Hvorfor fikk dere barn nr 2?

[Anonym bruker]

Barn nr 1 får man før man vet hvordan det er å ha barn. Men hvorfor fikk dere barn nr 2? 

 

Jeg får meg ikke til å ha lyst til å gå gjennom baby/småbarns-perioden på nytt, og jeg er livredd for at det hadde ødelagt forholdet vårt. Rett og slett. 

 

JA det er veldig koselig, veldig ofte. Men fy fader så slitsomt det var.. Sov nesten ingenting, var alltid småsvimmel og susete, melkespreng, kjedelig å være hjemme et helt år omtrent aleine, tilvenning i barnehagen, vaske grisete klær fra barnehagen hver dag, gråt på butikken, offentlig amming, stress å komme seg rundt/ut døra..slten, grinete, mistet meg selv. Samboer kjedet seg og var utro med 5 ulike damer, og lot meg sitte alene med barnet de første 2 årene. GRØSS! 

 

Var hos ei vennine i går og det var så vidt hun klarte å ha en halv samtale, fikk servert brent mat, og ble avbrutt konstant for at ungene skulle prates til. Og jeg blir såklart ikke sur på henne for det. Men jeg kjente at den indre roen min bare forsvant. 

 

Nr 1 er snart 5 år, og klarer så mye selv. Det er så koselig nå, å prate sammen, leke sammen, forstå hverandre, ikke masse grining uten grunn, begynt å sove relativt greie tider, kan hjelpe til. NÅ synes jeg det er kos å ha barn, og ENDELIG klarer jeg å slappe av og finne tilbake til meg selv. 

 

Spørs om det blir en til på meg.. Vil ikke det, når jeg har en sånn innstilling til det. Da er det jo dømt til å bli en negativ opplevelse igjen. 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

[Dama på bygda]

Fordi vi var sløv med prevensjon. Er 18 mnd mellom våre. Fikk men den når første var 8mnd då fikk eg den ikke igjen.

 

Så vi ser fram til en hel natt søvn, sammenhengende.

[Anonym bruker]

Øh, en baby kan ødelegge forholdet, mens at mannen var utro med 5 ulike damer gjør ikke det???

Anonymous poster hash: f2467...1a9

[Anonym bruker]

 

Øh, en baby kan ødelegge forholdet, mens at mannen var utro med 5 ulike damer gjør ikke det???

 

Anonymous poster hash: f2467...1a9

 

 

Øh jo Selvfølgelig gjorde det det. Og jeg er ikke sammen med BF.. men har ny samboer. Og jeg tør ikke få barn med han. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

[Anonym bruker]

Barn nr 1 får man før man vet hvordan det er å ha barn. Men hvorfor fikk dere barn nr 2?  Jeg får meg ikke til å ha lyst til å gå gjennom baby/småbarns-perioden på nytt, og jeg er livredd for at det hadde ødelagt forholdet vårt. Rett og slett.  JA det er veldig koselig, veldig ofte. Men fy fader så slitsomt det var.. Sov nesten ingenting, var alltid småsvimmel og susete, melkespreng, kjedelig å være hjemme et helt år omtrent aleine, tilvenning i barnehagen, vaske grisete klær fra barnehagen hver dag, gråt på butikken, offentlig amming, stress å komme seg rundt/ut døra..slten, grinete, mistet meg selv. Samboer kjedet seg og var utro med 5 ulike damer, og lot meg sitte alene med barnet de første 2 årene. GRØSS!  Var hos ei vennine i går og det var så vidt hun klarte å ha en halv samtale, fikk servert brent mat, og ble avbrutt konstant for at ungene skulle prates til. Og jeg blir såklart ikke sur på henne for det. Men jeg kjente at den indre roen min bare forsvant.  Nr 1 er snart 5 år, og klarer så mye selv. Det er så koselig nå, å prate sammen, leke sammen, forstå hverandre, ikke masse grining uten grunn, begynt å sove relativt greie tider, kan hjelpe til. NÅ synes jeg det er kos å ha barn, og ENDELIG klarer jeg å slappe av og finne tilbake til meg selv.  Spørs om det blir en til på meg.. Vil ikke det, når jeg har en sånn innstilling til det. Da er det jo dømt til å bli en negativ opplevelse igjen.  Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

Det tenker jeg også på. Babyperioden er grusom... Et mareritt

 

Anonymous poster hash: fd0e3...91b

[Dama på bygda]

Så dette med forholdet. Ja det er en prøvelse. Vi hadde vært sammen 3 år og 10 mnd når sistemann ble født. Er hektisk men koser oss i kaoset. Men vi er et godt team som er likestilt på alt i heimen og med barna. Gjelder å gi og ta, ikke minst være tålmodig. Våkna kl 05 idag av at minste spydde, det har han gjort hele dagen. Alikavel har vi hatt oss en god latter idag for å ikke bli for oppgitt. Vi har det veldig morsomt sammen, til og med i de mest hektiske og kaotiske tidene. Bra for meg jeg har en tålmodig mann, jeg er ikke fullt så tålmodig.

[Anonym bruker]

Men da slipper du nå vel utroskapet?

Har du lært litt av det forrige stuntet har du nå vel skaffet deg en mann som gidder stille opp om dere får unge?

Anonymous poster hash: f2467...1a9

[Anonym bruker]

Jeg ville oppleve babytiden en gang til. Ville tilføre familien vår enda ett barn. Ville at eldste skulle få gleden av søsken.

 

 

Anonymous poster hash: dbbe4...86b

[Anonym bruker]

 

Men da slipper du nå vel utroskapet?

Har du lært litt av det forrige stuntet har du nå vel skaffet deg en mann som gidder stille opp om dere får unge?

 

Anonymous poster hash: f2467...1a9

 

 

 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

[Anonym bruker]

Da jeg fikk første var jeg  totalt uviten om hva som ventet meg, var knapt 23år (for meg var jeg nok for ung og umoden), og jeg fikk sjokk. Jeg tenkte seriøst på å adoptere bort babyen for dette klarte jeg ikke. Det tok vel ca.1år før jeg begynte å bli kvitt fødselsdepresjonen.. jeg hadde faktisk talt dagene til han skulle bli eldre.

 

Da ting begynte å bli bedre gikk det ikke lang tid før jeg ønsket et barn til og en søster/bror til eldstemann.

 

Da vi fikk lillebror var alt annerledes, jeg visste hva jeg gikk til og barseltiden var en dans på roser og jeg storkoste meg! Det var så rart hvordan det føltes andre gangen i forhold til første..jeg angrer på at jeg ikke koste meg mer med førstemann men man kan jo ikke endre på det man følte da.

 

Nå ser jeg at søsken er gullverd de krangler jo, men samtidig er de kjempe gode lekekamerater og jeg ønsker meg virkelig et barn til

 

Nå hadde jo ikke jeg den tilleggs byrden du fikk med utro mann..det har nok satt mye dårlige følelser på barseltiden...jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet noe sånn.

Anonymous poster hash: 715c9...a67

[Anonym bruker]

 

 

Men da slipper du nå vel utroskapet?

Har du lært litt av det forrige stuntet har du nå vel skaffet deg en mann som gidder stille opp om dere får unge?

 

Anonymous poster hash: f2467...1a9

 

 

 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

 

 

 

Ble postet før jeg skreiv noe. BF var kanskje den snilleste mannen jeg hadde møtt. Veldig jordnær, litt nerd egenlitg (veldig egentlig), småkjukk og stødig type.. TRODDE JEG og ALLE andre.. Når vi fikk barn ble han en helt annet person. Det var helt grusomt. Har aldri opplevd noe så vondt. 

 

Jeg gråt nesten hver dag i 2 år, og prøvde å få han med på parterapi, prøvde å finne løsninger.. men han ville ingenting, sa at han selv var dust og jeg ikke gjorde noe galt- så det var ikke noe jeg kunne endre på. Tydeligvis fortjente jeg bare at han var utro og holdt på som han gjorde, selvom jeg var snill. Jævla idiot. 

 

Synes det er forferdelig vanskelig å stole på noen som helst egentlig. Han har ikke gjort noe for å få meg til å tvile, han jeg er sammen med nå. Men det hadde i BF heller. INGENTING faktisk. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fa3...8c8

[Anonym bruker]

For at førstemann ikke skulle bli enebarn. Å få nr to er det lureste jeg har gjort. Mine to har veldig mye glede av hverandre. De har alltid noen å leke med om de ønsker. Trenger ikke å aktiveres av meg

 

Anonymous poster hash: bab3e...5c0

[Anonym bruker]

Fordi jeg ville ha ett barn til og gi eldste søsken. Det ble fire år mellom de og det var helt perfekt. Nå er lillesøster 8 mnd og vi storkoser oss! Det blir bare gøyere og gøyere og gruer meg til å begynne å jobbe. Men merker jo det at det hjelper når vi fikk en baby som hadde en døgnrytme fra dag en og vi harenda ikke hatt en våkennatt hadde nok ikke sagt det samme hvis hun hadde hatt kolikk

 

Anonymous poster hash: 58d5e...1e0

[Anonym bruker]

For deg/dere er det nok best å la det være med det ene barnet ja, tror ikke hverken du, mannen, forholdet eller eldstebarnet har godt av å gå gjennom et svangerskap og en småbarnsperiode til.

 

Men vi er forskjellige, og jeg som har valgt å få 4 barn har selvfølgelig helt andre tanker om småbarnsperioden enn deg.

 

Jeg elsker babytiden, det lille nurket som "sluker deg med hud og hår", som du elsker så betingelsesløst høyt. Å våkne av de små smurfelydene om nattan og løfte det varme lille nøstet opp i min seng, ligge i et mørkt og nattestille hus og lytte til de små smattene, svelgingen og kosingen til den lille sultne kroppen. Den raske utviklingen, hvordan de fra dag til dag blir sterkere og sterkere, mestrer flere og flere ting. Smilene, kosen, de lange turene med vognen, den deilige og rolige tiden hjemme i permisjon uten hverdagens stress og mas. Søskenkjærligheten, gleden barna har av hverandre. Jeg smelter jo helt når de sitter sammen og synger, leker, spiller et spill, leser for hverandre, ser et program sammen på TV osv..

 

Jeg har selvfølgelig også hatt min del av våkenetter, to av barna hadde kolikk, et barn sov ikke godt om natten før det var 1,5 år, øreverk, dårlig søvn, feber, tenner, diare, melkespreng, brystbetennelse, bæsjebleier, pottetrening og andre kjipe ting har selvfølgelig vært der, men de er ikke dominerende i mine minner om småbarnstiden. Jeg huser de gode tingene best.

Anonymous poster hash: 342b3...0f7

[MrsMilla]

Fordi vi ønsket søsken til vårt første barn.

Fordi vi synes det er fint med barn.

Fordi vi er trofaste mot hverandre og jobber sammen om det som er tungt som en familie og det er fint.

Fordi vi rett og slett er mer lykkelige med barn og trives med hverdagen som foreldre.

Fordi vi alltid kunne tenkt oss flere enn ett barn.

Fordi vi hadde økonomisk mulighet, er fruktbare og i stand til å takle barn nr.2.

 

Fordi det fine med barn - som er enormt mye (eksempelvis første smil, nydelig liten babyklump, familiefølelsen, søskenkjærlighet, ansvar som foreldre, å se barnet sitt sove, le av rariteter barna sier, den enorme kjærligheten man får til barnet, mye herlig liv i heimen)  - vekter mye mer enn de ulempene et barn til gir (hyperemesis, permisjon fra jobb, vektoppgang og midlertidige helseplager, fødsel og våkenetter, barseltid).

 

Vi har nå fire.

[LillaGorilla♥♥]

 

For deg/dere er det nok best å la det være med det ene barnet ja, tror ikke hverken du, mannen, forholdet eller eldstebarnet har godt av å gå gjennom et svangerskap og en småbarnsperiode til.

 

Men vi er forskjellige, og jeg som har valgt å få 4 barn har selvfølgelig helt andre tanker om småbarnsperioden enn deg.

 

Jeg elsker babytiden, det lille nurket som "sluker deg med hud og hår", som du elsker så betingelsesløst høyt. Å våkne av de små smurfelydene om nattan og løfte det varme lille nøstet opp i min seng, ligge i et mørkt og nattestille hus og lytte til de små smattene, svelgingen og kosingen til den lille sultne kroppen. Den raske utviklingen, hvordan de fra dag til dag blir sterkere og sterkere, mestrer flere og flere ting. Smilene, kosen, de lange turene med vognen, den deilige og rolige tiden hjemme i permisjon uten hverdagens stress og mas. Søskenkjærligheten, gleden barna har av hverandre. Jeg smelter jo helt når de sitter sammen og synger, leker, spiller et spill, leser for hverandre, ser et program sammen på TV osv..

 

Jeg har selvfølgelig også hatt min del av våkenetter, to av barna hadde kolikk, et barn sov ikke godt om natten før det var 1,5 år, øreverk, dårlig søvn, feber, tenner, diare, melkespreng, brystbetennelse, bæsjebleier, pottetrening og andre kjipe ting har selvfølgelig vært der, men de er ikke dominerende i mine minner om småbarnstiden. Jeg huser de gode tingene best.

 

Anonymous poster hash: 342b3...0f7

 

 

Nååå fikk du meg til å sippe… *Sniff*

[Anonym bruker]

Fordi jeg plutselig ble gravid.

 

Anonymous poster hash: d0427...bb6

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke småbarnsperioden er så fæl. Jeg syntes de tre første månedene var helt fryktelige (samtidig som fantastiske). Etter at ammehelvete var over ( fikk aldri i gang noe særlig produksjon) og jeg viste at vesla fikk nok mat, har det vært kjempefint. Kanskje er dette fordi hun har sovet godt fra starten? Jeg har vært dødssliten og det har ofte sett ut som ett bomba horehus, men har aldri tenkt at det ikke er verdt det. Og jeg gleder meg til å starte på nytt, og synes att alle barn fortjener ett søsken å dele med, krangle med og være glad i.

 

Anonymous poster hash: d89ab...852

[Anonym bruker]

Vi fikk barn nr. 2 fordi barn nr. 1 ikke fikk leve. 

Anonymous poster hash: 9265e...8fb

[Vicky 83]

Jeg visste at jeg ønsket å ha mer enn et barn, og at jeg ønsket å ha de litt tett i alder. Det var mye i perioden 0-2 år jeg ikke så frem til. Gledet meg til den nydelige nærheten ved å ha en liten baby på brystet, men ellers var det mye jeg gruet meg til.

 

Det er nesten tre år mellom første og andre barn. Babytiden var en del bedre med nummer to og ettårsalderen er mye bedre!

 

Jeg har en god ektemann og pappa til barna, han er med på både gleder og utfordringer med barna.

[Elsker livet]

Fordi vi hadde lyst på mange barn, nr. 2 var en av de. Men jeg er enig i at babyperioden kan være slitsom og ikke særlig glamourøs, men det tåler forholdet vårt. Det er ikke nødvendigvis babytiden som lokker, men en liten flokk med kjekke skolebarn, ungdommer, voksne barn osv. Bare det å se samholdet i en søskenflokk er spennende. Man er som oftest foreldre til man dør, og de slitsomme fasene tror jeg er verdt det for de aller fleste. 

[Englenemine]

Elsker å være mamma og ønsket flere vidunderlige barn.

[Superdolly]

De færreste av oss har så mange dårlige erfaringer fra barseltiden som deg, HI. For min del ar det mest koselig. Litt kjedelig å være hjemme, men jeg ble på ingen måte overlatt til meg selv med babyen.

 

De fleste av oss har menn som stiller opp og gjør så godt de kan. Tar sin del av våkenetter og barnestell og husarbeid. Som satser på kone og barn, heller enn tilfeldig sex med hvem som helst.

[shari_z]

Fikk nr 2 fordi nr 1 var dødfødt og jeg ville ha et levende barn. Da nr 2 kom, var det kolikk i 6 måneder med skriking og gråt 17 timer i døgnet. Dermed ble planene om å ha 3 barn lagt på isen. Fikk nr 3 (som er levende barn nummer to) sju år senere, uplanlagt, og det var bare kos! Fordi vi da var modne foreldre, bestemte vi at nå var det nok. Men så ville nr 4 absolutt være med på laget, og hun ligger her ved siden av meg og sover, to måneder gammel, og storesøstrene på 13 og 6 år også sover. Slitsomt å begynne på nytt når man ikke har tenkt å gjøre det, men samtidig koselig og jeg ville ikke vært uten disse to siste som var uplanlagte. Selv med mye aldersforskjell mellom barna, og vi som er så modne foreldre at det er bitte lite gran flaut. Lykke til, uansett hva du velger!

[MayPandora]

Fordi vi ønsket en søster til lillejenta vår, men det blir en liten bror da, men det er også kjempe fint! Hun gleder seg og det gjør vi også. Har alltid tenkt at det er greit at de er to, tilfelle det skjer noe med oss så slipper det ene barnet å være alene. Selvom de også har besteforeldre, tanter osv da Også er pappan verdens beste pappa/kjærste og hjelper til mye og syntes babytiden var enkel. Men småbarnstiden er vanskelig, men man holde ut fordi man elsker hverandre.

Men hadde aldri villet hatt noen flere barn tror jeg om jeg hadde opplevd det du har gjort. Det hørtes helt grusomt ut, jeg vet ikke hvordan det er. Han var helt forferdelig far og kjæreste Så trist! Håper du og barnet ditt vil oppleve masse lykke uansett hva du velger. Håper også eksen din aldri får mere barn! Også håper jeg du ikke blir lei deg av det jeg skriver.  Ble mye "håper"