Noen her med tilknytningsskader/problemer?

[Anonym bruker]

Hvordan arter det seg for deg nå som du er voksen? Hvordan hadde du det som barn/tenåring? Kan man "reparere" det som voksen?

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

Jeg hadde en stefar fra jeg var 1 år. Jeg hadde aldri kontakt med min biologiske far. Min stefar + mor fikk 3 barn etter meg. Jeg har alltid følt meg mindre verdt! De andre halvsøskene mine fikk alltid klemmer og skryt, mens jeg fikk mye kjeft, og jeg følte ofte at jeg bidro til trykket dårlig stemning med mitt nærvær. Jeg tilbrakte mye tid på rommet mitt alene, det var ingen som etterlyste meg - bortsett fra når min far jobbet, da kom mamma og spurte om ikke vi skulle kose oss litt mens mine mindre søsken sov. 

 

Dette gjorde jeg ekstremt usikker. Jeg mestret heller aldri å få en bestevenn, en av mine store sorger i livet. Ellers i livet har jeg 100% diagnosen "FLINK PIKE". Det har jeg vært siden jeg var liten. Gjorde alt for å få positiv oppmerksomhet... mens jeg i stedet fikk likegyldighet eller ingenting. 

 

Jeg har et godt liv nå, men jeg føler vel generelt at jeg ikke er godt likt... må vel ærlig innrømme det. Dårlig selvbilde, dårlig selvtillitt - noe jeg skamme meg over! 

Anonymous poster hash: d8418...f76

[Anonym bruker]

Isolert som voksen, motsatt som barn/ungdom. Da søkte jeg etter noe hele tiden og gjorde alt for å bli sett.

I voksen alder har jeg innsett at jeg må ha hjelp. Får god hjelp i dag i terapi, og begynner å se for meg et liv som gir flere muligheter og bedre tilknytning til andre mennesker. Vet ikke om det noen gang vil bli optimalt, men jeg tror at hjelpen kan bidra til at jeg åpner mer opp og blir noe tryggere i meg selv.

Anonymous poster hash: 10c6d...ff1

[Anonym bruker]

Takk for svar. Håper inderlig at det blir bedre for dere begge.

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

Noen flere?

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

Min far hadde en jobb som gjorde at han var mye borte under min barndom.

 

Fraværet gav dessverre skader. Vært usikker og har hatt tilknytningsproblemer.

Også mye problemer med menn

 

Anonymous poster hash: 92efb...08f

[Anonym bruker]

Opplevd fysisk, psykisk og seksuelt misbruk i barndommen. Aldri fått kjærlighet.

 

Sliter med å slippe noen helt inn, la meg selv virkelig elske et annet menneske. Frykten for å miste det er for stor. Jeg sliter med å la noen se meg sårbar. De får se bare den tøffe, sterke meg. Og kjærester prøver jeg ubevisst og skyve fra meg.

 

Men jeg er jo klar over alt dette, og prøver virkelig å gjøre noe med det.

Anonymous poster hash: f95ae...e24

[Anonym bruker]

Mamma og pappa har et fosterbarn som har store tilknytnings-og relasjonsskadet. Skal ikke legge ut om hvordan han hadde det hos biologisk familie, men det var ikke vold eller misbruk inni bildet. Kan kort si at han ble skjøvet ut i kulden når yngre søster kom til verden.

Han er nå 18 år og klarer ikke stå på egne ben. Han skal ha ettervern fra barnevernet, hjelpeverge og støttekontakt. Han har liten selvinnsikt, klarer ikke enkle oppgaver på egenhånd, har problemer med å skjønne sammenhenger og han er fryktelig sint. Han knytter seg ikke til noen og eneste gangene han viser en form for følelse er når han vil oppnå noe.

Han har bodd hos mamma og pappa i 2 år. Han har ingen medfødte diagnoser, men han er påført diagnoser som følge av at han er så skadet i tilknytningen.

Anonymous poster hash: 6fd22...2de

[Anonym bruker]

Jeg har skader relatert til tilknytningserfaringer i oppveksten. Det har hjulpet meg mye å gå i psykodynamisk terapi, selv om jeg nok aldri vil være helt fri for disse problemene har jeg funnet måter å håndtere dem på som gjør at jeg fungerer godt i familie- og arbeidsliv.

Anonymous poster hash: 7781e...c50

[Anonym bruker]

Jeg er HI.

Jeg har lest mye om tilknytning, spesielt etter at jeg fikk barn selv, blant annet har denne artikkelen satt tankene mine i sving:

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-tre-foreldretypene-kan-skape-utrygge-barn-7349376.html

Jeg har endel problemer med blant annet det å takle avvisning og sinte følelser, spesielt mine egne. Sliter med å stole på at mannen min elsker meg, og for å være helt ærlig sliter jeg med å være i et forhold, det blir alltid "noe". Jeg har etterhvert forsket mye på hvordan jeg hadde det som barn, og jeg mistenker at jeg har/har hatt en form for tilknytningsskade. Jeg kan takle meg selv, men jeg er så livende redd for å gjøre noe med barna mine som er skadelig, uten at jeg vet det selv, om dere skjønner hva jeg mener. Mamma og pappa gjorde jo aldri noe direkte galt, men de har innrømmet senere at de nok skulle ha gjort mye annerledes. Jeg ville bare høre hva slags erfaringer andre har. Takk for alle svar!

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

Hvordan arter det seg for deg nå som du er voksen? Hvordan hadde du det som barn/tenåring? Kan man "reparere" det som voksen?

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

Jeg vet ikke om det er tilknytningsskade, men jeg sliter med seperasjonsangst (veldig lik den man ser hos barn). Barndommen min var helt ok frem til foreldrene mine skilte seg da jeg var 10. Moren min og jeg mistet kontakten etterhvert (lang historie). Var deprimert gjennom alle tenårene, og de voksne var lite tilgjengelige (selv om de utenfra virker relativt normale). Søsteren min sliter også med seperasjonsangst, selv om hun hadde kontakt med både mamma og pappa, og flyttet frem og tilbake.

 

Nå når jeg er voksen og gift går det greit. Jeg har blitt trygg på at han kommer hjem igjen når han går, men det har vært spesielt vanskelig i nye forhold.

 

Det kan nok leges til en viss grad, men jeg kommer nok alltid til å slite litt med det. Det værste er jo sorgen etter en familie som ikke fungerer.

 

Anonymous poster hash: 5c2d6...ea2

[Anonym bruker]

Jeg har nok det. Startet barnehage som 6 mnd gammel, og ble "ditchet" av mamma da broren min ble født. Det sier hun selv. At da "tok pappa over" meg. Hjalp ikke at han forsvant ut av livene våre da jeg begynte på skolen.

 

Jeg har slitt veldig, vært utrolig usikker med dårlig selvtillit, lavt selvbilde. Har alltid trodd at ingen egentlig liker meg. I ungdommen var jeg ganske utagerende (alt utenom sex) fordi jeg var desperat etter kjærlighet. Har heldigvis en fantastisk mann, så nå er jeg ganske trygg.. Sliter fortsatt ned å tro at noen kan like meg, sånn ellers, men bryr meg ikke så mye som før..

 

Anonymous poster hash: 64f75...105

[Anonym bruker]

Jeg er aldri blitt diagnostisert, men ser nå som voksen at det var noe tilknytningsproblemer. 

 

Min mor er psykisk syk. Som barn var jeg ekstremt utrygg, mest sannsynlig siden jeg aldri kunne vende meg til foreldrene mine følelsesmessig og jeg viste aldri hvordan de ville reagere. 
Dessuten har jeg alltid vært fremfor jevnaldrende, flink i alt omtrent og har dermed klart meg mye alene. Jeg fikk to søsken med større behov enn meg og dermed måtte jeg klare meg selv. Aldri noe oppfølging ved skoearbeid, aldri tilpasset læring med tanke på mine evner, aldri noe positiv ros i det hele tatt. Tanken var alltid at "Lene er så flink, hun klarer seg alene hun, du kan jo alt uansett". F.eks måtte jeg ta bussen til barnehagen alene allerede som 3-åring. 

Jeg greide meg alene fordi jeg måtte det, men alle barn trenger foreldre som pusher på og fremmer barnas læring. Man trenger foreldre som er psykisk til stede, ikke bare fysisk. Mine foreldre var/er også veldig egosentrisk. Absolutt ingen valg ble tatt ut fra barnas forutsetninger eller med tanke på hva som var barnas beste. 

 

Mine signaler som barn har også blitt undertrykt noe som har ført til at jeg åpner meg ikke for noen. I mange år var jeg langt nede psykisk, men jeg har aldri kunnet gå til terapaut. Det at jeg aldri følte meg trygg på mine foreldre fører til at jeg ikke føler meg trygg med andre personer heller. Heldigvis traff jeg mannen min, men det er klart at de problemene jeg hadde som barn følger med meg videre og kompliserer forholdet mitt til andre mennesker. 

 

Jeg vet nå de tingene jeg ikke skal gjøre som foreldre og mitt barn har en trygg og god tilknytning til sine primære omsorgspersoner. Mitt barn skal aldri føle seg utrygg eller uelsket. De små tingene som å si at man er glad i deg hver dag, kos i armkroken, lese bok/synge på sengkanten, være med barnet før soving slik at han alltid føler seg trygg, dette er eksempler på ting som jeg savnet som barn.

 

Jeg var så utrygg som barn at jeg ikke fikk sove om natta, men jeg turte ikke gå til mamma eller pappa for de ville ikke hjulpet meg uansett. Den dag i dag sliter jeg med søvnproblemer. 

 

Anonymous poster hash: 228b0...806

[Anonym bruker]

Jeg har nok det. Startet barnehage som 6 mnd gammel, og ble "ditchet" av mamma da broren min ble født. Det sier hun selv. At da "tok pappa over" meg. Hjalp ikke at han forsvant ut av livene våre da jeg begynte på skolen.

 

Jeg har slitt veldig, vært utrolig usikker med dårlig selvtillit, lavt selvbilde. Har alltid trodd at ingen egentlig liker meg. I ungdommen var jeg ganske utagerende (alt utenom sex) fordi jeg var desperat etter kjærlighet. Har heldigvis en fantastisk mann, så nå er jeg ganske trygg.. Sliter fortsatt ned å tro at noen kan like meg, sånn ellers, men bryr meg ikke så mye som før..

 

Anonymous poster hash: 64f75...105

 

Oi, dette var som å lese om meg selv. Sliter også med dårlig selvbilde, tror ingen liker meg, søker kjærlighet, osv.

 

Anonymous poster hash: 228b0...806

[Jezebel]

Dette er den tristeste tråden jeg har lest på lenge. Kan ikke si annet enn at enkelte mennesker skulle aldri hatt barn. En stor klem til dere alle.

[Anonym bruker]

Det er trist å lese om alt dere som skriver her har gått igjennom, kjenner at hjertet mitt blør av å tenke på alle de gangene dere må ha vært redde, triste eller sinte. Dere fortjente alle å ha det bedre.

 

Dere har alle verdi som mennesker. Dere er alle viktige for noen. Dere er alle elsket av noen. Dere viser at dere er fulle av både selvinnsikt og kunnskap om verden og menneskene rundt dere, med det dere skriver her.

 

Husk at dere har vært uheldige, utsatt for urett, har mye tung bagasje, men at dere nå er voksne kvinner, og det er dere selv som i dag har makten over deres liv. Gjør deres beste.

 

Lykke til, alle tapre, gode, viktige og sterke damer der ute!

 

Anonymous poster hash: 8111d...eec

[Anonym bruker]

Det er trist å lese om alt dere som skriver her har gått igjennom, kjenner at hjertet mitt blør av å tenke på alle de gangene dere må ha vært redde, triste eller sinte. Dere fortjente alle å ha det bedre.

 

Dere har alle verdi som mennesker. Dere er alle viktige for noen. Dere er alle elsket av noen. Dere viser at dere er fulle av både selvinnsikt og kunnskap om verden og menneskene rundt dere, med det dere skriver her.

 

Husk at dere har vært uheldige, utsatt for urett, har mye tung bagasje, men at dere nå er voksne kvinner, og det er dere selv som i dag har makten over deres liv. Gjør deres beste.

 

Lykke til, alle tapre, gode, viktige og sterke damer der ute!

 

Anonymous poster hash: 8111d...eec

Dette er det nydeligste innlegget jeg har lest her på lenge!

Tusen takk for de varme ordene ❤️

 

Klem fra en anonym lenger oppe

 

Anonymous poster hash: 92efb...08f

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord! Det varmer...

 

Anonymous poster hash: 64f75...105

[Anonym bruker]

Takk for gode ord!

Hi.

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

 

Det er trist å lese om alt dere som skriver her har gått igjennom, kjenner at hjertet mitt blør av å tenke på alle de gangene dere må ha vært redde, triste eller sinte. Dere fortjente alle å ha det bedre.

Dere har alle verdi som mennesker. Dere er alle viktige for noen. Dere er alle elsket av noen. Dere viser at dere er fulle av både selvinnsikt og kunnskap om verden og menneskene rundt dere, med det dere skriver her.

Husk at dere har vært uheldige, utsatt for urett, har mye tung bagasje, men at dere nå er voksne kvinner, og det er dere selv som i dag har makten over deres liv. Gjør deres beste.

Lykke til, alle tapre, gode, viktige og sterke damer der ute!Anonymous poster hash: 8111d...eec

Dette er det nydeligste innlegget jeg har lest her på lenge!

Tusen takk for de varme ordene ❤️

Klem fra en anonym lenger oppeAnonymous poster hash: 92efb...08f

Og ditt svar gjorde meg glad tilbake.

 

Vil gjerne få dele en sak jeg så på Nettavisen tidligere i dag, som lå i bakhodet mitt mens jeg leste denne tråden.

http://m.nettavisen.no/nyheter/jeg-nsker-at-fosterforeldrene-sier-god-natt-og-at-de-ikke-skal-bli-sinte-nar-jeg-tisser-pa-meg/8509642.html

 

Anonymous poster hash: 8111d...eec

[Anonym bruker]

Faren min begynte å jobbe på nordsjøen da jeg var 1-2 år gammel, og det gjorde noe med meg.

Er utrolig redd for avvisning, tror ikke at noen er glad i meg, utrolig dårlig selvtillit og sliter med å stole på folk.

Egentlig veldig rart, for jeg har en fantastisk mor som alltid har vært der for meg. Faren min var visst nr. 1 da jeg var lita, og jeg viste store symptomer på angst og stress da han måtte dra, synd de ikke tok dette på alvor. 

Anonymous poster hash: 4427e...ad2

[Anonym bruker]

Det er trist å lese om alt dere som skriver her har gått igjennom, kjenner at hjertet mitt blør av å tenke på alle de gangene dere må ha vært redde, triste eller sinte. Dere fortjente alle å ha det bedre.

 

Dere har alle verdi som mennesker. Dere er alle viktige for noen. Dere er alle elsket av noen. Dere viser at dere er fulle av både selvinnsikt og kunnskap om verden og menneskene rundt dere, med det dere skriver her.

 

Husk at dere har vært uheldige, utsatt for urett, har mye tung bagasje, men at dere nå er voksne kvinner, og det er dere selv som i dag har makten over deres liv. Gjør deres beste.

 

Lykke til, alle tapre, gode, viktige og sterke damer der ute!

 

Anonymous poster hash: 8111d...eec

 

Så utrolig fint av deg å skrive dette. Jeg satt og leste gjennom denne tråden og det gikk egentlig litt opp for meg at dette på en måte gjelder meg, i hvert i en slags light-versjon. Og så kom jeg til innlegget ditt og begynte å gråte. Så takk!

 

Det var akkurat som at noe falt på plass nå, ble egentlig litt oppløftet. En knagg å henge ting på.

 

Jeg har ikke lyst å skrive så mye konkret om barndommen min og foreldrene mine, men jeg kan si at når jeg tenker tilbake på barndommen min, så føler jeg ikke noe annet enn trygghet. Jeg hadde det godt, hadde venner, aldri utsatt for noe negativt, flink på skolen, god i idrett osv. Etter at foreldrene mine ble skilt og moren min plutselig fikk et stort behov for å uttrykke sine følelser til meg, endret alt seg. Nå, 15 år senere, har jeg et komplisert forhold til moren min. Jeg føler et stort ansvar for å se henne og hjelpe henne og er hele tiden redd for at noe skal skje med henne. Jeg føler at jeg ikke kan være ærlig, for da vil hun bli lei seg. Hun er en type som fokuserer mye på hvor vanskelig alt er, og det handler mye om henne. Jeg savner tryggheten i at hun ser meg, det føles ikke som om hun gjør det. Det verste er at hun sikkert er rimelig lik meg. Klassisk.

 

Faren min er nå død, noe som nesten var en lettelse for meg, for skilsmissen gjorde forholdet mellom dem svært vanskelig, og jeg ble stående i midten. Ingen av foreldrene min spurte meg noen gang etter skilsmissen hvordan det gikk med meg, om jeg syntes det var vanskelig. Det handlet bare om dem. Faren min har alltid vært fysisk fraværende gjennom jobb, men nå som voksen ser jeg jo at han også var mentalt fraværende i barndommen min (og etter at jeg ble voksen). Nå når han er død, vet jeg i hvert fall hvor jeg har ham ... Høres fælt ut, men sånn er det. Har ikke sørget over ham i stor grad, selv om han var en fin mann som alltid hjalp meg. Men han var egentlig aldri tilgjengelig.

 

Så i den artikkelen du referer til, HI, passer utrygghet nr 1 ganske godt til meg: De tilbakeholdne foreldrene. Jeg er ekstremt rasjonell og diplomatisk, lite oppmerksom på følelsene mine og hva jeg egentlig har lyst til. Argumenterer og rasjonaliserer mye, sliter med å ta en pause for å kjenne etter hva jeg virkelig FØLER og VIL! Sier ofte "samme for meg" når det er spørsmål om hva vi skal finne på. Er ikke spesielt obs på kroppen min, tror jeg. Jeg har en kronisk sykdom, heldigvis ikke hardt angrepet, men det har jeg nesten ikke tatt innover meg. Når det gjelder familien min (mor og søsken) er jeg ekstremt opptatt av hva de ønsker, ikke hva jeg ønsker,

 

Jeg har lav selvfølelse. Lurer på om folk liker meg, og hvis jeg blir litt for høylydt, skammer jeg meg etterpå og tenker at "De folka kan umulig like meg lenger, brauten som jeg er. Jeg sa sikkert noe teit." Så tviler mye på om jeg er god nok.

 

Jeg fungerer etter de fleste målestokker bra. Gift, barn, selvstendig næringsdrivende. Men jeg har få venner, familien min (eller det som er igjen av den) er rimelig fucket - jeg føler i hvert fall alltid at jeg må jobbe og slite med dem. Ingenting går på skinner.

 

Jeg har gått til gestaltterapeut i mange år, og det har hjulpet meg mye. For ti år siden var jeg deprimert og gikk på Remeron. Nå er det helt annerledes. Hun utfordrer de gamle mønstrene mine, teknikkene.

 

Jeg er som deg livredd for å gjenta mønstrene til mine foreldre, spesielt det å ikke være tilstedeværende. Har små barn, og det er jo intenst i den perioden de er oppå deg hele tiden. Hver gang jeg avviser dem, tenker jeg på det som enda en dråpe i glasset deres, og at en dag renner det over og de skades av det. Forferdelig. Jeg sliter også med sinne overfor barna, og det er grusomt. Jobber med det så godt jeg kan. Er redd jeg er for forutsigbar, for oppfarende. 

 

Det ble langt og oppstykket, men jeg legger det ut likevel. Holdt nesten på å slette det nå og drite i det, for hvem har egentlig interesse av å lese dette? Men så tenkte jeg at dette er en mulighet til å bryte mønsteret. :-)

 

Ønsker dere alle en bedre hverdag og lysere tanker.

 

Anonymous poster hash: 60f8c...894

[Anonym bruker]

 

 

Det er trist å lese om alt dere som skriver her har gått igjennom, kjenner at hjertet mitt blør av å tenke på alle de gangene dere må ha vært redde, triste eller sinte. Dere fortjente alle å ha det bedre.

 

Dere har alle verdi som mennesker. Dere er alle viktige for noen. Dere er alle elsket av noen. Dere viser at dere er fulle av både selvinnsikt og kunnskap om verden og menneskene rundt dere, med det dere skriver her.

 

Husk at dere har vært uheldige, utsatt for urett, har mye tung bagasje, men at dere nå er voksne kvinner, og det er dere selv som i dag har makten over deres liv. Gjør deres beste.

 

Lykke til, alle tapre, gode, viktige og sterke damer der ute!

 

Anonymous poster hash: 8111d...eec

Så utrolig fint av deg å skrive dette. Jeg satt og leste gjennom denne tråden og det gikk egentlig litt opp for meg at dette på en måte gjelder meg, i hvert i en slags light-versjon. Og så kom jeg til innlegget ditt og begynte å gråte. Så takk!

 

Det var akkurat som at noe falt på plass nå, ble egentlig litt oppløftet. En knagg å henge ting på.

 

Jeg har ikke lyst å skrive så mye konkret om barndommen min og foreldrene mine, men jeg kan si at når jeg tenker tilbake på barndommen min, så føler jeg ikke noe annet enn trygghet. Jeg hadde det godt, hadde venner, aldri utsatt for noe negativt, flink på skolen, god i idrett osv. Etter at foreldrene mine ble skilt og moren min plutselig fikk et stort behov for å uttrykke sine følelser til meg, endret alt seg. Nå, 15 år senere, har jeg et komplisert forhold til moren min. Jeg føler et stort ansvar for å se henne og hjelpe henne og er hele tiden redd for at noe skal skje med henne. Jeg føler at jeg ikke kan være ærlig, for da vil hun bli lei seg. Hun er en type som fokuserer mye på hvor vanskelig alt er, og det handler mye om henne. Jeg savner tryggheten i at hun ser meg, det føles ikke som om hun gjør det. Det verste er at hun sikkert er rimelig lik meg. Klassisk.

 

Faren min er nå død, noe som nesten var en lettelse for meg, for skilsmissen gjorde forholdet mellom dem svært vanskelig, og jeg ble stående i midten. Ingen av foreldrene min spurte meg noen gang etter skilsmissen hvordan det gikk med meg, om jeg syntes det var vanskelig. Det handlet bare om dem. Faren min har alltid vært fysisk fraværende gjennom jobb, men nå som voksen ser jeg jo at han også var mentalt fraværende i barndommen min (og etter at jeg ble voksen). Nå når han er død, vet jeg i hvert fall hvor jeg har ham ... Høres fælt ut, men sånn er det. Har ikke sørget over ham i stor grad, selv om han var en fin mann som alltid hjalp meg. Men han var egentlig aldri tilgjengelig.

 

Så i den artikkelen du referer til, HI, passer utrygghet nr 1 ganske godt til meg: De tilbakeholdne foreldrene. Jeg er ekstremt rasjonell og diplomatisk, lite oppmerksom på følelsene mine og hva jeg egentlig har lyst til. Argumenterer og rasjonaliserer mye, sliter med å ta en pause for å kjenne etter hva jeg virkelig FØLER og VIL! Sier ofte "samme for meg" når det er spørsmål om hva vi skal finne på. Er ikke spesielt obs på kroppen min, tror jeg. Jeg har en kronisk sykdom, heldigvis ikke hardt angrepet, men det har jeg nesten ikke tatt innover meg. Når det gjelder familien min (mor og søsken) er jeg ekstremt opptatt av hva de ønsker, ikke hva jeg ønsker,

 

Jeg har lav selvfølelse. Lurer på om folk liker meg, og hvis jeg blir litt for høylydt, skammer jeg meg etterpå og tenker at "De folka kan umulig like meg lenger, brauten som jeg er. Jeg sa sikkert noe teit." Så tviler mye på om jeg er god nok.

 

Jeg fungerer etter de fleste målestokker bra. Gift, barn, selvstendig næringsdrivende. Men jeg har få venner, familien min (eller det som er igjen av den) er rimelig fucket - jeg føler i hvert fall alltid at jeg må jobbe og slite med dem. Ingenting går på skinner.

 

Jeg har gått til gestaltterapeut i mange år, og det har hjulpet meg mye. For ti år siden var jeg deprimert og gikk på Remeron. Nå er det helt annerledes. Hun utfordrer de gamle mønstrene mine, teknikkene.

 

Jeg er som deg livredd for å gjenta mønstrene til mine foreldre, spesielt det å ikke være tilstedeværende. Har små barn, og det er jo intenst i den perioden de er oppå deg hele tiden. Hver gang jeg avviser dem, tenker jeg på det som enda en dråpe i glasset deres, og at en dag renner det over og de skades av det. Forferdelig. Jeg sliter også med sinne overfor barna, og det er grusomt. Jobber med det så godt jeg kan. Er redd jeg er for forutsigbar, for oppfarende.

 

Det ble langt og oppstykket, men jeg legger det ut likevel. Holdt nesten på å slette det nå og drite i det, for hvem har egentlig interesse av å lese dette? Men så tenkte jeg at dette er en mulighet til å bryte mønsteret. :-)

 

Ønsker dere alle en bedre hverdag og lysere tanker.

 

Anonymous poster hash: 60f8c...894

Åå, jeg heier så enormt på deg!! Ut i fra det du skriver, tror jeg du jobber knallhardt, og nå kjente jeg at det å lese det du skriver om dine barn, ga meg noe i forhold til mitt forhold til mine barn. Tusen tusen takk for at du skrev dette! Og takk igjen til dere andre også, jeg er så lei meg for alle som av en eller annen grunn har kommet skjevt ut, det er så vanskelig og tungt å jobbe med mønstre og ubevisste tanke-og følelsesrekker. Noen ganger vet man jo ikke at man gjør det en gang! Men dette har gitt meg litt mot. Som en annen her skrev, dette er en vond tråd, men den hjelper meg litt, tror jeg.

HI.

 

 

Anonymous poster hash: e6088...cdb

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har nettopp gått ut av et forhold med en mann som nyss (etter bruddet ble lagt inn på dps, lang historie) fikk diagnosen borderline emosjonelt ustabil personligetsforsryrrelse. Jeg kan si noen ord om barndommen hans. Foreldre som krangler, både mor og far forsvinner i sinne, ledd av hvis han gjorde feil eller slo seg (av og til kan man le det bort, men det skal ikke bagatelliseres for mange ganger før barnet får for mye), mye alkohol og barna måtte ta ansvar for full far, mor som benekter problemene) jeg traff denne mannen når jeg var 16, er nå 27 og ute av forholdet og lurer på om jeg selv har blitt tilknytningsskadet av det. På slutten av forholdet merket jeg at jeg nesten ble like rar som han men holder en knapp på at det var psykisk stress. I allefall har jeg sett mye av at hans oppvekst har skadet hans tilknytning til barna og nå etter bruddet er jeg redd for at han også har skadet dem, selv om det ser ut til at de har det bra, velfungerende unger alle 3, men ser datteren min sliter litt, det skal jeg ta tak i asap. Han var veldig av og på ifht. Til barna, en dag kunne han gi de masse oppmerksomhet og tilbakemeldinger, mens neste så kunne han drive regelrett ignorering (jeg kunne ferske han i å behandle et barn som luft hvis det ba om drikke f.eks) i tillegg var han ikke bevisst på det selv, hvis jeg har en dag jeg er sliten f.eks forklarer jeg til barna grunnen, men de skal bli sett og føle at jeg oppfatter deres behov selv om jeg ikke nødvendigvis lyster dem på sekundet (håper dere forstår meg, jeg er ikke sliten til vanlig) den ignorante faren har gjort det veldig viktig for meg å være på hele tiden. Jeg har lest en del tilknytningsteori og har sett den stygge konsekvensen av dårlig tilknytning (foreldrene hans fremstår som helt normale for andre) og det har vært viktig for meg å ikke skade mine barn, derfor er forholdet ferdig og det var ikke en dag for tidlig, dere må være klar over at å ikke se barna er utrolig skadelig. Jeg har bodd på krisesenteret i 3 uker etter bruddet og selv om jeg har oppført meg som før mot barna ser jeg utrolig stor forskjell (barna var lite med far før bruddet, jeg tror jeg inTintivt så at han var usunn for den selv om det er først nå jeg ser det helt klart)

 

Anonymous poster hash: bff9d...94c

[Anonym bruker]

Kanskje dårlig formulert over, men med å se barna så mener jeg å se følelsene deres, ikke overse sutring, finn årsaken f.eks)

 

Anonymous poster hash: bff9d...94c