Datter min er ikke så glad i stefar og stebarn

[Anonym bruker]

Hun er 7 år, har bodd sammen med stebarn og stefar litt over 1 år. Stebarna er her annenhver helg. Nå har stefar vært borte på noe jobbgreier 1 mnd og hun spurte når han kommer tilbake. Jeg spurte om hun gledet seg til han kom og hun ristet på hodet. Men sa at hun gledet seg til stebarna kom om de var snille mot henne. Det har vært litt konflikter mellom dem, som at dem to nekter henne å gå inn på deres rom selv om hun lar dem komme på sitt rom for å leke og litt uenigheter som har resultert i at hun hver gang de er her på samvær kommer gråtende inn å skylder på enten at dem sa noe til henne, lo av henne, fikk vondt fordi en av dem ble for å trampe på henne osv. Det har ikke virket så alvorlig, mer sånne ting som kan skje mellom barn men hun er veldig sår på dette.

I tillegg har hun sagt at hun ikke ser frem til stefar skal komme fordi han er så mye strengere enn meg og blir sintere på henne.

Jeg vet jo at barn kan si mye rart og at det er vanskelig å si hvor alvorlig dette er for henne, men jeg fikk fryktelig dårlig følelse når hun sier at hun ikke ser frem til han kommer i det hele tatt.. Hva hadde dere gjort og tenkt om det?

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[Anonym bruker]

Jeg syns at måten stebarna holder henne utenfor på høres alvorlig nok ut, og slettes ikke noe som bør overses.

Ville også tatt meg en lengre prat med henne ang situasjonene nå når dere er alene. Det lover absolutt ikke godt og jeg tenkes at det er noe som nå fikses opp i- på den ene eller andre måten.

 

Anonymous poster hash: c747c...8fc

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.  

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.  

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.  

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for.  Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.  

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.  

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

[Anonym bruker]

Er jo dumt at stefar blir sint. Han lager ingen god relasjon dem i mellom. Og det er faktisk hans ansvar at relasjonen er god. Det er gjerne sånn at det er den voksne som legger grunnlaget for samspillet med barnet. Respekt kan man oppnå, men til hvilken pris.

Nå aner ikke jeg hvordan stefar er, om de har et godt forhold ellers. Men disse barneårene kommer ikke igjen. Det er mange hensyn å ta, det er mange som har meninger om hvordan dagene skal løses.

 

Neste gang det har vært en konflikt, se på jenta di, si at du ser hun ser lei seg ut. Be henne fortelle hva som har skjedd, hør om hun har forslag til løsning.

 

Anonymous poster hash: 01334...0ca

[Anonym bruker]

Jeg har to døttre som er veldig glade i hverandre og som alle andre kommenterer hvor snille er mot hverandre. Likevell har de så godt som daglig sammenstøt. Å markere hvem som får slippe inn på deres rom eller leke med deres leker tror jeg er helt normalt. Det samme er krangling og knuffing mellom søsken. Til og med reale slagsmål er vanlig. Det er slik det er å ha søsken.

 

Å ha noen å krangle og sloss med som du blir tvunget til å bli venner med igjen er veldig bra. Det er faktisk noe av det beste ved å ha søsken. Selv om man er sure og sinte på hverandre vet man at man hører sammen. Om det kommer angrep utenfra står man gjerne sammen og forsvarer hverandre selv om man 5 minutter tidligere var bittre fiender. Det re ikke normalt at søsken er gode venner hele tiden.

 

Om mannen din egentlig er for streng må du jo se på. Selv om det er deilig når den strenge er borte en stund kan barnet likevell egentlig være glad for å ha klare regler og foventninger til seg i hverdagen.

Anonymous poster hash: 51d57...22c

[Anonym bruker]

Er jo dumt at stefar blir sint. Han lager ingen god relasjon dem i mellom. Og det er faktisk hans ansvar at relasjonen er god. Det er gjerne sånn at det er den voksne som legger grunnlaget for samspillet med barnet. Respekt kan man oppnå, men til hvilken pris.

Nå aner ikke jeg hvordan stefar er, om de har et godt forhold ellers. Men disse barneårene kommer ikke igjen. Det er mange hensyn å ta, det er mange som har meninger om hvordan dagene skal løses.

 

Neste gang det har vært en konflikt, se på jenta di, si at du ser hun ser lei seg ut. Be henne fortelle hva som har skjedd, hør om hun har forslag til løsning.

 

Anonymous poster hash: 01334...0ca

Og nei, jeg mener ikke at hun skal ha ansvar for at stefar ikke skal bli sint. Tenker mer i forhold til stesøsken.

 

Det er og en metode å bruke på stesøsken. Dessuten håper jeg de ikke får lov til å bestemme alt, alltid.

 

Anonymous poster hash: 01334...0ca

[Anonym bruker]

Du må få henne til å sette ord på hva problemet er og det er veldig viktig å ikke kimse av hennes følelser. For henne er dette hennes personlige sannhet, så selv om du kanskje ikke skjønner hvorfor hun ikke liker ham eller ikke ser de samme utfordringene som henne så er det veldig viktig å ikke bagatellisere hennes følelser.

 

Min eks bodde sammen med ei dame som ungene ikke takler, i tillegg hadde hun en sønn som var helt ute av kontroll. Ungene mine prøvde å ta opp problemet med faren, men ble bare avfeid. Han ba dem bare slutte å tulle..

 

Vel, det gikk så langt at fvk og barnevernet måtte på banen. Og enden på visa var at far i dag har minimalt med samvær. Etter ønske fra barna. Selv om han har flyttet fra dama nå så er barna såpass sinte på faren for at han overkjørte dem at de så vidt ønsker å dra til ham

Først i forrige måned var det "greit" å dra til pappa, men så forteller faren at han har fått ny dame, og jeg merker motvilja kommer snikende hos barna igjen

Hans manglende vilje til å ta barna på alvor ødela en del mellom far og barn

 

Så mitt råd; hør, virkelig HØR, på henne! Finn ut om dette virkelig ER et stort problem for henne. Barn skal ikke få diktere hvem vi er sammen med, men når man bor sammen så blir våre kjærester en såpass stor del av barnets hverdag til at vi ihvertfall skyller dem å få uttale seg.

Om problemet bare er at "Lars lar meg ikke se på tv mens jeg gjør lekser", så klart, dette må hun finne seg i. Men om hun sliter med samspill/ikke kommer overens med ham osv, da må du finne en løsning.

 

Anonymous poster hash: 3efba...1df

[Anonym bruker]

Enn du som mamma da, hvordan syns du det fungerer? Ser du at samboeren din er mer sint, og er det av riktige grunner syns du? Blir barna behandlet likt? 

 

Det er en litt vanskelig balansegang med hvor man skal "kreve" av stesøsken. Her leker alle barna veldig godt sammen, nesten sånn at de forventer å møtes mer som lekekamerater enn søsken. Noe som jo er gull, men da mister de litt perspektivet. Det må være greit å være alene på rommet, få være i fred. De kan ikke forvente at de skal underholdes av hverandre og leke sammen hele tiden. Det skal være som med biologiske søsken, en balanse mellom hvor mye man er der for hverandre, og hvor mye man isolerer seg. 

Anonymous poster hash: bca68...120

[Anonym bruker]

 

Jeg har to døttre som er veldig glade i hverandre og som alle andre kommenterer hvor snille er mot hverandre. Likevell har de så godt som daglig sammenstøt. Å markere hvem som får slippe inn på deres rom eller leke med deres leker tror jeg er helt normalt. Det samme er krangling og knuffing mellom søsken. Til og med reale slagsmål er vanlig. Det er slik det er å ha søsken.

 

Å ha noen å krangle og sloss med som du blir tvunget til å bli venner med igjen er veldig bra. Det er faktisk noe av det beste ved å ha søsken. Selv om man er sure og sinte på hverandre vet man at man hører sammen. Om det kommer angrep utenfra står man gjerne sammen og forsvarer hverandre selv om man 5 minutter tidligere var bittre fiender. Det re ikke normalt at søsken er gode venner hele tiden.

 

Om mannen din egentlig er for streng må du jo se på. Selv om det er deilig når den strenge er borte en stund kan barnet likevell egentlig være glad for å ha klare regler og foventninger til seg i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 51d57...22c

Syns ikke en kan sammenligne søsken og HI sine stebarn og datter. De har bodd sammen kun ett år og barna er der kun annenhver helg.

 

Selv om en møter en mann med barn blir ikke barna automatisk søsken.

 

 

Anonymous poster hash: c747c...8fc

[Anonym bruker]

 

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.  

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.  

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.  

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for.  Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.  

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.  

 

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

 

Jeg og stefar er ganske forskjellige på noen områder, han har mange regler og vil ikke vike. Jeg har færre regler og synes det er vanskelig å håndheve dem nå, særlig når jeg synes mange av dem er for strenge.

Jeg har sett at hun trosser han når han ber henne om noe, jeg tror ikke det er for å være slem men hun vil ikke la han styre henne.. Hun får mest den kritiske siden hans og sjeldnere den positive og støttende siden og jeg innbiller meg at hun ikke alltid vil lystre han pga det. I følge han kommer først kos og mye positive ting fra han når hun har lært seg å høre etter, jeg mener det bør gå andre veien: få et godt forhold før man kan begynne å korrigere og kjefte

 

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du forventer for mye om du håper hun skal glede seg til stefaren kommer hjem. Du kan ikke forvente at hun skal så mye mer enn tole sin stefar, dere har ikke bodd sammen i mer enn 1 år? Var det ikke det? 

 

Stefar er en som står i veien for at hennes biologiske foreldre skal finne sammen, stefar er en som stjeler mammaen hennes fra henne. 

 

Om han er streng eller ikke spiller ikke så stor rolle så lenge han ikke er stygg og urettferdig mot henne. Det er tungt for barna når foreldre skilles, de er ikke glade for det. Det sies at det er enda tyngre for dem når det kommer nye partnere inn i bidlet, og det er sikkert sant. 

 

Om din mann oppfører seg bra, så er det tvilsomt at det hadde vært bedre om du fant deg en annen mann, sannsynligvis har det ingenting med han å gjøre, men med situasjonen. 

 

Men etter et sånt utspill bør du jo gjerne følge ekstra godt med om det er noe ulumskheter i hans oppførsel. 

Anonymous poster hash: 10f64...f61

[Anonym bruker]

Du må få henne til å sette ord på hva problemet er og det er veldig viktig å ikke kimse av hennes følelser. For henne er dette hennes personlige sannhet, så selv om du kanskje ikke skjønner hvorfor hun ikke liker ham eller ikke ser de samme utfordringene som henne så er det veldig viktig å ikke bagatellisere hennes følelser.

 

Min eks bodde sammen med ei dame som ungene ikke takler, i tillegg hadde hun en sønn som var helt ute av kontroll. Ungene mine prøvde å ta opp problemet med faren, men ble bare avfeid. Han ba dem bare slutte å tulle..

 

Vel, det gikk så langt at fvk og barnevernet måtte på banen. Og enden på visa var at far i dag har minimalt med samvær. Etter ønske fra barna. Selv om han har flyttet fra dama nå så er barna såpass sinte på faren for at han overkjørte dem at de så vidt ønsker å dra til ham

Først i forrige måned var det "greit" å dra til pappa, men så forteller faren at han har fått ny dame, og jeg merker motvilja kommer snikende hos barna igjen

Hans manglende vilje til å ta barna på alvor ødela en del mellom far og barn

 

Så mitt råd; hør, virkelig HØR, på henne! Finn ut om dette virkelig ER et stort problem for henne. Barn skal ikke få diktere hvem vi er sammen med, men når man bor sammen så blir våre kjærester en såpass stor del av barnets hverdag til at vi ihvertfall skyller dem å få uttale seg.

Om problemet bare er at "Lars lar meg ikke se på tv mens jeg gjør lekser", så klart, dette må hun finne seg i. Men om hun sliter med samspill/ikke kommer overens med ham osv, da må du finne en løsning.

 

Anonymous poster hash: 3efba...1df

"Skylder dem" skulle det selvfølgelig stå

 

Og til deg over med de to jentene;

En ting er å ha søsken å krangle med. Men dette er faktisk bare et "fremmed" barn barna våre blir plassert sammen med. "Nå skal dere være søsken. Med alt som hører med. Dere skal oppføre dere som søsken, være glad i hverandre som søsken, kiss and make up, slik søsken gjør ".

Det funker ikke sånn...

 

 

Anonymous poster hash: 3efba...1df

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for. Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.

 

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

 

Jeg og stefar er ganske forskjellige på noen områder, han har mange regler og vil ikke vike. Jeg har færre regler og synes det er vanskelig å håndheve dem nå, særlig når jeg synes mange av dem er for strenge.

Jeg har sett at hun trosser han når han ber henne om noe, jeg tror ikke det er for å være slem men hun vil ikke la han styre henne.. Hun får mest den kritiske siden hans og sjeldnere den positive og støttende siden og jeg innbiller meg at hun ikke alltid vil lystre han pga det. I følge han kommer først kos og mye positive ting fra han når hun har lært seg å høre etter, jeg mener det bør gå andre veien: få et godt forhold før man kan begynne å korrigere og kjefte

 

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

Det er HAN som er den voksne. Det er HAN som må høre etter. Når han har begynt med det, da kan han begynne å forvente at hun gjør det.

 

Hvilke regler er det som er strenge da?

 

Anonymous poster hash: 01334...0ca

[Mandala]

 

 

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.  

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.  

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.  

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for.  Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.  

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.  

 

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

 

Jeg og stefar er ganske forskjellige på noen områder, han har mange regler og vil ikke vike. Jeg har færre regler og synes det er vanskelig å håndheve dem nå, særlig når jeg synes mange av dem er for strenge.

Jeg har sett at hun trosser han når han ber henne om noe, jeg tror ikke det er for å være slem men hun vil ikke la han styre henne.. Hun får mest den kritiske siden hans og sjeldnere den positive og støttende siden og jeg innbiller meg at hun ikke alltid vil lystre han pga det. I følge han kommer først kos og mye positive ting fra han når hun har lært seg å høre etter, jeg mener det bør gå andre veien: få et godt forhold før man kan begynne å korrigere og kjefte

 

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

 

 

Da høres det virkelig ut som datteren din har rett. Og jeg ville uten tvil revurdert samboerskapet. Hvor hyggelig er det å bo dag ut og dag inn sammen med en som er ganske tverr og irritert på deg? Som lager strenge regler (bare for at han kan eller?) så du ikke føler deg komfortabel i eget hjem? Som sjelden viser genuin interesse og glede over deg? Det hadde ødelagt meg. Hvor godt kjente de hverandre før dere flyttet sammen? 

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for. Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.

 

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

 

Jeg og stefar er ganske forskjellige på noen områder, han har mange regler og vil ikke vike. Jeg har færre regler og synes det er vanskelig å håndheve dem nå, særlig når jeg synes mange av dem er for strenge.

Jeg har sett at hun trosser han når han ber henne om noe, jeg tror ikke det er for å være slem men hun vil ikke la han styre henne.. Hun får mest den kritiske siden hans og sjeldnere den positive og støttende siden og jeg innbiller meg at hun ikke alltid vil lystre han pga det. I følge han kommer først kos og mye positive ting fra han når hun har lært seg å høre etter, jeg mener det bør gå andre veien: få et godt forhold før man kan begynne å korrigere og kjefte

 

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

 

Ok... Hi, les svaret ditt en fang til.

Syns du virkelig det er rart hun ikke jubler over denne mannen??

 

 

 

Anonymous poster hash: 3efba...1df

[Anonym bruker]

 

Enn du som mamma da, hvordan syns du det fungerer? Ser du at samboeren din er mer sint, og er det av riktige grunner syns du? Blir barna behandlet likt? 

 

Det er en litt vanskelig balansegang med hvor man skal "kreve" av stesøsken. Her leker alle barna veldig godt sammen, nesten sånn at de forventer å møtes mer som lekekamerater enn søsken. Noe som jo er gull, men da mister de litt perspektivet. Det må være greit å være alene på rommet, få være i fred. De kan ikke forvente at de skal underholdes av hverandre og leke sammen hele tiden. Det skal være som med biologiske søsken, en balanse mellom hvor mye man er der for hverandre, og hvor mye man isolerer seg. 

 

Anonymous poster hash: bca68...120

 

Jeg som mamma synes det til tider er noe dritt hele greiene skal jeg være ærlig. Jeg ser at han er veldig obs på henne, følger med på når hun spiser sånn at han kan "ta henne" om hun søler eller gjør noe man ikke bør. Men det gjør han med sine barn også, jeg synes han er for streng med dem også mange ganger. Og vil ikke forundre meg om dem får et distansert forhold som voksne.. Men hans barn har også den mer positive siden av han, som mitt barn ikke har.

 

Det er greit å være alene og i fred på rommet sitt, problemet har vært at datteren min er for åpen og lar dem komme på rommet sitt og leke når som helst, masse rot og ståhei, men så går det ikke den andre veien og da blir hun lei seg. Har sagt at hun må bare si fra når hun vil ha rommet sitt for seg selv hun også, så gjør hun det en liten stund men så glemmer hun det fordi dem kommer å vil leke og da vil jo hun også det.

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at du forventer for mye om du håper hun skal glede seg til stefaren kommer hjem. Du kan ikke forvente at hun skal så mye mer enn tole sin stefar, dere har ikke bodd sammen i mer enn 1 år? Var det ikke det? 

 

Stefar er en som står i veien for at hennes biologiske foreldre skal finne sammen, stefar er en som stjeler mammaen hennes fra henne. 

 

Om han er streng eller ikke spiller ikke så stor rolle så lenge han ikke er stygg og urettferdig mot henne. Det er tungt for barna når foreldre skilles, de er ikke glade for det. Det sies at det er enda tyngre for dem når det kommer nye partnere inn i bidlet, og det er sikkert sant. 

 

Om din mann oppfører seg bra, så er det tvilsomt at det hadde vært bedre om du fant deg en annen mann, sannsynligvis har det ingenting med han å gjøre, men med situasjonen. 

 

Men etter et sånt utspill bør du jo gjerne følge ekstra godt med om det er noe ulumskheter i hans oppførsel. 

 

Anonymous poster hash: 10f64...f61

 

Jenta mi har ikke kontakt med sin far og husker ikke tiden vi bodde sammen fordi hun var så liten da vi flyttet fra hverandre. Men kan jo være hun føler han stjeler av tiden hennes med meg.

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[Anonym bruker]

KOMMUNIKASJON!!

 

Anonymous poster hash: 3ba60...3fc

[Gjest Minnieropptatt]

 

 

 

Enn du som mamma da, hvordan syns du det fungerer? Ser du at samboeren din er mer sint, og er det av riktige grunner syns du? Blir barna behandlet likt?

 

Det er en litt vanskelig balansegang med hvor man skal "kreve" av stesøsken. Her leker alle barna veldig godt sammen, nesten sånn at de forventer å møtes mer som lekekamerater enn søsken. Noe som jo er gull, men da mister de litt perspektivet. Det må være greit å være alene på rommet, få være i fred. De kan ikke forvente at de skal underholdes av hverandre og leke sammen hele tiden. Det skal være som med biologiske søsken, en balanse mellom hvor mye man er der for hverandre, og hvor mye man isolerer seg.

 

Anonymous poster hash: bca68...120

 

Jeg som mamma synes det til tider er noe dritt hele greiene skal jeg være ærlig. Jeg ser at han er veldig obs på henne, følger med på når hun spiser sånn at han kan "ta henne" om hun søler eller gjør noe man ikke bør. Men det gjør han med sine barn også, jeg synes han er for streng med dem også mange ganger. Og vil ikke forundre meg om dem får et distansert forhold som voksne.. Men hans barn har også den mer positive siden av han, som mitt barn ikke har.

 

Det er greit å være alene og i fred på rommet sitt, problemet har vært at datteren min er for åpen og lar dem komme på rommet sitt og leke når som helst, masse rot og ståhei, men så går det ikke den andre veien og da blir hun lei seg. Har sagt at hun må bare si fra når hun vil ha rommet sitt for seg selv hun også, så gjør hun det en liten stund men så glemmer hun det fordi dem kommer å vil leke og da vil jo hun også det.

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

Åh, herregud! Flytt, den mannen er det ikke vits å jobbe for å beholde. Hadde noen overvåket meg mens jeg åt, hadde jeg spist under bordet eller hvor som helst andre steder. Kan bare tenke meg hvor mange tåspisser hun må gå på.

[nasse nøffen]

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....  

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster. 

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de. 

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken...  ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft  av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett... 

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg ville tatt dette veldig alvorlig.

Du har rett i at små barn sier mye rart, kanskje mener hun noe annet neste gang du spør.

Men barn er fullstendig maktesløse i forhold til hvem de skal bo sammen med, og hvis stefaren tar fra henne tryggheten i eget hjem, så ville jeg tatt med meg barnet og flyttet.

Kanskje har hun rett i at stefar er strengere, og i så fall må du og han bli enige om felles regler som begge kan stå for. Hvis hun f.eks. får lov til å spise i stuen av deg men ikke av stefar så må dere bli enige.

Angående stesøsken som ikke slipper henne inn på rommene sine så er det vanskelig å vurdere uten å vite alder og bakgrunn.

 

Anonymous poster hash: 8cc10...d94

Jeg og stefar er ganske forskjellige på noen områder, han har mange regler og vil ikke vike. Jeg har færre regler og synes det er vanskelig å håndheve dem nå, særlig når jeg synes mange av dem er for strenge.

Jeg har sett at hun trosser han når han ber henne om noe, jeg tror ikke det er for å være slem men hun vil ikke la han styre henne.. Hun får mest den kritiske siden hans og sjeldnere den positive og støttende siden og jeg innbiller meg at hun ikke alltid vil lystre han pga det. I følge han kommer først kos og mye positive ting fra han når hun har lært seg å høre etter, jeg mener det bør gå andre veien: få et godt forhold før man kan begynne å korrigere og kjefte

 

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

Det er HAN som er den voksne. Det er HAN som må høre etter. Når han har begynt med det, da kan han begynne å forvente at hun gjør det.

 

Hvilke regler er det som er strenge da?

 

Anonymous poster hash: 01334...0ca

 

Det er ikke reglene i seg selv som er så strenge når jeg får tenkt meg om, mest med måten de blir håndhevet på, veldig ovenfra og ned holdning, ingen forklaring på hvorfor det ikke er lov, bare ikke gjør det. Smelle hånda i bordet om noen ikke hører etter og høy stemme, men det er mest til egne barn. 

Det det går på er ved matbordet, hun spiser ikke fint nok og søler. Hender hun søler ja, problemet er bare et måten han følger med på henne og kritisere får henne til å bli nervøs og søle enda mer..

Han er veldig redd for møblene sine og får angst om noen av ungene er i nærheten av seksjonen med en leke og det er en potensiell sjanse for at leken dunker borti.

Puter på golvet i lekesammenheng er fy fy.

Men som sagt, det er mest måten han reagere på. Jeg sier jo også fra om barna vasker golvet med de hvite putene og når dem griser med maten..

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster.

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de.

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken... ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett...

 

Det er da utrolig ansvarsfraskrivelse og la andre ta seg av all grensesetting. At barna i ettertid sier at det kan en takke stefar for; ja, da har en ikke taklet foreldrerollen særlig godt selv!

 

 

Anonymous poster hash: c747c...8fc

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....  

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster. 

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de. 

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken...  ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft  av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett... 

Jo, jeg ser jo den men det jeg synes er værst er det at han ikke har noe forhold til henne.. Hun har aldri sittet på fanget hans for eksempel, og hun elsker å sitte i fanget mitt og besteforeldrene sitt ol.. Han tar veldig sjelden initiativ til en klem for eksempel, hun fikk en før han reiste nå men ellers ikke. Og da blir klemmen veldig anstrengt og jeg ser hun egentlig ikke vil. Og hun ser ja at stebarna får det positive fra han og. Og han er litt blind for særlig sitt ene barn, ser rett og slett ikke at det barnet gjør noe urett mot andre. Kommer mitt barn og gråter og sier det barnet klep henne, spø han alltit om hva gjorde hun først

 

Anonymous poster hash: 5c75c...1b9

[nasse nøffen]

 

Jeg har vært i din situasjon og vil fortelle hvordan det endte hos oss....

 

Min datter var 7 da hun fikk ny stefar. Det hadde vært meg og henne lenge..... Det var MYE konflikter mellom de. Han var mye strengere enn meg. Å siden han var streng, ble jeg enda mildere, og det ble mye uenighet. Jeg ble gravid veldig raskt ( sammen 3 mnd) så kom fellesbarnet. Det var stort å bli storesøster.

 

Årene har gått, men oppturer og nedturer. Det har aldri vært noe kranglehjem hos oss altså, ikke noe gaping og skriking. Men det har vært klare grenser. Og de har ikke kommet fra meg for å si det sånn....

 

Nå har minste blitt 9. Og eldste er straks 17 år. . . Hun er en flott tenåring. Utrolig flink på skolen... Blid og glad. Fått seg jobb tilogmed. SÅ hadde jeg og henne en samtale da, om hvor flink og flott hun er..... Da sa hun : vet du mamma, det kan du takke Lars ( stefar) for.... Jeg har hatt grenser som er klare, og dumme ting har fått ubehagelige konsekvenser så jeg har unngått de.

 

Fremdeles er det sånn i vårt hjem. Følger du regler og gjør det man skal, og ikke det man ikke skal, så er alt topp. Det vinner man MYE på. Motsatt er ikke like hyggelig. Da har det vært internettforbud feks. Husker en sydentur engang, da vi ble enige om at mobilen ikke skulle være med på middagen. Hun hadde den med da, å vips hadde stefar den i lommen, og hun så den ikke resten av uken... ( jeg hadde aldri gjort det, og satt meg alltid imot. Men ser jo nå at det funket)

 

Ville bare forklare at du vil nok oppleve all kritikk/kjeft av/på din datter, som kritikk /kjeft til deg. Jeg tok det personlig, og følte han var sånn kun for at det var MIN datter. Jeg ser jo nå da, når minste (vår fellers) er like gammel som min var, at han er helt lik mot henne. Men nå føler jeg det ikke INNI KROPPEN.... Og jeg klarer mye bedre å se at han faktisk har rett...

 

Det er da utrolig ansvarsfraskrivelse og la andre ta seg av all grensesetting. At barna i ettertid sier at det kan en takke stefar for; ja, da har en ikke taklet foreldrerollen særlig godt selv!

 

 

Anonymous poster hash: c747c...8fc

 

Ja selvfølgelig var det helt feil. Men det var sånn det ble. Han var streng, og jeg dekket over med å bli enda snillere. Vi mennesker er ulike vettu, og du har sikkert aldri vært i en liknende situasjon. Jeg har da gitt henne mange gode verdier jeg også da. Jeg hadde henne alene til hun var 7 . ( far flyttet langt unna) SÅ grunnlaget har jeg lagt. 

 

SÅ jo, jeg synes jeg også har gjort en bra jobb... Det er ikke bare grensesetting i en oppdragelse

[pifi med tre nurk]

Jo mer du beskriver mannen din HI så tenker jeg at jeg skjønner datteren din godt. Det høres ikke ut som en mann hverken jeg eller barna mine hadde blitt spesielt glad for å bli tvunget til å bo sammen med..