Han mener jeg jobber for mye.

[Anonym bruker]

Hei! For øyeblikket er jeg i et forhold og har vært i dette forholdet de siste 4 årene. Generelt sett har vi det bra, men i de siste mnd har hans økonomiske situasjon og holdninger gjort at jeg begynner å stille spørsmål med dette forholdet. Han jobber ikke, og går på NAV. Problemet er at han droppet ut av videregående og har derfor ingen utdannelse. Jeg prøver å oppmuntre han til det, men han sier at det er uaktuelt. For det første er han usikker på hva han vil bli, og for det andre så tar det så lang tid. Vi er kun 23 og 24 år. Dagen hans går stort sett til å spille tv spill og data. Jeg derimot holder på med en god utdanning, og siden jeg er ambisiøs og drømmende, jobber jeg hardt ved siden av studiene for å nå drømmen om å kjøpe en bolig når jeg er ferdig med studiene. Jeg er den eneste som sparer, fordi jeg er den eneste som har jobb. Jeg har gjort det klart for han at jeg tar opp lånet, men at han har mulighet til å kjøpe seg inn underveis. Jeg jobber omtrent 80% ved siden av studiene, på en bensinstasjon. Da helst kveldstid, siden jeg ofte har studier på dagen. Samboeren min klager og mener jeg jobber for mye, og at han aldri ser meg. Det blir ofte dager der jeg først er på skolen, kommer hjem å spiser middag, og så går på jobb. Jeg er hjemme 00.30 og står opp 07.00 om morgenen. Jeg føler at jeg må jobbe "dobbelt" fordi samboeren min ikke jobber, og boligen var vår felles drøm. Det er ofte jeg ikke har skole (og kun jobb) og i helgene jobber jeg jo kun, uten skole. Han mener at selv om jeg går på skole, og jobber og han ikke gjør noen av delene så skal vi likevel dele 50\50 på husarbeidet. Jeg må lage middag hver eneste dag, uansett om jeg først er på skolen 7 timer for deretter å komme hjem en time, før eg må på jobb i nye 7 timer. Spurte samboeren min en dag jeg var skikkelig irritert om han ikke følte et snev av dårlig samvittighet for at jeg måtte lage middag da jeg hadde kun en time fri den dagen. "Nei" fikk jeg til svar mens hans spilte tv spill videre. I går da jeg kun hadde jobb, og ikke skole, var jeg sliten etter å gjøre husarbeid så jeg slang meg ned på sofaen, mens han skulle til butikken. Han skulle ha cola. Ettersom det var min uke til å kjøpe inn mat og middager fikk jeg streng beskjed om å komme meg på butikken og kjøpe enn mat til han. Spurte om han ikke bare kunne ta kortet mitt og kjøpe hva han ville selv siden han uansett skulle på butikken, men da fikk jeg til svar at det var nå tross alt mitt ansvar å sørge for at det var nok mat i hus, så han ville ikke handle inn middag til seg selv med litt kort, jeg måtte komme meg opp av sofaen å gjøre det selv. Ble helt paff! Hva tenker dere om dette? Er det normal tankegang og forventninger til en mann? For 2 dager siden kom jeg hjem 00.30 fra jobb og der lå det lapp til meg at jeg måtte gå tur med bikkja før jeg la meg for det hadde ikke han gjort. Og han hadde gått å lagt seg. Han har hatt hele dagen på seg, og hunden vår fikk seg altså ikke en tur før halv 1 på kvelden. Tilbake til jobbingen så er jeg veldig lite hjemme når jeg både jobber og har skole, noe som er 3 dager i uken minst. Jeg får ingen forståelse for at jeg har eksamen og samboeren mener at husarbeid kommer før eksamenslesing, og at alt skal gjøres 50/50! Matlagingen tar jeg som sagt hver eneste dag. Økonomisk har vi hver vår økonomi. Så det jeg tjener er tross alt mine penger. Jeg har lovet han at jeg skal jobbe mindre når han får seg jobb, slik at jeg kan trå til mer hjemme, men han får seg aldri en jobb. Foreldrene mine er drittlei av at jeg bor sammen med en tiltakaløs slask som går på NAV og ikke tar seg en utdannelse, så de oppfordrer meg til å ignorere han og jobbe så mye som jeg vil. Samtidig håper de på at jeg vil avslutte forholdet. Bortsett fra hans sære meninger om ting, økonomisk ryggrad/holdninger, arbeidsledighet og ikke utdannet så har vi et fantastisk forhold. Men hvor fantastisk kan det egentlig være dersom jeg føler vi mangler disse tingene? Hva tenker dere om saken og hva bør jeg si/gjøre?

 

Anonymous poster hash: 09515...ce3

[Anonym bruker]

Hadde ikke orket å bo med en slik gutt. Hadde gitt beskjed at siden han allikevel går hjemme faller husarbeid/matlaging på han. 

Anonymous poster hash: 1dfef...055

[Anonym bruker]

Han der hadde jeg faktisk ikke kastet bort et eneste minutt til på. Men så er jeg 31 år, har to barn og er avhengig av at man samarbeider, viser hensyn og skjønn i et forhold.

 

Anonymous poster hash: 9d9f2...84e

[klishe89]

Det der hadde jeg ikke orket.

[Berta_78]

Skrev ikke du her for en stund siden også? Alle, inkludert meg, rådet deg til å gå fra ham. Et forhold med så ulike verdier er dømt til å mislykkes. Det viktige er at du kommer deg ut kjapt så du får startet det ordentlige livet ditt (og at dere ikke har fått barn!). Det som ikke fremkom i det forrige innlegget, var at han er ordentlig slem, kravstor og fæl i tillegg til lat. Enda bedre grunn til å stikke. Virkelig. Ikke sitt her og skriv, kom deg hjem for å slå opp.

[Anonym bruker]

Jeg er jo så utrolig glad i han, og tanken på å skulle gå fra han er hjerteskjærende. Jeg vet ikke om jeg faktisk hadde klart å gjennomføre et brudd med han. Høres jo ut som to forskjellige mannfolk jeg beskriver, men når han ikke har de sære meningene sine så er han faktisk en helt utrolig snill og kjærlig mann. Men jeg kommer fra en ressurssterk familie i motsetning til han, og jeg må jo si at tanken på at vi en gang skal gifte oss og starte en familie, ser jeg ikke for meg nå. Som gift har man jo forsørgerplikt og om jeg noen gang får barn med denne mannen så må jeg ha kontakt med han stort sett livet ut.

Jeg føler meg fanget, men samtidig hadde jeg gått i kjelleren om jeg hadde gjort det slutt. Hadde ikke klart å fungert/jobbet eller noe.

TS


 

Anonymous poster hash: 09515...ce3

[Anonym bruker]

Jo, jeg skrev et innlegg tidligere, men det var en del ting som jeg unnlot å ta med. Jeg følte kanskje ikke det var like relevant ettersom jeg nå føler meg slem selv som jobber mye, og "aldri bidrar" hjemme. Burde jeg jobbe mindre? Bidra 50/50 hjemme? Prøve å ta vare på forholdet og gjøre han fornøyd? Kanskje det kan funke?
 

TS

 

Anonymous poster hash: 09515...ce3

[Anonym bruker]

Seriøst?? Send han hjem til mamma'n sin igjen du... Han trenger litt oppdragelse gitt.

 

Finn deg en som verdsetter deg og det du gjør.

Huset er tydeligvis ikke hans drøm siden han ikke gjør noe for å nå den drømmen...

 

Anonymous poster hash: 6d06a...abb

[Anonym bruker]

Gå fra han!!! Har du ikke lyst på barn en gang i fremtiden? Skal han liksom klare det? Du kommer fra en ressurssterk familie, da må du ta tak i deg selv asap! Hvis ikke blir det å gå deg ille, jeg mener det!

 

Anonymous poster hash: 2bda4...282

[Anonym bruker]

Jo, jeg skrev et innlegg tidligere, men det var en del ting som jeg unnlot å ta med. Jeg følte kanskje ikke det var like relevant ettersom jeg nå føler meg slem selv som jobber mye, og "aldri bidrar" hjemme. Burde jeg jobbe mindre? Bidra 50/50 hjemme? Prøve å ta vare på forholdet og gjøre han fornøyd? Kanskje det kan funke? TS  Anonymous poster hash: 09515...ce3

Nei! Jobb som du gjør idag, stå på krava, si han må ta seg sammen og gjøre husarbeid, handling og matlaging. Det skulle faktisk bare mangle. Du er et pliktoppfyllende arbeidsjern mens han rett og slett er en slask med dårlige verdier og bør prise seg lykkelig for at ei som deg i det hele tatt ser hans vei.

 

Og du, det forholdet deres kommer aldri til å holde. Det er fælt å skrive noe sånt, men alle ser jo det der. Til og med oss på et mammaforum. Kom deg vekk så fort du kan, det finnes så mye bedre mannfolk der ute som gjør deg både mo i knærne OG gjør husarbeid og jobber

 

Anonymous poster hash: 9d9f2...84e

[Anonym bruker]

Jeg tror muligens han har rett i at du jobber for mye. Du kan komme til å gå på en skikkelig smell om du presser deg så hardt som fulle studier + 80% stilling over lang tid. Når det er sagt synes jeg du skal være veldig nøye med prevansjonen. Ikke få barn med den mannen før han har fått seg en jobb og vist at han både kan holde på den og gjøre den skikkelig, samtidig som han tar sin del av husarbeidet, i minst 2 år før du vurderer å la ham blii far til dine barn. (Alle kan ta seg sammen og "bevise" at de klarer det i et par mnd, men det er lett å falle tilbake til gamle synder etter en stund om vanen ikke er skikkelig innarbeidet.)

Anonymous poster hash: f7588...010

[Anonym bruker]

Uansett hva du gjør, lov meg at du ikke får barn med denne gutten.

 

Anonymous poster hash: 67f19...9a9

[Anonym bruker]

Hater du deg selv? Fortjener ikke du å ha det bra??

Selvfølgelig vil han ha deg i livet sitt, du fikser alt, betaler alt og stiller ingen krav! Du er drømmedama og supernaiv!!! Dump han, vær singel og lær deg å stole på og elske deg selv før du prøver deg på et nytt likeverdig forhold og ikke som dørmatte!!

 

Anonymous poster hash: 0e222...c7e

[Anonym bruker]

Herregud.... for guds skyld kom deg ut av dette. ELLER - sett krav!

Det er forventa at han gjør husarbeidet når han ikke har jobb. Ikke har dere barn engang, så det er jo ikke snakk om så mye husarbeide heller? Forhandle iallefall. Han har middag klar hver hverdag, du vasker klær. I helgen gjør dere alt sammen.

Nå er du faktisk ei dørmatte, selv om du er den ressurssterke..

Anonymous poster hash: ee68a...482

[scarecrow2011]

Flytt! Om du ikke gjør det så krev at han gjør/ betaler 50%. Minst. Du blir skikkelig utnyttet her.

[PRobert]

Hadde du vært min datter hadde jeg også håpet på at du dumpet ham. Men dere er unge, og du har enda god tid til å innse at han der ikke er noe å samle på.

 

Ikke få barn med ham! Når han ikke en gang kan ta ansvar for bikkja, hvordan skal det da gå med barn?

[Berta_78]

 

Jo, jeg skrev et innlegg tidligere, men det var en del ting som jeg unnlot å ta med. Jeg følte kanskje ikke det var like relevant ettersom jeg nå føler meg slem selv som jobber mye, og "aldri bidrar" hjemme. Burde jeg jobbe mindre? Bidra 50/50 hjemme? Prøve å ta vare på forholdet og gjøre han fornøyd? Kanskje det kan funke?

 

TS

 

 

 

Anonymous poster hash: 09515...ce3

At han får det til å føle deg slem gjør det enda verre. Jeg skal ikke si noe stygt om kjæresten din. Han er sikkert en kjempefin fyr - for en annen enn deg. Dere høres ut som en fantastisk dårlig match. "Alle" har vært der at man en gang i midten av 20-årene gjør opp status med kjæresten. Heldigvis er det mange brudd i denne fasen - man ser at man ikke trekker i samme retning inn i voksenlivet. Det gjør vondt å gå fra hverandre fordi man selvfølgelig er glade i hverandre og det ikke oppleves som tvingende nødvendig å gå akkurat nå, men tro meg, de som trakk med seg feil partner videre får svi. Når signalene er så overtydelige som i din situasjon, er det bare å rive av plasteret. Sorry!

[Anonym bruker]

Hvorfor er du glad i ham?  Er du glad i den han ER eller den du håper at han skal kunne bli?  

Du jobber kanskje for mye, og en god begynnelse for å kunne slappe av mer er å hive ut mannen, han er en belastning ikke en berikelse for deg.  

Anonymous poster hash: 5c4a2...c07

[scarecrow2011]

Og hva er bra? Sex? Høres ikke ut som om det kan være så veldig mye mer... Han høres lat, egoistisk og fryktelig umoden ut. 23-24 og ikke ønske om annet enn NAV høres for meg fryktelig umotiverende ut

[sug lut]

Du vil opp og fram og står på for å få det til, han vil oppvartes og nave. Du gidder virkelig ikke dra på ham gjennom hele tjueåra.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg men han oppfører seg som en komplett tosk. Hvis du ikke vil gå fra han nå, ta ihvertfall å slutt å varte opp for han. Ta kun din del av husarbeidet. Vask kun dine klær, rydd kun opp etter deg, kjøp inn og lag mat kun til deg. Han får jammen greie å ta av seg selv. Du jobber og går på skole og gjør det du kan for at du/dere skal få en bra framtid. Han gjør ingenting. Sitter å spiller mens han forventer at du skal være superwoman. Og så er han i tillegg så frekk at han vil legge føring på hvor mye du skal jobbe. Så klart syns han du er mye borte og han blir sikkert lei av å være så mye hjemme alene. Men da får han legge større innsats i å få seg en jobb. Da kommer han seg ut av huset, og får litt bedre økonomi, slik at du kanskje kan jobbe mindre og ha mer tid til han. Vinn-vinn.

 

Anonymous poster hash: 8f506...80a

[Anonym bruker]

Kom deg vekk før du blir gravid med denne guttevalpen. Du sier du er ambisiøs - bevis det for deg selv med å finne deg en skikkelig MANN og ikke en guttevalp.

 

Anonymous poster hash: a5b09...355

[Mumua]

Du høres veldig fornuftig ut på mange måter så du kommer selv til å innse at dette forholdet ikke kommer til å funke for dere begge fremover. Det kommer bare til å bli mer gnisninger og mer mas fra hans side, og jeg føler meg temmelig overbevist om at det vil toppe seg om dere får barn. Om han er 23-24 år og bruker dagene sine på å sitte inne å spille så ville jeg ha gått min vei. For min del hadde jeg vært mer opptatt av min egen fremtid enn vår felles om jeg var sammen med en sånn mann. Han kan sikkert være super på mange områder, men faktum er at arbeidsmoral og økonomi kommer bare til å bety mer og mer for dere ettersom dere blir eldre og da kommer disse ulikhetene til å vises enda mer. For min del ville jeg også tenkt på om jeg ville risikere å få barn som kan arve denne arbeidsmoralen hans, da hadde jeg som mamma blitt temmelig forbannet iallefall. Alle bør dra sin del av lasset og han som går hjemme hele dagen mens du jobber mot en felles fremtid burde få ræva i gir å yte sitt på hjemmefronten.

 

Kjærlighetssorg suger, men det går over. Og det er fantastisk herlig å være alene innimellom og kun være ansvarlig for sin egen fremtid når man er så oppegående som det du er. Når du så evt møter en mann med samme syn på livet som deg så vil du nok merke at på mange områder så gjelder like barn leker best - prinsippet. Om du om 5-10 år jobber hardt og ønsker deg ting her i livet, men må hale med deg en fotlenke av en mann som ikke orker\vil jobbe for det samme så kommer du til å skjønne hvorfor alle her ber deg om å gå

[Anonym bruker]

Han utnytter deg - LØP! OG svelg eventuell stolthet du måtte ha for dine foreldre. De har helt rett, her må du tenke på deg selv om dine fremtidige barn.

 

Se for deg to løp og hvor du selv er om 5-10 år: 

1. Du fortsetter å være sammen med denne karen, dere får et par unger som vokser opp i et hjem hvor mor jobber rævva av seg og far sitter fortsatt i sofaen, bidrar null. 

2. Du bryter opp, fullfører utdannelse, kjøper egen bolig og møter en som har samme fremtidsdrømmer som deg og som fortjener deg. 

Anonymous poster hash: 43777...566

[Plutselig_gravid]

Du håper nok at han vil forandre seg. Vel, mulig jeg snakker av personlig erfaring og ikke er objektiv her, men sannsynligheten for at du dumper han om noen år likevel, tror jeg er større. Vips - du er i tredveårene, sannsynligvis med en eller to unger og bidragsforskudd fra NAV. 

Målet om å skaffe seg drømmeboligen? Vel, den kan bli vanskelig, om ikke umulig, å oppnå på en inntekt.

 

Eller han forandrer seg.

Tør du og vente til 30-40 årene med å finne det ut?

 

Jeg vet veldig godt hvordan det er å bryte med en man elsker høyere enn alt, fordi den ene feilen vedkommende har er så grunnleggende viktig for å få et forhold til å vare på sikt. Det gjør fryktelig vondt. Det er vanskelig og krever en viljestyrke så sterk som bare det. Jeg hadde ikke viljestyrken til det og valgte å flytte noen timer unna. Da klarte jeg det, selv om det tok noen år før jeg var klar til å innlede noe med en annen. Jeg gikk som deg i flere år og håpte på forandringer. Jeg er glad jeg gjorde som jeg gjorde. Han er i dag på akkurat samme sted i livet som da vi var samboere. 

Endret 8. desember 2014 av Plutselig_gravid