Søkt om aap, totalt overkjørt av nav...

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med angst og depresjon. Jeg ble bedre av å komme meg ut blandt folk. Ja det var ett helvete til å begynne med, men merket at når jeg satt hjemme begynte jeg å tenke, tenke på grusomme ting. Når jeg gjorde ting jeg egentlig ikke ville ble jeg først mye verre, var helt jævlig. Men nå har jeg utdannelse og jobber 100%. Ja jeg får angst innimellom og er ikke 100% frisk. Men nå går det myyye bedre.

 

Anonymous poster hash: 461cf...7c2

[Anonym bruker]

 

 

Du sier jo selv at sammen med sønnen din får du ikke tid til å tenke og du fungerer helt fint sammen med han. Jeg tenker da at du klarer følge han opp i sosiale ting også.

 

Hvorfor har du da bestemt deg for at du vil være langvarig sykemeldt og gå hjemme og tenke?

 

Kanskje NAV faktisk er inne på noe om at du bør ha noe meningsfylt å fylle dagene dine med, så du glemmer å sitte å tenke (noe du sier du klarer hver ettermiddag og helg med sønnen din)

 

Hva med å finne en arbeidsplass du mestrer og som har en leder som kan følge deg opp litt, slik du ikke bare kan ringe deg fri når du vil.

 

 

 

Anonymous poster hash: 21a37...376

Jeg tenker at de som ikke har noe kunnskap eller erfaring med hvordan det er å leve med angst og depresjon, ikke trenger å svare meg.. Det er forskjell på å være sammen med sønnen min og min nærmeste familie, og å være ute av huset, blant mange folk! Jeg har blant annet sosial angst, å da er ikke det alltid lett å gå ut av døra. Jeg får symptomer på angstanfall, å det er ikke veldig kult.. Som jeg skriver, så vil jeg ikke gå på den smellen igjen, å jobbe noen uker i ny jobb, for så å bli langtidssykemeldt, å kanskje ennå verre enn det jeg allerede er..

Ja, tenke seg til at noen som ikkje selv har opplevd det samme som deg skulle ha noen tips eller syn på saken din😱

 

Syns det er flott å lese at NAV prøver få folk ut i arbeid, og at de ønsker tilrettelegge så mye som mulig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f8db...040

[Anonym bruker]

Det er et krav til sykdom.

Det er et krav til arbeidsudyktighet.

Det er krav til årsakssammenheng mellom sykdomen og arbeidsutørheten.

 

Dette er ingen hokkus pokkus.

Du sliter med psykisk helse. Du har flere diagnoser. Du har oppfølging av DPS, dvs spesialusthrlsetjeneste.

 

Du kan ta med sykepleieren i møte med NAV om du trenger hjelp til å formidle hva legen sier.

 

Det er mot vel at du skal måtte argumentere deg til lovbestemte rettigheter, fordi NAV ikke "tror" på legen din. Det gir vanskelig samarbeid for hvilke tiltak som skal gjennomføres, og på hvilken måte.

 

Dette er veldig uheldig da det er NAV som skal sitte innholdet i planen din. Innholdet i planen er vel så viktig som å ha innvilget aap.

 

Dette er ingen måte å møte syke mennesker på.

 

Anonymous poster hash: b9d48...bdc

[Anonym bruker]

I en periode med veldig sterk angst (kom meg ikke ut av huset) fikk jeg hjelp fra kommunens besøkstjeneste. 

To ganger i uka kom en fast person (to ulike som hadde hver sin dag) som hjalp meg å trene. 

Til å begynne med gikk vi rundt i nabolaget. I en periode på flere måneder oppsøkte jeg flere og flere steder. Til slutt turte jeg å ta bussen til egen arbeidsplass for å besøke. Det var stort. 

I dag, 3 år etterpå, er jeg i 50% jobb. Samme type jobb som før, like krevende, bare litt mindre arbeidsbelastning. 

 

Som flere andre her er min erfaring at jeg har vunnet på å utfordre meg selv, sakte men sikkert. Samtidig er jeg bevisst på å ikke gjøre for mye, det er en evig treningssak. 

 

Lykke til og klem. 

Anonymous poster hash: 1aa6a...e10

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere to siste, for fine svar <3 Er godt å møte forståelse fra andre som har slitt/sliter med det samme. Jeg venter nå til saksbehandleren har fått snakket med legen på nav. Så skulle jeg få svar om en uke eller to. Jeg ønsker å utfordre meg selv, men er redd jeg kommer til å knekke enda mer.

 

Gjorde det klart på møtet i går at jeg ikke ønsker å sitte inne, men at jeg må få ta det i mitt eget tempo. Ønsker å få tilbake selvtilitten min og å bli trygg på meg selv. Å slutte å være så redd for å dø. 

 

Tusen takk til dere, klem 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Anonym bruker]

Det dummeste du gjør er å slutte å jobbe, du kan heller jobbe gradert. Håper virkelig legen din og NAV skjønner det. Eneste som hjelper er aktivitet og eksponering. Håper du gjør det for sønnen din så du ikke blir enda mer isolert.

 

Anonymous poster hash: 25185...89c

[Anonym bruker]

Kom deg ut! Begynn i det små, øk etter hvert, du bør utfordre komfortgrensen , helst hver dag. Finn noe å bry hodet ditt med, og ikke sitt og tenk så mye.

 

Anonymous poster hash: ba196...458

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere to siste, for fine svar <3 Er godt å møte forståelse fra andre som har slitt/sliter med det samme. Jeg venter nå til saksbehandleren har fått snakket med legen på nav. Så skulle jeg få svar om en uke eller to. Jeg ønsker å utfordre meg selv, men er redd jeg kommer til å knekke enda mer. Gjorde det klart på møtet i går at jeg ikke ønsker å sitte inne, men at jeg må få ta det i mitt eget tempo. Ønsker å få tilbake selvtilitten min og å bli trygg på meg selv. Å slutte å være så redd for å dø.  Tusen takk til dere, klem  Anonymous poster hash: 2a317...329

Sliter ikke psykisk selv, forstår meg ikke på psykiskelidelser. MEN jeg vet at det finnes, jeg aksepterer at det finnes, det er også en vanlig sykdom, mange sliter med psyken. Det slutter ikke å være slik fordi om jeg som saksbehandler NAV protesterer.

Om en pasient, dens lege sier at slik er det, da mener jeg helt bestemt at jeg ikke skal sette meg til doms over det. Det har jeg ikke kompetanse til. Ikke kan jeg se for meg at det vil gi meg fine tall heller. Vil ikke få mine brukere i inntektsgivende arbeid over tid. Hva er suksessen med å få folk i tiltak, mellom ulike stønader, en kasteball i systemet?

 

Folk har ulike behov, av og til er det kortvarig formidling, andre ganger er det en lang vei til å gå, noen skal aldri i lønna arbeid, og andre trenger varig tilrettelagt arbeidsplass.

 

Ansvaret for ønsker ikke jeg å ha alene, vite hva som er rett for et annet menneske, hva som funker best. Den det gjelder er nærmere enn meg, lege og helsepersonell vet også bedre. Sier ikke at jeg ikke vet noe, arbeidsformidlingen skjønner jeg meg på, men NAV har for dårlig kontakt med næringslivet og da blir det dårlig med den biten.

 

Tiltak, skjermet virksomhet, attføringsbedrifter er så langt unna ordinært arbeid at det er verdiløst som arbeidsformidlingsvirkemiddel. Det har verdi som varig plassering, arbeid for trygd.

 

Hvilke kurs, skoler og papirer du har etter aap perioden er AVGJØRENDE for hvor attraktiv du er på arbeidsmarkedet. Mange av kursene og tiltakene NAV bruker er verdiløse, arbeidsmarkedet etterspør ikke dette.

Nå er tendensen å begrense videregående, universitet, høyskole. Kursing og avklaring er det viktig å bruke tid og penger på.

 

Forstå det den som vil? Kronisk syke med gode, etterspurte kvalifikasjoner står lenger og større prosentandel i jobb, enn ufaglærte kronikere.

 

Så fire år med ineffektivitet til å forberede til arbeidsmarkedet, på et vis arbeidsmarkedet ikke ønsker, evner å ta i mot. Klart det da går mot uførepensjon? Kanskje ikke på dette målekortet, men målekortet om 8 år?

 

 

 

Anonymous poster hash: b9d48...bdc

[Anonym bruker]

Å kun gå til psykiatrisk sykepleier regnes ikke som behandling i seg selv. En psykiatrisk sykepleier er ikke en behandler, du må til en psykiater eller psykolog!

 

Hverken psykiatrisk sykepleier, lege, psykolog eller andre har noe med å anbefale en gitt stønad. De skal utelukkende konsentrere seg om sykdomsbilde, symptomer og behandling - ikke hvilke stønader og rettigheter en person skal ha. Det er NAV sin oppgave, og evt. Noe en sosionom i behandlingsapparatet kan veilede deg på. Akkurat som en saksbehandler i NAV ikke skal gi direktiver til din lege om hvilke medisiner og behandlingsformer du skal ha!

 

Anonymous poster hash: 710e8...77e

[Anonym bruker]

 

 

 

Om du får avslag kan du klage ja, det står evt i brevet med avslag hvor lang klagefrist du har og hvor du skal sende klagen.

 

Du kan ha med deg legen din på alle møter du har med nav, du må bare da opplyse nav om at du vil ha legen tilstede også avtaler nav med legen når møtet skal finne sted (da som regel på kontoret til legen din også må du og saksbehandleren din møte opp på legens kontor).

 

Det er ene balansegang dette, du er nødt til å samarbeide med nav, nav er nødt til å samarbeide med legen din osv. Dere må sammen finne ut hva som er beste veien til bedring for deg og nav er i sin fulle rett til å stille krav, men kravene skal jo settes opp i samarbeid med legen din så du faktisk blir bedre og ikke verre. Det er vitenskapelig bevist at depresjoner og angst blir fortere borde når man er i aktivitet, dette vet de selvfølgelig hos nav, men de skal selvfølgelig ikke pushe deg over kanten heller, bare stille realistiske krav til deg i forhold til hva du kan tåle akkurat nå og det skal de komme frem til sammen med legen din.

 

Men nav krever jo gjerne uttalelse fra spesialist da, det holder ikke at fastlegen din skriver at du sier du sliter med angst og depresjon. Du må til en eller flere spesialister for å få dette innvilget, det er helt normalt. At de vil ha uttalelse fra psykolog i ditt tilfelle og gjerne nav sin egen lege er helt vanlig og trenger ikke bety at du ikke får det innvilget.

 

Jeg har selv gått på aap i 3 år nå, og måtte selvfølgelig til flere leger før jeg fikk det innvilget. Nå er det ikke psyken jeg sliter med da så jeg måtte til bl.a nevrolog. Men spesialistuttalelse er helt vanlig.

 

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

 

Jeg har uttalselse fra behandleren min, som er psykriatisk sykepleier. Hun har skrevet at hun anbefaler på det sterkeste at jeg får innvilget aap.. Det er hun jeg kommer til å ta med meg på møte, da jeg bare har vært hos legen min to ganger (han er ny) Men har har også skrivd legeerklering til nav, samt gitt meg medisiner. Jeg har ikke lyst å sitte hjemme hele tiden, men jeg må jobbe med meg selv, å bli bedre før jeg kan begynne å tenke framover. Jeg skrev i selvvurderingen min at jeg ønsket å kunne ta opp videregående skole, som jeg mangler pga mobbing. Men så er det ikke sikkert at jeg klarer det da, pga angsten min. Så det er noe som jeg må ta litt etter litt eventuelt. Men ønsker å kunne være i en slags aktivitet, men jeg må ikke være tvunget til det, å jeg må kunne avlyse på kort tid..

En psykiatrisk sykepleier er ikke en behandler på lik linje med psykolog eller psykiater. Kom deg til en terapeut som kan skrive skikkelige anbefalinger.

 

Anonymous poster hash: 0ba80...3ec

[Anonym bruker]

Du har sosial angst og problem med mye folk. Hvorfor i all verden klarer/kan du jobbe i en barnehage? I tillegg vikariater der du antagelig havner på ulike avdelinger med nye barn og foreldre?

 

Hva med å prøve jobber for å unngå store folkemengder?

Lagerarbeid?

Kontor?

Telefonselger? (Viss du kan snakke med ukjente over telefon, omtrent etter fastlagt manus),

renholder?

kantinemedarbeider?

Kassen i butikk (om du syns det er greit å treffe folk uten å måtte snakke med dem)

Hjemmehjelp (viss det er greit å treffe nye folk når dere bare er to)

 

Å jobbe i barnehage med angst virker rart. Hva med å sette seg ned å prøve å finne hvilke typer jobber du kan takle?

 

Det finnes mange jobber der du forholder deg til få mennesker.

 

Anonymous poster hash: 21a37...376

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt her, har du fått avslag?

 

Ikke ta sorgene på forskudd da, om søknaden ikke er ferdig behandlet, så er du vel ikke overkjørt ennå heller?

 

Anonymous poster hash: a649a...563