Barnehagen vil sende 4 åring til spesialist/psykolog

[Anonym bruker]

Han byttet til denne bhg i august siden broren skulle begynne på skole der. Hadde ikke noe problem i den gamle bhg, litt beskjeden i starten, men var to damer der som tok seg tid i lag med han.

 

Nå er altså problemet att han ikke vil snakke med voksne i bhg. Men snakker mye med dei andre barna (sie bhg) og i dag sa hun til mannen att vi må ha ett møte, og komme i bunns på hvorfor han ikke vil prate med voksne. Får følelsen av att hun har tanker på OSS ang dette 😦

 

Når vi har besøk av venner, så har vi ikke dette problemet. Han snakker jo som ett lokomotiv! Vurderer om jeg skal filme han og vise?

 

Han er vell bare beskjeden, trenge vell ikke diagnose for det og vell? 😞😞

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

[Anonym bruker]

Han kan lide av selektiv mutisme om han er utrygg, det er viktig å behandle dette. De vil ikke ta dere, men hjelpe barnet. Kan jo ikke være noe fint å ha det sånn hver dag i bhg...

Anonymous poster hash: 02774...7d0

[Anonym bruker]

Har dere noe å skjule siden dere er sikre på at bhg vil ta dere?

Barnet trenger hjelp og bhg vil hjelpe. 

Anonymous poster hash: 3f4fc...676

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det ikke er noe galt... Har en nevø som også er slik mot de voksne i bhg. Selektiv mutisme kaller de det vel...? Da jeg jobbet i bhg for ti år siden, så var det ei jente som var sånn også. Ingenting galt med henne heller... Jeg var vel kanskje litt sånn selv som barn. Bare veldig beskjeden. .. Vil gå over etterhvert som han blir større og tryggere på seg selv tenker jeg. Gjorde det for meg ihvertfall :-)

 

Anonymous poster hash: 090c8...51a

[Anonym bruker]

 

Har dere noe å skjule siden dere er sikre på at bhg vil ta dere?

Barnet trenger hjelp og bhg vil hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 3f4fc...676

 

Herregud 🙈 hadde vi hatt noe å skjule hadde ikke mitt barn gått i bhg!

 

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

[Anonym bruker]

Jeg var selv ganske beskjeden som barn. I ungdommen og, helt til jeg blei sint, da var jeg tøff. Men trenge vell ingen diagnose fordi om? Jeg har følelsen av att bhg fortida leter etter diagnoser for barn 😡 noen barn er beskjedne, noen er ikke. Blir kvalm av å sende ett barn på 4(!) til psykolog. HI

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

[Gjest Turid87]

Stakkars liten. Han er nok ikke så trygg på de voksne i bhg, og de har kanskje ikke så god kjemi. Jeg synes det høres ut som om de voksne må gjøre en skikkelig innsats i tilnærmingen til gutten og prøve å bli kjent med ham!

[Anonym bruker]

Stakkars liten. Han er nok ikke så trygg på de voksne i bhg, og de har kanskje ikke så god kjemi. Jeg synes det høres ut som om de voksne må gjøre en skikkelig innsats i tilnærmingen til gutten og prøve å bli kjent med ham!

 

Jeg lure på om jeg skal la han få bytte til den gamle bhg igjen. Der var han trygg på dei voksne, og hadde mange venner. 😞 HI

 

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

[Anonym bruker]

 

Stakkars liten. Han er nok ikke så trygg på de voksne i bhg, og de har kanskje ikke så god kjemi. Jeg synes det høres ut som om de voksne må gjøre en skikkelig innsats i tilnærmingen til gutten og prøve å bli kjent med ham!

 

Jeg lure på om jeg skal la han få bytte til den gamle bhg igjen. Der var han trygg på dei voksne, og hadde mange venner. HI

 

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

 

Hva sier han om dette selv da?

 

Anonymous poster hash: 02774...7d0

[Anonym bruker]

Han sie han savna den gamle bhg. Men en anna dag sie han att han gleda seg til han ska opp i den nye. Så ikke lett å ta en avgjørelse 😥

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

[Roheryn]

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

[ღTyrkiskPepperღ]

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

Helt enig med deg!

[Anonym bruker]

Han byttet til denne bhg i august siden broren skulle begynne på skole der. Hadde ikke noe problem i den gamle bhg, litt beskjeden i starten, men var to damer der som tok seg tid i lag med han.

 

Nå er altså problemet att han ikke vil snakke med voksne i bhg. Men snakker mye med dei andre barna (sie bhg) og i dag sa hun til mannen att vi må ha ett møte, og komme i bunns på hvorfor han ikke vil prate med voksne. Får følelsen av att hun har tanker på OSS ang dette

 

Når vi har besøk av venner, så har vi ikke dette problemet. Han snakker jo som ett lokomotiv! Vurderer om jeg skal filme han og vise?

 

Han er vell bare beskjeden, trenge vell ikke diagnose for det og vell?

 

Anonymous poster hash: e6790...86c

 

Nå er det slik at det er fastlegen som henviser til både psykolog og spesialist. Ta med barnet til fastlegen så han/hun får undersøkt han og vurdere om det trengst videre utredning. 

 

Hva barnehagen mener er ikke så relevant, da de ikke har peiling, de er på ingen måte helsepersonell. Om fastlegen din tenker det er behov for dette så stiller det seg annerledes. 

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

[Anonym bruker]

Hadde selektiv mutisme som barn. Ble dratt med til psykolog og fikk ekstraundervisning og alt mulig. Var det verste jeg visste! Etter at vi fikk ny lærer som fikk overtalt alle til å bare la meg være i fred, kutte ut alt sånn ekstraundervisning og alt, gikk det over helt av seg selv... Så da midterste barnet mitt ikke sa et ord i barnehagen bønnfalte jeg de å ikke lage noe stor sak av det enda.. Vente litt og se.. Han var helt ny og kjente ingen! Etter et halvt år eller noe slapp det mer og mer taket og etter et år i barnehagen var han knapt til å kjenne igjen! Pratet som en foss, supersosial og hadde mange venner!

 

Tror han er usikker på de voksne i barnehagen! Kunne de ha jobbet litt med å bli godt kjent ned hverandre?

 

Anonymous poster hash: f85cc...93c

[Anonym bruker]

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

Jeg er til dels enig med deg (særlig i tilfeller der behandling virkelig er et behov, og det finner man nok ut av etter hvert). Samtidig er det sånn at barn utvikler seg forskjellig, at en god del problemer løser seg av seg selv i oppveksten, og at det ikke alltid er hensiktsmessig å sykeliggjøre et barns væremåte. For mye oppmerksomhet om et fenomen kan også bidra til å forsterke det og virkelig gjøre det til et problem. Så, jeg ville absolutt gått inn for behandling dersom det på sikt viser seg at dette virkelig er noe dette barnet sliter med og som hemmer barnet.

Men: Ungen er bare fire år. Når han ikke viser tegn til problemer sammen med voksne eller barn (utover settingen med akkurat de voksne i denne barnehagen, må det være lov å stille spørsmål ved om det hele er situasjonsbetinget, eller knyttet til akkurat disse personene. Jeg hadde ikke satt i gang noe stort apparat ennå, hvis det var mitt barn, men heller vurdert om det er mulig å gjøre noe med andre aspekter ved situasjonen.

 

Beinbrudd-eksempelet ditt passer overhodet ikke her. Ved beinbrudd er det opplagt hva som er problemet, hvordan det kan løses, og at det å ikke gripe inn vil få alvorlige negative konsekvenser. Barns utvikling er mer komplekst enn som så.

 

Anonymous poster hash: 41e9f...bd9

[Anonym bruker]

Jeg hadde også diagnosen selektiv mutisme som barn. Måtte til psykolog regelmessig og det var det verste jeg visste. Gjorde det ikke noe bedre, men ble veldig mye press på at "nå må du prate da", med løfter om diverse bestikkelser hvis jeg pratet med folk, noe som ikke gjorde det noe lettere, ble bare mer press og dermed mye vanskeligere å prate.

 

Jeg vokste det av meg helt av meg selv innen jeg var 10-11 år gammel, dvs jeg kunne prate med alle nye personer, men var veldig beskjeden helt frem til jeg var ca 20. Da jeg startet i jobb måtte jeg forholde meg til mye nye folk og hadde nok modenhet til at jeg kunne ta meg i nakken og tvinge meg til å prate med folk selv om jeg ikke ville, og nå som jeg er i trettiårene kan jeg prate med alle uten problemer. Prater med fremmede i forbindelse med jobb hver eneste dag. Da jeg begynte kvidde jeg med veldig, men tvang meg selv, og nå er det ikke noe problem i det hele tatt.

 

Men tidlig diagnose spilte ingen rolle, og all verdens besøk med psykolog og utredelser og opphold på spesialskoler utgjorde ingen verdens forskjell.

 

Men det er ikke dermed sagt at man ikke skal ta imot hjelp. Det kan være nyttig å prate med en psykolog, selv om det muligens er mest for foreldrenes skyld.

Anonymous poster hash: 5743e...41e

[Anonym bruker]

Jeg er litt delt kjenner jeg, 4 år er ikke mye, og det kan skje en positiv utvikling av seg selv før det er "for sent". Men hva om det ikke skjer noen positiv utvikling av seg selv, hva er grunnen til at barnet har valgt å ikke snakke til noen personer i sitt liv, hva kan man gjøre med det.

 

Jeg kjenner nemlig en gutt som nå går i 5.klasse, som enda ikke har sagt et eneste ord i timen i et fag (med en lærer) på skolen, aldri et eneste ord. Hvorfor velger noe barn denne løsningen, er de usikre, redde for å si noe feil, hva tenker de? For denne gutten begynner det jo å bli et problem, for læreren har ikke noe som helst grunnlag for å sette muntlig karakter. 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

[Anonym bruker]

Om ungen din blir med til fastlegen og suser der rundt som fireåringer flest, så kommer han nok ikke til å henvise videre da selektiv mutisme er en alvorlig angst lidelse, det er ekstrem adferd, det er ikke noe man får fordi om man ikke prater med noen av de voksne i barnehagen, men er ellers normal. 

 

Det hyles så raskt om diagnoser, skal ikke avvike fra den smale normalen et par millimeter før man må være psyk. Men barn er forskjellige, og normalen bør være vid. 

Anonymous poster hash: b489f...20d

[Anonym bruker]

 

Jeg er litt delt kjenner jeg, 4 år er ikke mye, og det kan skje en positiv utvikling av seg selv før det er "for sent". Men hva om det ikke skjer noen positiv utvikling av seg selv, hva er grunnen til at barnet har valgt å ikke snakke til noen personer i sitt liv, hva kan man gjøre med det.

 

Jeg kjenner nemlig en gutt som nå går i 5.klasse, som enda ikke har sagt et eneste ord i timen i et fag (med en lærer) på skolen, aldri et eneste ord. Hvorfor velger noe barn denne løsningen, er de usikre, redde for å si noe feil, hva tenker de? For denne gutten begynner det jo å bli et problem, for læreren har ikke noe som helst grunnlag for å sette muntlig karakter.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

De får da ikke karakterer i 5.klasse!

 

 

 

Anonymous poster hash: f85cc...93c

[Roheryn]

 

 

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

Jeg er til dels enig med deg (særlig i tilfeller der behandling virkelig er et behov, og det finner man nok ut av etter hvert). Samtidig er det sånn at barn utvikler seg forskjellig, at en god del problemer løser seg av seg selv i oppveksten, og at det ikke alltid er hensiktsmessig å sykeliggjøre et barns væremåte. For mye oppmerksomhet om et fenomen kan også bidra til å forsterke det og virkelig gjøre det til et problem. Så, jeg ville absolutt gått inn for behandling dersom det på sikt viser seg at dette virkelig er noe dette barnet sliter med og som hemmer barnet.

Men: Ungen er bare fire år. Når han ikke viser tegn til problemer sammen med voksne eller barn (utover settingen med akkurat de voksne i denne barnehagen, må det være lov å stille spørsmål ved om det hele er situasjonsbetinget, eller knyttet til akkurat disse personene. Jeg hadde ikke satt i gang noe stort apparat ennå, hvis det var mitt barn, men heller vurdert om det er mulig å gjøre noe med andre aspekter ved situasjonen.

 

Beinbrudd-eksempelet ditt passer overhodet ikke her. Ved beinbrudd er det opplagt hva som er problemet, hvordan det kan løses, og at det å ikke gripe inn vil få alvorlige negative konsekvenser. Barns utvikling er mer komplekst enn som så.

 

Anonymous poster hash: 41e9f...bd9

Poenget er at folk overraskende ofte tror at kontakt med ppt/bup gjør problemet større. At behandlere skaper sykdom og diagnoser. Det er jo ikke sånn det funker.

 

Det er faktisk folk som jobber der også. Og det er fortsatt du som forelder som styrer skuta. Det som etter all sannsynlighet skjer dersom det ikke er noe å bry seg om, er at behandler også sier at det ikke er noe å bry seg om. (Går du til legen med mistanke om benbrudd, og så viser det seg at det bare var forslått - da blir du jo ikke lagt i gips i et halvt år allikevel).

 

Og det som sannsynligvis skjer dersom det viser seg at det ER selektiv mutisme, er at de voksne rundt får en gyllen mulighet til å lære hvordan man best tar hensyn til et barn med diagnosen. Og så blir det notert at problemet eksisterte i fireårsalder, I TILFELLE noe oppstår slik at man senere har behov for å dokumentere det.

 

Det med å presse barnet til å snakke eller lage masse oppstyr, er steinalderpedagogikk. Voksne som skal forholde seg til et slikt barn må lære å overhode ikke bry seg om at barnet ikke snakker. Og at man ikke skal juble og lage et stort nummer av det hvis barnet faktisk sier noe heller. Det høres enkelt ut, men det er det ikke - og det er i alle fall ikke noe man nødvendigvis forstår selv. Voksne som forstår hva selektiv mutisme er, kan godt være det eneste barnet trenger for å komme over kneika. Og det som er med selektiv mutisme, er at jo før man tar tak i det, jo lettere er det å bli kvitt. Tar man det med en gang er det "ingenting", tar man det om noen år er det vanskelig, og tar man det i voksen alder er det bortimot umulig.

[Iiiiik]

Barnehagen kan ikke sende dere noe som helst sted, men de kan anbefale at de og dere får hjelp til å gjøre 4-åringen tryggere. Hvorfor er det så skummelt? Det er svært svært lenge siden noen ble lobotomert eller påført annen uopprettelig skade i kontakt med psykisk helsevern. Jeg ville kanskje tenkt at et naturlig sted å begynne er at PPT går inn og observerer og gir barnehagen veiledning, så hvis det ikke er gjort kan du kanskje foreslå det. Er det gjort, ville jeg ikke motsatt å innhente mer hjelp. I beste fall er dette bare forbigående usikkerhet og da er henvisningen unødvendig. I motsatt fall, kan vegringen mot tale "spre seg" og barnet kan etablere et mønster det er vanskeligere å bryte. Elektiv mutisme er ikke noe som nødvendigvis går over av seg selv og som dere allerede har erfart, trigger det de voksne som møtes med taushet. Man kan altså risikere at personalet i barnehagen f.eks forholder seg til barnet på måter som gjør det enda vanskeligere.

 

Det å være psykolog og motta et taust barn med krav om samtale, tror jeg ikke forekommer så ofte nå lenger. Det er jo direkte stupid.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er litt delt kjenner jeg, 4 år er ikke mye, og det kan skje en positiv utvikling av seg selv før det er "for sent". Men hva om det ikke skjer noen positiv utvikling av seg selv, hva er grunnen til at barnet har valgt å ikke snakke til noen personer i sitt liv, hva kan man gjøre med det.

 

Jeg kjenner nemlig en gutt som nå går i 5.klasse, som enda ikke har sagt et eneste ord i timen i et fag (med en lærer) på skolen, aldri et eneste ord. Hvorfor velger noe barn denne løsningen, er de usikre, redde for å si noe feil, hva tenker de? For denne gutten begynner det jo å bli et problem, for læreren har ikke noe som helst grunnlag for å sette muntlig karakter.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

De får da ikke karakterer i 5.klasse!

 

 

 

Anonymous poster hash: f85cc...93c

Nei, feil å kalle det karakter. Men når læreren på konferansetimen sier at det er ingen grunnlag for muntlig vurdering så skjønner du hva jeg mener sant? Og det går fort til 8.kl og karakterer.

 

Når barn av en eller annen grunn velger seg en slik mekanisme for å slippe unna mener jeg ft er greit å få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

[Anonym bruker]

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

 

En sjenert unge kan også vise disse symptomene. Men det blir ikke diagnose før det er temmelig ekstemt. Da er det ikke sykdom. Vi kan jo alle ha symptomer for ulike psyk diagnoser, uten at det er et så omfattende bilde at man snakker sykdom. 

 

Det er jo foreldrene som kjenner barnet sitt best, de vil nok ha en viss peiling om barnet lider av alvorlige angst problemer, de er jo nærmere dette enn barnehagen? Eller? 

 

Jeg måtte komme i barnehagen straks å kjøre gutten min til legevakten, han var sååååååååå syk, de var ordentelig bekymret. Vel, ungen vari fin form, hadde svak feber. 

Det var greit å hente, men barnet var ikke syk nok til å dra på legevakten. De er ikke helsepersonell de kan ikke engang alltid se hvor forkjølet et barn er, da skal en ikke ukritisk tenke at de kan uttale seg om alvorlige psykiske lidelser i barn.

 

Har lite respekt for kompetansen til barnehageansatte, pedagoger eller hva de nå enn kaller seg. Det er generelt sett svært lavt nivå. noe som sikkert kommer av at det er åpne kurs på de fleste høyskoler. 

 

Anonymous poster hash: b489f...20d

[Anonym bruker]

Nå står det vel ikke akkurat i hovedinnlegget at personalet vil ha en alvorlig psykisk diagnose på barnet da!

 

Det står at de ansatte er bekymret fordi et barn som har gått der fra august til desember fremdeles ikke snakker til dem. Derfor vil de ha et møte med foreldrene og evt kalle inn ekstern hjelp.

 

Jeg kan ikke for mitt bare liv se hva som er galt med det. Når en 4-åring ikke sier et ord til mennesker han har vært sammen med i 6-8 timer hver dag i 4-5 mnd er det mer en bare "litt sjenert" altså. Det er overhodet ikke normalt og jeg skjønner godt at de ansatte ønsker hjelp til hvordan de skal takle det og jobbe med det.

 

Anonymous poster hash: 8aed3...212

[Anonym bruker]

Blir litt irritert av folk som nekter barna sine utredning fordi de "trenger ikke noen diagnose" eller "det går nok over av seg selv".

 

Barnet viser symptomer på noe som faktisk er en ganske alvorlig lidelse; selektiv mutisme. Behandlet riktig i en tidlig fase kan man bli helt frisk. Blir man derimot ikke kvitt det i tidlig barndom, er det bortimot umulig å behandle og prognosene er elendige.

 

Og lykke til den dagen barnet søker hjelp selv og sier til nav at "jeg har hatt det siden jeg var liten". Vet du hva nav sier da? "Det kan du ikke ha hatt, for du fikk jo ikke diagnosen før i fjor!"

 

Diagnose og ikke diagnose gjør ingen forskjell for familie og venner, men det gjør en STOR forskjell i forhold til rettigheter i møte med skole og voksenliv.

 

Og man lar ikke være å ta barn med til behandler fordi man ikke ønsker å forholde seg til en eventuell diagnose. Det er rett og slett fryktelig egoistisk. Det blir som å la være å gå til legen når barnet brekker beinet, fordi man da slipper å bli stemplet med diagnosen "benbrudd". Kanskje er det lettere for deg som mor å ikke ha et barn med beinbrudd og gips - men barnet lider under manglende behandling og beinet er faktisk akkurat like brukket uansett.

 

Enig. Jeg ville ikke nølt med å takke ja hvis det hadde vært mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 655e7...f26