Til dere som ER enebarn!!!

[Anonym bruker]

Hvor mange av dere synes livet som enebarn er helt fint? Altså at dere ikke trenger søsken?

 

Hvor mange av dere er irritert/sinte på foreldrene deres fordi de ikke fikk et barn til?

 

Takker på forhånd for svar!!!

Hilsen mamma til 1 og i tenkeboksen....

Anonymous poster hash: a88cc...2c6

[Anonym bruker]

Savnet aldri søsken i oppveksten, men i voksen alder hadde det vært fin å være to når eldre foreldre skal kjøres og hjelpes.

 

Anonymous poster hash: 26e41...746

[Nullstress;)]

Da jeg var liten sytes jeg set var het greit og ikke ha søsken 😜

 

Men i voksen alder, skulle jeg ønske jeg hadde søsken.

Jeg har en halvbror jeg så

Og si ikke har kontakt med, en stebror jeg så og si ikke har kontakt med og enda en sterke jeg har masse kontakt med. Ingen av disse brødrene mine vokste opp sammen med meg.

Men jeg elsker p ha kontakt med han ene pg elsker å være tante til hans to vakre barn.

Men skulle som sagt, nå i voksen alder, ønske at jeg hadde søsken som sto meg veldig nær!

Endret 2. januar 2015 av 2trollunger;)

[Anonym bruker]

Savnet aldri søsken som barn og savner det ikke nå heller. Etter å ha hørt på venner gråte, klage og irritere seg over sine søsken så får jeg helt avsmak.

 

 

 

Anonymous poster hash: 624ef...c5e

[Anonym bruker]

Nå har jeg søsken, men de er mye eldre enn meg, og flyttet tidlig ut. Jeg vokste altså opp som enebarn. Jeg likte det ikke. Foreldrene mine var relativt gamle, og ferier og andre turer var lagt opp etter deres interesser. Mye museum og opera. Har forsåvidt glede av det i voksen alder, og kunne fint holdt ut med en del som barn, men sammenlignet med hva vennene mine opplevde i feriene var det kjipt. Familieselskap var også kjedelige. Hadde heldigvis gata full av venner.

Nå har jeg veldig god kontakt med søsknene mine. Vi har relativt like utdannelser, og siden de fikk barn sent og jeg tidlig er søskenbarna omtrent like i alder og gode venner. Selv har jeg fått fem barn relativt tett. Alltid ønsket meg stor familie, og jeg tror min egen oppvekst har spilt en stor rolle der.

Ser fordelene med å ha bare ett barn (og å være enebarn), men ikke slik mine foreldre var.

 

Anonymous poster hash: 444a6...71c

[Anonym bruker]

Det eneste jeg kanskje kan tenke meg er at når foreldrene mine blir gamle og evt syke så er det litt tungt å være alene. Men sånn ellers er det fint å være enebarn også. På sin måte.

 

Anonymous poster hash: 36e58...f39

[FlinkePike]

Er enebarn. Savnet det ikke i oppveksten, var flink til å leke med venner, og å leke selvstendig.

Savner det heller ikke nå. Skal ikke nekte for at det sikkert hadde vært greit når foreldre blir gamle og skrøpelige, men ønsket er ikke annet enn av praktisk betydning. Ser jo også at det sikkert hadde vært koselig, men har det helt fint som enebarn, og det er ikke noe savn.

 

Jeg vurderer det samme som deg. Vi har nok ikke mulighet til å få en til før første er 5-6 år, minst. Er egentlig veldig fornøyd med én, men for meg blir ønsket fordi familien vår med yngre generasjoner stopper ved min datter. De i familien som er nærmest henne i alder er 7 år nå, og det kommer heller ikke til å komme fler. Dermed blir hun liksom "endeleddet". Hun har heller ingen søskenbarn eller tanter og onkler hun vil få et godt forhold til. Dermed vurderer vi en til, men økonomien og situasjonen vår tillater det ikke før om flere år. Vi får sjå.

[Anonym bruker]

Er enebarn, har aldri savnet søsken i oppveksten. Det hender at jeg tenker at det ville vært kjekt med søsken nå som mine foreldre en gamle, men når jeg ser min far som må styre alene med min 96-år gammel farmor til tross for at de er 6 søsken tenker jeg at søsken heller ikke er en garanti.

 

Jeg har aldri vært sint/klandret mine foreldre for at jeg er enebarn. Jeg hadde/har jo det toppers, og foretrekker å fokusere på hva de har gitt meg en hva de ikke har gitt meg.

 

Vi har bare ett barn så langt (6 år), og det spørs om det blir flere på oss også.

 

Anonymous poster hash: 023c3...c01

[Anonym bruker]

jaja. Jeg har en bror. Jeg treffer ham kanskje en gang annethvert år. Vi er ikke uvenner, men har ingenting til felles. Han har aldri vist interesse for å treffes når vi er "hjemme", og på et tidspunkt ga jeg opp å alltid være den som tar initiativ til kleine familiebesøk.

 

Få flere barn hvis du ønsker deg det. Hva du gir ditt første barn med et søsken er umulig å forutsi.

Anonymous poster hash: b73f9...dd6

[Anonym bruker]

Jeg savnet søsken når jeg var barn.

Men det var overkommelig, da vi er en stor familie og gata vrimlet av fettere og kudiner.

Nå som voksen savner jeg det ikke. Får MYE hjelp til barnevakt (jeg har to barn) og mine foreldre vet ikke hva godt de skal gjøre for oss.

De har god økonomi, og gir oss ferier, utstyr og ikke minst masse av sin tid.

Har fortsatt storfamilien i nærheten, det er også et pluss. Kunne nok fort blitt ensomt uten.

 

Anonymous poster hash: b3493...d6d

[Anonym bruker]

Er enebarn, savnet alltid søsken, alltid vært misunnelig på andre som har. regner med at savnet blir større etterhvert som foreldre blir eldre. Hatt mye kontakt med søskenbarn i oppveksten så det var søskensubstitutt da. Men nå savner jeg søsken for å ha noen å dele familiegreier med. noen å ha felles familiehistorie med. ansvar for familiehytte og familiehistorie. Det er min skyld at mine foreldre ikke fikk flere barnebarn enn to feks. min skyld at de ikke får mer hjelp enn det det får. Jeg bor ikke så nær dem pga jobb og mann... burde vel det...

 

søskenbarna har nok med seg og sine søsken.  Så de er ikke det samme som søsken lenger.

 

Jeg har endt opp med to barn selv, jeg var ganske bestemt på at jeg ikke skulle planlegge 1 for det er større sjanse for at førstemann har et søsken å dele ting med når vedkommende blir eldre enn ved at jeg ikke gav det et søsken. Og hadde jeg begynt litt før så hadde det nok blitt 3 eller 4 barn. ser gleden i familien rundt meg både når det er små barn og som voksne...

 

Gleden over å være tante kan jeg bare få via mannen, skulle så gjerne hatt flere muligheter...

 

Så for meg fremstår det som mest egoistisk å  gå inn for kun et barn. har forståelse for at ikke alle kan få mer enn et men å planlegge bare et så kunne jeg likegodt latt være å få barn.  Satt litt på spissen og enkelte tar seg vel nær av det men det er nå meg og mine erfaringer og tanker...

Anonymous poster hash: a9692...154

[Anonym bruker]

 

Er enebarn, savnet alltid søsken, alltid vært misunnelig på andre som har. regner med at savnet blir større etterhvert som foreldre blir eldre. Hatt mye kontakt med søskenbarn i oppveksten så det var søskensubstitutt da. Men nå savner jeg søsken for å ha noen å dele familiegreier med. noen å ha felles familiehistorie med. ansvar for familiehytte og familiehistorie. Det er min skyld at mine foreldre ikke fikk flere barnebarn enn to feks. min skyld at de ikke får mer hjelp enn det det får. Jeg bor ikke så nær dem pga jobb og mann... burde vel det...

 

søskenbarna har nok med seg og sine søsken. Så de er ikke det samme som søsken lenger.

 

Jeg har endt opp med to barn selv, jeg var ganske bestemt på at jeg ikke skulle planlegge 1 for det er større sjanse for at førstemann har et søsken å dele ting med når vedkommende blir eldre enn ved at jeg ikke gav det et søsken. Og hadde jeg begynt litt før så hadde det nok blitt 3 eller 4 barn. ser gleden i familien rundt meg både når det er små barn og som voksne...

 

Gleden over å være tante kan jeg bare få via mannen, skulle så gjerne hatt flere muligheter...

 

Så for meg fremstår det som mest egoistisk å gå inn for kun et barn. har forståelse for at ikke alle kan få mer enn et men å planlegge bare et så kunne jeg likegodt latt være å få barn. Satt litt på spissen og enkelte tar seg vel nær av det men det er nå meg og mine erfaringer og tanker...

 

Anonymous poster hash: a9692...154

Hvorfor er det din skyld at foreldrene dine "bare" får to barnebarn, og at de ikke får mer hjelp? Er det du som føler det slik, eller er det noe de gir uttrykk for? Man har ingen garantier i livet, og en som er enebarn har like mye rett til å leve livet sitt som en med mange søsken. Om det så innebærer å flytte til bushen i Australia om det er det man ønsker. Jeg har flere barn selv, og ønsker at alle skal leve det livet som passer for dem.

 

Anonymous poster hash: 444a6...71c

[Anonym bruker]

Syns det har vært veldig fint. Jeg skulle ikke ønske at barndommen min var noe annerledes. Mamma ble gravid en gang til, men mistet. Jeg har fått søsken i ettertid, men har ikke noe kontakt med pappa og halvbrødrene mine. De er under 3 år, jeg er 26.

Anonymous poster hash: fe976...8d4

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn. Det har sine grunner til det, så jeg vet at det ikke var et valg mine foreldre tok. Så jeg har ingen grunner til å være "bitter". Men da jeg var liten så savnet jeg det jeg så alle mine venner hadde - en besteuvenn. En de var så trygg i relasjonen med at de kunne vise alle følelser. Være bestevenner og fiender. Ha en alliert mot foreldrene. Ha en lekekompis i kjedelige familiemiddager.

Som voksen savner jeg tantebarn og søskenbarn til mine. Er litt misunnelig på venninner som smykker seg med tantetittel, som er fadder som en selvfølge, som er barnevakt for tantebarna sine og knytter bånd med dem. Savner søskenbarn til barna mine som de kan leke med og være venner med.

Som eldre voksen vil jeg savne noen å dele bekymringer og støtte med når foreldrene mine blir syke og til slutt dør. Noen å sørge med, noen å dele byrden ved sorgen med.

 

Jeg kan ikke endre noe for min egen del, men at jeg har tre barn selv er neppe noen overraskelse ;-)

 

 

Anonymous poster hash: 0bf80...615

[Anonym bruker]

Det er ikke noen garanti for å bli tante fordi om man har søsken. Jeg har tre voksne brødre, ingen av dem har dame eller barn, tviler på at noen avd e tre noen gang kommer til å gidde å ha unger heller.

 

Jeg har aldri hatt noe vennskap med mine tre brødre, vi kranglet som hund og katt når vi var små, nå som voksne treffes vi ved høytider hos foreldrene mine, snakker ok sammen, men har ikke særlig kontakt utover det.

Anonymous poster hash: ee5e9...bc9

[Anonym bruker]

Godt å høre at ikke alle har bare negative opplevelser av å være enebarn. Har enebarn selv, og det er dessverre ikke aktuelt å få flere. Jeg savner også søskenbarn til ham selv om jeg har 3 søstre, så det er ingen garanti. Mannen har 4 søsken, men de treffer vi nesten aldri.

 

Men vi kommer til å gjøre alt for å legge til rette for at han skal få nære venner, invitere venner med på ferie etterhvert osv. Det blir jo ikke det samme, men det er det beste vi kan gjøre utav situasjonen.

Anonymous poster hash: 552fe...89c

[tussilagofarfara]

 

Er enebarn, savnet alltid søsken, alltid vært misunnelig på andre som har. regner med at savnet blir større etterhvert som foreldre blir eldre. Hatt mye kontakt med søskenbarn i oppveksten så det var søskensubstitutt da. Men nå savner jeg søsken for å ha noen å dele familiegreier med. noen å ha felles familiehistorie med. ansvar for familiehytte og familiehistorie. Det er min skyld at mine foreldre ikke fikk flere barnebarn enn to feks. min skyld at de ikke får mer hjelp enn det det får. Jeg bor ikke så nær dem pga jobb og mann... burde vel det...

 

søskenbarna har nok med seg og sine søsken. Så de er ikke det samme som søsken lenger.

 

Jeg har endt opp med to barn selv, jeg var ganske bestemt på at jeg ikke skulle planlegge 1 for det er større sjanse for at førstemann har et søsken å dele ting med når vedkommende blir eldre enn ved at jeg ikke gav det et søsken. Og hadde jeg begynt litt før så hadde det nok blitt 3 eller 4 barn. ser gleden i familien rundt meg både når det er små barn og som voksne...

 

Gleden over å være tante kan jeg bare få via mannen, skulle så gjerne hatt flere muligheter...

 

Så for meg fremstår det som mest egoistisk å gå inn for kun et barn. har forståelse for at ikke alle kan få mer enn et men å planlegge bare et så kunne jeg likegodt latt være å få barn. Satt litt på spissen og enkelte tar seg vel nær av det men det er nå meg og mine erfaringer og tanker...

 

Anonymous poster hash: a9692...154

Hvorfor er det din skyld at foreldrene dine "bare" får to barnebarn, og at de ikke får mer hjelp? Er det du som føler det slik, eller er det noe de gir uttrykk for? Man har ingen garantier i livet, og en som er enebarn har like mye rett til å leve livet sitt som en med mange søsken. Om det så innebærer å flytte til bushen i Australia om det er det man ønsker. Jeg har flere barn selv, og ønsker at alle skal leve det livet som passer for dem.

 

Anonymous poster hash: 444a6...71c

 

Rett og slett fordi jeg gjør mine valg, og det ble bare slik at jeg ikke startet tidligere og at jeg vakgt å bosette meg der jeg gjorde.  og jeg er enebarn fordi de var heldig som greide å få meg. De skulle nok gjerne hatt flere barn.... men nei ikke noe de sier, noe jeg tenker, fordi det er større sjanse for større familie, nærhet, hjelp osv med at en selv får flere barn hvis en kan! kan man ikke så er det jo en annen sak! jeg orker rett og slett ikke mer graviditet, svangerskap, barsel. så da ble det sånn... Flere barn... større sjanse for at noen av de blir venner som voksne, bor nærme nok til hjelp osv..... ingen garanti men større sjanse....

[Jezebel]

Nei, man er ikke garantert å få hjelp med eldre hvis man har søsken, men sannsynligheten er stor.

 

Hvis man ikke har søsken, derimot, er man garantert å stå alene. Har ei venninne: gamle, syke foreldre og ingen søsken. Søskenbarna har nok med sine søsken. Hun gruer seg til foreldrene dør for da er hun helt alene. Ingen hun har kontakt med vil ha de samme båndene til fortiden hennes, ingen å mimre med. Og det synes hun er veldig trist.

 

Hvis du er i tvil, ville jeg ihvertfall fått et barn til. Det tror jeg barnet ditt vil takke deg for. Hvis du vet at du innerst inne ikke vil, eller ikke kan, så blir det jo noe helt annet.

[skjotta]

Jeg er ikke enebarn, men jeg var mor til et enebarn i 6 år. Eneste grunnen til at vi valgte å få et barn til var at vi ikke ville at eldste skulle være enebarn. Nå synes jeg at 6 år mellom søsken er perfekt. Der er 6 år mellom meg og min søster og vi er veldig nærme som voksne. Tanken på at barnet mitt ikke engang skulle få muligheten til å ha den ene personen i sitt liv som er familie var fremmed. De har stor glede av hverandre, ekte storesøster og lillebror 😁

[Anonym bruker]

Jeg har aldri savnet søsken. Hverken som barn eller nå som voksen. Mine foreldre hadde åpent hus for alle mine venner og jeg har flere nære venner enn det som er vanlig. Jeg elsket å være med venner, men så når jeg ville kunne jeg være helt alene. Mamma og pappa tok meg med på mye og jeg følte at vi tre var et fantastisk team. Jeg tenker at det krever litt mer av foreldrene til enebarn i forhold til å finne på aktiviteter og legge til rette for besøk, men med gode foreldre er det supert å være enebarn

Anonymous poster hash: 45e51...7f8

[Anonym bruker]

Jeg har aldri savnet søsken. I barndommen og ungdommen klarte jeg vel aldri å forestille meg hvordan det ville vært med søsken, og det gjør jeg vel ikke helt nå heller. Har litt skrøpelige foreldre nå og ser jo at det kanskje hadde vært enklere fremover om de hadde flere som kunne stille opp, men vil likevel ikke si at jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Familien består av oss som er der, sånn er det. Samtidig har jeg fått to barn, og ser at de har veldig stor glede av hverandre.

 

Anonymous poster hash: a4e62...99e

[Anonym bruker]

Er ikke enebarn, men søsteren min døde. Savner veldig søsken i dag. Synes det er vondt å se venninner som koser seg med søknene sine i hverdag og spesielt høytider.

 

Anonymous poster hash: 7a38b...476

[Anonym bruker]

Det eneste jeg kanskje kan tenke meg er at når foreldrene mine blir gamle og evt syke så er det litt tungt å være alene. Men sånn ellers er det fint å være enebarn også. På sin måte.

 

Anonymous poster hash: 36e58...f39

 

Signerer dette.

Hadde venner med på ferie- og hytteturer i blant, og savnet egentlig aldri søsken når jeg vokste opp. Har derimot i noen år hatt stesøsken.

 

 

Anonymous poster hash: ec74d...a32

[Anonym bruker]

Er enebarn. Savnet søsken til en viss grad i oppveksten. Bodde på et lite sted og hadde ikke mange lekekamerater. Reiste aldri på ferie, kun noen småbesøk til familie.

Foreldrene mine var godt voksne når jeg ble født. Nå etter jeg ble voksen savner jeg virkelig søsken! Hadde vært greit å hatt noen å dele ansvaret med nå som de er blitt eldre og syke, de har ikke sertifikat, ikke pc osv så det er mye praktisk jeg må ordne for de.

 

Anonymous poster hash: bc993...650

[Anonym bruker]

Jeg savnet aldri søsken. Hendte kanskje at jeg ønsket meg en kul storebror eller en kul søster når jeg var tenåring, men hadde venner istede.. Og de fleste syntes uansett at sine søsken var teite.

 

 

Nå savner jeg søsken halvveis, klarer meg fint uten, men det hadde vært greit å ikke ha ansvaret for mine foreldre helt alene, men er ikke sur på dem for det.

Anonymous poster hash: f6c96...415