Norge har blitt et land fullt av diagnoser

[Anonym bruker]

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

Helt enig!!

 

Anonymous poster hash: f9960...398

[Anonym bruker]

Og hva har høysensitivitet med diagnoser å gjøre?

Anonymous poster hash: 6931b...d1b

[Anonym bruker]

3%  - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

Anonymous poster hash: 314b5...143

[Anonym bruker]

Høysensitivitet er ingen diagnose, og man får selvfølgelig ingen støtte for det. Er selv høysensitiv, og lei av at det sees på som en svakhet. For meg er det en styrke

 

Anonymous poster hash: e722e...5e9

[Anonym bruker]

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

[Anonym bruker]

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Beklager om jeg tok feil her. Poenget med å ta det med er at mange forventer at alt skal tilrettelegges for høysensitivite. Høy sensitive må lære seg å fungere i samfunnet, samfunnet kan ikke tilrettelegge alt.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

 

 

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

[Anonym bruker]

Sleng på fibromyalgi og da. Jeg har jobbet i Afrika. Der hadde de ikke me og ikke fibromyalgi. Der var det bare å brette opp armene og jobbe videre. Og det er utrolig hva mange med disse diagnoser får til utenom å jobbe.

 

Anonymous poster hash: 10dca...fd7

[mamma til adhd gutt<3]

 

 

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Kunne ikke vært mer enig!!

[Anonym bruker]

 

 

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Jeg opplever begge deler som et økende samfunnsproblem og at de absolutt har sammenheng med hverandre.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

 

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Beklager om jeg tok feil her. Poenget med å ta det med er at mange forventer at alt skal tilrettelegges for høysensitivite. Høy sensitive må lære seg å fungere i samfunnet, samfunnet kan ikke tilrettelegge alt.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Det er ikke snakk om å tilrettelegge alt. Men hvis du leser her så hvis man tilrettelegger litt for denne type mennesker så legger man til rette alle.

 

Der handler faktisk litt om at vi som lager samfunnet kan velge hvordan vi vil ha det. Det gjør ikke noe å forandre hvordan vi gjør ting heller. Selvfølgelig må de fleste tilpasse seg samfunnet på en eller annen måte og mange gjemmer seg bak diagnoser så de slipper.

Men vår samfunn har blitt kaldt og lite inkluderende og det er altfor lett å se ned på de som ikke passer inn i hvordan vi har bestemt det skal være.

 

Man kan bare se på hvordan ting har forandret seg de siste 20 årene. Før var alle barna ute og lekte overalt og de var alene i skogen klatret spilte fotball på løkka osv. Nå så kan vi ikke la ungene være noen sted alene, når det kommer til fritidsaktiviteter så er det om å høre å bli sett på treninger og kamper hele tiden for å vise at man alltid følger opp. Man skal jobbe fullt men ha tid til å bake til alle tilstelninger stille opp med alt hele tiden.

 

Så det handler litt om hva slags samfunn vi vil ha.

 

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

[Anonym bruker]

 

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Beklager om jeg tok feil her. Poenget med å ta det med er at mange forventer at alt skal tilrettelegges for høysensitivite. Høy sensitive må lære seg å fungere i samfunnet, samfunnet kan ikke tilrettelegge alt.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Selvfølgelig skal høysensitive tilpasse seg samfunnet, og det gjør vi også Jeg hadde aldri passet i et støyende miljø, men som forsker fungerer jeg veldig godt. Da kan jeg sitte på lav'en med pipettene mine, og være sosial med andre rolige kolleger. Vi er ofte grundige og flinke til å konsentrere oss. Kreative og nytenkende. Veldig lei av at dette skal fremstilles som et problem. Jeg jobbet med pasienter tidligere, men tok innover meg alt for mye, og hadde sengen full av pasienter hver natt. Ble rett og slett helt utslitt av det. Nå har jeg funnet en perfekt jobb Problemet er når man ikke er klar over høysensitiviteten selv, og dermed tenker at det må være noe feil med meg som ikke liker å feste med hundre ukjente mennesker til kl 0500 hver helgedag.

 

Anonymous poster hash: e722e...5e9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Kunne ikke vært mer enig!!

Enig i hva da?

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[mamma til adhd gutt<3]

 

 

 

 

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Kunne ikke vært mer enig!!

Enig i hva da?

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

At det er 2 forskjellige tema

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Beklager om jeg tok feil her. Poenget med å ta det med er at mange forventer at alt skal tilrettelegges for høysensitivite. Høy sensitive må lære seg å fungere i samfunnet, samfunnet kan ikke tilrettelegge alt.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Det er ikke snakk om å tilrettelegge alt. Men hvis du leser her så hvis man tilrettelegger litt for denne type mennesker så legger man til rette alle.

 

Der handler faktisk litt om at vi som lager samfunnet kan velge hvordan vi vil ha det. Det gjør ikke noe å forandre hvordan vi gjør ting heller. Selvfølgelig må de fleste tilpasse seg samfunnet på en eller annen måte og mange gjemmer seg bak diagnoser så de slipper.

Men vår samfunn har blitt kaldt og lite inkluderende og det er altfor lett å se ned på de som ikke passer inn i hvordan vi har bestemt det skal være.

 

Man kan bare se på hvordan ting har forandret seg de siste 20 årene. Før var alle barna ute og lekte overalt og de var alene i skogen klatret spilte fotball på løkka osv. Nå så kan vi ikke la ungene være noen sted alene, når det kommer til fritidsaktiviteter så er det om å høre å bli sett på treninger og kamper hele tiden for å vise at man alltid følger opp. Man skal jobbe fullt men ha tid til å bake til alle tilstelninger stille opp med alt hele tiden.

 

Så det handler litt om hva slags samfunn vi vil ha.

 

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Jeg er enig i mye av det du skriver. Dagens samfunn oppdrar flere og flere egoister som vil bestemme alt selv og som ikke tåler motgang.

 

I min bransje jobber det mange ungdommer. For 5 år siden var de fleste flinke og kom på jobb når de skulle. Nå er et fåtall flinke og forventer å komme på jobb når det passer for dem. Skole og jobb er langt nede på prioriteringslisten til mange, selfies, blogging og sosiale eventer prioriteres foran alt annet. Det er dessverre sånn samfunnet har blitt i dag.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

Beklager om jeg tok feil her. Poenget med å ta det med er at mange forventer at alt skal tilrettelegges for høysensitivite. Høy sensitive må lære seg å fungere i samfunnet, samfunnet kan ikke tilrettelegge alt.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Selvfølgelig skal høysensitive tilpasse seg samfunnet, og det gjør vi også Jeg hadde aldri passet i et støyende miljø, men som forsker fungerer jeg veldig godt. Da kan jeg sitte på lav'en med pipettene mine, og være sosial med andre rolige kolleger. Vi er ofte grundige og flinke til å konsentrere oss. Kreative og nytenkende. Veldig lei av at dette skal fremstilles som et problem. Jeg jobbet med pasienter tidligere, men tok innover meg alt for mye, og hadde sengen full av pasienter hver natt. Ble rett og slett helt utslitt av det. Nå har jeg funnet en perfekt jobb Problemet er når man ikke er klar over høysensitiviteten selv, og dermed tenker at det må være noe feil med meg som ikke liker å feste med hundre ukjente mennesker til kl 0500 hver helgedag.

 

Anonymous poster hash: e722e...5e9

Så bra at du har løst dette på en så god måte! Du har funnet din plass og trives med det:-) verden hadde vært et bedre sted om flere menbesker gjorde som deg:-)

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

3% - 5% av alle barn har diagnosen ADHD og ca.5400 voksne har diagnosen ADHD. Det er en nedgang siden 90-tallet.

ME har sikkert økt, det kjenner jeg ikke så mye til, men jeg tror ikke at vi har så mange med diagnoser. Jeg tror bare at det kan virke slik siden vi snakker mere om det og det er økt fokus på diagnoser, og tilrettelegging for de som har diagnoser.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Det er godt mulig at statistikken du kommer med er korrekt. I hverdagen opplever jeg at feks ADHD er en god unnskyldning for mindre god oppdragelse. De fleste barn i dag bruker for lite energi. De sitter med nesen i en skjerm, blir kjørt over alt og blir derfor mentalt slitne istedenfor fysisk slitne. De sover mindre fordi de bruker mye tid på sosiale medier osv istedenfor å sove. Det er for mange fristelser, og for få foreldre som tør å setter grenser for barna sine. Jeg inkludert.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Men hva er det du ønsker å debattere her: Din oppfatning av økt diagnosesetting eller din oppfatning av at barn får dårlig oppdragelse?

Det er to ulike tema.

 

Anonymous poster hash: 314b5...143

Kunne ikke vært mer enig!!

Enig i hva da?

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

At det er 2 forskjellige tema

Det er to ulike temaer som definitivt kan debatteres i sammenheng med hverandre.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

[Anonym bruker]

Sikkert like mange med diagnoser i slummen i India, men de har ikke like god tilgang til lege og barna må plukke søppel på søppelhaugen i stedet for å gå på skole og ADHD`en deres får et litt annet forløp enn de norske barna somm blir utredd fordi de bråker i klassesituasjonen.

Dessuten fantes diagnoser før også, det ble bare ikke snakket om, det het "uoppdragne unger" og og "hysteriske kvinnfolk" og de ble lukket inne på oppdragelses-hjem i stedet for å bli behandlet og integrert i samfunnet.

Og det er ikke så lett å ikke passe inn i et rikt samfunn heller, spesielt ikke om man er litt annerledes eller har diagnose, med alle sine usynlige koder, kleskoder og uskrevne regler for hva som forventes av en.

Anonymous poster hash: 450fe...0ca

[Twintipp og himmelblå]

Jeg synes ikke moral og diagnoser skal sidestilles.

Jeg kjenner flere som jobber på ungdomsskole og de roser elevene opp i skyene. De ungdommene vi har i vårt nettverk er alle flinke og ressurssterke mennesker, men for de som har en fot utenfor kan nok samfunnet oppleves enda vanskeligere i dag. Det er høyere krav til perfeksjon og effektivitet, til punktlighet og prestasjon.

 

Det herskes stor strid over hvordan dette diagnosesystemet er gunstig eller ugunstig. Samfunnet er jo lagt opp slik at du frigjør i en viss grad større midler ved å besitte en diagnose. Samtidig som det stadig er flere og flere som støtter seg til salutogen tenkning og vekk fra diagnostisk tankegang.

 

Selv mener jeg at det muligens har vært en undertapportering i mange år, men i takt med samfunnets effektiviseringskrav så kommer de som ikke mestrer samfunnets alle sider mye mer til syne.

I Afrika og andre land uten denna tematikken er det selvsagt like representert som i Norge, men uvitenhet og fravær av triggere som f.eks ekstremt høye krav til å prestere godt faglig ( konsentrasjon) osv.

Det finnes selvsagt i andre land også, men jeg tenker st samfunnets stadige urimelige idealer tvinger frem mange diagnoser som kunne vært holdt i sjakk om samfunnsutviklingen hadde tatt den retningen.

[Anonym bruker]

Før i tiden kunne man praktisk talt bare gå ned på hvilken som helst brygge, sagbruk, bondegård, eller systue og få jobb omtrent på dagen. I takt med at velstanden har økt har også kravet til spesialisering, kvalifikasjoner, utdannelser og sertifikater økt.

Få vaskejobb uten fagbrev? Eller skogsjobb uten maskinførerbeviser? Ikke så lett.

Å være dyslektiker var nok ikke et stort problem på 1800-tallet, med mindre du var prestesønn og det var forventet at du skulle følge i din fars fotspor.

De fleste fysiske, ukvalifiserte jobbene er flyttet til fattigere land pga. økt lønnsomhet, som det heter.

Det har skjedd raskt, for 40 år siden produserte Norge fortsatt sko og klær. Nå er det blitt et sjeldent nisjeprodukt.

 

Anonymous poster hash: 450fe...0ca

[Anonym bruker]

Så et nyhetsinnslag om en bedrift som kun ansatte mennesker med aspergers. Tror de drev med programmering. Det gjelder å finne sine egne styrker, alle har sin egen verdi, og kan finne sin plass. Noen må bare lete litt grundigere (og gis muligheter og tillit).

 

Anonymous poster hash: e722e...5e9

[Anonym bruker]

Du mener at Norge burde hatt mindre velferd og vært litt mer som u-land? Hvis du ikke ønsker velferd, at mennesker skal få hjelp og tilretteleggelser, er det bare å flytte langt vekk gitt.

 

Anonymous poster hash: da0a3...eac

[Anonym bruker]

 

Det er påfallende at et rikt land med så gode økonomiske støtteordninger og sikkerhetsnett har så mange mennesker med ulike diagnoser sammenlignet med fattige land. Høy forekomst av høysensitivitet, depresjoner, ADHD, ME osv.

 

I andre land hvor man ikke kan sette seg ned å la være å ta tak i livet sitt så klarer de fleste seg bra likevel. De går på jobb, og hvis de ikke får en jobb så skaper de sin egen arbeidsplass. Uten inntekt, ingen mat.

 

Har vi vært så lenge på toppen av Maslows behovspyramide at vi har hovedfokus på å bli sett og selvrealisert istedenfor de basale behovene for mat og tak over hodet? Og gjør det oss egentlig lykkelige? Noen av de lykkeligste menneskene jeg kjenner er de som har lite men er takknemlige for å ha en jobb å gå til, et sted å bo å mat i magen når de legger seg om kvelden.

 

Anonymous poster hash: 0015c...221

Høysensitivitet er ikke en diagnose.

 

 

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Skolestart_-_Skolen_Og_Hoysensitive_Barn.html

 

Anonymous poster hash: adb1a...170

 

Men det skulle man tro når man leser her inne.......her er det jo en unnskyldning for det meste

 

Anonymous poster hash: 022aa...699