Gruer meg til bleieslutt...

[Anonym bruker]

Ikke fordi jeg er redd det skal ta lang tid, eller at det skal bli mye uhell eller mye jobb, men fordi samboer er veldig (!) hygienisk. Barnet har vist interesse for doen, og har fått hjelp til å sitte på do noen ganger, men dessverre har det ikke vært så positive forsøk.... Samboeren min mener nemlig at jeg må passe godt på slik at barnet ikke tar på doskåla, for hvis det skjer så må jeg vaske hendene til barnet med en gang, for ellers er det uhygienisk og barnet risikerer å få urinveisinfeksjon og jeg er en dårlig mor dersom jeg er villig til å risikere at det skjer ved å ikke vaske hendene til barnet. Og så må jeg passe på at klærne ikke er nær doen, for da må barnet ha helskift av klær, for barnet kan jo ikke gå med møkkete klær... Potte er uaktuelt for han, med mindre vi kjøper mange potter da, slik at vi bare kan kaste de rett etter bruk. Det er visst ikke mulig å få potter rene nok til å bruke flere ganger. Barnet kan jo finne på å putte hånda nedi og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje da.... Doring til barn er også et vanskelig tema, for hvor skal vi oppbevare den skitne ringen når barnet ikke skal på do? Nei, den kan ikke henge på veggen, for da blir veggen skitten, og den kan ikke stå på gulvet for da blir ringen skitten...... Blir uvell av å skrive dette, gruer meg skikkelig! Jeg vet han har et problem, og han vet det selv, men han sier at doen er fortsatt uren selv om han ikke hadde sagt noe på det, og at jeg burde skjønne det selv uten at han skulle behøve å si noe som helst...

Anonymous poster hash: 75084...087

[Anonym bruker]

Oi... her skyller barnet potta si selv... og han lever faktisk!

 

Jeg vet seriøst ikke om jeg hadde giddet det der. Er det ikke mulig å få noen til å snakke med ham? Helsesøster? Psykolog?

Anonymous poster hash: 60849...445

[Anonym bruker]

 

Oi... her skyller barnet potta si selv... og han lever faktisk!

 

Jeg vet seriøst ikke om jeg hadde giddet det der. Er det ikke mulig å få noen til å snakke med ham? Helsesøster? Psykolog?

 

Anonymous poster hash: 60849...445

 

Har nevnt det for han flere ganger, men han er så opptatt av å ikke få noen diagnoser for han er overbevist om at det kan ødelegge for han senere i livet ved jobbsøking. Han mener at de med diagnoser ikke er like attraktive på arbeidsmarkedet, og at han kommer til å miste mange muligheter i livet med å få en diagnose. Jeg har forsøkt å få han til å innse at det er viktig å få hjelp, for han klarer ikke komme ut av denne negative tankegangen selv, og det går ut over både meg og barnet... Vi har vært sammen i 12 år, og dette har kommet gradvis de siste årene, jeg vil ikke forlate han bare fordi dette er vanskelig, jeg vil at vi skal komme gjennom det sammen, men han er så lite villig til å bli "bedre" (han mener selv han ikke er syk, blir sur hvis jeg i det hele tatt nevner noe som kan minne om OCD) og jeg er utslitt etter å følge hans "regler" for hygiene, for det kan alltid gjøres litt bedre.. Hi

 

Anonymous poster hash: 75084...087

[håperpåvinterbarn]

Jeg tror samboeren din må oppsøke psykolog. Han kan ikke påføre nevrosene sine på et lite barn. Særlig ikke når barnet skal lære å gå på do. Barnet fortjener å få et ukomplisert forhold til en meget viktig del av livet, nemlig å gå på do!

[Anonym bruker]

Han trenger ikke nevne diagnoser for arbeidsgiverne sine. Det er den dummeste unnskyldningen jeg noen gang har hørt. Jeg har en relativt dominerende psykisk diagnose (bipolar lidelse), og ingen på jobben vet om det. De vet jeg har litt humørsvingninger, men jeg er jo bare slik. Diagnose eller ikke. De liker meg ikke mindre eller bedre av den grunn, for det er bare slik jeg alltid har vært... 

Anonymous poster hash: 7a384...a54

[Anonym bruker]

 

Han trenger ikke nevne diagnoser for arbeidsgiverne sine. Det er den dummeste unnskyldningen jeg noen gang har hørt. Jeg har en relativt dominerende psykisk diagnose (bipolar lidelse), og ingen på jobben vet om det. De vet jeg har litt humørsvingninger, men jeg er jo bare slik. Diagnose eller ikke. De liker meg ikke mindre eller bedre av den grunn, for det er bare slik jeg alltid har vært... 

 

Anonymous poster hash: 7a384...a54

 

 

Jeg har også en diagnose, og ingen vet om det med mindre jeg forteller det selv.

Det er ikke sånn at psykologen setter et stempel i panna hans akkurat.

 

Dessuten går det fint an å be om hjelp men samtidig si at han ikke vil ha noen utredning og diagnose.

 

Anonymous poster hash: 60849...445

[Anonym bruker]

Mannen din trenger hjelp!

 

Forøvrig vasker man da ALLTID hendene etter dobesøk!!

 

Anonymous poster hash: 786ec...fed

[Anonym bruker]

Mannen din trenger hjelp!

 

Forøvrig vasker man da ALLTID hendene etter dobesøk!!

 

Anonymous poster hash: 786ec...fed

 

Tror hun mente at han mener de må vaskes umiddelbart, før barnet er ferdig på do...

 

Anonymous poster hash: 60849...445

[Anonym bruker]

 

Mannen din trenger hjelp!

 

Forøvrig vasker man da ALLTID hendene etter dobesøk!!

 

Anonymous poster hash: 786ec...fed

 

Tror hun mente at han mener de må vaskes umiddelbart, før barnet er ferdig på do...

 

Anonymous poster hash: 60849...445

 

Ja, jeg må passe på slik at ikke barnet tar på doskålen, for da må jeg vaske hendene til barnet med en gang, for ellers kan barnet få uvi... Hvis jeg ikke vasker de med en gang er jeg en dårlig mor som er villig til å risikere at barnet blir sykt... Jeg er klar over at han trenger hjelp, men det er ikke han selv... Får jo ikke akkurat tvunget han til psykolog, men jeg har truet med å forlate han... Da har det blitt bedre en periode, men etterhvert dukker det opp nye ting... Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Jeg elsker han, men blir psykisk dårlig selv! Hi

 

Anonymous poster hash: 75084...087

[Anonym bruker]

 

 

Han trenger ikke nevne diagnoser for arbeidsgiverne sine. Det er den dummeste unnskyldningen jeg noen gang har hørt. Jeg har en relativt dominerende psykisk diagnose (bipolar lidelse), og ingen på jobben vet om det. De vet jeg har litt humørsvingninger, men jeg er jo bare slik. Diagnose eller ikke. De liker meg ikke mindre eller bedre av den grunn, for det er bare slik jeg alltid har vært... 

 

Anonymous poster hash: 7a384...a54

 

 

Jeg har også en diagnose, og ingen vet om det med mindre jeg forteller det selv.

Det er ikke sånn at psykologen setter et stempel i panna hans akkurat.

 

Dessuten går det fint an å be om hjelp men samtidig si at han ikke vil ha noen utredning og diagnose.

 

Anonymous poster hash: 60849...445

 

Nei, ingen stempel i panna, men det står i journalen. Han er overbevist om at hvem som helst som gjerne vil, klarer å få tak i journalen hans. Og han vil ikke at noe skal dokumenteres på han, for da står det der for all fremtid, og kommer til å ødelegge for han i fremtiden. Hvordan kan han få hjelp/behandling uten diagnose? Hvordan vet de da hvordan behandlingen skal foregå? Hi

 

Anonymous poster hash: 75084...087

[Anonym bruker]

Både potte og doring er unødvendig. Vi kjøpte begge deler, men det har aldri blitt brukt. Har 3 barn.

 

Anonymous poster hash: cebdb...b09

[Anonym bruker]

Det her er viktig at det blir tatt tak i med en gang. Det går ikke an å legge sånne psykiske byrder på et lite barn som skal lære noe nytt. 

Du får ta ansvar for dotreningen og forvise mannen fra badet så lenge den pågår. Han får ikke under noen omstendigheter være med på badet med barnet før dotreningen er ferdig eller han har begynt i terapi. Og så kan du gi beskjed om at hvis han begynner med tredjegradsforhør etter hvert dobesøk, så kommer du til å nekte å svare på noe. 

Ja, det er sikkert slemt og drøyt mot en som har ocd eller noe tilsvarende problemer (tvangstanker er det i alle fall), men her er det faktisk barnet som kommer først. En voksen mann har valget om å få hjelp til problemene sine, men et lite barn har ikke forutsetninger for å vite hva som er rett og galt og hva som er overdreven hygiene. 

Kjøp en doring, vask den etter hver bruk og oppbevar den i en plastpose som knytes igjen og settes bak doen. Sett regler for mannen på samme måte som han gjør for deg; han kan ta ansvar for egen dogåing, men du vil ikke at han skal blande seg i barnets opplæring av å gå på do før han har lært seg å mestre bakteriefobien sin i forhold til doen. Han kan bli så sinna han bare vil, men han vet nok innerst inne selv at noe ikke er rett når han nekter å få hjelp fordi han er redd for å få en diagnose. Så ta kontrollen, si at hans regler kan gjelde for han, men ikke for deg, og IKKE for barnet. Hvis han ikke kan innfinne seg med det, så får han finne en annen løsning som er tilfredsstillende for han og som ikke berører deg og barnet. 

Anonymous poster hash: 461b0...3fa

[Anonym bruker]

Den mannen er psykisk syk, og det er langt over streken å la ungen vokse opp med en sånn kontrollfrik. Det MINSTE han kan gjøre er å holde seg helt unna når dere går på do, han kan rett og slett ikke hjelpe til med slikt, for han kommer til å skremme livet av ungen.

 

Og uvi? Man får da for faen ikke uvi av å ta på dosetet, alvorlig talt.

 

Anonymous poster hash: 521ec...a11

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Å leve med en mann med sånne tvangstanker.

Det vil desverre bare bli værre med årene, hvis han ikke får hjelp. Tilslutt vil alt i livet deres gå etter hans tvang. Orker du virkelig det der?

Det er forøvrig mulig å få hjelp for OCD , men taes det ikke tak i, vil mer og mer av livet bli preget av sykdommen hans. Og jo lenger han går uten behandling, jo lengre tid tar det å bli frisk. Hadde jeg vært deg, hadde jeg skrevet et brev til fastlegen hans. Ringe er ingen vits, du kommer ikke forbi legesekretæren berlinmuren alikevel. Så skriv et brev, som legen kan ta tak i neste gang han er der.

Lykke til, du har min sympati.

 

Anonymous poster hash: a4f89...c28

[Anonym bruker]

Han må få hjelp.

Du kan ikke la han ødelegge ungen deres og deg.

Anonymous poster hash: f003a...f97

[Anonym bruker]

 

Det her er viktig at det blir tatt tak i med en gang. Det går ikke an å legge sånne psykiske byrder på et lite barn som skal lære noe nytt. 

Du får ta ansvar for dotreningen og forvise mannen fra badet så lenge den pågår. Han får ikke under noen omstendigheter være med på badet med barnet før dotreningen er ferdig eller han har begynt i terapi. Og så kan du gi beskjed om at hvis han begynner med tredjegradsforhør etter hvert dobesøk, så kommer du til å nekte å svare på noe. 

Ja, det er sikkert slemt og drøyt mot en som har ocd eller noe tilsvarende problemer (tvangstanker er det i alle fall), men her er det faktisk barnet som kommer først. En voksen mann har valget om å få hjelp til problemene sine, men et lite barn har ikke forutsetninger for å vite hva som er rett og galt og hva som er overdreven hygiene. 

Kjøp en doring, vask den etter hver bruk og oppbevar den i en plastpose som knytes igjen og settes bak doen. Sett regler for mannen på samme måte som han gjør for deg; han kan ta ansvar for egen dogåing, men du vil ikke at han skal blande seg i barnets opplæring av å gå på do før han har lært seg å mestre bakteriefobien sin i forhold til doen. Han kan bli så sinna han bare vil, men han vet nok innerst inne selv at noe ikke er rett når han nekter å få hjelp fordi han er redd for å få en diagnose. Så ta kontrollen, si at hans regler kan gjelde for han, men ikke for deg, og IKKE for barnet. Hvis han ikke kan innfinne seg med det, så får han finne en annen løsning som er tilfredsstillende for han og som ikke berører deg og barnet. 

 

Anonymous poster hash: 461b0...3fa

 

Akkurat slik jeg tenker inni meg, men jeg er blitt så "svak" så den bestemte stemmen min finner ikke veien ut.... Men for barnets beste må jeg snart klare å være streng! Problemet er at de gangene jeg har sagt i fra på noen punkter og han har bedret seg, og jeg påpeker en annen ting jeg ikke liker så blir han sint, og sier at han like gjerne kunne droppet å endre seg første gangen for det var visst ikke bra nok for meg. Han mener jeg er kravstor som vil ha den ene endringen etter den andre, og at når han gir meg lillefingeren så tar jeg hele hånda... Jeg prøver bare å ikke ta alt på en gang, tar litt og litt for at det ikke skal bli for mye for han, for at han ikke skal føle seg presset... Jeg kjenner at jeg ikke klarer dette alene! Jeg er ingen psykolog, men føler nærmest at jeg "behandler" han, og må virkelig gå på tærne for å ikke fornærme han.. Hi

 

 

Anonymous poster hash: 75084...087

[Anonym bruker]

Hva gjør det om han blir sint? Det hadde jeg gitt faen i, han MÅ jo skjerpe seg og få hjelp, hvis ikke MÅ du gjøre det som er best for ungen. Du kan rett og slett ikke tillate deg å pingle ut, ungen din fortjener bedre.

 

Anonymous poster hash: 521ec...a11

[Anonym bruker]

Hva gjør det om han blir sint? Det hadde jeg gitt faen i, han MÅ jo skjerpe seg og få hjelp, hvis ikke MÅ du gjøre det som er best for ungen. Du kan rett og slett ikke tillate deg å pingle ut, ungen din fortjener bedre.

 

Anonymous poster hash: 521ec...a11

Jeg har lyst til å gi faen, men får det ikke til. Føler meg så liten og ubetydelig, føler jeg må rette opp i det jeg har gjort "feil" og blir veldig lei meg. Kjenner jeg blir varm, kvalm og svimmel og vil bare rømme, klarer ikke si noe tilbake der og da, finner ingen motkommentar, og det ender med at jeg gjør som han vil og etter en stund med egne tanker og vurderinger konfronterer jeg han, og til og med da føler jeg meg uforberedt, svak og liten. Han har svar på ALT jeg sier, enten det er relevant for temaet eller ikke. Jeg er helt elendig på å diskutere... Hi

 

Anonymous poster hash: 75084...087

[Anonym bruker]

Da må du øve deg. Bestill time på familievernkontoret i morgen, og si at dere sliter med kommunikasjon, og trenger hjelp. For han sliter han og når han overkjører deg.

 

Gå noen timer alene først, så du får forklart problemet og fått noen råd.

 

Helt ærlig, om han nekter å bli med hadde jeg gått fra ham.

 

Anonymous poster hash: 521ec...a11

[the amazing spidermamma]

Dette er (eller bør være) hans problem, ikke barnets. I verste fall kan barnet få problemer med dogåing og forstoppelse.

 

Dette problemet vil jo ikke bli borte når barnet er ferdig med bleier, hvordan skal han f.eks takle bæsjing i buksa (som jo kan skje av og til når man akkurat har slutta med bleier)?

 

Og små barn glemmer jo fort, min snart 5-åring tar fortsatt på doringen selv om han vet at han ikke skal det. Og selv om han vasker seg etter dobesøk, vet jeg at dette ikke alltid foregår like nøye, selv om han vet at man skal vaske seg. For ikke å snakke om i bhg, der har de jo ikke alltid mulighet til å følge med på hvor godt det vaskes.

 

Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne alt det andre grisete som små barn driver med. Er det ikke ditt eget barn som har klødd seg langt inn i rompa, så har garantert bestevennen gjort det og holdt barnet ditt i hånda etterpå.

 

Men hvis du viser ham dette, vil han vel ikke orke å ta i barnet sitt en gang etterpå.

 

Poenget mitt er vel egentlig bare at hvis han vil leve sammen med dere, så må han også leve sammen med en drøss med andre bakterier. Alternativet er å bo for seg sjøl i et sterilt 'hjem'.

[Anonym bruker]

Oi, ikke bleieslutt som er den største utfordringen hos dere. Men du kan jo forberede mannen på at det kommer til å bli tiss og bæsj på gulvet, i klærne, kanskje i senga og at dere må på do veldig ofte en periode. Men her gikk bleieslutt egentlig veldig greit, og jeg er også hissig med klorflaska, men skjønner at man må gjøre seg ferdig på do før man vasker hendene...
Vi hoppa over potte og doring, det har man nemlig sjelden i veska når man er ute, på butikker osv. så derfor er det greit å lære å gå på do. Og små barn må nesten ta i doringen for å klare å gå dit alene i alle fall.

Anonymous poster hash: a3850...962

[Anonym bruker]

Hm...er dette regler for hvordan DU skal utføre pottetrening, eller er det regler han har for seg selv også? Er han delaktig?

Anonymous poster hash: f85bc...73c

[Anonym bruker]

Du? Nå leste jeg resten av innleggene dine. Du beskriver noe som for meg høres ut som noen som kan være en psykopat. Både pertentligheten hans, måten han setter regler på, kritiserer deg og måten du føler deg på. 

 

Dette bør du lese litt om og tenke mer over...

Anonymous poster hash: f85bc...73c

[Anonym bruker]

Herregud! Stakkars deg HI, og stakkars barnet deres om dere fortsetter slik!!

 

Du MÅ gjøre noe med dette.

 

Enig med hun over her som sier at mye av det han gjør kan ligne på oppførselen til en psykopat. Du har selv valgt å bo sammen med denne mannen, og utsette deg selv for all denne kontrollen og galskapen. Om du er fornøyd med å ha det slik, ja, så er det greitt. Det som IKKE er greitt er at BARNET IKKE har et valg. Det har ikke selv valgt å bo sammen med en slik person og bli påført alle disse reglene. Barnet kan ikke selv ta valget om å komme seg bort fra dette. Bare DU kan redde barnet ditt fra å bli kuet, utvikle fobier, et anstrengt forhold til kroppen/det å gå på do.

 

Du skylder barnet ditt å skaffe hjelp! Enten må du gå fra denne mannen, eller så må han få hjelp. Steg nummer en er at du kontakter Familievernkontoret eller fastlegen I MORGEN.

 

Ikke svikt barnet ditt. Vær så snill.

 

Anonymous poster hash: cf0a9...fb2

[Anonym bruker]

 

Du? Nå leste jeg resten av innleggene dine. Du beskriver noe som for meg høres ut som noen som kan være en psykopat. Både pertentligheten hans, måten han setter regler på, kritiserer deg og måten du føler deg på. 

 

Dette bør du lese litt om og tenke mer over...

 

Anonymous poster hash: f85bc...73c

 

han er så herlig med barnet ellers! Veldig omsorgsfull, samvittighetsfull, tar ansvar, gjør mye for å avlaste meg i hverdagen... 

 

Anonymous poster hash: 75084...087