Barnehagen vil sende 4 åring til spesialist/psykolog

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er litt delt kjenner jeg, 4 år er ikke mye, og det kan skje en positiv utvikling av seg selv før det er "for sent". Men hva om det ikke skjer noen positiv utvikling av seg selv, hva er grunnen til at barnet har valgt å ikke snakke til noen personer i sitt liv, hva kan man gjøre med det.

 

Jeg kjenner nemlig en gutt som nå går i 5.klasse, som enda ikke har sagt et eneste ord i timen i et fag (med en lærer) på skolen, aldri et eneste ord. Hvorfor velger noe barn denne løsningen, er de usikre, redde for å si noe feil, hva tenker de? For denne gutten begynner det jo å bli et problem, for læreren har ikke noe som helst grunnlag for å sette muntlig karakter.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

De får da ikke karakterer i 5.klasse!

 

 

 

Anonymous poster hash: f85cc...93c

Nei, feil å kalle det karakter. Men når læreren på konferansetimen sier at det er ingen grunnlag for muntlig vurdering så skjønner du hva jeg mener sant? Og det går fort til 8.kl og karakterer.

 

Når barn av en eller annen grunn velger seg en slik mekanisme for å slippe unna mener jeg ft er greit å få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

Men ikke så tidlig! Denne gutten har nettopp byttet barnehage. Han må få tid på seg! Drive å styre med psykolog nå kan presse ham såpass at det blir verre! Jeg vet nøyaktig hvordan det er! Det å sitte der med frustrerte voksne rundt seg, lærere, barnehageansatte, foreldre, psykologer, som sitter og sier snakk nå da, hvorfor snakker du ikke? Hvis du snakker skal du få dt og det og det osv.

 

Og dette er da ingenting man har valgt!

 

 

Anonymous poster hash: f85cc...93c

[Roheryn]

En sjenert unge kan også vise disse symptomene. Men det blir ikke diagnose før det er temmelig ekstemt. Da er det ikke sykdom. Vi kan jo alle ha symptomer for ulike psyk diagnoser, uten at det er et så omfattende bilde at man snakker sykdom.

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

Ja, et sjenert barn kan av ufaglærte forveksles med et barn med selektiv mutisme. Barnehageansatte er ikke faglig rustet til å skille mellom småting og alvorlige diagnoser, NETTOPP DERFOR skal de henvise til fagfolk!

 

Det å bli henvist til bup eller ppt er på ingen måte en garanti for å få en alvorlig diagnose. Det er derimot gjerne en glimrende mulighet til å få hjelp før det i det hele tatt blir et problem - eller beskjed om at det ikke er noe å bry seg om.

 

Når selektiv mutisme er blitt det du kaller "temmelig ekstremt", er det også veldig mye vanskeligere å gjøre noe med enn det er om man tar det mens det bare er helt i startfasen. Når det er blitt som han 5-klassingen som noen her nevner som ikke har snakket med lærere på sine fem år i skolen, da er det godt på vei blitt permanente, uopprettelige skader. (Og til deg som nevner ham: han velger ikke å la være å snakke. Han KAN ikke)

[Anonym bruker]

 

 

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

En sjenert unge kan også vise disse symptomene. Men det blir ikke diagnose før det er temmelig ekstemt. Da er det ikke sykdom. Vi kan jo alle ha symptomer for ulike psyk diagnoser, uten at det er et så omfattende bilde at man snakker sykdom.

 

Det er jo foreldrene som kjenner barnet sitt best, de vil nok ha en viss peiling om barnet lider av alvorlige angst problemer, de er jo nærmere dette enn barnehagen? Eller?

 

Jeg måtte komme i barnehagen straks å kjøre gutten min til legevakten, han var sååååååååå syk, de var ordentelig bekymret. Vel, ungen vari fin form, hadde svak feber.

Det var greit å hente, men barnet var ikke syk nok til å dra på legevakten. De er ikke helsepersonell de kan ikke engang alltid se hvor forkjølet et barn er, da skal en ikke ukritisk tenke at de kan uttale seg om alvorlige psykiske lidelser i barn.

 

Har lite respekt for kompetansen til barnehageansatte, pedagoger eller hva de nå enn kaller seg. Det er generelt sett svært lavt nivå. noe som sikkert kommer av at det er åpne kurs på de fleste høyskoler.

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

Åpne kurs på de fleste høyskoler? Hvilken Stein har du vokst opp under? Snitt for å komme inn da jeg gikk utdanningen var 4.7. All undervisning obligatorisk, klasseromsundervisning og oppmøteprotokoll. Selv om du over har møtt udugelige ansatte i bhg betyr ikke at alle er det. Åpne kurs har jeg aldri hørt om. Pedagogikk er forøvrig et fag som må jobbes med, om du ikke leser, gjør erfaringer og evner å reflektere så stryker du.

Vi er ikke helsepersonell, derav henvisninger!

 

Et utfall jeg kan tenke meg i en situasjon hi har er å få veiledning i stille barn, samt evt ekstraressurs, dvs en voksen ekstra inn for å kunne ha ekstra fokus på hi sitt barn. Trygge ham i bhg, kunne sette seg ned i lekegrupper etc.

 

 

Anonymous poster hash: 5322a...8bb

[Anonym bruker]

 

 

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

En sjenert unge kan også vise disse symptomene. Men det blir ikke diagnose før det er temmelig ekstemt. Da er det ikke sykdom. Vi kan jo alle ha symptomer for ulike psyk diagnoser, uten at det er et så omfattende bilde at man snakker sykdom.

 

Det er jo foreldrene som kjenner barnet sitt best, de vil nok ha en viss peiling om barnet lider av alvorlige angst problemer, de er jo nærmere dette enn barnehagen? Eller?

 

Jeg måtte komme i barnehagen straks å kjøre gutten min til legevakten, han var sååååååååå syk, de var ordentelig bekymret. Vel, ungen vari fin form, hadde svak feber.

Det var greit å hente, men barnet var ikke syk nok til å dra på legevakten. De er ikke helsepersonell de kan ikke engang alltid se hvor forkjølet et barn er, da skal en ikke ukritisk tenke at de kan uttale seg om alvorlige psykiske lidelser i barn.

 

Har lite respekt for kompetansen til barnehageansatte, pedagoger eller hva de nå enn kaller seg. Det er generelt sett svært lavt nivå. noe som sikkert kommer av at det er åpne kurs på de fleste høyskoler.

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

Hvor i alle dager får du det fra at det er åpne kurs på der fleste høyskoler? En barnehagelærer/. Førskolelærer har en bachelor grad i barns utvikling. I motsetning til universitet har de fleste lærerutdanninger obligatorisk undervisning for dine studenter...

 

 

Anonymous poster hash: 82d6d...4ea

[Anonym bruker]

 

 

Han byttet til denne bhg i august siden broren skulle begynne på skole der. Hadde ikke noe problem i den gamle bhg, litt beskjeden i starten, men var to damer der som tok seg tid i lag med han.

 

Nå er altså problemet att han ikke vil snakke med voksne i bhg. Men snakker mye med dei andre barna (sie bhg) og i dag sa hun til mannen att vi må ha ett møte, og komme i bunns på hvorfor han ikke vil prate med voksne. Får følelsen av att hun har tanker på OSS ang dette

 

Når vi har besøk av venner, så har vi ikke dette problemet. Han snakker jo som ett lokomotiv! Vurderer om jeg skal filme han og vise?

 

Han er vell bare beskjeden, trenge vell ikke diagnose for det og vell?

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

Nå er det slik at det er fastlegen som henviser til både psykolog og spesialist. Ta med barnet til fastlegen så han/hun får undersøkt han og vurdere om det trengst videre utredning.

 

Hva barnehagen mener er ikke så relevant, da de ikke har peiling, de er på ingen måte helsepersonell. Om fastlegen din tenker det er behov for dette så stiller det seg annerledes.

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

Så en fastlege som ikke kjenner barnet har super kompetanse, mens barnehagen og pedagogene der som ser barnet hver dag har ikke peiling? Du vet at vi som er fastleger har en generel kompetanse innen medisin? Vi er ikke psykolog og skal derfor henvise videre.

 

Det eg da virkelig pedagoger i barnehagen som har peiling på hva som er normal utvikling og ei! De er ikke helsepersonell, men vet da mer om barns utvikling enn en sykepleier eller helsesøster som er helsepersonell...

 

Anonymous poster hash: 82d6d...4ea

[Anonym bruker]

Det er 2 store fordeler ved bli henvist videre.

 

- OM barnet har noe så kan barnet og omsorgspersonene rundt barnet få hjelp

- Om barnet ikke har noe så er det fint å få det avklart og man kan da gi barnet mer tid og se på andre situasjoner rundt barnet

 

Begge alternativene er gode. Det som ikke er godt for barnet er en uavklart situasjon som skaper splid mellom de voksne. Det er i gen god situasjoner for noen.

En henvisning er vinn-vinn for alle parter.

 

Anonymous poster hash: 5615b...2b8

[smiia]

 

Han byttet til denne bhg i august siden broren skulle begynne på skole der. Hadde ikke noe problem i den gamle bhg, litt beskjeden i starten, men var to damer der som tok seg tid i lag med han.Nå er altså problemet att han ikke vil snakke med voksne i bhg. Men snakker mye med dei andre barna (sie bhg) og i dag sa hun til mannen att vi må ha ett møte, og komme i bunns på hvorfor han ikke vil prate med voksne. Får følelsen av att hun har tanker på OSS ang dette Når vi har besøk av venner, så har vi ikke dette problemet. Han snakker jo som ett lokomotiv! Vurderer om jeg skal filme han og vise?Han er vell bare beskjeden, trenge vell ikke diagnose for det og vell? Anonymous poster hash: e6790...86c

 Nå er det slik at det er fastlegen som henviser til både psykolog og spesialist. Ta med barnet til fastlegen så han/hun får undersøkt han og vurdere om det trengst videre utredning.  Hva barnehagen mener er ikke så relevant, da de ikke har peiling, de er på ingen måte helsepersonell. Om fastlegen din tenker det er behov for dette så stiller det seg annerledes.  Anonymous poster hash: b489f...20d

Hva barnehagen, som er sammen med barnet opp til åtte timer hver dag og har både utdannelse og erfaring i å forholde seg til barn av alle slag, måtte mene om dette barnet, er faktisk mye mer relevant enn hva slags inntrykk en stressa allmennlege klarer å skaffe seg i løpet av en ti minutters konsultasjon.

 

Er forøvrig veldig enig med innlegget lengre opp, det er trist med foreldre som er så redde for å få en kritisk pekefinger rettet mot seg selv og sin oppdragerrolle, at de for å beskytte seg selv unnlater å skaffe barnet den hjelpen det trenger for å få en best mulig hverdag på alle arenaer.

[Anonym bruker]

Barnet mitt har en venn som er selektiv

mutist.Barnet hadde spesialist i barnehagen. Barnet var godt knyttet til denne personen.

 

Barnet går nå på skolen, men snakker fortsatt ikke med voksne, men snakker derimot med stadig flere barn.

 

Jeg ville ikke vært redd for å ta imot hjelp.

 

Anonymous poster hash: 8e87f...194

[Anonym bruker]

Nabojenta her har hatt selektiv mutisme siden hun var liten. Barnehagen og andre instanser som har vært innom der mente dette var noe hun kom til å vokse ifra seg. Vi har vært naboer i 3 år nå og jenta leker med sønnen min. Men var først etter at hun begynte på skolen at det snudde. Hun snakker nå direkte til meg. Kommer aldri til å glemme den første gangen :=)

Anonymous poster hash: fdb34...467