Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #1 Skrevet 21. desember 2014 Er det noen som vet hva som skjer med meg økonomisk om jeg ikke finner meg ny jobb innen 3 måneder? Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #2 Skrevet 21. desember 2014 Er det noen som vet hva som skjer med meg økonomisk om jeg ikke finner meg ny jobb innen 3 måneder? Anonymous poster hash: 97f15...7cd Du må vel melde deg arbeidsledig da Anonymous poster hash: bed58...c39
Virginia. Skrevet 21. desember 2014 #3 Skrevet 21. desember 2014 Du er fast ansatt selv om du er i prøvetid, og skal ha mulighet til å forbedre deg med to måneders varsel dersom de ikke er fornøyd med noe, før oppsigelse ved prøvetidens utløp vurderes. Hva sier de årsaken er?
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #4 Skrevet 21. desember 2014 Antar du er gravid forresten, siden du lurer på hva som skjer hvis du ikke finner noe nytt innen tre måneder? Hvor lang prøvetid har du hatt forresten? Anonymous poster hash: 3e3f0...3ba
Virginia. Skrevet 21. desember 2014 #5 Skrevet 21. desember 2014 Antar du er gravid forresten, siden du lurer på hva som skjer hvis du ikke finner noe nytt innen tre måneder? Hvor lang prøvetid har du hatt forresten? Anonymous poster hash: 3e3f0...3ba Skulle ikke være anonym.
mamma_til_gutt Skrevet 21. desember 2014 #6 Skrevet 21. desember 2014 Det er ingenting som heter forlengelse av prøveperioden. Det er en utbredt misforståelse. Det er ikke enklere å di opp noen i prøveperioden enn etter, men det er f.eks. kortere oppsigelsestid. Ring fagforeningen eller arbeidstilsynet for veiledning.
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #7 Skrevet 21. desember 2014 Du er fast ansatt selv om du er i prøveperioden, de har ikke lov å sparke deg uten gyldig grunn. Hva er årsaken til at de vil si deg opp da? Anonymous poster hash: 5ec54...a9a
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #8 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #9 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #10 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #11 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Har opplevd noe lignende men i barnehage, men som vikar så var ikke samme type prøveperiode. Jeg hadde jobbet i barnehage før og etter, og bare fått positive tilbakemeldinger. Men i den barnehagen var ene kollegaen og sjefen ikke så hyggelige og fikk ikke med seg hva jeg gjorde. Jeg hadde blant annet spurt ofte om jeg skulle gjøre noe, og ene dagen hadde jeg kledd på absolutt alle barna når de skulle ut. Akkurat da var vi bare to på avdelingen fordi hun andre var i et møte, og mens jeg kledde på barna så skiftet hun andre bleie. Jeg spurte minst 3 ganger om vi skulle bytte så vi begge fikk gjøre begge deler men hun sa nei. Etterpå hadde hun gått til sjefen og klagde fordi hun mente at jeg ikke hadde vært hjelpsom i det hele tatt, hadde latt henne skifte alle bleier (i andre barnehager hvor jeg har jobbet har aldri noen klaget over å ha skiftet alle bleiene, ikke jeg selv heller fordi det har jeg gjort noen ganger), latt hene kle på alle barna, for det meste sittet på rumpen, knapt pratet, og mer oppspinn. Alt var bare løgn og jeg ble paff når sjefen tok det opp med meg. Så etter to dager ville de ikke ha meg mer der, sjefen sa at hun andre sa at jeg gjorde en bra jobb og hun ville ha meg der, men at hun andre var misfornøyd veide mest. Sjefen var en ganske sur person som jeg aldri så smile. Får trøste meg med at jeg slapp å bli kollega med denne løgneren. Jeg hadde også vært alene ute med barna fordi hun og hun andre bare forsvant, begge dagene. Altså var andre voksne ute, men jeg var alene hele utetiden fra vår avdeling og jeg lekte med barna, satt ikke i ro og stirret på de. De forsvant uten å fortelle meg det, og jeg spurte de etterpå hvor de hadde vært, de hadde ordnett ditten og datten. Ok men fortell meg det på forhånd og ikke si at jeg ikke gjør noe når jeg har alene ansvar for 10 barn. Nå vet jeg ikke om du gjør en bra jobb eller ikke, men den arbeidsplassen din høres ut som en plass jeg ikke ville jobbet. Når man er ny skal man bli sett og holdt litt ekstra øye med, høres ikke ut som at de bryr seg i det hele tatt. Når du nærmer deg å bli arbeidsledig så søk om dagpenger om du har krav på det, ellers bør du uansett registrere deg som arbeidssøker. Og søk andre jobber fra og med nå. Lykke til! Anonymous poster hash: cc0c1...889
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #12 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #13 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #14 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig.. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i. Anonymous poster hash: 97f15...7cd Validerer følelsene, skulle det stå. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Gjest Antarctica Skrevet 21. desember 2014 #15 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ...
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #16 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ... Ja, det sier min mann også. Men så er det ofte litt diffuse ting som kan være vanskelig å sette fingeren på. Typisk "kvinneutpsyking". Slik som er vanskelig å angripe. Blikk, toneleie, himling med øyne osv. Man er redd for at man har missforstått, eller er oversensitiv. Men så hører man kolleger vitse å le på bekostning av både noen leger og en student, og tenker at det blir snakket bak min rygg også. I lunsjen snakkes det om menyer til private middager hvor alle er invitert utenom meg. Osv.. Er dette mobbing? Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #17 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ...Ja, det sier min mann også. Men så er det ofte litt diffuse ting som kan være vanskelig å sette fingeren på. Typisk "kvinneutpsyking". Slik som er vanskelig å angripe. Blikk, toneleie, himling med øyne osv. Man er redd for at man har missforstått, eller er oversensitiv.Men så hører man kolleger vitse å le på bekostning av både noen leger og en student, og tenker at det blir snakket bak min rygg også. I lunsjen snakkes det om menyer til private middager hvor alle er invitert utenom meg. Osv.. Er dette mobbing? Anonymous poster hash: 97f15...7cd Ja det syns jeg kvalifiserer som mobbing. Ikke katogorien utfrysning. Jeg opplever mye av det samme som deg på den avdelingen jeg jobber på. Dessuten er de frekke og nedlatende mot alle sykepkeierstudentene. De var fæle mot meg når jeg hadde min praksis der som student for noen år siden. Fatter ikke at jeg gidder å jobbe der men jeg har drømmejobben i forhold til pasientgruppe. I tillegg til å snakke fritt om studentene er de fæle mot alle nyansatte. Jeg blir helt flau på deres vegne. I stedenfor å dele sine kunnskaper og erfaringer med nye så nyter de andre driter seg ut og gir de så hatten passer etterpå. Kuene har glemt at de har vært kalver på jobben min. Anonymous poster hash: 7612a...dc5
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #18 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet. Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum. Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik. Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ...Ja, det sier min mann også. Men så er det ofte litt diffuse ting som kan være vanskelig å sette fingeren på. Typisk "kvinneutpsyking". Slik som er vanskelig å angripe. Blikk, toneleie, himling med øyne osv. Man er redd for at man har missforstått, eller er oversensitiv.Men så hører man kolleger vitse å le på bekostning av både noen leger og en student, og tenker at det blir snakket bak min rygg også. I lunsjen snakkes det om menyer til private middager hvor alle er invitert utenom meg. Osv.. Er dette mobbing? Anonymous poster hash: 97f15...7cd Ja det syns jeg kvalifiserer som mobbing. Ikke katogorien utfrysning. Jeg opplever mye av det samme som deg på den avdelingen jeg jobber på. Dessuten er de frekke og nedlatende mot alle sykepkeierstudentene. De var fæle mot meg når jeg hadde min praksis der som student for noen år siden. Fatter ikke at jeg gidder å jobbe der men jeg har drømmejobben i forhold til pasientgruppe. I tillegg til å snakke fritt om studentene er de fæle mot alle nyansatte. Jeg blir helt flau på deres vegne. I stedenfor å dele sine kunnskaper og erfaringer med nye så nyter de andre driter seg ut og gir de så hatten passer etterpå. Kuene har glemt at de har vært kalver på jobben min. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Det høres ikke bra ut. Jeg tenker at på en helseinstitusjon er det jo ekstra viktig at man ikke bare ser på, lar, eller ønsker at andre skal drite seg ut. Det er jo ofte pasienter dette går ut over? Det som gjør det ekstra vondt for min del er at de faktisk er greie med studentene (utenom én). Jeg vet heller ikke hvordan de er mot andre nyansatte, men har ikke inntrykk av at dette er normen. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #20 Skrevet 21. desember 2014 Huff. Det er mobbing, jo! Det er litt godt at du sier det. Jeg har jo kjent på det, men vært redd for å klassifisere det som det, i og med at en del er så diffust. Som sagt, har etterhvert mistet selvtilliten, og tenker at det er meg det er noe galt med. Så lenge jeg får økonomisk kompensasjon mens jeg ser meg om etter ny jobb, så vil jeg ikke kjempe for å beholde denne. Men jeg har skrevet mail til sjefen om litt av det jeg føler rundt arbeidsmiljøet, så får jeg bare håpe at hun tar tak i det, for eventuelle fremtidige mobbeofres skyld. Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Gjest Antarctica Skrevet 21. desember 2014 #21 Skrevet 21. desember 2014 Huff. Det er mobbing, jo! Det er litt godt at du sier det. Jeg har jo kjent på det, men vært redd for å klassifisere det som det, i og med at en del er så diffust. Som sagt, har etterhvert mistet selvtilliten, og tenker at det er meg det er noe galt med. Så lenge jeg får økonomisk kompensasjon mens jeg ser meg om etter ny jobb, så vil jeg ikke kjempe for å beholde denne. Men jeg har skrevet mail til sjefen om litt av det jeg føler rundt arbeidsmiljøet, så får jeg bare håpe at hun tar tak i det, for eventuelle fremtidige mobbeofres skyld. Anonymous poster hash: 97f15...7cd For hele arbeidsplassens også... Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #22 Skrevet 21. desember 2014 Huff. Det er mobbing, jo!Det er litt godt at du sier det. Jeg har jo kjent på det, men vært redd for å klassifisere det som det, i og med at en del er så diffust. Som sagt, har etterhvert mistet selvtilliten, og tenker at det er meg det er noe galt med. Så lenge jeg får økonomisk kompensasjon mens jeg ser meg om etter ny jobb, så vil jeg ikke kjempe for å beholde denne. Men jeg har skrevet mail til sjefen om litt av det jeg føler rundt arbeidsmiljøet, så får jeg bare håpe at hun tar tak i det, for eventuelle fremtidige mobbeofres skyld. Anonymous poster hash: 97f15...7cd For hele arbeidsplassens også... Lykke til! Riktig. Tusen takk Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #23 Skrevet 21. desember 2014 Huff, så trist at det er sånn. Jeg kan prøve å sette meg inn i deres side. Det er slitsomt å jobbe med noen som ikke ser selv hva som må gjøres. Alt fra rydding, tømme søppel på rommene, fylle opp utstyr, bestille utstyr, rydde etter seg på pauserommet. Sjekke til pas, osv osv. Men samtidig, så må du jo også få opplæring, klar beskjed hva du skal gjøre. Kanskje. Du er litt rusten etter så mange år ute av gemet?? Uansett, de bør oppføre seg bra mot deg fordi. Det høres helt vilt ut at de oppfører seg sånn? Har du prøvd å si noe? Spørre om hjelp? Spørre om hva de forventer du skal gjøre? Si at du gjerne vil bli kommandert litt, slik at du får kommet deg inn i rutinene? Lykke til, håper det ordnet seg! Anonymous poster hash: 24ee7...940
Virginia. Skrevet 21. desember 2014 #24 Skrevet 21. desember 2014 (endret) Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet.Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum.Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik.Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ... Ja, det sier min mann også. Men så er det ofte litt diffuse ting som kan være vanskelig å sette fingeren på. Typisk "kvinneutpsyking". Slik som er vanskelig å angripe. Blikk, toneleie, himling med øyne osv. Man er redd for at man har missforstått, eller er oversensitiv. Men så hører man kolleger vitse å le på bekostning av både noen leger og en student, og tenker at det blir snakket bak min rygg også. I lunsjen snakkes det om menyer til private middager hvor alle er invitert utenom meg. Osv.. Er dette mobbing? Anonymous poster hash: 97f15...7cd Jeg kan en del om akkurat dette, og tenker at det nok ikke kan regnes som det ut fra det du forteller. Atferden må være mer omfattende, gjentakende, muligens også mer alvorlig og rettet mot en eller flere personer for å regnes som mobbing. Men det høres likevel på meg ut som om det kanskje eksisterer en ukultur der som ikke gir helt optimalt psykososialt arbeidsmiljø, og med fordel kunne jobbes med. Slikt er vanskelig å selv ta opp som ny og særlig når du er i prøvetid, siden slikt innebærer en viss risiko for at det ikke bedres, men at du selv isteden blir sett på som ukollegial. Selv om du helst vil bort derfra: Jeg hadde ikke akseptert en slik oppsigelse noen måneder før permisjon, og det overasker meg nok ikke om oppsigelsen er delvis motivert av forestående fødsel... Og dersom det er din tilpasning til arbeidet det faktisk går i: Du skal ha mulighet til å forbedre deg, før en oppsigelse gis- også i prøvetiden. Du har garnatert retten på din side her, så jeg vil anbefale deg å kontakte fagforeningen, arbeidstilsynet, en arbeidsrettsavokat eller eventuelt LDO snarest mulig for råd og hjelp. Og husk å gi beskjed om at oppsigelsen ikke aksepteres. Du vil tape mye i permisjonspenger på å gå over på dagpenger, så det vil jeg ikke anbefale deg Endret 21. desember 2014 av Ibsenfrue
Anonym bruker Skrevet 21. desember 2014 #25 Skrevet 21. desember 2014 Jobber på sykehus. Fikk nettopp beskjed om at de ikke synes jeg er selvstendig nok, og for sen progresjon Har aldri hatt lignende problem tidligere. Men det er også 12 år siden sist jeg var på et sykehus. Men fikk aldri skikkelig opplæring, kollegene hilser ikke, smiler ikke tilbake, og er generelt ubehagelige..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Dette må du ta opp med fagforeningen din. Mangelfull opplæring og så si deg opp er rimelig graverende. Anonymous poster hash: d8812...7a2 Opplæringen har vært at jeg har kommet på jobb og fått tildelt arbeidsoppgaver. Så har jeg måttet spørre meg frem. Fikk omvisning første dagen. Det har ikke vært noen kontinuitet.Men jeg har i denne jobben mistet all selvtillitt, og vet ikke lenger om problemet ligger hos meg eller dem Ikke har jeg videre lyst å fortsette å jobbe med de kolkegaene heller, egentlig..Anonymous poster hash: 97f15...7cd Huff det der høres ut som min arbeidsplass. Ingen opplæring men alikevel forventer de at man skal Være på nivå med de andre sykepleierne som har jobbet der i mange år. De ynker og uffer seg når man spør om noe og gir deg virkelig følelsen av at man er dum.Jobben gir meg mindre selvtillit og tror aldri jeg har gått hjem fra jobben og følt at alle var fornøyd med meg. Jeg orker ikke jobbe der lenger så driver å ser etter en annen jobb. Anonymous poster hash: 7612a...dc5 Takk for svar. Synd at det er flere som har det slik, men samtidig en trøst for meg å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Det valid etter på en måte følelser mine. Det er tungt å ha det slik.Jeg orker ikke å kjempe for min egen sak heller, for jeg vil bare komme meg bort. Håper jeg kan få tilbake selvtilliten. Har skrevet en mail til sjefen min og fortalt om min opplevelse av avdelingen. Ikke for at jeg skal beholde jobben, men fordi jeg ikke vil at andre skal oppleve det samme som meg. Å jobbe under slike forhold kan ta knekken på enkelte :/ Opplevde faktisk at en kollega begynte å gråte på jobben da hun kom, og hun sa høyt at det var fordi det var så tungt å komme på jobb når ingen smilte eller hilset på henne. Sjefen la armen rundt henne og sa: jaja, sånn er det av og til. Jeg mener at det er tegn på en kultur som ikke skal avfeies, men gripes tak i.Anonymous poster hash: 97f15...7cd Det du beskriver, ligner mobbing ...Ja, det sier min mann også. Men så er det ofte litt diffuse ting som kan være vanskelig å sette fingeren på. Typisk "kvinneutpsyking". Slik som er vanskelig å angripe. Blikk, toneleie, himling med øyne osv. Man er redd for at man har missforstått, eller er oversensitiv.Men så hører man kolleger vitse å le på bekostning av både noen leger og en student, og tenker at det blir snakket bak min rygg også. I lunsjen snakkes det om menyer til private middager hvor alle er invitert utenom meg. Osv.. Er dette mobbing? Anonymous poster hash: 97f15...7cd Jeg kan en del om akkurat dette, og tenker at det nok ikke kan regnes som det ut fra det du forteller. Atferden må være mer omfattende, gjentakende, muligens også mer alvorlig og rettet mot en eller flere personer for å regnes som mobbing. Men det høres likevel på meg ut som om det kanskje eksisterer en ukultur der som ikke gir helt optimalt psykososialt arbeidsmiljø, og med fordel kunne jobbes med. Slikt er vanskelig å selv ta opp som ny og særlig når du er i prøvetid, siden slikt innebærer en viss risiko for at det ikke bedres, men at du selv isteden blir sett på som ukollegial. Selv om du helst vil bort derfra: Jeg hadde ikke akseptert en slik oppsigelse noen måneder før permisjon, og det overasker meg nok ikke om oppsigelsen er delvis motivert av forestående fødsel... Og dersom det er din tilpasning til arbeidet det faktisk går i: Du skal ha mulighet til å forbedre deg, før en oppsigelse gis- også i prøvetiden. Du har garnatert retten på din side her, så jeg vil anbefale deg å kontakte fagforeningen, arbeidstilsynet, en arbeidsrettsavokat eller eventuelt LDO snarest mulig for råd og hjelp. Og husk å gi beskjed om at oppsigelsen ikke aksepteres. Du vil tape mye i permisjonspenger på å gå over på dagpenger, så det vil jeg ikke anbefale deg Jeg er nok ikke gravid, så det er ikke snakk om permisjonspenger her. Takk for mye nyttig informasjon Anonymous poster hash: 97f15...7cd
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå