Noen av barnas venner begynner å bli temlig fyldige

[Anonym bruker]

La skole, lege og helsestasjon ta den samtalen med foreldrene. Det er mange foreldre som også tipper over andre veien, og spiser "for sunt", og derfor ikke godtar statens ernæringsråds kostholdsanbefalinger. Jeg hadde ikke likt å bli irettesatt av noen som ikke egentig vet hva slags kosthold vi har her hjemme, og som ikke aner hva slags samarbeid vi eventuelt har med lege/helsestajon osv. Jeg hadde sett på det som kritikk fra noen som er belærende. Nå har jeg riktig nok normalvektige barn, som ikke spiser kjeks og boller titt og ofte, men å heve meg over andre og påpeke at de gir barna feil mat? Nei. Da gir jeg barna deres sunne alternativer her, på samme måte som jeg forventer at de forholder seg til våre husregler mtp oppførsel. Jeg belærer heller ikke foreldrene om hvordan de skal oppdra barna sine, hvis det ikke samsvarer med mitt syn på oppdragelse.

 

 

Anonymous poster hash: 9ef9f...3b9

[Anonym bruker]

Mener det er en måte for omsorgssvikt, når foreldre lar barna bli større og større. 

 

Tror mange ikke har oversikt over hvor mye usunt barna stapper i seg mens de er alene hjemme, og hvor mye usunt de får i seg fordi de alltid har penger til å handle godteri, brus, pizza, burger, wienerbrød osv. Hjelper ikke om det er fisk og grønnsaker til middag da.

 

Så sender de ungene på trening flere ganger i uka. Altså, sunn kost og aktiv fritid. Men enkelte unger rører seg jo knapt nok der. Man ser hvor de sliter, sammenlignet med normalvektige barn. Og da føler man med barna!

 

Hva er det med oppegående foreldre som ikke tar tak i barnas vekt? Ser de ikke at gutter på ni, ikke skal ha like store valker på hoftene som mange voksne damer? Er enklere å gjøre noe med det mens de fortsatt er barn.

Anonymous poster hash: f547a...022

[Iiiiik]

 

Som nr 24 skriver så er det tragisk at dette er et så stort tabu å snakke om. Ikke bare tragisk, men også skremmende. Det å ikke passe på barnas helse (for det er ikke "bare" noen kilo det er snakk om, det er helsen til barna!), det er en form for barnemishandling.

 

Jeg synes det er skremmende at så mange til og med på et anonymt forum ikke kan diskutere det saklig. Og verre at så mange mener at man ikke skal si fra! Om foreldre ikke hører så er det helt på sin plass å kontakte helsesøster, etter min mening.

Vi kan ikke være så hårsåre at vi lar barns helse bli ødelagt i så ung alder bare fordi vi er redde for å såre noen!

 

Jeg kan forstå at de som har barn med diagnoser som er årsak til overvekt kan synes det er et sårt tema. Men de få det gjelder har jo en god grunn for at det er slik, og det er et faktum, ikke noe som bør være flaut. At man synes det er vanskelig, det er forståelig. Men skal man da ta hensyn til disse få og la flertallet ikke bli fanget opp slik at de får den hjelpen de trenger?

 

Det snakkes så mye om å bry seg og ikke være redd for å si fra om man mistenker at barn lider av omsorgssvikt - men når det kommer til barns overvekt er det skremmende mange som synes det er helt greit å hysje ned denne formen for omsorgssvikt.

Det er helt unødvendig, og det risikerer å påføre barnet store og unngåelige helseproblemer som barn, ungdom og voksen.

 

Foreldre som tydeligvis ikke greier å gi barna riktig kosthold bør få veiledning og stilles krav til etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 0964e...fc0

 

 

Men hvis de er veid på skolen, er jo helsesøster allerede involvert. Da synes jeg det er en langt bedre strategi at hun kontakter foreldrene dersom det virkelig er fare for overvekt. Normalitetsbegrepet er imidlertid nokså vidt helsemessig, så ti kilo forskjell trenger ikke å utgjøre noen helserisiko. 

[Anonym bruker]

Du kan jo også ta det opp med skolen og spørre om de på generelt grunnlag kan snakke om god helse og sammenheng med mat/vekt/helse.

 

 

 

Anonymous poster hash: b9a21...f9a

[Anonym bruker]

For og snu på flisa. Hvis en venn hadde begynt og bli bemerkelsesverdig tynn, hadde man da reagert? Jeg fikk anorexi som 13 åring, og det ble jo kommentert. Først hadde jeg blitt "slank og fin" ( hadde jo hatt litt valpefett som folk nok bare så på som naturlig forsvant i starten. Jeg ble jo 180 i løpet av året som 12-13ring), etter hvert uttrykte folk bekymring for vekta. Hadde vekta gått tilsvarende OPP som ned, så hadde det nok ikke blitt sagt noe. Ikke tatt som problem av foreldre til venner, venner eller lærere.

 

Hvorfor skal man bry seg om folk som blir "sykelig tynne"; mens folk som er på vei mot " sykelig tykk" skal man bare la seile sin egen sjø? Kommentarer/spørsmål om vekta bunner jo, som regel, uansett  i bekymring om barnets generelle helse: barnet er blitt veldig tynn, er det sykt, er det noe galt? barnet er blitt veldig tykk, er det blitt syk, er det noe galt? ELler?

Om det "bare er" for mye (og feil) mat og inaktivitet som har grunn til vektøkning, så er man jo i teorien på vei mot en spiseforstyrrelse, er man ikke? På samme måte som et barn som spiser og trener masse for og gå ned i vekt.....

Anonymous poster hash: 3d5be...e4a

[Anonym bruker]

De fleste foreldre gjør feil - ofte ønsker jeg å kommentere.  De gir ungene usunn mat, de røyker (selv om de bare røyker ute er de dårlige forbilder), de sørger ikke for at ungene får nok søvn, de lar ungene slappe av med å se film selv om de burde spilt scrabble eller sjakk med foreldrene osv osv.  

 

Jeg har ett barn som foretrekker sunn mat, liker å bevege seg og ikke er noe særlig interessert i snop og kaker.  Og så har jeg ett barn som heller vil ha snop enn mat, foretrekker stillesittende aktiviteter og dessverre veier noen kilo for mye.  Vi forsøker å finne en balanse ved å fokusere på sunn mat, forklare at hun blir stor og sterk av å spise sunn mat og forsøker å begrense snop og usunn mat til spesielle anledninger.  Det er lov å tenke to tanker samtidig, jeg ønsker at hun skal bli sunn og normalvektig, men jeg synes faktisk det er enda viktigere at hun får et godt forhold til egen kropp.  

 

Paradokset er at andre foreldre gjerne ser mitt tynne barn og tenker at jeg er flink som har klart å gjennomføre et sunt kosthold selv om han velger helt selv å spise sunn mat.  De ser mitt lubne barn og tenker at hun har fri tilgang på snop selv om vi jobber hardt med kostholdet hennes.  

Anonymous poster hash: 62f2f...1f1

[Anonym bruker]

Ser problemet, men enig med Iiiik i at jeg ville latt skolen ev helsesøster ta det. Ikke noe kan då foreldre til å gå i vranglås som andre foreldre som liksom skal komme å fortelle hva de gjør feil og så bortetter. Hvis hi mistenker at foreldrene ikke vet om ungenes usunne småspising, må det gå an å hinte om det, men lenger går man ikke.

Så vil jeg bare ai at tynn ikke alltid er ensbetydende med sunn. Mine barn er veldig kresne og vanskelige i matveien, de kunne levd på godter hadde de fått lov, og de er tynne på grensa til undervektig. Glad i stillesittende aktiviteter er de også(data) Litt lubne mennesker kan være sunnere, faktisk.

 

Anonymous poster hash: cc017...d6a

[lover]

jeg tror de fleste foreldre ser om barna sine holder på å bli overvektig.

de er da ikke blinde.

[Anonym bruker]

Trord det aller beste du kan gjøre er å sørge for at de får sunn og god mat når de er på besøk hos dere. De blir fulgt med av helsestasjonen (det er jo vektkontroll der).

 

Du kan jo ev invitere barna til å være med å lage sunn og god mat!

Anonymous poster hash: b7d56...e94

[Anonym bruker]

Men om foreldrene ser, hvorfor ikke gjøre noe med det?

Anonymous poster hash: f547a...022

[Pengetreet]

Hvis jeg skulle sagt noe, måtte jeg følt meg svært sikker på at budskapet nådde frem. Å være belærende mot andre foreldre, vil neppe gi det resultatet som du er ute etter.

 

Jeg ville tilbudt sunn mat her hjemme og overlatt samtalen til helsesøster.

[Anonym bruker]

Trord det aller beste du kan gjøre er å sørge for at de får sunn og god mat når de er på besøk hos dere. De blir fulgt med av helsestasjonen (det er jo vektkontroll der). Du kan jo ev invitere barna til å være med å lage sunn og god mat! Anonymous poster hash: b7d56...e94

Helsestasjonen slutter å følge opp når barna begynner på skolen. Da tar skolehelsetjenesten over. Der er det ikke kapasitet til oppfølging på samme måte. De blir vel målt og veid to ganger i løpet av barneskolen og det er i utgangspunktet ingen møter med foreldrene hvis det ikke skjer noe spessielt.

 

Anonymous poster hash: cce46...1ff

[Anonym bruker]

Er selv overvektig, og vet hvor vanskelig det er å gå ned i vekt som voksen. Derfor håper jeg at overvektige barn fanges opp av skolehelsetjenesten.

 

Er neppe lurt å si noe til foreldrene.

Anonymous poster hash: f547a...022

[Anonym bruker]

Hvis du vet at de får altfor mye usunn mat, så synes jeg faktisk du kan si noe. Ikke om du tilfeldigvis hører at de baker boller på en tirsdag, uten å vite om dette er den ene gangen det skjer denne måneden, men om du vet med sikkerhet at sånt skjer ofte.

 

Jeg var et av disse barna, og jeg har ofte ønsket at noen hadde fortalt foreldrene mine hva de gjorde mot meg. At kaker og boller ikke klassifiseres som mat, og at det er hverken normalt eller sunt at et barn spiser en hel pakke kjeks på en gang. Jeg skulle til og med ønske noen hadde fortalt meg det, jeg trodde faktisk ikke det var mye!

 

Jeg er nå overvektsoperert, og jeg sliter veldig med å finne den gyldne middelvei når det gjelder barna mine, jeg ønsker hverken å være fanatisk eller gjøre det samme som mine foreldre. Jeg vil at de skal få et naturlig og sunt forhold til mat. Men jeg vet ikke hva et normalt kosthold er, for jeg har aldri hatt et! Jeg har alltid enten spist altfor mye og altfor usunt eller slanket meg.

Derfor håper jeg at hvis noen ser at jeg er helt på ville veier i den ene eller andre retningen, så gjør de meg oppmerksom på det. De fleste vil det beste for barna sine, men ikke alle er like flinke til alt.

Og om de skulle bli sure, så er det uansett verdt det tenker jeg. Helsa til barna er viktigere, og kanskje tar de det til seg en liten smule likevel.

Anonymous poster hash: 6541b...0a2