Jeg vurderer å avslutte forholdet..

[Anonym bruker]

 

 

 

Interessant å se at folk henger seg opp i brødet og pepperkakene, når det HI egentlig forklarer er problemet er mangelen på (god) kommunikasjon. 

 

HI: Sett av tid til å snakke med mannen din en gang dere har en god tone. Hvilke forventninger har dere til hverandre? I hvilke situasjoner er det dere krangler mest? Er dette noe som går igjen uansett situasjon, eller er det spesielt i forbindelse med barna? Fortell hvordan du opplever oppførselen hans og hva det gjør med deg. Kanskje får du svar på hvorfor han oppfører seg sånn og dere finner en løsning på problemet. Hvis ikke kan en tur til parterapeut gjøre godt. Men har ingen av dere planer om å endre måten dere snakker til hverandre på, skjønner jeg at forholdet ikke er liv laga. 

 

Anonymous poster hash: ea916...b42

 

Takk, du skjønte det. Jeg har forsøkt å snakke med han, og forklart til hverandre hva vi begge forventer og vil av hverandre. Jeg har forsøkt forklare at jeg ikke setter pris på oppførselen hans, men får da til svar at det er jeg som begynner, min feil. Så jeg føler hvor jeg er nå at jeg kan faktisk ikke si hva jeg mener om ting, selv ikke på en pen måte, for da er det jeg som maser og starter diskusjoner. På meg virker det som at jeg ikke trenger si noe med mindre jeg er enig, for han har rett likevel. Og prøver jeg forklare min oppfatning av situasjonen, ja da er jeg vanskelig og han setter seg ned og furter over hvor lite fred og ro han får.

 

Han må gjerne kjøpe så mye loff han bare vil, men jeg vil gjerne ha mørkt brød i huset også. Skal jeg ikke kunne gjøre han oppmerksom på det, slik at han husker det til neste gang han drar på butikken uten å bli stempla som ei masete kjærring? 

 

Skal foreslå parterapi om ikke dette bedrer seg, for slik det er nå føler jeg at jeg går på eggeskall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

 

 

 

Nei, du lekser da ikke opp en voksen mann i ernæring! Seriøst! Hvis DU vil ha mørkt brød i huset så går du og kjøper det, uten å holde avhandling om hva som er sunt og bra. Å krangle foran ungen om uenigheter i oppdragelsen er en utrolig uting.

 

Du mener da virkelig ikke at jeg skal være nødt å dra ekstra på butikken å kjøpe skikkelig brød for at "den voksne" mannen ikke vet, eller for den saks skyld ikke vil vite av, forskjell på næring og bare mel? Jeg ba han kjøpe brød, ikke loff, når han dro. Poenget her er at dette burde jo ikke en gang være et tema. Jeg spør om han kan kjøpe brød fordi jeg foretrekker det framfor loff, og får til svar at brød er brød. Hvem er det da egentlig som er vanskelig?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[the amazing spidermamma]

Nå har dere vel kanskje havnet i et mønster som gjør at dere blir litt raske på avtrekkeren overfor hverandre.

 

Dere må bli enige på forhånd om hva slags regler som skal gjelde mht f.eks middag. Datteren kunne f.eks fått en skive heller enn en pepperkake.

 

Det høres ut som om du ikke er særlig åpen for å diskutere, du sier at du har gitt ham beskjed om hvordan DU vil ha det, ikke at dere har blitt enige om.

[the amazing spidermamma]

Og ta aldri diskusjoner foran barna. Hvis du er på lag med barna mot ham, så er det dårlig gjort, du underminerer hans autoritet.

[Gjest Gul stjerne]

Jeg tror du har rett i at han er strengeremed barna fordi han ikke har samme følelser for dem som du har.

[Anonym bruker]

Vi har nok gjerne havnet i en ond sirkel ja. Det skal ikke stå på at han ikke får bestemme i hjemmet, for der er nok av regler jeg ser til at barna følger som han har bestemt. Både med tanke på legging, mat, påkledning, lekser osv. At jeg sa imot han under middagen foran ungene var feil. Jeg skulle tatt det opp med han etterpå, jeg ser den. Poenget mitt er at han behøver jo ikke gå i forsvarsposisjon hver bidige gang jeg prøver å snakke om hva jeg synes er ok og ikke i vårt hjem. Å gå å furte en hel dag fordi du blir bedt om å kjøpe en annen type brød, det er faktisk ikke greit.

 

På meg virker det som at han hadde vært mest fornøyd om jeg bare holdt kjeft og lot han gjøre det han ville uten å blande meg, ettersom han vet best uansett. Min mening eller viten kommer under hans. Prøver jeg å forklare på en rasjonell og rolig måte hvorfor jeg mener som jeg gjør, trekker han seg ofte helt inn i sitt eget lille skall og begynner å kverulere og slenge tilbake til meg hvor ille jeg alltid er, og hvordan han alltid ditt og alltid datt. "Ja men da kan jeg jo bare slutte helt å gjøre sånn og sånn, for du hører jo aldri på meg likevel". Neivel da tenker jeg, om jeg aldri hører på deg likevel og du er så forbanna missfornøyd kan du jo bare dra da,....

 

HI 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[ms.Pond]

Jeg tenker som de fleste andre her at dere har kjørt dere fast i et mønster. Har det alltid vært sånn, eller er det noe som har kommet etterhvert? 

En del menn er lett nærtagende, de gjør ting i beste mening, og når det blir kritisert så føler de seg veldig nedtråkket og overkjørt. Det høres ut for meg som om dere fyrer hverandre lett opp, fordi dere forventer en viss reaksjon fra den andre; altså du forventer at han skal bli furten, og han går kanskje bare og venter på at du skal kritisere det han gjør. Når det da blir utløst blir konflikten mye større enn den hadde trengt å bli. 

 

Når det er sagt, så virker det på meg som om du pirker veldig på mye han gjør. Så jeg kan skjønne at han blir lei. Men på samme måte som du kanskje ikke ser akkurat det, så ser kanskje ikke han at hans reaksjon er overdrevet og sårende for deg. Han bare føler at han må blåse ut sin frustrasjon over at han ikke er bra nok. Det er der parterapi kan hjelpe dere. Dere må kunne snakke sammen, og dere må kunne be hverandre om unnskyldning uten at det skal tolkes som en seier i en eller annen retning. Og dere må slutte å snakke til hverandre med piggene ute. For det er det det høres ut som om dere gjør nå. Du går  på eggeskall sier du, men det gjør helt sikkert han også. Med skuldrene oppunder ørene og bare venter på hva det er som utløser kritikk fra deg nå. Kanskje er han mer skjødesløs i forhold til ernæring, kanskje er han strengere i forhold til mat og spising. Men, vet du, det er faktisk mange som har stefedre som ikke bryr seg om barna sånn som jeg leser her at han gjør. Han virker genuint interessert, og engasjerer seg i oppdragelsen, og jeg synes du skal prøve å fokusere på det, ikke alle de små tingene som du ville ha gjort annerledes. Det kan være nøkkelen til en økt toleranse mellom dere to. 

 

Selvsagt, han må også jobbe med seg selv, med hvordan han tar imot det som blir sagt, og hans reaksjonsmønster når dere er uenige. Men det er ingen som har rett eller feil. Dere har rett og slett en svikt i kommunikasjonen som gjør at det blir problemer når dere er uenige. 

 

Synes ikke dette er noe å avslutte et forhold over, i alle fall ikke før dere har prøvd på alle vis å komme dere på rett spor. Rett og slett fordi dette er en mann som på alle andre vis fungerer utmerket sammen med deg og dine barn, såvidt jeg skjønner, og at dette er noe dere kan få hjelp til å takle uten at dere skal behøve å gå gjennom et brudd, med alt det medfører. 

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker som de fleste andre her at dere har kjørt dere fast i et mønster. Har det alltid vært sånn, eller er det noe som har kommet etterhvert? 

En del menn er lett nærtagende, de gjør ting i beste mening, og når det blir kritisert så føler de seg veldig nedtråkket og overkjørt. Det høres ut for meg som om dere fyrer hverandre lett opp, fordi dere forventer en viss reaksjon fra den andre; altså du forventer at han skal bli furten, og han går kanskje bare og venter på at du skal kritisere det han gjør. Når det da blir utløst blir konflikten mye større enn den hadde trengt å bli. 

 

Når det er sagt, så virker det på meg som om du pirker veldig på mye han gjør. Så jeg kan skjønne at han blir lei. Men på samme måte som du kanskje ikke ser akkurat det, så ser kanskje ikke han at hans reaksjon er overdrevet og sårende for deg. Han bare føler at han må blåse ut sin frustrasjon over at han ikke er bra nok. Det er der parterapi kan hjelpe dere. Dere må kunne snakke sammen, og dere må kunne be hverandre om unnskyldning uten at det skal tolkes som en seier i en eller annen retning. Og dere må slutte å snakke til hverandre med piggene ute. For det er det det høres ut som om dere gjør nå. Du går  på eggeskall sier du, men det gjør helt sikkert han også. Med skuldrene oppunder ørene og bare venter på hva det er som utløser kritikk fra deg nå. Kanskje er han mer skjødesløs i forhold til ernæring, kanskje er han strengere i forhold til mat og spising. Men, vet du, det er faktisk mange som har stefedre som ikke bryr seg om barna sånn som jeg leser her at han gjør. Han virker genuint interessert, og engasjerer seg i oppdragelsen, og jeg synes du skal prøve å fokusere på det, ikke alle de små tingene som du ville ha gjort annerledes. Det kan være nøkkelen til en økt toleranse mellom dere to. 

 

Selvsagt, han må også jobbe med seg selv, med hvordan han tar imot det som blir sagt, og hans reaksjonsmønster når dere er uenige. Men det er ingen som har rett eller feil. Dere har rett og slett en svikt i kommunikasjonen som gjør at det blir problemer når dere er uenige. 

 

Synes ikke dette er noe å avslutte et forhold over, i alle fall ikke før dere har prøvd på alle vis å komme dere på rett spor. Rett og slett fordi dette er en mann som på alle andre vis fungerer utmerket sammen med deg og dine barn, såvidt jeg skjønner, og at dette er noe dere kan få hjelp til å takle uten at dere skal behøve å gå gjennom et brudd, med alt det medfører. 

 

Dette er noe som har oppstått de siste mnd. Vi har aldri brukt å være hissige på hverandre tidligere. Han blir erkesint over små ting og utbryter støtt og stadig hvor lei han er av å ha det som vi har det nå. Mye av det du sier her gir mening, jeg ser jo selv og hvor idiotisk det er å holde på slik vi gjør. Han er en fantastisk mann, både med meg og barna. Skal nok lete lenge etter en som engasjerer seg så i barn som ikke er sine egne slik som han gjør. Jeg bare føler meg så sliten av å gå slik jeg gjør nå, og det gjør nok han også. Er nok rom for forbedring for oss begge to.

 

Selvfølgelig vil jeg heller få orden på ting enn å gå fra han. Skal ta en prat med han ikveld å se hvordan det ligger an mtp parterapi. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[Anonym bruker]

Jeg syns mange her svarer tullete. Selvsagt skal du få si din mening også. Jeg forstår hva du mener, for eksen min er sånn. Jeg kunne aldri si noe negativt eller kritisk, uansett hvor forsiktig jeg sa det eller pakket det inn. Da gikk han rett i forsvarsposisjon og slang tilbake at han gjorde sånn bare fordi jeg blabla eller han sa sånn bare fordi jeg blabla. Jeg satt alltid igjen med å være den verste, som om det var en konkurranse. I tillegg ble han furten som du sier. Jeg kritiserte ikke mye, jeg er ikke en sånn person som alltid skal ha det på min måte. Noen jeg kunne ikke si noe. Ikke en gang hvis jeg pakket det inn med "jeg syns egentlig vi burde prøve å...". Jeg tok på meg delskyld for å prøve å unngå at han følte seg truffet. Det går bare ikke an å skulle måtte gjøre slikt til en voksen mann!

 

Vel. Det inkl at han generelt var veldig negativ gjorde at jeg etter mange år ikke orket mer og gikk fra ham. Den første sommeren uten ham følte jeg meg så ufattelig fri! Jeg kunne gjøre hva jeg ville med barna uten den negative gneldringa i bakgrunnen om at kveldsrutinene ikke blir fulgt etc.

 

Anonymous poster hash: ca310...355

[Anonym bruker]

 

Jeg har en samboer som forøvrig er snill og omsorgsfull. Han er snill med barna mine som han er stefar til, snill med meg, gjør husarbeid og er generelt en god mann. Problemet kommet når vi er uenige om noe. Han må alltid ha rett. Alltid. Jeg kan aldri si at jeg synes ikke ting bør være sånn og sånn, for da blir han faktisk sur og grinete. Og når han blir sur så varer det en hel dag. Da trekker han seg unna, tar på seg headsettet og furter foran pcen og forventer at jeg lar han være i fred.

 

Et eksempel var i går. Vi hadde pinnekjøtt til middag, noe vesla på 5 ikke liker. Da hun hadde spist litt kålrabistappe og rota rundt i pinnekjøttet spurte hun om en pepperkake da alle var ferdige og spise. Det fikk hun da altså ikke av min samboer, fordi hun ikke hadde vært flink nok å spise. Jeg sa til han at det var da ikke nødvendig å tvinge henne, da ble han forbanna. Etter middag gikk han å la seg uten å si noe mens jeg, min mor og barna var i stua å pyntet juletreet. Jeg tok dette opp med han om kvelden da barna var i seng at jeg syntes han var streng på det. Jeg liker ikke tvinge barna spise opp maten sin. Fikk da slengt tilbake at jeg gjorde jo aldri ALDRI det han ba om uansett, alle regler han kom med i dette huset ble oversett, og jeg bare motvirket han hele tiden. Ja han skulle bare drite i å delta heretter, men da kunne jeg ikke forvente hjelp fra han heller. Det er ikke sant, jeg prøver så godt jeg kan å la han få bestemme og være den andre halvparten av de voksne i familien.

 

Et annet eksempel var når han hadde kjøpt loff istedenfor brød, og jeg spurte hvorfor han kjøpte enda en loff. Fikk beskjed at brød er brød, like mye næring i alt brød. Prøvde da å forklare han at mørkt brød er fullt av næring og kornsorter, mens hvitt brød bare er mel og vann. Men det var han ikke enig i, så da kunne jeg dra å byte det selv. Så var han grinete fordi jeg ikke var fornøyd.

 

Han blir utrolig defensiv og hakker tilbake på meg. Sier jeg at jeg synes han oppfører seg på en dårlig måte, så får jeg i retur at men JEG er jo sånn og sånn og ti ganger verre. Jeg er så lei så lei av å måtte vektlegge alt jeg sier for at han ikke skal bli sur og grinete og legge en demper på en hel dag(!) for meg og barna. Kommer jeg med kritikk, så snur han det på femøringen og slenger tilbake til meg noe negativt om meg istedenfor å ta det til seg.

 

Jeg er på randen til å bare avslutte hele forholdet. Prøver jeg å snakke rolig med han å si at jeg føler det ikke nytter å snakke til han, så får jeg samme leksa i retur. Er som å pisse i motvind. Føler han alltid er sint på meg, alltid. Vet rett og slett ikke om jeg orker dette mer...

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

 

Beklager, men det er altfor lett å gi opp uten en gang å prøve først! Dere har jo alt som skal til for å få til et godt forhold utenom kommunikasjon. Kommunikasjon kan dere lære dere, og det fortjener barna at dere prøver på! Hva med å oppsøke familiekontoret, eller melde seg på et prep-kurs en helg? 

 

Anonymous poster hash: 1ba61...908

[Anonym bruker]

Hva med å servere noe annet enn pinnekjøtt til små barn?

 

Anonymous poster hash: b9f98...823

Hvorfor det? Har tre barn som elsker pinnekjøtt! Har elsket det siden de fikk det for første gang som 2-åringer(ish)

 

Anonymous poster hash: cc356...ce5

[Anonym bruker]

Hvis min samboer hadde bedt meg om å kjøpe brød i butikken, og så kritisert meg for å ha kjøpt loff, med påstand om at det ikke er brød, så hadde jeg ikke skjønt en drit.

 

Er ikke loff et brød liksom? Her i Bergen så kaller man loff for brød. Har aldri hørt at loff ikke er et brød, og jeg har levd i 30 år.

 

 

 

Anonymous poster hash: db7ec...a61

[Anonym bruker]

Er ikke loff et brød liksom? Her i Bergen så kaller man loff for brød. Har aldri hørt at loff ikke er et brød, og jeg har levd i 30 år.

 

Anonymous poster hash: db7ec...a61

Jeg er sikker på typen hennes kan fortelle henne at han trodde loff var brød siden hun trodde Skoda var en bil. 

 

Anonymous poster hash: 75c9f...c83

[Gjest Gul stjerne]

Jeg tror du har rett i at han er strengere med barna fordi han ikke har samme følelser for dem som du har.

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på om jeg hadde giddet å jobbe med dette forholdet. Hadde dere hatt felles barn, så ville saken stilt seg annerledes. Mannfolk som passer på å være sure lenge, er ikke mye stilig. Bruk prevensjon er mitt råd 😂

 

Anonymous poster hash: 76d33...ce0

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Du vet at mange brød er farget mørkt? Så i utgangspunktet har samboern din riktig, med mindre du ser alle kornene!

Selv om et "grovbrød" kan være farget kneip, så er det likevel stor forskjell på loff og kneip. Loff er ikke mat, du blir ikke mett av det mer enn en halvtime.

 

Anonymous poster hash: 99a18...991

 

Rart at mange franskmenn som så å si lever på loff overlever i det hele tatt siden man ikke blir mett av det og det ikke er mat.

 

Anonymous poster hash: 24308...407

I Frankrike lever man ikke på loff. Ja, man spiser ofte søtt brød til frokost, men linchen er tidligere i Frankrike enn i Norge, og man spiser typisk middag/varm mat til lunch. Man spiser også loff eller lignende ved siden av den vanlige middagen, som blir spist sent, altså når vi nordmenn spiser kveldsmat.

 

Anonymous poster hash: 926c0...46f

[Anonym bruker]

 

 

 

Du vet at mange brød er farget mørkt? Så i utgangspunktet har samboern din riktig, med mindre du ser alle kornene!

Selv om et "grovbrød" kan være farget kneip, så er det likevel stor forskjell på loff og kneip. Loff er ikke mat, du blir ikke mett av det mer enn en halvtime.

 

Anonymous poster hash: 99a18...991

 

Rart at mange franskmenn som så å si lever på loff overlever i det hele tatt siden man ikke blir mett av det og det ikke er mat.

 

Anonymous poster hash: 24308...407

I Frankrike lever man ikke på loff. Ja, man spiser ofte søtt brød til frokost, men linchen er tidligere i Frankrike enn i Norge, og man spiser typisk middag/varm mat til lunch. Man spiser også loff eller lignende ved siden av den vanlige middagen, som blir spist sent, altså når vi nordmenn spiser kveldsmat.

 

Anonymous poster hash: 926c0...46f

 

 

 

Jeg spiser veldig lite brød jeg også. Så når det først er brød, er det gjerne som tilbehør til suppe eller frokost (brød og pålegg), og da bruker vi fint brød. Både til lunsj og kvelds serveres det varm mat, salater og lignende. Ingen av oss er overvektige eller usunne, vi tilhører en annen matkultur og forstår ikke den trangen man har i Norge å spise brød 3 ganger daglig hele året.

 

Anonymous poster hash: 24308...407