Datter min er ikke så glad i stefar og stebarn

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....  

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster. 

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de. 

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken...  ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft  av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett... 

Jo, jeg ser jo den men det jeg synes er værst er det at han ikke har noe forhold til henne.. Hun har aldri sittet på fanget hans for eksempel, og hun elsker å sitte i fanget mitt og besteforeldrene sitt ol.. Han tar veldig sjelden initiativ til en klem for eksempel, hun fikk en før han reiste nå men ellers ikke. Og da blir klemmen veldig anstrengt og jeg ser hun egentlig ikke vil. Og hun ser ja at stebarna får det positive fra han og. Og han er litt blind for særlig sitt ene barn, ser rett og slett ikke at det barnet gjør noe urett mot andre. Kommer mitt barn og gråter og sier det barnet klep henne, spø han alltit om hva gjorde hun først

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

 

Har du snakket med mannen din om å gi din datter kjærtegn og vise henne kjærlighet også? Det er ikke sikkert han er klar over hvordan han virker selv. Det kan godt hende han er forsiktig for ikke å presse seg på henne og ikke gå over hennes intimgrenser.

 

Når det gjelder eksempelet du kommer med om at han spør hva hun gjorde først så synes jeg deter et naturlig spørsmål. Jeg spør også bestandig ungene om det og jeg hører på forklaringen deres. Det jeg vet er at når en av dem kommer og klager på et eller annet der den andre også er involvert så får jeg i første omgang maksimalt halve historien. Jeg går ikke direkte og kjefter på den som har kløpet før jeg vet forranledningen. "Sladrehanken" er ofte ikke helt uskyldig selv.

 

Anonymous poster hash: 51d57...22c

[Nyttårs barn]

 

 

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster.

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de.

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken... ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett...

 

Det er da utrolig ansvarsfraskrivelse og la andre ta seg av all grensesetting. At barna i ettertid sier at det kan en takke stefar for; ja, da har en ikke taklet foreldrerollen særlig godt selv!

 

 

Anonymous poster hash: c747c...8fc

 

Ja selvfølgelig var det helt feil. Men det var sånn det ble. Han var streng, og jeg dekket over med å bli enda snillere. Vi mennesker er ulike vettu, og du har sikkert aldri vært i en liknende situasjon. Jeg har da gitt henne mange gode verdier jeg også da. Jeg hadde henne alene til hun var 7 . ( far flyttet langt unna) SÅ grunnlaget har jeg lagt. 

 

SÅ jo, jeg synes jeg også har gjort en bra jobb... Det er ikke bare grensesetting i en oppdragelse

 

Jeg synes dette var en flott historie om forhold i en familie med stefar og fellesbarn. Jeg er heller ikke så flink på grensesetting, men ser ikke på meg selv som en dårlig mor av den grunn. Barna får masse kos og kjærlighet og oppfølging. mannen er mer opptatt av dette med grenser.

[Nyttårs barn]

Synes egentlig det HI foreteller er litt urovekkende, særlig det at stefar ikke virker å være glad i datteren din. Hvorfor flyttet dere egentlig sammen?

[Anonym bruker]

Stakkars stakkars datteren din. Jeg kjenner en som vokste opp med en stefar som det, de har absolutt ikke noe greit forhold i dag. Hun får jo ikke lov til å være seg selv i sitt eget hjem, det er jo tydeligvis bare kjeft å få. Hvordan hadde du syns det var å måtte bo med en som bare kritiserte deg? Unner du virkelig et BARN dette? Hun kan jo ikke velge en gang, det kan du!

Anonymous poster hash: 071bc...d75

[Anonym bruker]

Å bygge opp et godt forhold mellom stemor/far og stesønn/datter tar tid!

Gutten min var 4,5 år da stefar kom inn i bildet. Han er en god stefar og han en god stesønn og de har et godt forhold. Men det skjedde ikke i løpet av et år. Det er en prosess som fremdeles er aktiv, nå 8 år etter! Man kan ikke tvinge på noen følelser. Det var en periode ca 1-2 års tid etter at vi møttes der de ikke har taklet hverandre. Og jeg har forstod dem begge to! Gutten min var svært vanskelig, samboeren hadde litt for høye krav i forhold til alder, mens jeg igjen kompenserte for at stefar var for streng og ble dermed alt for inkonsekvent. Men vi stod gjennom det og gradvis ble forholdet mellom dem bedre og bedre. Det handler om å bli kjent med hverandre og bli trygg på hverandre. Noen bruker lang tid, andre bruker kortere tid. Som sagt, det er en langvarig prosess.

 

Man kan ikke kreve at man skal bli like glad i sine steforeldre/stebarn som sine egne, og jeg tror at vi "bioforeldre" bør være åpen om at det er helt greit! 

Det man derimot kan kreve er at selv om man ikke elsker stebarna på samme måte som egne barn, så skal man ikke gå rundt å demonstrere det!

Anonymous poster hash: 42b0b...2e1

[Anonym bruker]

 

Å bygge opp et godt forhold mellom stemor/far og stesønn/datter tar tid!

Gutten min var 4,5 år da stefar kom inn i bildet. Han er en god stefar og han en god stesønn og de har et godt forhold. Men det skjedde ikke i løpet av et år. Det er en prosess som fremdeles er aktiv, nå 8 år etter! Man kan ikke tvinge på noen følelser. Det var en periode ca 1-2 års tid etter at vi møttes der de ikke har taklet hverandre. Og jeg har forstod dem begge to! Gutten min var svært vanskelig, samboeren hadde litt for høye krav i forhold til alder, mens jeg igjen kompenserte for at stefar var for streng og ble dermed alt for inkonsekvent. Men vi stod gjennom det og gradvis ble forholdet mellom dem bedre og bedre. Det handler om å bli kjent med hverandre og bli trygg på hverandre. Noen bruker lang tid, andre bruker kortere tid. Som sagt, det er en langvarig prosess.

 

Man kan ikke kreve at man skal bli like glad i sine steforeldre/stebarn som sine egne, og jeg tror at vi "bioforeldre" bør være åpen om at det er helt greit! 

Det man derimot kan kreve er at selv om man ikke elsker stebarna på samme måte som egne barn, så skal man ikke gå rundt å demonstrere det!

 

Anonymous poster hash: 42b0b...2e1

 

Satt din samboer og lette etter feil ved middagsbordet også? Kritiserte sønnen din for noe så uskyldig som å søle?

 

Anonymous poster hash: 071bc...d75

[Anonym bruker]

Jeg hadde en stefar som var streng. Han gjorde meg veldig nervøs og jo mer nervøs jeg ble, jo mer galt gikk det. Han var gift med mamma i 25 år og i dag har jeg ingen kontakt med ham. Han skapte mange dårlige barndomsminner.

 

Stefar var en sånn type som hadde mange rigide regler og han vek aldri. Feks. sølte jeg eller ikke klarte å spise opp all maten han hadde forsynt meg med så måtte jeg sitte ved bordet til jeg skulle legge meg. Strenge regler og strenge konsekvenser. Og jeg skjønte aldri hvorfor....

Yngre søsken, som han var far til, hadde det ikke slik.

 

Anonymous poster hash: d57be...783

[Anonym bruker]

 

 

Å bygge opp et godt forhold mellom stemor/far og stesønn/datter tar tid!

Gutten min var 4,5 år da stefar kom inn i bildet. Han er en god stefar og han en god stesønn og de har et godt forhold. Men det skjedde ikke i løpet av et år. Det er en prosess som fremdeles er aktiv, nå 8 år etter! Man kan ikke tvinge på noen følelser. Det var en periode ca 1-2 års tid etter at vi møttes der de ikke har taklet hverandre. Og jeg har forstod dem begge to! Gutten min var svært vanskelig, samboeren hadde litt for høye krav i forhold til alder, mens jeg igjen kompenserte for at stefar var for streng og ble dermed alt for inkonsekvent. Men vi stod gjennom det og gradvis ble forholdet mellom dem bedre og bedre. Det handler om å bli kjent med hverandre og bli trygg på hverandre. Noen bruker lang tid, andre bruker kortere tid. Som sagt, det er en langvarig prosess.

 

Man kan ikke kreve at man skal bli like glad i sine steforeldre/stebarn som sine egne, og jeg tror at vi "bioforeldre" bør være åpen om at det er helt greit! 

Det man derimot kan kreve er at selv om man ikke elsker stebarna på samme måte som egne barn, så skal man ikke gå rundt å demonstrere det!

 

Anonymous poster hash: 42b0b...2e1

 

Satt din samboer og lette etter feil ved middagsbordet også? Kritiserte sønnen din for noe så uskyldig som å søle?

 

Anonymous poster hash: 071bc...d75

 

Jeg har bare lest hovedinnlegget og stod ikke noe om det der... Men, nei han gjorde ikke det, men jeg kunne føle det sånn av og til fordi han stilte for høye krav og jeg følte han bare så alt det negative. Jeg derimot kompenserte som sagt og da ble det en ond sirkel.

 

Sønnen min var ganske ufordragelig mot stefar og testet han kraftig ut, men det gikk jo over. Vi fant alle vår plass i familien. Og i vårt tilfelle var det jo ikke sånn at de aldri hadde det bra i den perioden de krasjet mest:) Sønnen min er vanskelig og for meg som er mor har det også til tider vært vanskelig og være tålmodig. Har vært noen dager der jeg har vært sliten og hakket på han for å søle melk også, men ikke sånn til hverdags.

 

Men for meg kom det til et punkt der jeg tok meg nær av at han snakket negativt om gutten, selv om jeg egentlig var helt enig med at vi måtte få korrigert diverse atferd. Jeg tok gutten i forsvar og hva så gutten da? Jo at hvis jeg oppfører meg som en drittunge mot stefar, så får jeg mamma for meg selv. Det er mange følelser som skal ta hensyn til, og barnet er spesielt viktig. Men barnet kan ikke få oppføre seg som det vil, og når man bor sammen som familie så må steforeldre få lov å korrigere atferd de også. Det er en prøvelse for alle.

 

Poenget mitt er at ting tar tid og ofte har man for høye forventninger. Men det er aldri greit å drive med psykisk mishandling slik som du beskriver. Nok en gang, jeg har bare lest hovedinnlegget.

 

Anonymous poster hash: 42b0b...2e1