Noen her med tilknytningsskader/problemer?

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror jeg har tilknytningsskader. Min mor har antisosial personlighetsforstyrrelse (Psykopat), og skilte seg fra min far når jeg var 8. Jeg har aldri opplevd å bli tatt på alvor, mine følelser har alltid kommet i siste rekke. Jeg tror ikke engang min mor forstår hva det vil si å ta noen andre på alvor, fordi hun er altfor opptatt med å ta hensyn til seg selv. Det å vokse opp med en primæromsorgsperson som er mest opptatt av å tilfredstille sine egne behov har gjort at jeg nå ikke vet hvor jeg slutter og min mor begynner. Jeg følte alltid som liten at det var mitt ansvar å gjøre min mor glad, hennes velferd var avhengig av mine prestasjoner, komplimenter til henne fra meg, ja, rett og slett min dyrking av henne omtrent som en gud. 

 

Som liten jente var livet et minefelt, jeg visste aldri når min mor kunne eksplodere og la raseriet sitt gå ut over meg eller min bror. Ofte gikk vi å gjemte oss under sengen fordi vi var redde. vi sov sammen fordi vi hadde mareritt og vi prøvde å beskytte hverandre når mamma var rasende. Men, min mors taktikk, i tillegg til å skape frykt og dele ut betinget "kjærlighet", var også en slags splitt og hersk metode. hun satt oss søsken opp mot hverandre, ingen kunne stole på noen. Dette vil jeg si har preget meg og min bror mye. Han sier han ikke stoler på et eneste menneske der ute. ikke engang seg selv. bare hunden sin. Jeg kjenner også at jeg har vansker for å stole på mennesker, selv min mann, selv om han ikke har gitt meg noen grunn til å mistro ham. Misforstå meg rett, jeg er ikke spesielt sjalu, kanskje litt, men utryggheten går mest på at jeg er så redd for å bli forlatt at jeg driver ham vekk. 

 

Relasjoner, nære sådan, er altså veldig vanskelig. Jeg er daglig bekymret for at jeg viderefører noe av dette til datteren min, og bruker mye tid på å tenke på hvordan jeg skal klare å skape en god og trykk tilknytning til henne. Problemet er jo at jeg aldri har opplevd det, jeg vet ikke hva kjærlighet er. hvordan skal jeg vite hva en god tilknytning er, hva ubetinget kjærlighet er når jeg aldri har følt det?

 

huff, dette ble langt. Jeg beklager det. 

Anonymous poster hash: cb642...908

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg tror jeg har tilknytningsskader. Min mor har antisosial personlighetsforstyrrelse (Psykopat), og skilte seg fra min far når jeg var 8. Jeg har aldri opplevd å bli tatt på alvor, mine følelser har alltid kommet i siste rekke. Jeg tror ikke engang min mor forstår hva det vil si å ta noen andre på alvor, fordi hun er altfor opptatt med å ta hensyn til seg selv. Det å vokse opp med en primæromsorgsperson som er mest opptatt av å tilfredstille sine egne behov har gjort at jeg nå ikke vet hvor jeg slutter og min mor begynner. Jeg følte alltid som liten at det var mitt ansvar å gjøre min mor glad, hennes velferd var avhengig av mine prestasjoner, komplimenter til henne fra meg, ja, rett og slett min dyrking av henne omtrent som en gud.

 

Som liten jente var livet et minefelt, jeg visste aldri når min mor kunne eksplodere og la raseriet sitt gå ut over meg eller min bror. Ofte gikk vi å gjemte oss under sengen fordi vi var redde. vi sov sammen fordi vi hadde mareritt og vi prøvde å beskytte hverandre når mamma var rasende. Men, min mors taktikk, i tillegg til å skape frykt og dele ut betinget "kjærlighet", var også en slags splitt og hersk metode. hun satt oss søsken opp mot hverandre, ingen kunne stole på noen. Dette vil jeg si har preget meg og min bror mye. Han sier han ikke stoler på et eneste menneske der ute. ikke engang seg selv. bare hunden sin. Jeg kjenner også at jeg har vansker for å stole på mennesker, selv min mann, selv om han ikke har gitt meg noen grunn til å mistro ham. Misforstå meg rett, jeg er ikke spesielt sjalu, kanskje litt, men utryggheten går mest på at jeg er så redd for å bli forlatt at jeg driver ham vekk.

 

Relasjoner, nære sådan, er altså veldig vanskelig. Jeg er daglig bekymret for at jeg viderefører noe av dette til datteren min, og bruker mye tid på å tenke på hvordan jeg skal klare å skape en god og trykk tilknytning til henne. Problemet er jo at jeg aldri har opplevd det, jeg vet ikke hva kjærlighet er. hvordan skal jeg vite hva en god tilknytning er, hva ubetinget kjærlighet er når jeg aldri har følt det?

 

huff, dette ble langt. Jeg beklager det.

 

Anonymous poster hash: cb642...908

Huff. Er jeg som skrev over her. Ville bare si at dette var vondt å lese. Klem til deg. Tror min mann hadde det som deg, men kanskje verre?

 

Hvert minste tegn på avvisning førte til et voldsomt sinne (nok at jeg så feil på han til tider) Jeg syns så inderlig synd på han, føler at jeg har gitt han opp, og nå etter bruddet er han tilbake hos sin mor hvor de sammen hisser hverandre opp og mener jeg er skyld i alt og at han burde ha barna fordi jeg er gal (!?). Helt forferdelig situasjon. Når jeg bestemte meg for å kutte båndene til han fordi jeg så at han var skadelig for barna hadde jeg et håp om at han kunne få god hjelp i helsevesenet. Han sendte meg til og med en melding om at jeg hadde vært sterk som holdt ut med han. Når han kom hjem til mamma fikk pipa en annen lyd. Tror han kommer til å bli et monster nå. Beklager dårlige innlegg, bruker iPhone.

 

Anonymous poster hash: bff9d...94c

[Anonym bruker]

Jeg er litt slik som deg HI - foreldrene mine var gode mennesker som ikke gjorde noe galt. Men jeg tror det ble for mye for dem, og jeg ble skjøvet til side. Jeg har, og har alltid hatt, ekstremt lav selvfølelse. Jeg har så og si vært overbevist om at de egentlig ikke er glad i meg, selv om jeg vet vel at de egentlig er det... Men i en alder av 30, så sitter jeg fortsatt med følelsen, og vissheten, om at jeg er den de liker minst... Jeg har ingen selvtillit. Og når jeg ser tilbake, så gikk jeg aldri til foreldrene mine for å få trøst. Dette er vel fordi jeg på et tidspunkt fant ut at ikke det var noe vits. Mine foreldre vet ikke at jeg hadde en vond barndom, hvor det var veldig tøft på skolen. Jeg sa aldri noe til dem. Jeg blir litt på gråten av dette, jeg tenker på hvilken person jeg hadde vært hadde jeg ikke hatt det slik... Hva jeg kunne oppnådd med litt selvtillit. Og støtte. Når folk sier "jeg føler meg litt som familiens sorte får" så er personen mest sannsynlig dypt såret, og denne følelsen har brakt mye ulykke med seg i oppveksten.

Det er så mye mer jeg kunne sagt om meg selv (humørsvingninger, depresjon og konstant behov for bekreftelse)

 

Jeg regner ikke med det er så mye jeg kan gjøre med at jeg har blitt som jeg har blitt... selv om jeg vet hva som ligger bak så klarer jeg ikke å forandre på noe. For meg er det jo som om jeg alltid har vært slik. Men jeg er sikker på at jeg i mine første 3-4 leveår var lykkelig.

 

Anonymous poster hash: 35318...7b8