Hva er ditt/dine største nederlag?

[Anonym bruker]

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt

 

Anonymous poster hash: 47b32...1f4

[Anonym bruker]

At jeg ble mor litt for tidlig. Før utdannelse vi på plass.

Men aller mest at jeg har flyttet rundt med mannen og satt mitt studie og mine ønsker til side for at han skal få sin utdannelse og oppnå sine drømmer, for at barna skal slippe at pappa bor 150 mil unna.

På 5. Året nå, og jeg har blitt deprimert og har angst

Skjønner ikke hvordan jeg kunne Være såå korttenkt når jeg var så selvstendig og skoleflink gjennom vgs.

Men, det kunne jo vært verre. Jeg har iallefall friske barn og snill mann.

 

Anonymous poster hash: a0fe5...b4b

[Gjest lillehi]

At jeg ble uføretrygdet. At livet ikke ble slik jeg ønsket og håpet på da jeg var yngre😔 men, man må jo bare gjøre det beste ut av det😃

[klishe89]

Det må være at jeg hele livet har drømt og gledet meg til den dagen jeg kunne begynne mitt liv som mor og få mange barn, og såviste det seg at vi trengte tre år og tre forsøk bare på å lage et barn så det vil mest sannsynlig aldri skje at vi får mange barn. Jeg tok det som en selvfølge da jeg var yngre at jeg ville få mange barn. Jeg håper litt fortsatt, men tviler på at det blir slik.

[Anonym bruker]

At jeg ofte gjør teite ting når jeg drikker...ikke ofte jeg drikker, men når det skjer har jeg vanskelig for å stoppe...

 

Anonymous poster hash: bddd6...164

[Anonym bruker]

Nederlag og nederlag. Det er jo ikke noe jeg kan for, eller noe jeg kunne gjort annerledes, men det som er tyngst å takle i hverdagen, er at jeg ennå ikke har nådd mitt mål om å bli mor.

Jeg er nå 31, å har alltid drømt å bli ung mor.

 

Anonymous poster hash: db14f...725

[Anonym bruker]

Jeg er sjenert og usikker i nye jobber,å når jeg kun jobber 1 dag i uken så blir jeg aldri skikkelig trygg.

Jeg jobbet i barnehage noe jeg selv hadde veldig lyst til.

Men ettersom jeg kun var der 1 dag uken så ble ikke barna skikkelig trygg på meg heller,så ble alltid mye styr når jeg skulle kle på de osv.

Skriking fordi feil person hjalp de,å da jeg ble jeg enda mer usikker på meg selv å hvordan jeg skulle takle det.

 

Jeg jobbet bare en dag i uken fordi det ut i praksis fra skolen jeg går på.

Så etter å ha jobbet der 6 mder så skulle barnehagen gi tilbakemelding på hvordan de oppfattet meg.

Å da hadde de sagt tilbakeholden og uengasjert!

Det var absolutt ikke sannheten!

Saken var som sagt at jeg aldri ble helt trygg fordi jeg var der så sjeldent.

hadde jeg vært der hver dag i 2 uker så hadde de sett en helt annen person.

Heldigvis var det en liten gutt som ble veldig knyttet til meg

Skreik han så ble han rolig med en gang jeg tok han på fanget,å når jeg skulle gå så skreik han.

Men de nevnte selvsagt ikke til skolen min at noen barn fikk en god tilknytning til meg.

Anonymous poster hash: fc79e...0a9

[Dama på bygda]

Du som vil søke jordmor. Min beste venninne tok utdanning i Bergen med flere pendlere fra andre steder med små barn hjemme. De var hjemme hver helg, og ordnet sin praksis på hjemstedet dmom de fikk på fødeavdeling det. Om det var så klart. Så andre året er vel bare praksis er det ikke? Da kan du vel ha praksisen i sta Stavanger om de tar inn studenter.

[Anonym bruker]

At jeg er alene og det ser ut til at det ikke blir forandringer der..Så jeg kan nok se langt etter flere barn og mann..

At jeg ikke klarer å komme ovenpå økonomisk.

 

 

Anonymous poster hash: 697f3...a70

[Anonym bruker]

Ett av mine største nederlag var å  ha fødseldepresjon å ikke føle noe for barnet mitt.

Jeg følte meg som ett grusomt menneske som ikke følte noe for mitt eget barn å som gikk rundt med tanker om å gi han fra meg.

Jeg følte at dette ikke var noe som kom til å gå over som alle maset om.

 

Anonymous poster hash: fc79e...0a9

[Anonym bruker]

To ganger søkte jeg på musikkonservatoriet og stilte til opptaksprøvene. Kom ikke gjennom nåløyet.

 

Anonymous poster hash: 1c43f...85b

[Anonym bruker]

At jeg er så utrolig sjenert og innadvendt at jeg nesten ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: f747d...b74

[Elskerhøsten2014]

det må vel være at ekssamboeren min forlot meg og sønnen vår til fordel for en annen

[Anonym bruker]

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt

 

Anonymous poster hash: 47b32...1f4

 

 

Å gjøre noe slikt hadde vært et grovt tillitsbrudd for min del.

 

Anonymous poster hash: 6dc50...746

[Anonym bruker]

At jeg ikke fikk meg en utdanning da jeg var ung og fri. Droppa ut av lærlingtiden og begynte i dagligvare, jobba der 8 år. Nå når jeg måtte bytte arbeidsplass fikk jeg problemer med å få jobb, og har kun fått 40% stilling i dagligvare. Jeg hadde absolutt hatt hjerne til høyere utdanning hvis jeg hadde brukt hode riktig. Nå er det for sent, jeg er 31 år med mann, barn og hus, vi har ikke råd til å sette meg på skolebenken, i stedenfor tyggler jeg nesten sjefen om ekstravakter for å klare oss økonomisk

 

At jeg ikke kan gi barnet mitt ett søsken pga økonomien ikke strekker til å ha ett barn til. Min store sorg her i livet

 

At jeg lever i ett sex løst forhold fordi mannen har ikke hatt sex lyst på over 4 år

 

 

Anonymous poster hash: 0f878...eb9

[Anonym bruker]

Har nok ikke opplevd det aller verste, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde fullført utdannelsen min før jeg fikk barn. Ligger ikke så mange år etter normert tid, men av og til er jeg så sliten og trøtt da det er et krevende studie, jeg sliter med å sove om natta. Ser for meg at det hadde vært lettere om jeg hadde gjort det andre veien. Men jeg satser på at jeg klarer det likevel.

Har et barn som sliter litt med å tilpasse seg sosialt. Og vi bor ganske trangt, det sliter på humøret i et allerede dårlig forhold.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8a786...842

[Anonym bruker]

At jeg ikke har venninner i det daglige. Skulle ønske jeg kjente noen med barn på samme alder som mitt.

 

Anonymous poster hash: 38d9b...918

[Anonym bruker]

At jeg de siste 10 årene har vært 10 kg for tung uten å ha viljestyrke til å gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: 012a7...8a8

[Anonym bruker]

Kanskje ikke nederlag, men tabbe: At jeg ikke gikk til legen med kulen i brystet.. Nå er jeg alvorlig kreftsyk, og barnet mitt må vokse opp som enebarn - og, om noen år, uten en mamma

 

Anonymous poster hash: 3c215...7f3

[Isola&Lille+julegave]

At eg ikke får tatt jordmorutdanningen.

Dette er det jeg tenker aller mest på, og gremmes over.

 

Jeg kommer inn på første opptak om jeg søker.... Jeg har snakket med skolen i Bergen såååå maaaange gaaaanger, så dette vet jeg.

Men det nytter ikke når vi ikke er flyttbare.

 

Vi bor i Stavanger, og det går visst ikke an å pendle på dette studiet.

 

Det er min største sorg.

 

Virker kanskje banalt, men...

Det har vært drømmen min i alle år.

 

 

Så nært, men dog så fjernt.....

Ukependle?

[Anonym bruker]

 

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre altAnonymous poster hash: 47b32...1f4

 Å gjøre noe slikt hadde vært et grovt tillitsbrudd for min del. Anonymous poster hash: 6dc50...746

Tillitsbrudd eller ei, jeg hadde gjort det samme. Aldri i verden om jeg hadde risikert helsen til barna mine for noen. Hadde forsåvidt ikke kunne vært sammen med en mann som nektet å vaksinere barna våre heller. Håper du får vaksinert barna dine:)

 

Anonymous poster hash: 75504...f40

[Leirha]

 

At eg ikke får tatt jordmorutdanningen.

Dette er det jeg tenker aller mest på, og gremmes over.

 

Jeg kommer inn på første opptak om jeg søker.... Jeg har snakket med skolen i Bergen såååå maaaange gaaaanger, så dette vet jeg.

Men det nytter ikke når vi ikke er flyttbare.

 

Vi bor i Stavanger, og det går visst ikke an å pendle på dette studiet.

 

Det er min største sorg.

 

Virker kanskje banalt, men...

Det har vært drømmen min i alle år.

 

 

Så nært, men dog så fjernt.....

Ukependle?

 

Da har vi det økonomiske aspektet som setter en stopper.

For jeg lever i den virkelige verden, ikke en drømme verden, dessverre.

 

Som jeg nevnte, hadde jeg hatt uutømmelig med midler (les:penger), så hadde det vært en god løsning, men det gr ikke for oss.

For hvs jeg skulle studert, så måtte jeg ha jarbedeidet ved siden av, jeg tar en aster nå, og jobber ved siden av, går fint.

Så det er ikke problemet.

 

Men hvis jeg skulle pendlet opp i ukene, og hjem i helgene, så måtte jeg betalt for en plass å bo der oppe, samtidig som jeg må betale her hjemme.

For ikke å snakke om reisen opp og ned, og studiebøker, og tap i inntekt en slik pendling vil medøre....

 

Nei, jeg vet ikke om dere forstår, vi har snudd enhver stein når det gjelder dette.

Mannen forstår heldigvis hvor mye det betyr for meg, jeg har snakket om det siden vi traff hverandre.

Da hadde jeg en annen utdanning.

Så etter vårt første barn, tok jeg sykepleierutdanningen, som første skritt på veien.

Veien blir til mens du går :9

 

Men nå står vi her, og løsningene an virke mange, men de er særdeles få..Om jeg ikke skal gamble på ting jeg ikke er villog til  gamble på, nemlig den stabile, gode hverdagen til barna mine.

SÅ nei, slik jeg ser det, det eg har kommet fram til, og det skolen har fortalt, så er det ingen annen mulighet enn til å flytte seg fysisk til Bergen.

Jeg vil gjerne det for min egen del,

men jeg er ikke alene, jeg har snart fore barn, og en mann, som helst vil bli.

 

Men tusen hjertelig takk for at dere å komme med løsninger

 

Jeg skal komme der en dag, men ikke neste år.

[Anonym bruker]

At jeg brukte så lang tid på å komme meg ut av forholdet med min eks at han rakk å voldta meg og bryte ned min selvtillit så grundig at jeg fremdeles sliter, mange år senere. Jeg kan til dags dato ikke forstå hvordan jeg, som alltid har vært sterk psykisk med en vilje av stål, kunne fortsette å være sammen med og bo sammen med ham i så mange år. 

Anonymous poster hash: 28cb2...9be

[Anonym bruker]

At jeg har fått diagnosen ME, og at det ikke ser ut til å gå over på noen måneder, slik jeg hadde "planlagt". Grusomt å ha små barn og livet på vent...

 

Anonymous poster hash: 7931c...d65

Samme her. Jeg trodde først at jeg bare kunne få noen piller slik at jeg kunne fortsette å jobbe. Det fantes ikke, så da trodde jeg en kort sykemelding ville gjøre susen. Det er over 2 år siden, og jeg er fortsatt syk. Hele livet er satt på pause og mange tror ikke det er en reell sykdom heller.

 

 

Anonymous poster hash: 15e1b...d50

[Anonym bruker]

 

At jeg ikke får vaksinere barna pga. min mann er imot vaksiner. Anonymous poster hash: f62f1...700

Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg hadde vaksinert i hemmelighet. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og for barna mine er jeg villig til å ofre alt Anonymous poster hash: 47b32...1f4

Min mann har gitt beskjed til helsesøster og legen. De har ikke lov å sette vaksine så lenge de vet at en av foreldrene motsetter seg. Så det går nok ikke. + han logger seg rett som det er inn på "mine vaksiner" så han ville funnet det fort ut. Om jeg hadde fått det til ville jeg nok mistet min mann, det er noe han aldri hadde tilgitt.

 

Anonymous poster hash: f62f1...700