Hva er ditt/dine største nederlag?

[Anonym bruker]

 

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt Anonymous poster hash: 47b32...1f4

Min mann har gitt beskjed til helsesøster og legen. De har ikke lov å sette vaksine så lenge de vet at en av foreldrene motsetter seg. Så det går nok ikke. + han logger seg rett som det er inn på "mine vaksiner" så han ville funnet det fort ut. Om jeg hadde fått det til ville jeg nok mistet min mann, det er noe han aldri hadde tilgitt.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700

 

Ehh... Hva slags issues er det han sliter med egentlig, siden han føler han rett som det er må sjekke 'mine vaksiner'. Han høres ikke helt normal ut må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 28cb2...9be

[Anonym bruker]

 

 

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt Anonymous poster hash: 47b32...1f4

Min mann har gitt beskjed til helsesøster og legen. De har ikke lov å sette vaksine så lenge de vet at en av foreldrene motsetter seg. Så det går nok ikke. + han logger seg rett som det er inn på "mine vaksiner" så han ville funnet det fort ut. Om jeg hadde fått det til ville jeg nok mistet min mann, det er noe han aldri hadde tilgitt.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700

 

Ehh... Hva slags issues er det han sliter med egentlig, siden han føler han rett som det er må sjekke 'mine vaksiner'. Han høres ikke helt normal ut må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 28cb2...9be

 

Hans "issue" er at han har lest her inne om folk som vaksinerer barna bak ryggen på sin partner. Jeg kommer ikke til å gjøre noe sånt, men jeg ser jo her at mange faktisk synes det er greit med et slik tillitsbrudd, så jeg forstår han. Jeg forstår også hvorfor han er skeptisk, men jeg er bare ikke enig i beslutningen. Da vi forklarte helsesøster situasjonen så fikk vi beskjed om at så lenge en av oss foreldre motsatte seg, så var det forbudt med lov at helsesøster kunne satte vaksine. Så om vi skulle vaksinere måtte vi finne ut av det. Det tror jeg ikke kommer til å skje, i hvert fall ikke før barna er noe større. For han er litt på gli med å godta vaksine når barna er så store at "imunforsvaret er bedre utviklet". Uansett, selv om det er sårt, så har jeg lært å leve med det.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700

[Sint naken biltyv]

At eg ikke får tatt jordmorutdanningen.

Dette er det jeg tenker aller mest på, og gremmes over.

 

Jeg kommer inn på første opptak om jeg søker.... Jeg har snakket med skolen i Bergen såååå maaaange gaaaanger, så dette vet jeg.

Men det nytter ikke når vi ikke er flyttbare.

 

Vi bor i Stavanger, og det går visst ikke an å pendle på dette studiet.

 

Det er min største sorg.

 

Virker kanskje banalt, men...

Det har vært drømmen min i alle år.

 

 

Så nært, men dog så fjernt.....

Hvorfor er dere ikke flyttbare? Det er jo heller ikke langt fra Bergen til Stavanger så er du sikker på det ikke går? Ei venninne av meg bor ved Ålesund og hun pendlet til jordmorutdanningen i Bergen med små barn. Nå jobber hun på Ahus.

[Sint naken biltyv]

Jeg har ingen store nederlag. Føler livet bare går bedre og bedre😊 Har mange store seire i livet mitt da😊

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt Anonymous poster hash: 47b32...1f4

Min mann har gitt beskjed til helsesøster og legen. De har ikke lov å sette vaksine så lenge de vet at en av foreldrene motsetter seg. Så det går nok ikke. + han logger seg rett som det er inn på "mine vaksiner" så han ville funnet det fort ut. Om jeg hadde fått det til ville jeg nok mistet min mann, det er noe han aldri hadde tilgitt.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700

Ehh... Hva slags issues er det han sliter med egentlig, siden han føler han rett som det er må sjekke 'mine vaksiner'. Han høres ikke helt normal ut må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 28cb2...9be

Hans "issue" er at han har lest her inne om folk som vaksinerer barna bak ryggen på sin partner. Jeg kommer ikke til å gjøre noe sånt, men jeg ser jo her at mange faktisk synes det er greit med et slik tillitsbrudd, så jeg forstår han. Jeg forstår også hvorfor han er skeptisk, men jeg er bare ikke enig i beslutningen. Da vi forklarte helsesøster situasjonen så fikk vi beskjed om at så lenge en av oss foreldre motsatte seg, så var det forbudt med lov at helsesøster kunne satte vaksine. Så om vi skulle vaksinere måtte vi finne ut av det. Det tror jeg ikke kommer til å skje, i hvert fall ikke før barna er noe større. For han er litt på gli med å godta vaksine når barna er så store at "imunforsvaret er bedre utviklet". Uansett, selv om det er sårt, så har jeg lært å leve med det.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700

 

Skjønte det da... Mitt poeng var: det er jo helt på jordet at han ikke stoler på deg!

 

Anonymous poster hash: 28cb2...9be

[Leirha]

 

At eg ikke får tatt jordmorutdanningen.

Dette er det jeg tenker aller mest på, og gremmes over.

 

Jeg kommer inn på første opptak om jeg søker.... Jeg har snakket med skolen i Bergen såååå maaaange gaaaanger, så dette vet jeg.

Men det nytter ikke når vi ikke er flyttbare.

 

Vi bor i Stavanger, og det går visst ikke an å pendle på dette studiet.

 

Det er min største sorg.

 

Virker kanskje banalt, men...

Det har vært drømmen min i alle år.

 

 

Så nært, men dog så fjernt.....

Hvorfor er dere ikke flyttbare? Det er jo heller ikke langt fra Bergen til Stavanger så er du sikker på det ikke går? Ei venninne av meg bor ved Ålesund og hun pendlet til jordmorutdanningen i Bergen med små barn. Nå jobber hun på Ahus.

 

Fordi jeg ønsker ikke å gamle med mine barns trivsel.

Selvfølgelig kan det gå helt fint, i de fleste tilfeller går det fint, men det er ikke noe jeg er villig til å satse på.

Jeg har sett det på nærthold gå galt, skikkelig virkelig galt.

 

Brent barn skyr ilden?

Jeg gambler ikke.

 

[Anonym bruker]

Mitt største nederlag var når jeg måtte innse at jeg ikke klarte å jobbe fullt lengre fordi jeg er for syk, har nå søkt 50% ufør og en del av meg håper fortsatt på avslag fordi jeg syntes det hele er så vanskelig.

 

Mitt andre store nederlag var når jeg måtte innrømme at jeg hadde giftet meg og fått barn med feil mann.

Ikke skilsmissen den var grei nok, men det å innrømme at han hadde lurt meg trill rundt i mange år og var en annen en det jeg trodde. Jeg har alltid sett meg selv som god menneskekjenner men tydelig var jeg blindet når det kom til han.

Nå er han dog helt ute av livet mitt og jeg kan jo heller ikke angre for jeg har to nydelige barn jeg ikke ville hatt uten han.

To barn som har en pappa som ikke bryr seg om deres eksistens dessverre.

Anonymous poster hash: 10db6...03b

[Anonym bruker]

Jeg anser meg selv som svært vellykket: snakker 5 språk flytende og holder på med den 6., har høyere utdanning og godt betalt fast jobb i staten. Har også harmoniske og snille barn som er glad i hverandre. Mine største nederlag er imidlertid dette:

* Å ikke ha klart å få noen venner i alder av 35 år

* Å ikke ha klart å finne en mann som er oppriktig glad i meg, ikke er utro eller har vikarierende grunner til å være sammen med meg, som ikke har noe med kjærlighet å gjøre

* At ingen har vært forelsket/ordentlig glad i meg når jeg er 35

 

Lever per dags dato i et dårlig forhold og har ingen venner. Blir mest sannsynlig alene nå igjen, og tør nok ikke å involvere meg i ny mann noen gang.

Anonymous poster hash: 79360...ea0

[Twintipp og himmelblå]

Mitt største nederlag er at jeg ikke oppdaget hvor syk mamma var ( hun fornektet det ), før det var for sent.

For at jeg ikke forstod at vi kunne ha innsamlingsaksjoner og kanskje fått hjelp i utlandet. Hun var så svak at de ikke trodde hun ville overleve en ny cellegiftkur.

Jeg var akkurat blitt mamma selv og ble kastet ut i det, og ble omtrent mor til to over natten.

Mitt nederlag er at jeg ikke torde å kjempe imot da vi så hun var blitt så tynn og blek. Men hun ble sint når vi tok det opp, noe hun omtrent aldri har vært. Så vi lot det ligge og kjøpte historien om at hun bare var sliten.

 

Også tror jeg at hun unngikk å gå til legen fordi jeg hadde et tungt svangerskap og trengte henne hele veien.

 

Vært veldig masse hvisomatter dersomatter tanker de siste årene.

Lurer veldig på om det var noe mer jeg kunne ha gjort som jeg ikke forstod.

[Anonym bruker]

Å ikke kunne gjøre annet enn å maktestløst se på at mannen min ble drept av kreften, og å ikke kunne beskytte barna mine mot den store sorgen det er å miste pappaen sin.

Anonymous poster hash: 3c07d...93a

[Anonym bruker]

Mitt største nederlag er skole og utdanning. Sitter her og har ikke studiekompetanse engang. Har ikke råd til å ta opp igjen skolen, for må betale den privat.

 

Har en dårlig betalt deltidsjobb. Får heller ikke andre jobber en den da jeg ikke har utdanning eller erfaring i andre jobber, har søkt hundrevis av jobber her. Får heller ikke større stilling der jeg er, pga manglende utdanning.

 

Kommer heller ikke inn på høyskole med realkompetanse, for det jeg har teller ikke. Faller utenom alle stolene. Nav er ikke interessert i å hjelpe, for jeg har jobb, og jeg faller utenfor kravene til voksenopplæring her i byen.

Anonymous poster hash: 45072...98b

[Anonym bruker]

 

At jeg ikke fikk meg en utdanning da jeg var ung og fri. Droppa ut av lærlingtiden og begynte i dagligvare, jobba der 8 år. Nå når jeg måtte bytte arbeidsplass fikk jeg problemer med å få jobb, og har kun fått 40% stilling i dagligvare. Jeg hadde absolutt hatt hjerne til høyere utdanning hvis jeg hadde brukt hode riktig. Nå er det for sent, jeg er 31 år med mann, barn og hus, vi har ikke råd til å sette meg på skolebenken, i stedenfor tyggler jeg nesten sjefen om ekstravakter for å klare oss økonomisk

 

At jeg ikke kan gi barnet mitt ett søsken pga økonomien ikke strekker til å ha ett barn til. Min store sorg her i livet

 

At jeg lever i ett sex løst forhold fordi mannen har ikke hatt sex lyst på over 4 år

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f878...eb9

Hvorfor tenker du at det er for sent med utdanning?

Jeg er 36 år og begynte på utdanning i fjor. Tar det på deltid så jeg kunne beholde jobben. Er MANGE som studerer deltid i voksen alder, enten de studerer for første gang eller tar etterutdanning / ny utdanning.

 

 

Anonymous poster hash: d2221...24a

[Anonym bruker]

At jeg ikke har høyere utdannelse (enda).

 

Jeg mistrives i forholdet mitt.

 

Anonymous poster hash: 87040...d64

[Anonym bruker]

Mitt største nederlag er at jeg ble syk og ikke klarte å fullføre utdannelsen min på grunn av sykdommen, og jeg har vært syk siden jeg var student. Jeg har aldri hatt noen ordentlig jobb annet enn sommerjobber og tilleggsjobber ved siden av studiene, og det er et utrolig stort nederlag. Det er vanskelig å tenke på at jeg aldri vil klare å fullføre utdannelsen, aldri vil få en jobb, aldri vil få det livet jeg hadde sett for meg, så mange barn jeg hadde sett for meg eller at jeg aldri vil få mulighet til å trene, være sosial og reise på ferier og turer i den grad som jeg ønsker, fordi sykdommen min hindrer meg i det. Sykdommen er mitt største nederlag og har forårsaket alle mine andre nederlag.

Anonymous poster hash: 046ed...8f9

[Anonym bruker]

Å ikke kunne gjøre noe for å redde babyen min.

 

Anonymous poster hash: 47b32...1f4

Signerer

 

Anonymous poster hash: 56621...8c0

[Anonym bruker]

 

At jeg ikke fikk meg en utdanning da jeg var ung og fri. Droppa ut av lærlingtiden og begynte i dagligvare, jobba der 8 år. Nå når jeg måtte bytte arbeidsplass fikk jeg problemer med å få jobb, og har kun fått 40% stilling i dagligvare. Jeg hadde absolutt hatt hjerne til høyere utdanning hvis jeg hadde brukt hode riktig. Nå er det for sent, jeg er 31 år med mann, barn og hus, vi har ikke råd til å sette meg på skolebenken, i stedenfor tyggler jeg nesten sjefen om ekstravakter for å klare oss økonomisk

 

At jeg ikke kan gi barnet mitt ett søsken pga økonomien ikke strekker til å ha ett barn til. Min store sorg her i livet

 

At jeg lever i ett sex løst forhold fordi mannen har ikke hatt sex lyst på over 4 år

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f878...eb9

Hvorfor tenker du at det er for sent med utdanning?

Jeg er 36 år og begynte på utdanning i fjor. Tar det på deltid så jeg kunne beholde jobben. Er MANGE som studerer deltid i voksen alder, enten de studerer for første gang eller tar etterutdanning / ny utdanning.

 

 

Anonymous poster hash: d2221...24a

 

Jeg gikk i klasse med en på 40 år som gikk første året på videregående å hun fullførte

Selv er jeg 27 år å begynte på utdannelsen i august.

Er ikke for sent for deg heller!

 

Anonymous poster hash: fc79e...0a9

[Anonym bruker]

 

 

At jeg ikke fikk meg en utdanning da jeg var ung og fri. Droppa ut av lærlingtiden og begynte i dagligvare, jobba der 8 år. Nå når jeg måtte bytte arbeidsplass fikk jeg problemer med å få jobb, og har kun fått 40% stilling i dagligvare. Jeg hadde absolutt hatt hjerne til høyere utdanning hvis jeg hadde brukt hode riktig. Nå er det for sent, jeg er 31 år med mann, barn og hus, vi har ikke råd til å sette meg på skolebenken, i stedenfor tyggler jeg nesten sjefen om ekstravakter for å klare oss økonomisk

 

At jeg ikke kan gi barnet mitt ett søsken pga økonomien ikke strekker til å ha ett barn til. Min store sorg her i livet

 

At jeg lever i ett sex løst forhold fordi mannen har ikke hatt sex lyst på over 4 år

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f878...eb9

Hvorfor tenker du at det er for sent med utdanning?

Jeg er 36 år og begynte på utdanning i fjor. Tar det på deltid så jeg kunne beholde jobben. Er MANGE som studerer deltid i voksen alder, enten de studerer for første gang eller tar etterutdanning / ny utdanning.

 

 

Anonymous poster hash: d2221...24a

 

Jeg gikk i klasse med en på 40 år som gikk første året på videregående å hun fullførte

Selv er jeg 27 år å begynte på utdannelsen i august.

Er ikke for sent for deg heller!

 

Anonymous poster hash: fc79e...0a9

 

Det gjorde jeg og, men hun var over 50 og skulle bli hjelpepleier...og ble det

 

Anonymous poster hash: 237c5...b6c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

At jeg ikke fikk meg en utdanning da jeg var ung og fri. Droppa ut av lærlingtiden og begynte i dagligvare, jobba der 8 år. Nå når jeg måtte bytte arbeidsplass fikk jeg problemer med å få jobb, og har kun fått 40% stilling i dagligvare. Jeg hadde absolutt hatt hjerne til høyere utdanning hvis jeg hadde brukt hode riktig. Nå er det for sent, jeg er 31 år med mann, barn og hus, vi har ikke råd til å sette meg på skolebenken, i stedenfor tyggler jeg nesten sjefen om ekstravakter for å klare oss økonomisk

 

At jeg ikke kan gi barnet mitt ett søsken pga økonomien ikke strekker til å ha ett barn til. Min store sorg her i livet

 

At jeg lever i ett sex løst forhold fordi mannen har ikke hatt sex lyst på over 4 år

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f878...eb9

Hvorfor tenker du at det er for sent med utdanning?

Jeg er 36 år og begynte på utdanning i fjor. Tar det på deltid så jeg kunne beholde jobben. Er MANGE som studerer deltid i voksen alder, enten de studerer for første gang eller tar etterutdanning / ny utdanning.

 

 

Anonymous poster hash: d2221...24a

Jeg gikk i klasse med en på 40 år som gikk første året på videregående å hun fullførte

Selv er jeg 27 år å begynte på utdannelsen i august.

Er ikke for sent for deg heller!

 

Anonymous poster hash: fc79e...0a9

Det gjorde jeg og, men hun var over 50 og skulle bli hjelpepleier...og ble det

 

Anonymous poster hash: 237c5...b6c

I klassen min er det en på 55 år nå,og hun er snart ferdig sykepleier

 

Anonymous poster hash: 697f3...a70

[Anonym bruker]

At jeg aldri kan gi barnet mitt kjernefamilien. Hun har en fraværende far jeg ikke kan "fikse". Jeg kan ikke gi henne søsken her hjemme som hun ønsker seg da min samboer ikke er klar for det selv etter 7 år.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d6b8a...15d