Jeg takler ikke mammarollen :(

[Anonym bruker]

Helsestasjonen har ulike tiltak de kan sette i gang, i tillegg til å gi råd og veiledning. Tiltakene kan være f.eks avlastning.

 

Kjære hi:

 

Har noen sjekket om tungebåndet er stramt, eller om hun reagerer på kumelkprotein?

 

 

Anonymous poster hash: b6e8f...599

[Von Hertelhofen]

Kjære deg, hvor bor du? Jeg stiller opp med glede og passer babyen så du kan sove litt. Jeg vet akkurat hvordan du har det, det er helt grusomt mens det pågår

[Anonym bruker]

Om babyen gråter mye, kan det fort hende det føles ut som hele døgnet. Og HI: Kjenner meg igjen. Min jente var plaget med luft til hun var 8-9 uker, gråt mye og måtte bysses og bæres. Jeg var så sliten de første 7 ukene at jeg holdt på å gå under, og det MED BARNEFAR i bildet 17 mai var i år var hun 6 uker gammel. Dro en tur for og feire dagen sammen med eldste dattra min og samboern. Jeg spiste ingenting, og koste meg av en eller annen grunn ikke. Så dro jeg og babyen hjem. Jeg gråt og gråt..aner ikke engang hvorfor. Ting ble som sagt litt bedre jo større hun ble. Nå er hun snart 8 mnd, og jeg er i jobb igjen. Ting er mye bedre nå Snakk med en helsesøster, eller kiropraktor. stor klem!! 

Anonymous poster hash: 6f561...1d6

[Tired mama]

Kjære deg!

 

Jeg forstår deg så godt! Du har bare vært mamma i en uke, og jeg forstår du er frustrert over at hun skriker så mye. Har du sjekket om det er noe som kan plage henne? Magevondt? Stiv? Kanskje det kunne hjulpet å dra til manuellterapeut?

 

Og du er nødt til å spørre om hjelp av de rundt deg! Spesielt siden du ikke har noen avlastning av pappaen!

 

Hadde jeg bodd i nærheten og hatt overskudd, skulle jeg mer enn gjerne hjulpet deg. Men har for tiden nok med egen sykdom og tre barn.

 

Det kommer til å bli bedre etter hvert! Og snakk gjerne med helsestasjonen om hvordan du har det.

 

Sender deg en lykke-til-klem!

[Chl85]

For det første så er du ikke alene om å føle at man ikke strekker til første gang man blir mamma, Ihvertfall hvis baby skriker masse! Det du gjør er å ringe fastlege for å få sjekket baby skikkelig også ville jeg tatt en tur til manuellterapeut.

 

 

Når jeg ble mamma for første gang skrek baby fra dag 1 på sykehuset og fortsatte i 6 mnd før jeg tok grep, til tross for hva helsesøster og barnelege sa på helsestasjonen. Da viste det seg at min lille hadde KISS og mange låsninger i nakke og i ryggen. Hun hadde da skreket for at hun hadde hatt vondt natt og dag. Etter det hørte jeg på min egen magefølelse også... Ikke bare hva alle andre sa.

 

Dersom ungen skriker skriker så mye i døgnet ville jeg klart sjekket det ut, uansett om helsesøster sier at det er normalt... En baby skriker ikke døgnet rundt uten at det er noe. De gjør ikke det for å plage oss, men for å kommunisere med oss.

 

Klart baby kan også være overtrøtt og kanskje du stresser mye med dette her og det kan smitte over på babyen. Men for all del, sjekk at det ikke er noe annet først.

 

Husk at lite søvn og skrikebaby gjør det for mange vanskelig å komme inn i mammarollen og til å få mammafølelsen. I tillegg er det en skikkelig livsendring, som tar tid å venne seg til Følelsene kommer på sikt, når du har fått landet, søvn og vendt deg til det nye livet ditt

 

Du er kjempeflink! Stor klem

[Anonym bruker]

Jeg kan også hjelpe deg om du bor i Rogaland, er i permisjon selv, og har en ganske rolig baby. 

Anonymous poster hash: 5f374...4cb

[Anonym bruker]

Gratulerer med baby!

 

Det er jo ikke rart at du ikke føler du takler mammarollen, du er jo ny på dette, det er baby og! Dere skal lære hverandre å kjenne, og dere skal lære dere en helt ny hverdag. Dette tar tid for begge, og følelser for baby kommer etter hvert. Du viser jo allerede morsfølelser med å skrive her, og du har allerede taklet mammarollen med å spørre hs om hjelp. Det tar tid før man føler at man er halvveis over vannet, og det tar tid før man føler at man har et lite grep om ting. Etter hvert som dagene går, så blir det bedre, kanskje ikke i dag eller i morgen, men hold ut! Jeg tror jeg gikk med bomull i hodet de første månedene. Det viktigste er at du ikke er alene! Du har familie, vær sterk og be om hjelp, om det bare er noen som er der, eller kan ta henne litt sånn at du kan få 5min med luft eller en dusj.

 

 

Når det gjelder skrikingen, så tenk over hva du har spist. Drikker du mye brus, kaffe? Spiser du løk? Dette kan gi magevondt. Kan og være melk, men vet ikke om ejg vlle kuttet melkeprodukter uten å ha snakket med lege. Ville og tatt med baby for å sjekke om hun har låsninger. Det er og helt normalt at de har litt magevondt, tarmene skal jo lære seg å ta imot føde, men 20timer med gråt må sjekkes ut. Ikke gi deg, stol på magefølelsen din.

 

Sender deg en klem.

Anonymous poster hash: 3e247...16b

[Anonym bruker]

Etter en uke er  nok det der ganske normalt! Livet er ikke som på film og i blogger, hvor alt er perfekt fra den lille kommer ut. Jeg hadde hastekeisersnitt, og de første dagene hadde jeg mer enn nok med å komme meg på beina igjen. Var først etter noen dager/uker at jeg skjønte hvor fantastisk den lille skapningen var. Man er sliten, hormonell osv osv. Det går seg til!!

Anonymous poster hash: 903fe...ccd

[BareMas]

Søk hjelp hos helsestasjonen eller fastlege, babyen har åpenbart ubehag.

Er det luft som plager henne så må hun få den ut av seg, da må hun bæres. Er hun trøtt, da må hun bysses. Målet er å få henne til å slutte å gråte, for da får du hvile. Skuff deg et godt bæresjal, da får du avlastet skuldre og armer. Noen babyer bli rolig om du går gyngende, f.eks på tå. Og det første du gjør når hun sover er å legge deg å sove. Gi beng i om kleshaugen konkurrerer med moinn everest. Det viktigste nå er søv og hvile for dere begge. Når min baby er urolig, hjelper det ofte at hun ligger på magen på min mage, klapper henne på rumpa og gynger til hun sovner, så sover vi slik begge to. Og syng, om du bare synger "her går vi og gråter begge to, ute kommer en hund" så kan den beroligende melodien hjelpe.

Prøv ørepropper under de verste gråtetoktene. Og spør folk om hjelp, folk flest elsker babyer.

 

Og husk: du er den beste mammaen hun har, og hun elsker deg.

[Anonym bruker]

 

For en uke siden ble jeg mamma for første gang, og livet som nybakt mamma var absolutt ikke som jeg hadde trodd. Babyen har ikke gjort annet enn å gråte siden vi kom hjem fra sykehuset, og er jeg så utmattet og rådløs at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Har pratet med både jordmor og helsestasjon om dette, men de sier at alt er normalt og at noen babyer er slik. Men virkelig, dem skal da ikke gråte i opp mot 20 timer i døgnet fra første stund???

 

 

Jeg er så fortvilet. Jeg kan jo ingenting om babyer, vil bare gi henne bort. Jeg føler ingen kjærlighet for henne, mere frustrasjon og sinne. Jeg begynner å miste tålmodigheten, vil bare la henne ligge å rømme huset.

 

Faren valgte å gå fra meg da jeg fortalte om graviditeten, og han har ikke ønsket å hjelpe til eller bidra. Har familie som er her, men vil ikke plage dem når de er i full jobb og er travelt opptatt med egne ting.

Alt verker, kroppen er sliten, hodet er fullt og alt gjør bare vondt. Har ammet og gitt MME bare for å forsikre meg om at hun får nok mat, skifter bleier, lar henne rape etter måltidene og avføring har hun som ser helt normal ut.

 

Hva kan være galt med henne, og hva i alle dager er galt med meg?

Jeg klarer virkelig ikke mer nå. Jeg er utmattet! :(

 

Hater å ikke strekke til, men dette var virkelig ikke det jeg hadde trodd Hater meg selv, det er jo barnet mitt. Men jeg liker henne ikke, synes ikke hun er pen, jeg føler hun er i veien!

Årets verste mammapris går til meg, føler meg helt grusom som skriver dette. Men nå er jeg kun fortvilet JEG TRENGER HJELP!

 

Anonymous poster hash: b0113...bd4

 

Sånn hadde jeg det også med min gutt.

Han hadde kollikk å skreik dag og natt!

Itellegg hadde jeg alvorlig fødselsdepresjon å følte ingenting for han,å følte at jeg hadde mer nok med meg selv.

Jeg tenkte ofte helt seriøst på å gi han fra meg..

Heldigvis hadde jeg foreldre som stillte opp,som avlastet meg om natten ettersom de så hvor deprimert jeg var.

Jeg vet det er en fattig trøst å si at det går over men det gjør faktisk det!

Husker jeg følte at jeg aldri kom til å bli glad i barnet mitt,men etter 3 mnder så kom morsfølesen ENDELIG!

Det var som å bli kjent med babyen min på nytt,å plutselig så jeg den herlige babyen som alle andre så

Nå er han tre år å han er virkelig alt for meg! Hadde ikke klart å leve ett liv uten han!

 

Jeg ville kontaktet legen å bli henvist videre til psykolog som kan hjelpe deg hvis du har fødselsdepresjon.

Selv så snakket jeg aldri med noe psykolog men det var fordi det var så mye for meg der og da,så klarte ikke åpne for en fremmed.

Har angret mye i ettertid på at jeg aldri har gått til psykolog for resultatet er blitt at jeg er livredd for å bli gravid igjen selv om jeg har ett dypt ønske om ett barn til.

Frykten er ikke selve fødsel,ikke kolikk heller,men redselen for å bli så deprimert igjen.

Det var 3 helt forjævlige månender med konstant dårlig samvighet,angst,masse tårer og utrolig sliten!

Men tenker at hadde jeg snakket med en psykolog så hadde jeg kanskje klart å avslutte det kapitellet i livet og dermed klart å gå videre..

Håper virkelig du får den hjelpen du trenger!

 

Anonymous poster hash: ebc99...196

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Hvor bor du Hi? Send meg gjerne en pm om du ikke vil skrive det her

 

Du er IKKE en dårlig mor. Du er en mor! Det er helt normalt å være sliten, ikke føle at man strekker til osv, men se selv hva du skriver! Du ber om hjelp, selv når du har mest lyst til å la babyen ligge igjen og rømme, så gjør du ikke det. Du blir igjen, ber om råd. Du setter barnet foran deg selv! Kjære deg, det er jo definisjonen av en god mor.

 

Med det sagt, så kan det godt være du begynner å få en fødselsdepresjon. Det kan også være så "enkelt" som at du er utslitt og trenger avlastning. Det er en grunn til at frarøvelse av søvn ble brukt som tortur! Hormoner er heller ikke helt stabilt, jeg gråt i to uker i strekk med første.

 

Mine var forholdsvis enkle den første tiden, så jeg kan jo egentlig ikke forestille meg hvordan du har det nå. Men da yngste var ca tre mnd begynte hun med å være våken HELE tiden. Sov maks en time av gangen, var våken i fire/fem timer for så å sove en halvtime igjen. Jeg var totalt utslitt, helt på kanten av sammenbrudd og ville egentlig bare gi bort ungen. Fikk til slutt hjelp fra helsestasjonen og av familie. Det hjalp mye å bare få sove litt.

 

Videre kan det kanskje være lurt å ta en titt på kostholdet, kan være noe babyen ikke tåler!? En tur til naprapat/kiropraktor osv skader heller ikke.

 

Sender deg en god klem, du er sterk, du er fantastisk! Du trenger bare litt hjelp og avlastning!

[Anonym bruker]

følte jeg bare måtte inn å skrive til deg, du traff meg i hjerterota!

Vårt første barn gråt like mye som ditt barn, hun hadde kolikk og kiss kid som det kaltes(låsning i nakke, kunne bare snu hodet en vei), i tillegg fikk vi diverse sykdommer som krevde sykehusinnleggelse og lange veier å kjøre flere ganger i uka med en baby som bare gråt!

Det er faktisk til å bli GAL av!

Du kan kanskje ta kontat med manuellterapaut for å se om babyen sliter med noe slikt som vår gjorde?

 

Jeg fikk fødselsdepresjon!

Følte INGENTING ble slik jeg hadde forestilt meg....og hver gang noen sa "å må dere nyte den herlig tida", da var det nesten så jeg eksploderte, herlig tid??Hvor??!!

 

Vet det ikke er noe trøst nå, men ting BLIR bedre....og morsfølelsen skjønner jeg godt uteblir når det er slik:-( Men jeg synes du er tøff!Men jeg ville søkt hjelp hvis jeg var deg....det er alltid hjelp å få:-)

 

Jeg snakket med helsesøster, jeg trodde hun skulle bli sur på meg for jeg klarte ikke være glad i babyen, ville bare sette henne ut og la noen ta henne med seg...jeg hadde fått nok!Hun henviste meg videre til psykolog, men for min del så syntes jeg det var bedre å ha samtaler med helsesøster.....

 

Nå er barnet 3 år og vi har fått et nytt barn nettopp.

Dette barnet er en helt annen opplevelse, gråter litt, men så absolutt ikke i nærheten av det vår førstefødte gjorde...kan legge henne ned i vogna og der kan hun sove i et par timer før hun vil ha mat, for deretter sovne igjen....

 

Jeg håper så inderlig at det ordner seg for deg...

hadde jeg vist hvem du var/bodd i området her skulle jeg kommet å hjulpet deg, for jeg vet hvor slitsomt det er.......

 

en gooooood klem til deg

Anonymous poster hash: 68458...409

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen.

Vår baby bare skrek og sov svært lite allerede på sykehuset.

De andre babyene lå så fint på mors bryst og ammet og sov..

 

Jeg var også mye alene, da mannen jobber offshore og foreldre bor i utlandet.

Jeg gråt hver dag og var mye sint og frustrert. Jeg angrer så mye på det nå!

 

Det er lettere sagt enn gjort, men søk hjelp. Mas på helsestasjonen, ring til slekt og venner! Det er til og med folk her som vil hjelpe 😊

 

Jeg tenkte at alt var jævlig og sånn skulle det være. Så absolutt ingen utvei.

Men nå har jeg en smilende og "selvstendig" 1 åring ved siden av meg ❤️

Det er bare midlertidig, og den lille trenger deg virkelig selv om det ikke alltid føles slik når den bare gråter.

 

 

Anonymous poster hash: 6764f...cde

[PRobert]

Det viktigste er at du sier fra til folk at du sliter, og hvordan ting faktisk er. Når man blir sliten osv ønsker man ikke å gjøre babyen noe vondt, men etter uker med minimalt med søvn kan hvem som helst klikke, og da må man være forberedt. Husk at det er tusen ganger bedre å legge babyen fra seg og gå ut av rommet i ti minutter enn å gjøre noe dumt som å skrike/riste i frustrasjon.

 

Send en pm om du trenger hjelp i Rogaland:) 

[Chl85]

 

Hun kan umulig gråte i 20 timer i døgnet.... da er det igjen kun 4 timer til mat og søvn, så hvis det er slik kan det være hun gråter fordi hun er trøtt eller sulten. Det kan ikke stemme. At babyer gråter noen timer hver dag er ikke uvanlig. 

 

Om du tar kontakt med barnevernet kan du få foreldrekurs og avlastning.

 

Anonymous poster hash: 5f702...545

 

 

Nei ikke i strekk... Men min skrek gjerne i 3 timer i strekk, sov 20 min, våknet skrek i 40 min- så litt mat... så var hun førnøyd i kanskje i en time før hun skrek i 20 min, sov så 1 time, våknet var fornøyd i 30  min, skrek i 1,5 time osv... På natta hendte det hun sov hele 2 timer i strekk mellom skrikinga... Så når dette skjer døgnet rundt så kan du egentlig si at det er tilnærmet hele tiden Dette er ikke overdrivelser en gang, for jeg skrev opp alt de første 3 mnd da jeg måtte ha styr på når hun skulle ha mat og for å holde styr på når jeg måtte ha mat... Lite søvn gjør deg tullerusk, så måtte skrive opp for å huske....

[Anonym bruker]

Huff, all sympati til deg! Du har fått mange fine råd her, så jeg har ikke så mye å tilføye. Blir hun rolig når hun bæres? Kanskje bæresjal hadde vært tingen?

 

Lykke til og håper det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: 518e8...e19

[yogajente]

STOOOOR KLEM!

Livet med nyfødt er hardt, mannen min var i innspurten på phd så var praktisk talt alene, med all familie i en annen kant av landet. Slet også litt med følelsene for babyen, husker jeg hadde en enorm beskyttelsestrang, men den forelskelsen folk pratet om skjønte (og skjønner) jeg ikke. Vet det hjelper lite akkurat nå, men alt blir bedre. Både du og babyen trenger å bli vant med det nye.

Jeg er (uheldigvis) permittert for tida (dårlige tider i oljebransjen) og kan godt hjelpe deg litt, trille en tur eller handle f.eks. Bor i Drammen.Anonymous poster hash: 70f85...35c

Meg over, ikke mening å være anonym. Send meg en pm om du holder til i drammensområde og trenger noen som forstår.

 

psst, skjønner hvis du ikke vil at andre skal trille tur. Mannen fikk ikke trille tur alene i starten her for jeg var redd han skulle stikke av med gutten :-)

[Anonym bruker]

Bor du i Bergen så kan jeg hjelpe med avlastning om du vil

Er en del hjemme på dagtid.

 

Anonymous poster hash: ebc99...196

[MrsMilla]

Kjære deg, dette ordner seg!

 

Signerer alle gode ord og tips som allerede har kommet her, og om du bor i Trondheimsområdet så håper jeg du sender meg ei melding, kommer gjerne og hjelper deg!

 

Skjønner deg alt for godt.

 

Hadde en grusom depresjon etter mitt første barn. Klarte ingenting, ville helst at far skulle ta det meste med barnet fordi jeg følte at jeg ikke strakk til i det hele tatt. Slet med tilknytning i starten, men visste ikke selv at det var en depresjon, og ville iallefall ikke si noe til noen fordi jeg var redd det var noe galt med meg.

Det ordnet seg for oss, men tok tid - og vi var to.

 

Du er i barseltid, den er temmelig tøff innimellom. Og det alene. Anbefaler på det sterkeste å få den hjelpen som finnes, kontakt helsestasjon, nettverk og familie.

 

Det er ingenting galt med deg, og det er heller ikke unaturlig å føle som du gjør - alt dette kommer til å ordne seg, men er mye lettere om du får hjelp!

Denne gangen er det du som trenger hjelp, en annen gang kommer du til å hjelpe noen andre :-) Ha lav terskel for å spørre selv, og lav terskel for å hjelpe andre ved en annen anledning - blir så mye bedre for alle da.

 

Som sagt, om du bor i Trondheimsområdet - gi et pip - jeg har god erfaring med fire barn og det vil være en glede å få hjelpe deg!

[me_87]

Trenger du avlastning i Bergen så må du bare gi meg en lyd

Er hjemme en del på dagtid også.

[Rosarose8]

Vil bare si at det blir bedre. De aller verste dagene med barseltårer er dag 5-12... Hvis følelsene vedvarer utover det ville jeg tatt kontakt med helsestasjoenen. Når det kommer til gråten høres det litt ut som kolikk, kan hjelpe med lyd f.eks støvsuger eller kjøkkenvifte? Prøv å legg babyen i vognen inne på kjøkkenet, sett på viften og vugg i vei. Kan være en ide å ta en tur til manuellterapeut om noen uker hvis barnet fortsatt er urolig.

Stooor klem

[Anonym bruker]

 

For en uke siden ble jeg mamma for første gang, og livet som nybakt mamma var absolutt ikke som jeg hadde trodd. Babyen har ikke gjort annet enn å gråte siden vi kom hjem fra sykehuset, og er jeg så utmattet og rådløs at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Har pratet med både jordmor og helsestasjon om dette, men de sier at alt er normalt og at noen babyer er slik. Men virkelig, dem skal da ikke gråte i opp mot 20 timer i døgnet fra første stund???

 

 

Jeg er så fortvilet. Jeg kan jo ingenting om babyer, vil bare gi henne bort. Jeg føler ingen kjærlighet for henne, mere frustrasjon og sinne. Jeg begynner å miste tålmodigheten, vil bare la henne ligge å rømme huset.

 

Faren valgte å gå fra meg da jeg fortalte om graviditeten, og han har ikke ønsket å hjelpe til eller bidra. Har familie som er her, men vil ikke plage dem når de er i full jobb og er travelt opptatt med egne ting.

Alt verker, kroppen er sliten, hodet er fullt og alt gjør bare vondt. Har ammet og gitt MME bare for å forsikre meg om at hun får nok mat, skifter bleier, lar henne rape etter måltidene og avføring har hun som ser helt normal ut.

 

Hva kan være galt med henne, og hva i alle dager er galt med meg?

Jeg klarer virkelig ikke mer nå. Jeg er utmattet! :(

 

Hater å ikke strekke til, men dette var virkelig ikke det jeg hadde trodd Hater meg selv, det er jo barnet mitt. Men jeg liker henne ikke, synes ikke hun er pen, jeg føler hun er i veien!

Årets verste mammapris går til meg, føler meg helt grusom som skriver dette. Men nå er jeg kun fortvilet JEG TRENGER HJELP!

 

Anonymous poster hash: b0113...bd4

Du er ikke dårlig! Du er kjempeflink! Jeg tenkte akkurat det samme som deg da jeg fikk min første (og min andre også faktisk). Og jeg hadde en mann jeg delte på nattevåken med og en "enkel" unge. Jeg husker jeg tenkte at "hvordan klarer alenemødre det når jeg sliter sånn med dette?". Så ikke fortvil.

 

De første tre månedene er unntakstilstand. Og for å være helt ærlig: jeg har ikke likt noen av mine barn noe særlig før det gikk litt tid. Men jeg ELSKER dem nå. Og det kommer du til å gjøre også. Jeg lover Og det sier ikke *poff* og så elsker du henne plutselig. Det går gradvis. Du får et smil og synes det er koselig. Et smil til og en gurgle og det varmer hjertet ditt. Og så kan hun holde hodet selv, og du blir glad, og hun reiser seg opp og du tar bilde og sender det til en du kjenner... Osv... Og så om et års tid så går det opp for deg at et eller annet sted på veien begynte du å elske henne. Uten at du helt kan sette fingeren på når det skjedde

 

Bare hold ut De første tre (eller seks, syv, åtte...) månedene er unntakstilstand.

 

Anonymous poster hash: be8ba...b68

[Gustav Klitt]

 

 

For en uke siden ble jeg mamma for første gang, og livet som nybakt mamma var absolutt ikke som jeg hadde trodd. Babyen har ikke gjort annet enn å gråte siden vi kom hjem fra sykehuset, og er jeg så utmattet og rådløs at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Har pratet med både jordmor og helsestasjon om dette, men de sier at alt er normalt og at noen babyer er slik. Men virkelig, dem skal da ikke gråte i opp mot 20 timer i døgnet fra første stund???

 

 

Jeg er så fortvilet. Jeg kan jo ingenting om babyer, vil bare gi henne bort. Jeg føler ingen kjærlighet for henne, mere frustrasjon og sinne. Jeg begynner å miste tålmodigheten, vil bare la henne ligge å rømme huset.

 

Faren valgte å gå fra meg da jeg fortalte om graviditeten, og han har ikke ønsket å hjelpe til eller bidra. Har familie som er her, men vil ikke plage dem når de er i full jobb og er travelt opptatt med egne ting.

Alt verker, kroppen er sliten, hodet er fullt og alt gjør bare vondt. Har ammet og gitt MME bare for å forsikre meg om at hun får nok mat, skifter bleier, lar henne rape etter måltidene og avføring har hun som ser helt normal ut.

 

Hva kan være galt med henne, og hva i alle dager er galt med meg?

Jeg klarer virkelig ikke mer nå. Jeg er utmattet! :(

 

Hater å ikke strekke til, men dette var virkelig ikke det jeg hadde trodd Hater meg selv, det er jo barnet mitt. Men jeg liker henne ikke, synes ikke hun er pen, jeg føler hun er i veien!

Årets verste mammapris går til meg, føler meg helt grusom som skriver dette. Men nå er jeg kun fortvilet JEG TRENGER HJELP!

 

Anonymous poster hash: b0113...bd4

Du er ikke dårlig! Du er kjempeflink! Jeg tenkte akkurat det samme som deg da jeg fikk min første (og min andre også faktisk). Og jeg hadde en mann jeg delte på nattevåken med og en "enkel" unge. Jeg husker jeg tenkte at "hvordan klarer alenemødre det når jeg sliter sånn med dette?". Så ikke fortvil.

 

De første tre månedene er unntakstilstand. Og for å være helt ærlig: jeg har ikke likt noen av mine barn noe særlig før det gikk litt tid. Men jeg ELSKER dem nå. Og det kommer du til å gjøre også. Jeg lover Og det sier ikke *poff* og så elsker du henne plutselig. Det går gradvis. Du får et smil og synes det er koselig. Et smil til og en gurgle og det varmer hjertet ditt. Og så kan hun holde hodet selv, og du blir glad, og hun reiser seg opp og du tar bilde og sender det til en du kjenner... Osv... Og så om et års tid så går det opp for deg at et eller annet sted på veien begynte du å elske henne. Uten at du helt kan sette fingeren på når det skjedde

 

Bare hold ut De første tre (eller seks, syv, åtte...) månedene er unntakstilstand.

 

Anonymous poster hash: be8ba...b68

Aaw, nå måtte jeg samle meg for ikke å begynne å grine på bussholdeplassen... det er akkurat sånn det er hadde det dritt med førstemann jeg også.

 

Klem til deg, hi.