Hvorfor fikk dere barn nr 2?

[Anonym bruker]

Skulle gitt en arm og litt til- for å ha hatt en alrigh BF til barnet mitt.. jeg tror alt ville vært annerledes da. Jeg har heller ingen familie, så han var den eneste jeg hadde. Så når han tok avstand ble jeg helt alene. Mammaen min døde brått rett før fødselen. 

 

Og han synes det var kjedelig å være med oss som regel. Han satt bare på data, hjalp ikke til noe hjemme.. møkka mann. 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

[mimlen]

Var alene med min første. Var uten tvil det tøffeste jeg har gått gjennom. Elsket gutten min, men kan ikke si jeg var lykkelig... faren hans hadde litt kontakt i starten, men var for opptatt av damer til å ville bruke tid på ungen. Og at noen skulle vite om at han hadde fått et barn var helt utenkelig. Nå som jeg er mitt oppi babytiden igjen, denne gangen med verdens beste mann og far kunne jeg godt tenke meg å få enda et barn:) jeg er så lykkelig og koser meg så felt med to barn:)

[Anonym bruker]

 

Barn nr 1 får man før man vet hvordan det er å ha barn. Men hvorfor fikk dere barn nr 2?

 

Jeg får meg ikke til å ha lyst til å gå gjennom baby/småbarns-perioden på nytt, og jeg er livredd for at det hadde ødelagt forholdet vårt. Rett og slett.

 

JA det er veldig koselig, veldig ofte. Men fy fader så slitsomt det var.. Sov nesten ingenting, var alltid småsvimmel og susete, melkespreng, kjedelig å være hjemme et helt år omtrent aleine, tilvenning i barnehagen, vaske grisete klær fra barnehagen hver dag, gråt på butikken, offentlig amming, stress å komme seg rundt/ut døra..slten, grinete, mistet meg selv. Samboer kjedet seg og var utro med 5 ulike damer, og lot meg sitte alene med barnet de første 2 årene. GRØSS!

 

Var hos ei vennine i går og det var så vidt hun klarte å ha en halv samtale, fikk servert brent mat, og ble avbrutt konstant for at ungene skulle prates til. Og jeg blir såklart ikke sur på henne for det. Men jeg kjente at den indre roen min bare forsvant.

 

Nr 1 er snart 5 år, og klarer så mye selv. Det er så koselig nå, å prate sammen, leke sammen, forstå hverandre, ikke masse grining uten grunn, begynt å sove relativt greie tider, kan hjelpe til. NÅ synes jeg det er kos å ha barn, og ENDELIG klarer jeg å slappe av og finne tilbake til meg selv.

 

Spørs om det blir en til på meg.. Vil ikke det, når jeg har en sånn innstilling til det. Da er det jo dømt til å bli en negativ opplevelse igjen.

 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

livet ditt er for alltid forandret.. du gjør jo allerede alt dette du snakker om.. du kan ikke sove lenge hver lørdag og søndag, du kan ikke fly på fest, du må rydde, vaske, ordne, mate, trøste, synge...

 

for meg var nr to en sommerbris i forhold til nr en.. jeg hadde allerede gjort alle endringene.. å stappe to parkdresser inn i vaskemaskinen er ikke så veldig mye tyngre enn å stappe en..

 

og gleden over å ha to unike barn.. du vil bli bare enda mer glad i førstemann når du ser det som søsken og du ser så enda mye mer tydelig HVEM h*n er..

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 04548...9e2