Jeg vurderer å avslutte forholdet..

[Anonym bruker]

Jeg har en samboer som forøvrig er snill og omsorgsfull. Han er snill med barna mine som han er stefar til, snill med meg, gjør husarbeid og er generelt en god mann. Problemet kommet når vi er uenige om noe. Han må alltid ha rett. Alltid. Jeg kan aldri si at jeg synes ikke ting bør være sånn og sånn, for da blir han faktisk sur og grinete. Og når han blir sur så varer det en hel dag. Da trekker han seg unna, tar på seg headsettet og furter foran pcen og forventer at jeg lar han være i fred.

 

Et eksempel var i går. Vi hadde pinnekjøtt til middag, noe vesla på 5 ikke liker. Da hun hadde spist litt kålrabistappe og rota rundt i pinnekjøttet spurte hun om en pepperkake da alle var ferdige og spise. Det fikk hun da altså ikke av min samboer, fordi hun ikke hadde vært flink nok å spise. Jeg sa til han at det var da ikke nødvendig å tvinge henne, da ble han forbanna. Etter middag gikk han å la seg uten å si noe mens jeg, min mor og barna var i stua å pyntet juletreet. Jeg tok dette opp med han om kvelden da barna var i seng at jeg syntes han var streng på det. Jeg liker ikke tvinge barna spise opp maten sin. Fikk da slengt tilbake at jeg gjorde jo aldri ALDRI det han ba om uansett, alle regler han kom med i dette huset ble oversett, og jeg bare motvirket han hele tiden. Ja han skulle bare drite i å delta heretter, men da kunne jeg ikke forvente hjelp fra han heller. Det er ikke sant, jeg prøver så godt jeg kan å la han få bestemme og være den andre halvparten av de voksne i familien.

 

Et annet eksempel var når han hadde kjøpt loff istedenfor brød, og jeg spurte hvorfor han kjøpte enda en loff. Fikk beskjed at brød er brød, like mye næring i alt brød. Prøvde da å forklare han at mørkt brød er fullt av næring og kornsorter, mens hvitt brød bare er mel og vann. Men det var han ikke enig i, så da kunne jeg dra å byte det selv. Så var han grinete fordi jeg ikke var fornøyd.

 

Han blir utrolig defensiv og hakker tilbake på meg. Sier jeg at jeg synes han oppfører seg på en dårlig måte, så får jeg i retur at men JEG er jo sånn og sånn og ti ganger verre. Jeg er så lei så lei av å måtte vektlegge alt jeg sier for at han ikke skal bli sur og grinete og legge en demper på en hel dag(!) for meg og barna. Kommer jeg med kritikk, så snur han det på femøringen og slenger tilbake til meg noe negativt om meg istedenfor å ta det til seg.

 

Jeg er på randen til å bare avslutte hele forholdet. Prøver jeg å snakke rolig med han å si at jeg føler det ikke nytter å snakke til han, så får jeg samme leksa i retur. Er som å pisse i motvind. Føler han alltid er sint på meg, alltid. Vet rett og slett ikke om jeg orker dette mer...

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[Anonym bruker]

Djiiiiizes, for en barnslig fyr!!

 

Anonymous poster hash: 45eda...941

[Anonym bruker]

Jeg har også vært sammen med en sånn, kjenner det knyter seg når jeg leser det du skriver. Jeg hadde aldri giddet det der ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: c7524...c85

[Anonym bruker]

synes dere høres ille ut begge to, om han sier at jenta ikek skal få pepperkake rett etter maten som hun ikke likte / spise opp - så bør du støtte opp om dette.  samme regelen har vi her i huset.

 

og om mannen min sier / gjør noe med barna, støtter jeg det. også tar jeg det opp med han senere. når ungene sover feks. 

og da på en fin måte......

 

måten du opptrer på synes jeg ikke noe om, så skjønner mannen din jeg. og han er stefar .... som bidrar ! 

Anonymous poster hash: 77659...a37

[Anonym bruker]

Dere er like barnslige begge to, så kanskje like greit at dere avslutter forholdet der dere oppfører dere som to fjortiser. Kritisere en mann for hvilket brød han kjøper, seriøst? Han er ikke sønnen din og trenger ikke irettesetting. Du søker jo konflikter! Selv er jeg ikke norsk og jeg spiser ikke brød med frø i, det vokser i munnen på meg, rett og slett. Så jeg baker brød selv eller kjøper fint brød, hadde min mann kommentert det så ville jeg også stussa (ikke blitt sur og gått og lagt meg, men veldig overraska over hvor barnslig han er).

Anonymous poster hash: 24308...407

[Anonym bruker]

 

synes dere høres ille ut begge to, om han sier at jenta ikek skal få pepperkake rett etter maten som hun ikke likte / spise opp - så bør du støtte opp om dette.  samme regelen har vi her i huset.

 

og om mannen min sier / gjør noe med barna, støtter jeg det. også tar jeg det opp med han senere. når ungene sover feks. 

og da på en fin måte......

 

måten du opptrer på synes jeg ikke noe om, så skjønner mannen din jeg. og han er stefar .... som bidrar ! 

 

Anonymous poster hash: 77659...a37

 

 

Ja altså om mannen min sier / gjør noe med barna, støtter jeg det foran barna selv om jeg ikke er enig. Også tar jeg det opp med han senere....  

 

Liten korreksjon

 

Anonymous poster hash: 77659...a37

[Anonym bruker]

Jeg har pratet med han to ganger tidligere om at jeg foretrekker å gi ungene mørkt brød i matpakken, så han vet dette. Derfor spurte jeg hvorfor han ikke kjøpte vanlig brød, men den feilen kommer jeg ikke til å gjøre igjen. 

 

Jeg er som regel med han på regelen om at maten må spises før det blir dessert, men når jeg vet hun ikke liker pinnekjøtt i utgangspunktet blir det feil for meg å nekte henne en pepperkake etter middag fordi hun ikke ville spise. Jeg skulle kanskje ikke gjort det, jeg prøver virkelig å la han få være med i bestemmelser nettopp fordi han er flink å engasjere seg i barna. Jeg synes han er for streng noen ganger, mens han synes jeg er alt for snill. Det jeg reagerer på er behandlingen jeg får om vi blir uenige. Da blir han en kverulerende sur 12 åring..

 

HI

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[Anonym bruker]

Hva med å servere noe annet enn pinnekjøtt til små barn?

 

Anonymous poster hash: b9f98...823

[Anonym bruker]

 

synes dere høres ille ut begge to, om han sier at jenta ikek skal få pepperkake rett etter maten som hun ikke likte / spise opp - så bør du støtte opp om dette. samme regelen har vi her i huset.

 

og om mannen min sier / gjør noe med barna, støtter jeg det. også tar jeg det opp med han senere. når ungene sover feks.

og da på en fin måte......

 

måten du opptrer på synes jeg ikke noe om, så skjønner mannen din jeg. og han er stefar .... som bidrar !

 

Anonymous poster hash: 77659...a37

Enig!

Selv, Så sier vi ikke til barna at de må spise opp. Men de får ikke bare rote rundt i maten, spise etpar tygger potet, for så å få kjeks rett etter middag..

 

 

Anonymous poster hash: 026ad...5c7

[Anonym bruker]

Dere har ikke felles barn, det er dine barn han stiller opp og er en god stefar for?

 

Hvorfor i alle dager skal du si imot han foran barnet da? Om min 5-åring hadde spurt etter pepperkake rette etter middag og hun ikke hadde spist noe særlig og mannen min hadde sagt at det kunne hun ikke fordi hun hadde spist så lite mat hadde da ikke jeg lagt med opp i det. Da har han svart og det svaret gjelder uansett om jeg kanskje hadde svart noe annet om det var meg hun spurte først. Vi forandrer ikke på hverandres avgjørelser foran barna. Jeg er enig med deg i at barn ikke skal tvinges til å spise, så hadde ungen spurt meg om en pepperkake hadde jeg antagelig tilbudt henne en brødskive eller en yoghurt isteden siden hun ikke var så glad i dagen middag.

 

Det med brødet ser jeg heller ikke noe stort problem i. Så lenge kostholdet er variert og greit er det da ikke noen dødssynd å få lyst på loff en dag. Her i huset har vi sjelden loff, jeg liker det ikke engang fordi jeg synes det legger seg som en deigklump i magen. Men hadde mannen fått lyst på loff en dag å hadde jeg da ikke kritisert han for å kjøpe det, da hadde jeg bare tatt et grovbrød ut av frysa eller kjøpt et grovbrød senere selv. Man lager da ikke konflikter av sånt.

 

Men er jo enig med deg i at furting ikke er noen fin egenskap hos en voksen mann da, det hadde jeg blitt lei av. At man ikke skal tåle motgang eller å bli motsagt uten å furte er lite mandig. Samtidig lurer jeg på hvor mye kritikk denne mannen egentlig får når de verste eksemplene du kan komme på og nevner her er ting jeg ikke hadde sett på som viktige i det hele tatt. Da mistenker jeg at konfliktnivået er ganske høyt?

Anonymous poster hash: 14d5a...892

[Anonym bruker]

Du er jo like så ille selv! Stakkars mann!

 

Her skal barna spise det de får, da handler det ikke om å tvinge i de mat, men å lære de til å spise variert! Tvinger ikke de til å spise opp hvis de er mett selvfølgelig, men hvis de ikke spiser opp maten (tar på en passelig porsjon), så blir det ingen dessert. Dette skulle du ha støttet mannen din i! Er sikkert lignende situasjoner der du føler mannen din er problemet, men så er det kanskje deg! Hjelper å ha litt selvinnsikt.

Og det med brødet - seriøst? Kunne du ikke bare kjøpt et ekstra neste gang du skulle på butikken? Barna hadde ikke blitt feilernært etter en loffskive i matboksen!

Anonymous poster hash: 40706...cf7

[Iiiiik]

Det er jo ikke så lett å være stefar. eller å være kvinne og ha en stefar til barna sine. Det er lett å tenke at forskjellen i strenghet er et uttrykk for manglende kjærlighet eller at "jeg er god nok til det praktiske, men jeg får ikke bestemme noe". Mistenker at begges reaksjoner henger sammen med noe mer enn kun pepperkake og loff. Hvis ting ikke er verre enn bakverk, har dere det jo ganske bra. Jeg tror dere trenger en forventningsavklaring. Hva forventer du av ham og omvendt? Kan dette bli innfridd? Er forventningene rimelige og har de en indre logikk? Tenker du at han er god nok? Synes han at du slipper ham nok til eller formidler du at siden det er dine unger skal du alltid ha vetorett?

 

Og så høres det i tillegg ut til at han er dårlig på konfliktløsning. Furting er svært lite sjarmerende hos en voksen mann. Hvis dere får noen overordnete avklaringer, blir det imidlertid færre konflikter og da er det kanskje lettere for ham å løse det som skjer på en mer moden måte.

 

Du på din side må nok jobbe med hvilken rolle du skal innta overfor ham. Hvis du vil at han skal være ansvarlig og at dere skal være likeverdige, kan du ikke overprøve hans vurderinger og fremstille deg selv som mer kompetent enn ham. Synes du generelt at du er det eller at du har rett til å ha det siste ordet, må du nok finne en mann som synes det er OK. Og ham vil du kanskje ikke respektere?

[Anonym bruker]

Jeg tror nok jeg har lett for å tenkte nettopp det at han er streng fordi han ikke bryr seg like mye som meg, når jeg innerst inne vet at han er streng nettopp fordi han bryr seg om dem. Jeg er nok kjapp å ta ungene i forsvar, og gjerne foran han. Dette vet jeg at jeg må jobbe med, for hadde det vært meg ville jeg og blitt skuffet og lei meg.

 

Vi har det ganske bra, men vi diskuterer mye om små ubetydelige ting som loff og pepperkaker.. Han er veldig sta og stolt, men det er jeg også. Føler jeg alltid må gi meg når vi prater om noe, fordi han alltid har rett. Jeg er lei av å føle at jeg alltid må føye meg, jeg har i det siste begynt å føle at jeg ikke er bra nok da likevel. Jeg føler at han er god nok, men føler ikke det samme om meg selv. Jeg har jo alltid feil, og påpeker jeg noe jeg synes vi kan forbedre får jeg bare slengt dritt i retur. Blitt kalt bitch fra tid til annen, men aldri gidder han heise det hvite flagget. Det er alltid jeg som tar initativ til å rydde opp etter en krangel. Er lei hele greia.

 

HI

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[Gjest]

Du vet at mange brød er farget mørkt? Så i utgangspunktet har samboern din riktig, med mindre du ser alle kornene!

[Anonym bruker]

Du vet at mange brød er farget mørkt? Så i utgangspunktet har samboern din riktig, med mindre du ser alle kornene!

 

Selv om et "grovbrød" kan være farget kneip, så er det likevel stor forskjell på loff og kneip. Loff er ikke mat, du blir ikke mett av det mer enn en halvtime.

 

Anonymous poster hash: 99a18...991

[Anonym bruker]

 

Du vet at mange brød er farget mørkt? Så i utgangspunktet har samboern din riktig, med mindre du ser alle kornene!

 

Selv om et "grovbrød" kan være farget kneip, så er det likevel stor forskjell på loff og kneip. Loff er ikke mat, du blir ikke mett av det mer enn en halvtime.

 

Anonymous poster hash: 99a18...991

 

 

 

Rart at mange franskmenn som så å si lever på loff overlever i det hele tatt siden man ikke blir mett av det og det ikke er mat.

 

Anonymous poster hash: 24308...407

[runag]

Jeg synes mannen din har rett i pepperkakespørsmålet (og du bør i hvert fall ikke underminere hans autoritet foran barna, uansett om du er uenig).

 

Jeg synes du har rett når det gjelder spørsmålet om loff eller brød.

 

Men: Hvorfor kan dere ikke bare snakke om dette på et tidspunkt der situasjonen ikke er tilspisset, og bli enig om felles regler? Det virker som du bidrar like mye til dårlig stemning som han gjør.

 

For øvrig er dette (i hvert fall i utgangspunktet) bagateller. Hvis dere håndterer det på en fornuftig måte, forblir det bagateller.

 

Omsorgsfulle menn og stefedre vokser ikke på trær. Jeg ville forsøkt å fikse dette, og vært villig til å tenke over meg selv og hvordan jeg bidrar til kommunikasjonen, også. Hva med parterapi?

[Anonym bruker]

Jeg synes mannen din har rett i pepperkakespørsmålet (og du bør i hvert fall ikke underminere hans autoritet foran barna, uansett om du er uenig).

 

Jeg synes du har rett når det gjelder spørsmålet om loff eller brød.

 

Men: Hvorfor kan dere ikke bare snakke om dette på et tidspunkt der situasjonen ikke er tilspisset, og bli enig om felles regler? Det virker som du bidrar like mye til dårlig stemning som han gjør.

 

For øvrig er dette (i hvert fall i utgangspunktet) bagateller. Hvis dere håndterer det på en fornuftig måte, forblir det bagateller.

 

Omsorgsfulle menn og stefedre vokser ikke på trær. Jeg ville forsøkt å fikse dette, og vært villig til å tenke over meg selv og hvordan jeg bidrar til kommunikasjonen, også. Hva med parterapi?

 

 

Jeg synes ikke hun har rett til å diktere en voksen mann hva slags brød han får lov å spise hjemme hos seg selv.

 

Anonymous poster hash: 24308...407

[runag]

 

Jeg synes mannen din har rett i pepperkakespørsmålet (og du bør i hvert fall ikke underminere hans autoritet foran barna, uansett om du er uenig).

 

Jeg synes du har rett når det gjelder spørsmålet om loff eller brød.

 

Men: Hvorfor kan dere ikke bare snakke om dette på et tidspunkt der situasjonen ikke er tilspisset, og bli enig om felles regler? Det virker som du bidrar like mye til dårlig stemning som han gjør.

 

For øvrig er dette (i hvert fall i utgangspunktet) bagateller. Hvis dere håndterer det på en fornuftig måte, forblir det bagateller.

 

Omsorgsfulle menn og stefedre vokser ikke på trær. Jeg ville forsøkt å fikse dette, og vært villig til å tenke over meg selv og hvordan jeg bidrar til kommunikasjonen, også. Hva med parterapi?

 

 

Jeg synes ikke hun har rett til å diktere en voksen mann hva slags brød han får lov å spise hjemme hos seg selv.

 

Anonymous poster hash: 24308...407

 

Ikke jeg heller. Men jeg har sympati for at hun vil ha grovbrød i matpakkene til ungene. (Det er en grunn til at helsemyndighetene anbefaler grove kornprodukter og ikke loff.) Hvis mannen vil ha loff, er det jo bare å kjøpe det i tillegg.

[Anonym bruker]

 

Jeg har pratet med han to ganger tidligere om at jeg foretrekker å gi ungene mørkt brød i matpakken, så han vet dette. Derfor spurte jeg hvorfor han ikke kjøpte vanlig brød, men den feilen kommer jeg ikke til å gjøre igjen. 

 

Jeg er som regel med han på regelen om at maten må spises før det blir dessert, men når jeg vet hun ikke liker pinnekjøtt i utgangspunktet blir det feil for meg å nekte henne en pepperkake etter middag fordi hun ikke ville spise. Jeg skulle kanskje ikke gjort det, jeg prøver virkelig å la han få være med i bestemmelser nettopp fordi han er flink å engasjere seg i barna. Jeg synes han er for streng noen ganger, mens han synes jeg er alt for snill. Det jeg reagerer på er behandlingen jeg får om vi blir uenige. Da blir han en kverulerende sur 12 åring..

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

 

 

Ok ja jeg ser den, nr 4 og 6 her.

Mannen min reagerer ganske likt som din, enda han er barnefar. Han sier at han er så lei av at jeg kritiserer, og at han prøver "så godt han kan" ...  han sier også at mange menn han prater med føler det likt. 

 

Det er vell også gjerne litt slik at mannfolka er strenger enn oss. 

 

Føler at dere kan komme litt lengre på å kommunisere, og at det kanskje er litt fort gjort å bare slå opp.

 

Anonymous poster hash: 77659...a37

[Anonym bruker]

Mangel på god kommunikasjon. Det letteste er å gi opp, eller så kan dere jo få hjelp og jobbe med problemet?

Anonymous poster hash: 4e3c3...ad2

[Anonym bruker]

Interessant å se at folk henger seg opp i brødet og pepperkakene, når det HI egentlig forklarer er problemet er mangelen på (god) kommunikasjon. 

 

HI: Sett av tid til å snakke med mannen din en gang dere har en god tone. Hvilke forventninger har dere til hverandre? I hvilke situasjoner er det dere krangler mest? Er dette noe som går igjen uansett situasjon, eller er det spesielt i forbindelse med barna? Fortell hvordan du opplever oppførselen hans og hva det gjør med deg. Kanskje får du svar på hvorfor han oppfører seg sånn og dere finner en løsning på problemet. Hvis ikke kan en tur til parterapeut gjøre godt. Men har ingen av dere planer om å endre måten dere snakker til hverandre på, skjønner jeg at forholdet ikke er liv laga. 

Anonymous poster hash: ea916...b42

[Anonym bruker]

 

Interessant å se at folk henger seg opp i brødet og pepperkakene, når det HI egentlig forklarer er problemet er mangelen på (god) kommunikasjon. 

 

HI: Sett av tid til å snakke med mannen din en gang dere har en god tone. Hvilke forventninger har dere til hverandre? I hvilke situasjoner er det dere krangler mest? Er dette noe som går igjen uansett situasjon, eller er det spesielt i forbindelse med barna? Fortell hvordan du opplever oppførselen hans og hva det gjør med deg. Kanskje får du svar på hvorfor han oppfører seg sånn og dere finner en løsning på problemet. Hvis ikke kan en tur til parterapeut gjøre godt. Men har ingen av dere planer om å endre måten dere snakker til hverandre på, skjønner jeg at forholdet ikke er liv laga. 

 

Anonymous poster hash: ea916...b42

 

Takk, du skjønte det. Jeg har forsøkt å snakke med han, og forklart til hverandre hva vi begge forventer og vil av hverandre. Jeg har forsøkt forklare at jeg ikke setter pris på oppførselen hans, men får da til svar at det er jeg som begynner, min feil. Så jeg føler hvor jeg er nå at jeg kan faktisk ikke si hva jeg mener om ting, selv ikke på en pen måte, for da er det jeg som maser og starter diskusjoner. På meg virker det som at jeg ikke trenger si noe med mindre jeg er enig, for han har rett likevel. Og prøver jeg forklare min oppfatning av situasjonen, ja da er jeg vanskelig og han setter seg ned og furter over hvor lite fred og ro han får.

 

Han må gjerne kjøpe så mye loff han bare vil, men jeg vil gjerne ha mørkt brød i huset også. Skal jeg ikke kunne gjøre han oppmerksom på det, slik at han husker det til neste gang han drar på butikken uten å bli stempla som ei masete kjærring? 

 

Skal foreslå parterapi om ikke dette bedrer seg, for slik det er nå føler jeg at jeg går på eggeskall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

[Luksusdyret]

 

 

Interessant å se at folk henger seg opp i brødet og pepperkakene, når det HI egentlig forklarer er problemet er mangelen på (god) kommunikasjon. 

 

HI: Sett av tid til å snakke med mannen din en gang dere har en god tone. Hvilke forventninger har dere til hverandre? I hvilke situasjoner er det dere krangler mest? Er dette noe som går igjen uansett situasjon, eller er det spesielt i forbindelse med barna? Fortell hvordan du opplever oppførselen hans og hva det gjør med deg. Kanskje får du svar på hvorfor han oppfører seg sånn og dere finner en løsning på problemet. Hvis ikke kan en tur til parterapeut gjøre godt. Men har ingen av dere planer om å endre måten dere snakker til hverandre på, skjønner jeg at forholdet ikke er liv laga. 

 

Anonymous poster hash: ea916...b42

 

Takk, du skjønte det. Jeg har forsøkt å snakke med han, og forklart til hverandre hva vi begge forventer og vil av hverandre. Jeg har forsøkt forklare at jeg ikke setter pris på oppførselen hans, men får da til svar at det er jeg som begynner, min feil. Så jeg føler hvor jeg er nå at jeg kan faktisk ikke si hva jeg mener om ting, selv ikke på en pen måte, for da er det jeg som maser og starter diskusjoner. På meg virker det som at jeg ikke trenger si noe med mindre jeg er enig, for han har rett likevel. Og prøver jeg forklare min oppfatning av situasjonen, ja da er jeg vanskelig og han setter seg ned og furter over hvor lite fred og ro han får.

 

Han må gjerne kjøpe så mye loff han bare vil, men jeg vil gjerne ha mørkt brød i huset også. Skal jeg ikke kunne gjøre han oppmerksom på det, slik at han husker det til neste gang han drar på butikken uten å bli stempla som ei masete kjærring? 

 

Skal foreslå parterapi om ikke dette bedrer seg, for slik det er nå føler jeg at jeg går på eggeskall.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b1aaa...899

 

 

 

Nei, du lekser da ikke opp en voksen mann i ernæring! Seriøst! Hvis DU vil ha mørkt brød i huset så går du og kjøper det, uten å holde avhandling om hva som er sunt og bra. Å krangle foran ungen om uenigheter i oppdragelsen er en utrolig uting.

[MrsMilla]

Poenget er vel at han blir overkjørt av deg når han setter grenser - og at han setter grenser kanskje litt i overkant fort. Pluss kanskje litt barnslig oppførsel - men tror dere kommer langt om dere avtaler å stå bak hverandre når en har satt en grense, eksempelvis spise opp maten før pepperkake , men at dere på forhånd må bli enige om grensene til en viss grad. Så får dere heller snakke om dette for dere selv uten andre til stede.