Dere er alle statister i mitt liv, dere lever ikke ett normalt liv med de samme normale tinga som meg når ikke jeg er tilstede sammen med dere.

Jeg hater endringer i planene, skjer det brått blir jeg irritert og sint. Jeg har en plan oppi mitt hode om hvordan ting skal være og foregå, jeg takler dårlig når du bryter med mine planer. 

Hver kveld etter leggetid ligger jeg lenge våken, jeg gjennom går dagen i minste detalj, hver samtale jeg har hatt, hver ting jeg har gjort. 

Men jeg er ikke dum, jeg ser jo selv at jeg ikke er som andre, og jeg er på kansje det de vil kalle smart på enkelte ting. Jeg er flink til å huske tall, har en veldig god hukommelse på meste. Jeg kan masse om mye innen det jeg finner interresant. 

Jeg har ingen diagnose, men har heller aldri sjekka. Noen ganger føler jeg at jeg gjerne skule vist hvorfor jeg er som jeg er, men jeg tørr ikke sjekke heller i frykt for å miste mannen min og barnet mitt. 

Finnes det andre som har det som meg? 

Anonymous poster hash: fc78d...67c

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner meg faktisk igjen. Men jeg har gått i den tro at det er vel bare slik det er. Har aldri falt meg inn å prate om det med noen.

Helt enkelt, jeg trenger kontroll!!

Anonymous poster hash: 9e11f...04a

[Anonym bruker]

ADHD-say no more!

 

Anonymous poster hash: 597e3...189

[Anonym bruker]

Asperger. Ikke AdHd...

 

Anonymous poster hash: 683aa...5ff

[Anonym bruker]

Er det noe problem at du er som du er?

Klarer du å ta deg skikklig av barna dine?

 

Slik du beskriver deg selv forstår jeg godt at du blir ensom, men gjør det egentlig noe hvis du ikke bryr deg om andre mennesker likevell?

Anonymous poster hash: e70e3...b20

[Anonym bruker]

aspberger

Anonymous poster hash: 8139b...e8b

[Anonym bruker]

Kjente meg også igjen

 

Har heller ingen diagnose, men etter at barnet mitt fikk asperger diagnose ser jeg jo at jeg passer VELDIG godt inn der jeg også

Har tenkt litt på å få en utredning selv, men er litt redd...

Jeg er ufør da, mest pga fysiske ting, men må innrømme at det sosiale er då tungt for meg at jeg fungerer rett og slett ikke i jobb

 

Anonymous poster hash: 10154...dc6

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært hyper, mer den bedagelige typen. 

Men jeg sliter med å få med meg hva andre sier, jeg hører de prater, jeg ser korps språket og toneleiet og responderer ut ifra det, men jeg aner ikke hva du sa med mindre de snakker i korte og tydelige setninger. 

Jeg triver i eget selskap, og synes det er slitsomt å være sosial, men likevel føles det sårt å stå å se på den indre ringen som ler og har det gøy, mens jeg står på utsiden og ikke skjønner hva de ler av. 

Jeg tar meg av barnet mitt, gir masse kos og gode ord, jeg dekkes hans primære behov. Jeg trøster og støtter han, men jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor han føler som han gjør når noe er leit. Men jeg kjenner barnet altfor godt igjen i meg, barnet som nå skal under utredning for asperger. 

Som barn var jeg voldelig, og jeg brukte trusler mot mine søsken. Heldigvis har jeg lært å ikke gjøre det, men å ta hensyn til andre.

HI 

Anonymous poster hash: fc78d...67c

[Anonym bruker]

ADHD-say no more!Anonymous poster hash: 597e3...189

Hva får deg til å tro at dette kan være ADHD? Jeg bare lurer siden jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i det HI skriver. Jeg har selv ADHD i sterkeste grad. Jeg blir faktisk brukt til forskning innen denne diagnosen. Kan dessverre (heldigvis?) ikke se en sammenheng her.

 

Jeg synes du skal snakke litt med legen din HI. For din egen skyld. Det er ikke noe gøy å gå rundt å føle at det er noe galt med deg uten at du vet hva. Det kan i verstefall utvikle seg til en depresjon. Det vet jeg alt om! Du kan bli henvist til en psykiater, de er veldig flinke til å utrede å finne ut hva det er som får deg til å føle deg annerledes.

 

På måten du legger dette fram ser jeg at du muligens kan ha litt mangel på empati. Uten at dette trenger å være tilknuttet noen diagnose. Du overtenker en del og du har også stort behov for kontroll og forutsigbarhet.

Bare en løs tanke fra min side: dette minner litt om tegn til aspergersyndrom. I såfall i en "mild" grad. Det du beskriver her er som å lese om venninnen min. Hun fikk nettopp denne diagnosen.

 

Ønsker deg lykke til, håper du tar tak i problemet å får et svar på dette! Og du kommer SELVFØLGELIG ikke til å miste mann og barn!

 

Anonymous poster hash: 35293...27d

[Anonym bruker]

ADHD-say no more!

 

Anonymous poster hash: 597e3...189

what??

 

Anonymous poster hash: 89cfe...957

[Anonym bruker]

 

ADHD-say no more!Anonymous poster hash: 597e3...189

Hva får deg til å tro at dette kan være ADHD? Jeg bare lurer siden jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i det HI skriver. Jeg har selv ADHD i sterkeste grad. Jeg blir faktisk brukt til forskning innen denne diagnosen. Kan dessverre (heldigvis?) ikke se en sammenheng her.

 

Jeg synes du skal snakke litt med legen din HI. For din egen skyld. Det er ikke noe gøy å gå rundt å føle at det er noe galt med deg uten at du vet hva. Det kan i verstefall utvikle seg til en depresjon. Det vet jeg alt om! Du kan bli henvist til en psykiater, de er veldig flinke til å utrede å finne ut hva det er som får deg til å føle deg annerledes.

 

På måten du legger dette fram ser jeg at du muligens kan ha litt mangel på empati. Uten at dette trenger å være tilknuttet noen diagnose. Du overtenker en del og du har også stort behov for kontroll og forutsigbarhet.

Bare en løs tanke fra min side: dette minner litt om tegn til aspergersyndrom. I såfall i en "mild" grad. Det du beskriver her er som å lese om venninnen min. Hun fikk nettopp denne diagnosen.

 

Ønsker deg lykke til, håper du tar tak i problemet å får et svar på dette! Og du kommer SELVFØLGELIG ikke til å miste mann og barn!

 

Anonymous poster hash: 35293...27d

Hun minner bare veeeldig om ei venninne og hun har ADHD!

Asperger er nok heller ikke utelukkende.

Dog skal man IKKE stille diagnoser slik, bare en antakelse.

 

 

Anonymous poster hash: 597e3...189

[Anonym bruker]

Asperger tenker jeg.

Anonymous poster hash: 03de9...255

[Anonym bruker]

Jeg skrev over her, at dette er aspergers. Har i den forbindelse noen tanker jeg lurer på om dere med erfaring kjenner noe til. Jeg har vokst opp med en mor med AS. Dette har påvirket meg i stor grad, i den grad at jeg har lurt på om jeg har det selv. Jeg har alltid hatt veldig mye empati, men har vært veldig "observant" i sosiale setninger. Min mor ødela meg på mange måter, jeg hadde null selvtillit da jeg vokste opp, og slet da også en del med å føle meg trygg i sosiale setninger. Nå som voksen har jeg lært meg alt jeg ikke fikk hjemmefra, og jeg føler meg ikke lenger som en outsider på noen måte. Sliter fortsatt med en del senskader, men jeg har mye selvinnsikt og jobber masse med meg selv.

 

Ikke meningen å kuppe tråden, men lurer på om noen har noen synspunkter i forhold til dette?

 

Anonymous poster hash: 683aa...5ff

[Anonym bruker]

Hm, jeg har det også sånn, og jeg har alltid trodd at jeg var en slags psykopat. Bortsett fra at jeg elsker barna mine og mannen min, og er kjærlig med dem, og bekymret når de er syke eller er lei seg. Jeg er heller ikke promiskuøs, og kunne aldri vært utro.

 

Og sånn er jo ikke psykopater. Men resten av mine nærmeste, søsken, foreldre, er jeg helt likegyldig til på innsiden.

F.eks så kan jeg forestille meg et scenario der broren min dør. Det jeg føler da er irritasjon over å skulle måtte høre på moren min sin sorg, styre med begravelse og sånne ting. Altså, hvordan det vil påvirke meg.

 

Jeg er heller ikke på facebook, fordi jeg er helt uinteressert i andres liv, og regner med at andre heller ikke er interessert i mitt.

 

Så det enkleste er om alle lever og er friske, for da slipper jeg styr. Jeg vet jo at det er fullstendig galt, men jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn. Har ingen diagnoser, feiler ingenting, har vært gift med mannen min i mange år, og vi har fire fine barn.

 

Samtidig så gråter jeg lett når det er fæle ting i media, f.eks, mishandling av barn, men det er fordi jeg tenker på barna mine i en slik situasjon.

 

Jeg har bare lært meg å leve med det, å fake følelser og interesse for andres liv.

 

Anonymous poster hash: cac86...b9c

[Anonym bruker]

Jeg leser Asbergers

 

Anonymous poster hash: b0ddd...c44

[Anonym bruker]

 

Jeg blir nok ofte sett på som kjedelig og rar fordi jeg er veldig begrensa. Jeg foretrekker å snakke om barnet mitt og livet mitt, det som betyr noe for meg. Men jeg er veldig engasjert i det som betyr noe for meg. Jeg synes det sosiale er vanskelig og har ikke mange venner. Ser blant annet på jobb at jeg kan snakke med kollegaene mine, de er alltid hyggelige, men jeg slipper aldri inn i den indre ringen, står liksom på utsiden og ser inn på all moroa de har. Men jeg passer ikke inn der inne i ringen. 

Jeg kjenner hva jeg føler, jeg vet hva smerte er både fysisk og psykisk, men jeg klarer ikke å se at det føles likedan for andre. Ligger du der med veldig vondt i hode kan jeg ta hensyn til deg, men inni meg skjønner jeg ikke hva du klager over for jeg kan ikke se at du har vondt. Samme er det om du gråter, jeg ser du er lei deg, men du overreagerer selv om jeg ville vært like lei meg for det samme som det du er nå. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan du føler det. 

Når vi ikke lenger er sammen, slutter du å opphøre, så kommer til tilbake til meg og da er du der. Dere er alle statister i mitt liv, dere lever ikke ett normalt liv med de samme normale tinga som meg når ikke jeg er tilstede sammen med dere.

Jeg hater endringer i planene, skjer det brått blir jeg irritert og sint. Jeg har en plan oppi mitt hode om hvordan ting skal være og foregå, jeg takler dårlig når du bryter med mine planer. 

Hver kveld etter leggetid ligger jeg lenge våken, jeg gjennom går dagen i minste detalj, hver samtale jeg har hatt, hver ting jeg har gjort. 

Men jeg er ikke dum, jeg ser jo selv at jeg ikke er som andre, og jeg er på kansje det de vil kalle smart på enkelte ting. Jeg er flink til å huske tall, har en veldig god hukommelse på meste. Jeg kan masse om mye innen det jeg finner interresant. 

Jeg har ingen diagnose, men har heller aldri sjekka. Noen ganger føler jeg at jeg gjerne skule vist hvorfor jeg er som jeg er, men jeg tørr ikke sjekke heller i frykt for å miste mannen min og barnet mitt. 

Finnes det andre som har det som meg? 

 

Anonymous poster hash: fc78d...67c

 

 

Du høres veldig ut som meg. Nå skal man ikke stille diagnoser over nett, og ikke kunne jeg gjort det i virkeligheten heller, for jeg er ingen fagperson. Men jeg selv har i alle fall aspergers syndrom.

 

Anonymous poster hash: 06e59...8fc

[3barnsmamma'n:-)]

Min første tanke var også at her var det mange autistiske trekk. Når ditt barn også skal utredes for asbergers, så tenker jeg at jeg ville ha hørt med legen iallefall om han syns du burde hatt en utredning også. Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Hvis du fungerer bra i jobb og som mor, så ville jeg ikke bedt om noen utredning. Man får ikke så mye ut av å få en slik diagnose i voksen alder, med mindre man trenger det overfor NAV. Det eneste det medfører ellers er en hel masse fordommer og nedvurdering av evnene dine.

 

#16

Anonymous poster hash: 06e59...8fc

[Anonym bruker]

 

Jeg blir nok ofte sett på som kjedelig og rar fordi jeg er veldig begrensa. Jeg foretrekker å snakke om barnet mitt og livet mitt, det som betyr noe for meg. Men jeg er veldig engasjert i det som betyr noe for meg. Jeg synes det sosiale er vanskelig og har ikke mange venner. Ser blant annet på jobb at jeg kan snakke med kollegaene mine, de er alltid hyggelige, men jeg slipper aldri inn i den indre ringen, står liksom på utsiden og ser inn på all moroa de har. Men jeg passer ikke inn der inne i ringen.

Jeg kjenner hva jeg føler, jeg vet hva smerte er både fysisk og psykisk, men jeg klarer ikke å se at det føles likedan for andre. Ligger du der med veldig vondt i hode kan jeg ta hensyn til deg, men inni meg skjønner jeg ikke hva du klager over for jeg kan ikke se at du har vondt. Samme er det om du gråter, jeg ser du er lei deg, men du overreagerer selv om jeg ville vært like lei meg for det samme som det du er nå. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan du føler det.

Når vi ikke lenger er sammen, slutter du å opphøre, så kommer til tilbake til meg og da er du der. Dere er alle statister i mitt liv, dere lever ikke ett normalt liv med de samme normale tinga som meg når ikke jeg er tilstede sammen med dere.

Jeg hater endringer i planene, skjer det brått blir jeg irritert og sint. Jeg har en plan oppi mitt hode om hvordan ting skal være og foregå, jeg takler dårlig når du bryter med mine planer.

Hver kveld etter leggetid ligger jeg lenge våken, jeg gjennom går dagen i minste detalj, hver samtale jeg har hatt, hver ting jeg har gjort.

Men jeg er ikke dum, jeg ser jo selv at jeg ikke er som andre, og jeg er på kansje det de vil kalle smart på enkelte ting. Jeg er flink til å huske tall, har en veldig god hukommelse på meste. Jeg kan masse om mye innen det jeg finner interresant.

Jeg har ingen diagnose, men har heller aldri sjekka. Noen ganger føler jeg at jeg gjerne skule vist hvorfor jeg er som jeg er, men jeg tørr ikke sjekke heller i frykt for å miste mannen min og barnet mitt.

Finnes det andre som har det som meg?

 

Anonymous poster hash: fc78d...67c

Jeg er akkurat sånn!! Fikk diagnosen bipolar, add og schizofren i desember. I tillegg til sosial angst.

 

Anonymous poster hash: 7f400...083

[Anonym bruker]

Dette med å føle at alle andre er statister i ens eget liv, er da helt vanlig?!

 

Anonymous poster hash: bbbad...21b

[Anonym bruker]

Dette med å føle at alle andre er statister i ens eget liv, er da helt vanlig?!

 

Anonymous poster hash: bbbad...21b

Ja, frem til femårsalderen når de fleste skjønner at det er en verden utenom en selv....

 

 

Anonymous poster hash: 683aa...5ff

[Anonym bruker]

Jeg tenker også Aspergers med èn gang jeg leser dette... Har en datter med diagnosen, og dette er som å lese om henne...

 

Anonymous poster hash: 64437...c34

[skinnfilla]

Jeg har omtrent motsatt av deg, jeg bærer andres sorg, liker å være til hjelp, liker alle typer mennesker,

Er omgjengelig, omtenksom og hensynsfull ovenfor fremmede, kjente, venner og familie.

Prøver hver dag å gjøre noe bra for andre, gi komplimenter til kunder, venner og familie.

Prøver å se det beste i alle, selv om enkelte gjør det bortimot umulig

 

Jeg lever etter pay it forwards, og vet at den minste ting kan gjøre dagen bedre for andre.

 

Dette lærer jeg videre til mine barn, og håper at kanskje verden kan bli et bedre sted , om vi bare gjør en liten innsats.

 

Så et film klipp om en 16 år gammel gutt som ble mobbet og oversett på skolen, han gjorde noe helt fantastisk.

Han står ,hver dag , og tar imot sine medelever og holder døra åpen for de som skal inn.

Denne lille gesten har ført til et totalt forandret miljø på skolen. Elevene gleder seg til å se ham og takkermfor hjelpen.

Han ble " king of prom" , holder foredrag på skolen , han er et helt fantastisk menneske.

Rørende å se hvordan små ting kan endre en hel skole.

[Anonym bruker]

Dette med å føle at alle andre er statister i ens eget liv, er da helt vanlig?!

 

Anonymous poster hash: bbbad...21b

 

Nei, jeg vil ikke påstå at det er vanlig.

Det merkes lett at dere føler det slik, og det gir ingen god følelse.

 

Jeg kan selv føle meg litt som på en annen planet og kjede meg sammen med enkelte typer mennesker og grupper. Men enkelte andre finner jeg en umiddelbar kjemi med, og med andre igjen vokser en slik kjemi frem over tid.

 

ADHD vil jeg påstå at du er svært langt fra å ha HI.

Men en annen diagnose hadde du nok kvalifisert for.

 

 

Anonymous poster hash: 8d92a...967

[Anonym bruker]

 

Jeg blir nok ofte sett på som kjedelig og rar fordi jeg er veldig begrensa. Jeg foretrekker å snakke om barnet mitt og livet mitt, det som betyr noe for meg. Men jeg er veldig engasjert i det som betyr noe for meg. Jeg synes det sosiale er vanskelig og har ikke mange venner. Ser blant annet på jobb at jeg kan snakke med kollegaene mine, de er alltid hyggelige, men jeg slipper aldri inn i den indre ringen, står liksom på utsiden og ser inn på all moroa de har. Men jeg passer ikke inn der inne i ringen.

Jeg kjenner hva jeg føler, jeg vet hva smerte er både fysisk og psykisk, men jeg klarer ikke å se at det føles likedan for andre. Ligger du der med veldig vondt i hode kan jeg ta hensyn til deg, men inni meg skjønner jeg ikke hva du klager over for jeg kan ikke se at du har vondt. Samme er det om du gråter, jeg ser du er lei deg, men du overreagerer selv om jeg ville vært like lei meg for det samme som det du er nå. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan du føler det.

Når vi ikke lenger er sammen, slutter du å opphøre, så kommer til tilbake til meg og da er du der. Dere er alle statister i mitt liv, dere lever ikke ett normalt liv med de samme normale tinga som meg når ikke jeg er tilstede sammen med dere.

Jeg hater endringer i planene, skjer det brått blir jeg irritert og sint. Jeg har en plan oppi mitt hode om hvordan ting skal være og foregå, jeg takler dårlig når du bryter med mine planer.

Hver kveld etter leggetid ligger jeg lenge våken, jeg gjennom går dagen i minste detalj, hver samtale jeg har hatt, hver ting jeg har gjort.

Men jeg er ikke dum, jeg ser jo selv at jeg ikke er som andre, og jeg er på kansje det de vil kalle smart på enkelte ting. Jeg er flink til å huske tall, har en veldig god hukommelse på meste. Jeg kan masse om mye innen det jeg finner interresant.

Jeg har ingen diagnose, men har heller aldri sjekka. Noen ganger føler jeg at jeg gjerne skule vist hvorfor jeg er som jeg er, men jeg tørr ikke sjekke heller i frykt for å miste mannen min og barnet mitt.

Finnes det andre som har det som meg?

 

Anonymous poster hash: fc78d...67c

Jeg er akkurat sånn!! Fikk diagnosen bipolar, add og schizofren i desember. I tillegg til sosial angst.

 

Anonymous poster hash: 7f400...083

 

 

De eneste som hadde gått på den er de som ikke kan så mye om dette.

Ingen grunn til å ville skremme HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d92a...967