Er jeg avstumpet?

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg leste statusen til en fb-venn i går, om at tårene trillet pga det som hadde skjedd i Pakistan. Jeg var på jobb, og hadde ikke fått med meg det som hadde skjedd da, men så det jo senere. 

 

Det er jo helt forferdelig, men jeg er ikke i nærheten av å gråte! 

 

Nå skal det sies at jeg svært sjelden gråter, ikke engang i begravelser pleier jeg det (Noen få unntak).

 

Er jeg følelsesmessig avstumpet?

[Anonym bruker]

Det er jo helt umulig for oss å si.

Men jeg tror ikke at hvor mye eller lite du gråter, sier så mye om hvorvidt du er avstumpet. Det går jo mer på hva du faktisk føler. Jeg kan gråte på kommando, men det er jo ikke dermed sagt at jeg har følelsene som hører sammen med gråt. Hvis du skjønner hva jeg mener?

 

Anonymous poster hash: 42836...602

[Anonym bruker]

Om du gråter betyr ikke noe.

Anonymous poster hash: bf867...3c9

[Gjest Sekretøsa]

Nei, det tror jeg ikke nødvendigvis at du er. Jeg gråter heller ikke over det. Jeg syns det er helt utrolig trist, men jeg gråter ikke. Dog gråt jeg en skvett istad når hun her inne sa hun ville låne bort leiligheten sin til naboen...
For min del handler det nok mer om at jeg ikke har kapasitet til å ta alt innover meg. Jeg orker ikke å forholde meg til alt det grusomme som skjer rundt meg, da jeg på mange måter har nok med meg og mitt. Det høres sikkert brutalt ut, men jeg har ikke mulighet...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Ja, jeg skjønner hva du mener, jeg kan ikke spille lei meg i det hele tatt hvis ikke jeg er det

 

Jeg synes jo det er trist, men det påvirker ikke hverdagen min. Jeg føler allerede takknemlighet for at jeg og familien min var så heldige å bli født i Norge, både fordi vi er et velferdssamfunn, og fordi vi ikke har opplevd krig og elendighet.

[Anonym bruker]

Jeg gråter heller ikke over sånt. Jeg kan bare ikke ta det innover meg, det blir for vondt nå som jeg har barn selv. Begynner jeg å tenke på sånne ting, så blir jeg bare fylt av en helt vanvittig angst, fordi jeg vet jo at ting plutselig kan skje her også. Derfor må jeg rett og slett bare stenge av for sånt.

Anonymous poster hash: 42b4f...f37

[Anonym bruker]

Jeg gråter heller ikke over sånt. Gråt heller ikke da det på utøya skjedde, syntes selvsagt det var trist, men ble ikke trist til sinns selv. Gråter ikke i begravelser som ikke gjelder mine nærmeste. På en annen side begynner tårene å trille bare jeg tenker på ulykker som kan skje barna mine.

 

Anonymous poster hash: 4e947...c69

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å høre om grusomme ting som har skjedd barn uten å kjenne tårene presse på og, om jeg er alene, renne fritt. Jeg ser mitt barn i hvert barn og det er helt forferdelig. Angrer ofte hvis jeg har åpnet saker som omhandler mishandling av barn. Det som har skjedd i pakistan er også helt ufattelig grusomt og får tårene til å renne. 

 

Tror man har forskjellig innlevelsesevne, ikke at man er avstumpet om man ikke føler så mye når noe skjer med andre enn deg selv og dine.

Anonymous poster hash: 595ed...3ae

[Anonym bruker]

Jeg var veldig sånn før, gråt aldri i begravelser, når jeg høret om fæle ting eller opplevde en tragedie i familien. Ikke det at jeg ikke brydde meg, men jeg klarte ikke gråte. Så de rundt meg i begravelsen gråt og holdt rundt hverandre, jeg følte meg bare tom og følelsesløs..

Nå er det litt annerledes, gråter fortsatt ikke foran gud og hvermann, men kan gråte om det er mannen og barna tilstede. Er jeg alene kan jeg sippe for alt mulig, særlig om det inneholder barn og dyr som har det vondt..

Anonymous poster hash: 54ded...cb1

[Anonym bruker]

Jeg gråter ikke over dette. Men tar det bare ikke innover meg. For nå har jeg det ekstremt stressende, og er deprimert. Skal jeg ta det grusomme som har skjedd inn over meg nå, så vet jeg ikke om jeg kommer meg opp av senga.

 

Men ellers er jeg en som gjerne gråter over sånt, og tar det inn over meg. Så en dokumentar i sommer om Syria, satt vel og hulket meg gjennom hele.

Anonymous poster hash: bf304...24b

[DramaMama]

Jeg synes dette er utrolig trist, men jeg gråter heller ikke. Jeg tror det er en form for forsvarsmekanisme - jeg er veldig følsom, og skulle jeg tatt all verdens elendighet innover meg hadde jeg nok blitt dypt deprimert.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke avstumpet, jeg har et rikt følelsesliv. Men jeg har ikke kapasitet til å bære all verdens sorg og elendighet på skuldrene, da ville jeg ha blitt knekt som menneske og mistet livsgnisten. 

Så jeg avgrenser meg følelsesmessig, lar meg ikke engasjere emosjonelt i sånne tilfeller. Såklart er det trist, det er grusomt og ufattelig tragisk for de som er rammet, men jeg kan ikke ta det personlig innover meg, det takler jeg ikke. 

 

Jeg føler med de som opplever sine verste mareritt, men å ta det innover meg betyr å la det oppsluke meg helt, og det har jeg ikke krefter til. 

Anonymous poster hash: 1684e...bd1

[Chl85]

Til en viss grad kan nok alle bli litt avstumpet når nyhetsbildet viser grusomheter hver dag... Hvis vi skulle ha tatt inn over oss alle fryktelige ting som skjer rundt oss her i verden, hadde vi alle måtte gått på medisiner mot depresjon til slutt...

 

Når det er sagt, så er grusomheter mot barn noe som går inn på meg... Men jeg blir bare eitrende forrrbanna... Gikk rundt å knurra i går kveld med tanke på alle barn som må oppleve vold, grusomheter og krig.... Jeg forbanner alle udyr i form av ekstremister/psykopater osv. For meg kan de ikke omtales som mennesker eller dyr.... Har mer respekt for en snegle enn for slike uting.... Grrr... 

 

Skolemassakren i Pakistan er enda et eksempel på at enkelte levende livsformer degraderes til hverken mennesker eller dyr i mine øyne. 

 

Men du er nok ikke mer avstumpet enn de fleste av oss... Det er så mye fryktelig og 2014 har vært spesielt fremtredende.. Huff.... og GRRRRR...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det er du garantert ikke. Om vi alle skulle grått over det grusomme som foregår så hadde vi ikke gjort noe annet.

Anonymous poster hash: 0469c...632

[Gjest Antarctica]

Syns det virker litt motsatt, jeg. At de som gråter over alle verdens tragedier kanskje mangler "filter"?

Eksen min var en depressiv type, og det ga seg bl a utslag i at han kunne sitte og ruge på en avisartikkel i timevis, gråte litt og liksom aldri bli ferdig med det. Og da var det ikke terror med unge som ble drept, men f eks en bilulykke i Sauda med to omkomne.

Jeg er enig i at det også er trist, hvert dødsfall som skyldes vold og ulykker er jo tragisk, men jeg klarer ikke å få hver eneste trafikkulykke i Norge så langt under huden som ham. For hans egen del hadde det vært sunnere å klare å beholde avstanden til verdens ondskap.

[Anonym bruker]

At man ikke gråter betyr ikke at man ikke føler. Jeg gråt ikke når jeg besøkte Ground Zero i New York i fjor, men jeg følte veldig mye likevel, og stemningen dagen ble preget av besøket.

 

Jeg gråt heller ikke når jeg hørte om Utøya eller massakren i Pakistan, men det betyr ikke at jeg ikke føler med de etterlatte og ikke kjenner på sorgen man kan føler når man mister barnet sitt til en så meningsløst og hatefult episode. Også tenker jeg på at drapsmennene også har foreldre og tenker på skammen og sorgen disse må føle.

 

Jeg gråter nokså sjeldent, men pussig nok gråter jeg forholdsvis lett av filmer, musikk og bøker, trolig fordi jeg lettere slipper ut "dampen" på privaten.

 

Anonymous poster hash: ec5a6...5d7

[Anonym bruker]

Jeg gråter heller ikke over store fjerne katastrofer, men hvis jeg hører en julesang, nærmer meg gryten til Frelsesarmeen eller noen åpenlyst setter pris på meg så renner tårene. Kan være at vi blir bombardert med fjerne tragedier hele tiden, mens de ekte små tingene gjort av godhet rører ved noe vi ikke opplever hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 71b55...ae1

[Anonym bruker]

Jeg blir mer bekymret over de som gråter og gråter og ikke greier slutte over slike saker. Da hadde jeg blitt bekymret!

 

Anonymous poster hash: 1d3d8...981

[Anonym bruker]

Jeg gråt over det barnet som ble glemt i en bil og døde. Klarte ikke å slutte å tenke på det, gikk rundt med klump i halsen hele dagen, våknet om natten og tenkte på hvor fælt han måtte ha hatt det de siste timene osv.

 

Vet ikke hvorfor akkurat den saken gikk sånn inn på meg, når jeg vet at barn lider hver eneste dag. Kanskje fordi jeg tenkte at jeg kunne ha gjort det samme selv siden jeg er veldig distré, og derfor ble det mye nærmere på en måte, så jeg ikke klarte å stenge av. (Heldigvis kjører jeg ikke bil.)

 

Men det sier seg jo selv at vi ikke kan gå rundt og ha det sånn for hver eneste fæle ting som skjer, hvis vi skal overleve.

Anonymous poster hash: 42b4f...f37

[Anonym bruker]

Jeg gråter heller ikke, og jeg er ikke avstumpet i det hele tatt. Jeg gråt heller ikke da det skjedde på Utøya eller over andre katastrofer og dødsfall man hører om nærmest daglig.

 

Selvfølgelig føler jeg med dem, men jeg kan ikke ta det så inn over meg at mitt eget liv påvirkes i negativ grad. Jeg tenker at de som gråter og gråter, som ikke klarer slutte å gråte fordi de lever seg så inn i andres katastrofer og opplevelser bruker det som en kanal for å få ut sine egne frustrasjoner og følelser.

 

Tenker på sånne massesorg-greier også, som f.eks når Diana døde og tusenvis av mennesker gråt og jamret seg. De hadde aldri møtt henne, de kjente henne ikke, det at hun var død ville ikke påvirke deres liv i det hele tatt, da er det ikke hennes død de står og strigråter for tror jeg, da bruker de det bare som en ventil, en unnskyldning for å kunne gi seg over en liten stund og bare la det renne over. De har behov for å sette på krana og bare gråte en stund, også går livet videre. Men jeg tror det er ting i deres eget liv de egentlig gråter over.

 

Jeg kan også gråte for andre altså, f.eks så jeg den dokumentaren om de to tvillingjentene fra kina som ble adoptert til hvert sitt kontinent forrige dagen, og da måtte jeg tørke en tåre i lyekroken når de skiltes etter siste besøket. Men jeg strigråter jo ikke i timevis selv om jeg kan felle en tåre i medfølelse også fordi jeg føler med dem.

 

Men en nyhetssak gråt jeg over, og da var det nok hormonene som tok helt over. Det er 14 år siden nå, og mitt første svangerskap. På nyhetene fortalte de om en sak i Nederland hvor en prostituert hadde blitt tatt av politiet fordi hun var så utrolig ruset, hun klarte ikke gjøre rede for seg. Hun ble satt i en celle i et par dager før de fant ut at hun hadde barn, da de oppsøkte leiligheten hennes fant de barnet som var under ett år gammelt død i sprinkelsengen. Den saken gikk virkelig inn på meg altså og jeg har aldri glemt det, tenkte så på det lille barnet som mammaen hadde tenkt å forlate noen timer, men som endte med å ligge å gråte alene i flere dager, uten drikke, med full bleie osv, helt til det døde av utmattelse og tørst.

Anonymous poster hash: 0a069...f33

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig det er ganske uinteressant om noen gråter over fremmede mennesker eller ikke. Det sier ingenting om hvor gode mennesker de er. Det er ikke tanken som teller, det er handlingen. Ingen får det bedre av at du sitter å sipper her hjemme. Det som betyr noe er at du tar til deg informasjonen og bruker den til å ta viktige avgjørelser. Det bør få betydning for hvordan du bruker stemmeretten din, hvilke jobber du tar, hvem du velger å støtte økonomisk osv. Det er slike ting som gjør deg til et godt menneske, ikke hvor mange tårer du feller.

Anonymous poster hash: bf867...3c9

[Anonym bruker]

Jeg gråter absolutt ikke over slikt, det er for langt unna og fjærnt til at jeg investerer følelser i det. Jeg registrerer hva som har skjedd og at det var en bestialsk handling. Glad for at det ikke skjedde her er kanskje eneste følelsen?

 

Jeg VET at jeg ikke er følelsesmessig avstumpet.

 

Anonymous poster hash: 1a60f...adc

[Anonym bruker]

Når det gjelder dyr som blir behandlet grusomt,da tenker jeg veldig på det.Angora kaniner som blir levende flådd.,Dyreforsøk.osv .helt forjævelig.

Anonymous poster hash: e3be5...8ab

[Anonym bruker]

Jeg ler i begravelser, men jeg dør innvendig. Det er min måte å takle sorg på. Gråt faller ikke meg naturlig, annet enn når jeg er gravid. Er jeg følelsesmessig avstumpet av den grunn? Alle takler sorg ulikt, selv om gråt nok er det vanligste, og det eneste som er akseptert (med unntak av alvorlige ansiktsuttrykk). 

Utifra det lille du skriver her, vil jeg ikke avskrive deg som følelsesmessig avstumpet - jeg gråter ikke over nyheter, med mindre jeg ser små barn bli grovt mishandlet. Selv da er det ikke alltid jeg gråter - selv om jeg føler meg knust innvendig. Noen ganger kan jeg bli våt i øynene av å se dyr (da spesielt hunder) bli grovt mishandlet (type flådd, skadeskutt, hengt opp ned etter bakbeina osv).

Jeg er et følelsesmenneske, men mine følelser er innvendig. Vold og krig er vondt - men ikke tåredryppende. For meg er tårene tilstede når barnet mitt blir født - når de gjør meg skikkelig stolte - eller når jeg ser familien min samlet, og jeg kjenner lykken bruse i årene mine. Jeg gråter av glede. Sjeldent når jeg er trist. Noen ganger når jeg er sint... 

Anonymous poster hash: 8a50c...d02

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det. Jeg gråter aldri over nyhetssaker, fordi jeg ikke bryr meg noe særlig. Enkelte saker kan gå inn på meg, men de fleste gjør ikke, og hvis jeg først reagerer, reagerer jeg oftest med sinne.

 

Anonymous poster hash: 5f1c2...4b8