Søkt om aap, totalt overkjørt av nav...

[Anonym bruker]

Søkte om dette for 1 mnd siden, var på samtale i går. Er veldig deprimert, og sliter mye med dødsangst( er livredd for sønnen min, at jeg skal dø fra han, og å miste familien min). Redd for å ta telefonen i frykt for dårlige nyheter.. Nav har også fått dokumentasjon fra lege og behandleren min, hvor det står jeg sliter med angst, depresjon, sosialangst, dødsangst og lista fortsetter. Jeg ble mobbet gjennom barneskolen (byttet skole nest siste året,men der var det ennå verre, det tok kaka) byttet tilbake siste året å da var det bedre. Men så fortsatte det med en ny gjeng på hele ungdomsskolen og første vgs, før jeg ikke orket mer, å fikk prøve meg i fast jobb istede.

 

 

Har da hatt to faste jobber, men har hatt mange langvarige sykemeldinger pga depresjonen. De siste årene har jeg hatt dagpenger i forskjellige omganger, fordi jeg har fått små vikariater i bhg. Men har ringt meg syk eller dratt hjem flere ganger, pga jeg har det helt jævlig med meg selv. Sønnen min merker ikke noe til dette, da jeg ikke har tid til å tenke når jeg er sammen med han. Knekker helt sammen på kveldene å kan ligge timesvis å tenke.

 

Men i går, så kom altså saksbehandleren min å si at jeg ikke var syk nok, å at dette ikke trengte å være langvarig. Det kunne fint hende at jeg kunne klare å komme meg ut i jobb om noen mnd. Jeg ble helt satt ut Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å klare å jobbe på lang tid. Jeg har mye å jobbe med, å det skal jeg gjøre med behandleren min, samtidig som jeg går på medisiner. Jeg vil bli frisk, så jeg en dag kan være i en jobb, uten å ha sykemelding på sykemelding. Hun skulle snakke med legen de har på nav, å få en anbefaling av hun. Men har vel en sterk følelse på at jeg får avslag! 

 

Vil jeg komme noen vei med dette hvis jeg klager? Noen som har vært i lignende situasjon? 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Anonym bruker]

På generell basis (sier ikke at det nødvendigvis gjelder deg, men generelt) blir ikke depresjoner bedre av å gå hjemme sykemeldt over en lenger periode. Tvert i mot blir de gjerne verre av å gå hjemme og tenke på det... Jobb er beste medisin for depresjon, selvsagt hvis man da har en nogenlunde givende jobb med OK kolleger :

 

Anonymous poster hash: 0eb00...2c0

[Anonym bruker]

Du har angst, så det å tvinge deg ut i noe du selv ikke vil, vil gjøre deg verre. Vent og se hva utfallet blir. Så snakker du med din behandler og får hn til å ta kontakt med nav, om det blir nødvendig.

Ønsker deg lykke til.

 

Vet hvordan det er å leve med angst og hvor mye det drar ut av deg.

 

Anonymous poster hash: b32cb...ce0

[Anonym bruker]

Tusen takk for forståelse #3. Du sliter med dette du også? Ja, jeg tror angsten kommer til å bli trigget enda mer, om jeg skal bli tvunget ut i jobb. Hun satt der med et slesk smil rundt munnen, å følte meg egentlig ikke trodd. Det står i tilegg på dokumentasjonen fra behandleren min at hun mistenker at jeg har Posttraumatisk Stresslidelse. Å det hadde ikke noe å si. Huff føler slaget er tapt, gikk derfra med en skikkelig god følelse.Jeg blir fysisk dårlig av dette å, sliter i perioder med å få i meg mat, er mye svimmel og kvalm, har lavt blodtrykk nå også. 

 

Men kan jeg ta med behandleren min dit om jeg får avslag? Er ikke saken avgjort da, at jeg må klage istede? 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Anonym bruker]

Ja, jeg har levd med angst i 10 år, de siste 3 årene har vært en sann helvete, men etter jeg begynte i behandling på Dps, blir jeg veldig sakte bedre, det tar tid men tar det i mitt eget tempo.

Og det som har hjulpet mest er at nav ikke har mast på meg, har blitt tillkalt på et par møter men bare for å se hvordan det går med meg. Det var en lettelse å ikke ha nav i nakke for å si det sånn.

Da kunne jeg konsentrere meg om kun det å bli bedre.

 

Ja absolutt kan du ta med deg behandleren på møte, eller så kan hn skrive et brev til dem.

 

Håper du får Aap slik at du kan konsentrere deg om å bli bedre. <3

 

Anonymous poster hash: b32cb...ce0

[Anonym bruker]

Om du får avslag kan du klage ja, det står evt i brevet med avslag hvor lang klagefrist du har og hvor du skal sende klagen. 

 

Du kan ha med deg legen din på alle møter du har med nav, du må bare da opplyse nav om at du vil ha legen tilstede også avtaler nav med legen når møtet skal finne sted (da som regel på kontoret til legen din også må du og saksbehandleren din møte opp på legens kontor).

 

Det er ene balansegang dette, du er nødt til å samarbeide med nav, nav er nødt til å samarbeide med legen din osv. Dere må sammen finne ut hva som er beste veien til bedring for deg og nav er i sin fulle rett til å stille krav, men kravene skal jo settes opp i samarbeid med legen din så du faktisk blir bedre og ikke verre. Det er vitenskapelig bevist at depresjoner og angst blir fortere borde når man er i aktivitet, dette vet de selvfølgelig hos nav, men de skal selvfølgelig ikke pushe deg over kanten heller, bare stille realistiske krav til deg i forhold til hva du kan tåle akkurat nå og det skal de komme frem til sammen med legen din.

 

Men nav krever jo gjerne uttalelse fra spesialist da, det holder ikke at fastlegen din skriver at du sier du sliter med angst og depresjon. Du må til en eller flere spesialister for å få dette innvilget, det er helt normalt. At de vil ha uttalelse fra psykolog i ditt tilfelle og gjerne nav sin egen lege er helt vanlig og trenger ikke bety at du ikke får det innvilget.

 

Jeg har selv gått på aap i 3 år nå, og måtte selvfølgelig til flere leger før jeg fikk det innvilget. Nå er det ikke psyken jeg sliter med da så jeg måtte til bl.a nevrolog. Men spesialistuttalelse er helt vanlig.

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

[Anonym bruker]

Du sier jo selv at sammen med sønnen din får du ikke tid til å tenke og du fungerer helt fint sammen med han. Jeg tenker da at du klarer følge han opp i sosiale ting også.

 

Hvorfor har du da bestemt deg for at du vil være langvarig sykemeldt og gå hjemme og tenke?

 

Kanskje NAV faktisk er inne på noe om at du bør ha noe meningsfylt å fylle dagene dine med, så du glemmer å sitte å tenke (noe du sier du klarer hver ettermiddag og helg med sønnen din)

 

Hva med å finne en arbeidsplass du mestrer og som har en leder som kan følge deg opp litt, slik du ikke bare kan ringe deg fri når du vil.

 

 

 

Anonymous poster hash: 21a37...376

[Anonym bruker]

Du kan klage på vedtak. Da må behandler skrive ny dokumentasjon.

 

Jeg har strevd med psykiske lidelser siden jeg var barn. Begynte hos psykolog da jeg var 15. Nå er jeg 37 og er fortsatt "psyk".

Jeg har generalisert angstlidelse og tvangslidelse. I perioder har jeg vært alvorlig deprimert og kronisk suicidal.

Jeg vet noe om hvor vanskelig det er å jobbe når man er syk. Jeg har vært så utrolig mye redd på jobb. Samtidig har jobb for meg vært noe som har hindret meg i bukke helt under. Jobb har gjort meg både sykere og friskere i ulike perioder. Jeg vet også hvor vanskelig det er å komme tilbake til jobb etter en tid uten jobb.

 

Jeg er helt overbevist over at jobb/aktivitet er viktig og lurt, men at man ikke bruker opp alle kreftene til å mobilisere sånn at man blir sykere.

Jeg ville snakket med behandler om dette.

NAV har flere ulike tiltak for å hjelpe folk tilbake i jobb. Gjerne da ved hjelp av jobbkonsulenter. Hvis du er tydelig på at du vil det er det kanskje lettere å få innvilget AAP.

 

 

Anonymous poster hash: b02de...f14

[Hjerteskatten<3]

Ja, jeg har levd med angst i 10 år, de siste 3 årene har vært en sann helvete, men etter jeg begynte i behandling på Dps, blir jeg veldig sakte bedre, det tar tid men tar det i mitt eget tempo.

Og det som har hjulpet mest er at nav ikke har mast på meg, har blitt tillkalt på et par møter men bare for å se hvordan det går med meg. Det var en lettelse å ikke ha nav i nakke for å si det sånn.

Da kunne jeg konsentrere meg om kun det å bli bedre.

 

Ja absolutt kan du ta med deg behandleren på møte, eller så kan hn skrive et brev til dem.

 

Håper du får Aap slik at du kan konsentrere deg om å bli bedre. <3

 

Anonymous poster hash: b32cb...ce0

Ja, det er et helvete å leve med angst.. Godt å høre at du merker du blir litt bedre. Det må kjennes godt å ikke ha nav i nakken ja, å ikke bli pushet. Godt å få kunne ta opp kampen mot angsten i sitt eget tempo.. Tusen takk, jeg skal kontakte behandleren min, å få hun til å være med meg. Fortsatt god bedring til deg <3 

[Hjerteskatten<3]

Du sier jo selv at sammen med sønnen din får du ikke tid til å tenke og du fungerer helt fint sammen med han. Jeg tenker da at du klarer følge han opp i sosiale ting også.

 

Hvorfor har du da bestemt deg for at du vil være langvarig sykemeldt og gå hjemme og tenke?

 

Kanskje NAV faktisk er inne på noe om at du bør ha noe meningsfylt å fylle dagene dine med, så du glemmer å sitte å tenke (noe du sier du klarer hver ettermiddag og helg med sønnen din)

 

Hva med å finne en arbeidsplass du mestrer og som har en leder som kan følge deg opp litt, slik du ikke bare kan ringe deg fri når du vil.

 

 

 

Anonymous poster hash: 21a37...376

Jeg tenker at de som ikke har noe kunnskap eller erfaring med hvordan det er å leve med angst og depresjon, ikke trenger å svare meg.. Det er forskjell på å være sammen med sønnen min og min nærmeste familie, og å være ute av huset, blant mange folk! Jeg har blant annet sosial angst, å da er ikke det alltid lett å gå ut av døra. Jeg får symptomer på angstanfall, å det er ikke veldig kult.. Som jeg skriver, så vil jeg ikke gå på den smellen igjen, å jobbe noen uker i ny jobb, for så å bli langtidssykemeldt, å kanskje ennå verre enn det jeg allerede er.. 

[Hjerteskatten<3]

 

Om du får avslag kan du klage ja, det står evt i brevet med avslag hvor lang klagefrist du har og hvor du skal sende klagen. 

 

Du kan ha med deg legen din på alle møter du har med nav, du må bare da opplyse nav om at du vil ha legen tilstede også avtaler nav med legen når møtet skal finne sted (da som regel på kontoret til legen din også må du og saksbehandleren din møte opp på legens kontor).

 

Det er ene balansegang dette, du er nødt til å samarbeide med nav, nav er nødt til å samarbeide med legen din osv. Dere må sammen finne ut hva som er beste veien til bedring for deg og nav er i sin fulle rett til å stille krav, men kravene skal jo settes opp i samarbeid med legen din så du faktisk blir bedre og ikke verre. Det er vitenskapelig bevist at depresjoner og angst blir fortere borde når man er i aktivitet, dette vet de selvfølgelig hos nav, men de skal selvfølgelig ikke pushe deg over kanten heller, bare stille realistiske krav til deg i forhold til hva du kan tåle akkurat nå og det skal de komme frem til sammen med legen din.

 

Men nav krever jo gjerne uttalelse fra spesialist da, det holder ikke at fastlegen din skriver at du sier du sliter med angst og depresjon. Du må til en eller flere spesialister for å få dette innvilget, det er helt normalt. At de vil ha uttalelse fra psykolog i ditt tilfelle og gjerne nav sin egen lege er helt vanlig og trenger ikke bety at du ikke får det innvilget.

 

Jeg har selv gått på aap i 3 år nå, og måtte selvfølgelig til flere leger før jeg fikk det innvilget. Nå er det ikke psyken jeg sliter med da så jeg måtte til bl.a nevrolog. Men spesialistuttalelse er helt vanlig.

 

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

 

Jeg har uttalselse fra behandleren min, som er psykriatisk sykepleier. Hun har skrevet at hun anbefaler på det sterkeste at jeg får innvilget aap.. Det er hun jeg kommer til å ta med meg på møte, da jeg bare har vært hos legen min to ganger (han er ny) Men har har også skrivd legeerklering til nav, samt gitt meg medisiner. Jeg har ikke lyst å sitte hjemme hele tiden, men jeg må jobbe med meg selv, å bli bedre før jeg kan begynne å tenke framover. Jeg skrev i selvvurderingen min at jeg ønsket å kunne ta opp videregående skole, som jeg mangler pga mobbing. Men så er det ikke sikkert at jeg klarer det da, pga angsten min. Så det er noe som jeg må ta litt etter litt eventuelt. Men ønsker å kunne være i en slags aktivitet, men jeg må ikke være tvunget til det, å jeg må kunne avlyse på kort tid.. 

[Anonym bruker]

Har ikke lest hele tråden, men var heller ikke syk nok, mente legen til NAV, som aldri hadde sett meg, bare lest papirene mine. Jeg klaget inn avslaget og da fikk jeg komme til spesialist, da ordnet alt seg. Så min erfaring er at papirene fra fastlegen ikke holder, det må være fra speisalist før det er godt nok.

Anonymous poster hash: cf87b...f69

[Anonym bruker]

Angst og mild depresjon har vært en del av min hverdag i minst 5 år. Som du skriver, så går det veldig greit sammen med barna mine. Sammen med dem føler jeg lykke og glede. Å følge opp barna i fritidsaktiviteter er egentlig uproblematisk, jeg er jo der i "regi" av ungene - det faller seg helt naturlig å snakke om barn eller fritidsaktiviteten, og dersom man ikke er interessert i å snakke med noen, kan man bare stå og følge med på hva barna driver med.

Men - man kommer ingen vei om man ikke pusher seg selv litt. Med angst og depresjon er det viktig å øve seg på å endre tankemønster. Hver gang angsten tar meg tenker jeg "hva godt gjør det å tenke disse tankene" og "er det nødvendig å tenke over dette". Det hjelper litt.

 

I perioder hvor angsten var på sitt verste brukte jeg antidepregessiva. Det var helt nødvendig for at jeg skulle klare å jobbe.

Ellers har jeg faktisk hatt med sobril på jobb. Det gjorde jeg når jeg fikk daglige angstanfall.

 

Jeg skjønner at alle er forskjellige, og at min opplevelse ikke gir meg rett til å komme med en slags fasit. Men å gå veien mot AAP (ev. ufør) mener jeg det er unødvendig. Du vil sannsynligvis ikke ha godt av å bare gå hjemme. Dessuten - hvordan blir samfunnet om alle med angst og depresjon skulle vært langtidssykmeldt og/eller begynt på AAP? Man har et stort ansvar i å bidra til at Norge fortsatt kan kalles velferdsstat!

Anonymous poster hash: fc2e9...a22

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg har levd med angst i 10 år, de siste 3 årene har vært en sann helvete, men etter jeg begynte i behandling på Dps, blir jeg veldig sakte bedre, det tar tid men tar det i mitt eget tempo.

Og det som har hjulpet mest er at nav ikke har mast på meg, har blitt tillkalt på et par møter men bare for å se hvordan det går med meg. Det var en lettelse å ikke ha nav i nakke for å si det sånn.

Da kunne jeg konsentrere meg om kun det å bli bedre.

Ja absolutt kan du ta med deg behandleren på møte, eller så kan hn skrive et brev til dem.

Håper du får Aap slik at du kan konsentrere deg om å bli bedre. <3Anonymous poster hash: b32cb...ce0

 

Ja, det er et helvete å leve med angst.. Godt å høre at du merker du blir litt bedre. Det må kjennes godt å ikke ha nav i nakken ja, å ikke bli pushet. Godt å få kunne ta opp kampen mot angsten i sitt eget tempo.. Tusen takk, jeg skal kontakte behandleren min, å få hun til å være med meg. Fortsatt god bedring til deg <3

I like måte du. Håper det ordner seg for både nav og deg.

Ingen som har levd med angst kan forstå hvordan det er, heller ei sette seg i den situasjonen. Så det er veldig lett å være klok da ja, men for den som sliter er den noe helt annet.

 

 

 

Anonymous poster hash: b32cb...ce0

[Anonym bruker]

Du kan klage på vedtak. Da må behandler skrive ny dokumentasjon.

 

Jeg har strevd med psykiske lidelser siden jeg var barn. Begynte hos psykolog da jeg var 15. Nå er jeg 37 og er fortsatt "psyk".

Jeg har generalisert angstlidelse og tvangslidelse. I perioder har jeg vært alvorlig deprimert og kronisk suicidal.

Jeg vet noe om hvor vanskelig det er å jobbe når man er syk. Jeg har vært så utrolig mye redd på jobb. Samtidig har jobb for meg vært noe som har hindret meg i bukke helt under. Jobb har gjort meg både sykere og friskere i ulike perioder. Jeg vet også hvor vanskelig det er å komme tilbake til jobb etter en tid uten jobb.

 

Jeg er helt overbevist over at jobb/aktivitet er viktig og lurt, men at man ikke bruker opp alle kreftene til å mobilisere sånn at man blir sykere.

Jeg ville snakket med behandler om dette.

NAV har flere ulike tiltak for å hjelpe folk tilbake i jobb. Gjerne da ved hjelp av jobbkonsulenter. Hvis du er tydelig på at du vil det er det kanskje lettere å få innvilget AAP.

 

 

Anonymous poster hash: b02de...f14

Takk for svar! Jeg skjønner det med at det kan hjelpe å være i jobb/aktivitet av noe slag, men når jeg ikke klarer det, å får panikkanfall når jeg skal/er på jobb, så er det ikke lett.. Vi snakket så vidt om det i går, hun spurte meg hva jeg ønsket å jobbe med etterhvert, å da sa jeg at jeg måtte i såfall være på et sted hvor det er få å forholde seg til. Men dette ser jeg ikke skje på langt tid, at jeg har mye å jobbe med.. Hun anbefalte noe karriere veiledning/kurs , men jeg sa at jeg tror ikke jeg klarer å være pliktet til å møte opp på noe som helst akkurat nå. Om jeg skal ha noe aktivitet, så må det være noe som er tilpasset problemene mine, å at jeg kan gå når jeg ikke klarer mer, eller at jeg kan gi beskjed om at jeg ikke orker å møte opp. Men jeg vil jo se annerledes på det om jeg kan få ta det etter mitt tempo. 

 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Anonym bruker]

 

Har ikke lest hele tråden, men var heller ikke syk nok, mente legen til NAV, som aldri hadde sett meg, bare lest papirene mine. Jeg klaget inn avslaget og da fikk jeg komme til spesialist, da ordnet alt seg. Så min erfaring er at papirene fra fastlegen ikke holder, det må være fra speisalist før det er godt nok.

 

Anonymous poster hash: cf87b...f69

 

Har papirer fra spesialt, som er psykriatisk psykepleier. Hun skriver at hun anbefaler på det sterkeste at jeg får det innvilget, så jeg får tid og ro til å jobbe med meg selv. Håper legen på nav er mer forståelsesfull er saksbehandleren min.. 

 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for forståelse #3. Du sliter med dette du også? Ja, jeg tror angsten kommer til å bli trigget enda mer, om jeg skal bli tvunget ut i jobb. Hun satt der med et slesk smil rundt munnen, å følte meg egentlig ikke trodd. Det står i tilegg på dokumentasjonen fra behandleren min at hun mistenker at jeg har Posttraumatisk Stresslidelse. Å det hadde ikke noe å si. Huff føler slaget er tapt, gikk derfra med en skikkelig god følelse.Jeg blir fysisk dårlig av dette å, sliter i perioder med å få i meg mat, er mye svimmel og kvalm, har lavt blodtrykk nå også. 

 

Men kan jeg ta med behandleren min dit om jeg får avslag? Er ikke saken avgjort da, at jeg må klage istede? 

 

Anonymous poster hash: 2a317...329

 

 

 

Jeg tror nok angsten din forverres fordi du sitter hjemme alene og har alt for god tid til å tenke, overtolke, overtenke og engste deg. Jeg har PTSD, depresjoner og har hatt enda tøffere oppvekst og ungt voksenliv. Likevel fungerer det best for meg å ha meningsfull jobb i 100% stilling. Det tror jeg også saksbehandleren din ser. Du må også slutte å se at alle er mot deg, at saksbehandleren din er ond osv, noe man får inntrykk av ut fra det du skriver.

 

Anonymous poster hash: 2fdb6...31a

[Anonym bruker]

Vil tro at du trenger sterkere dokumentasjon på sykdom.

En psykiatrisk sykepleier er ikke nok.

Fastlege + psykolog (spesialist)/psykiater er nok et minimum.

 

Ble selv utsatt for overgrep (fysisk, psykisk og seksuelt) hjemme. Mobbet på skolen. Fikk angst, ptsd, spiseforstyrrelser, depresjoner.

Fullførte likevel seks års høyere utdanning og jobbet i fire år før det sa stopp.

Fikk behandling samtidig som jeg jobbet redusert. AAP etter sykemeldingsåret (fortsatt mens jeg jobbet redusert) -innvilget på bakgrunn av spesialistuttalelser.

Det var et sant helvete, men jeg kom meg gjennom det.

 

Er tilbake i full jobb. Er ikke "frisk", men jeg fungerer.

 

Anonymous poster hash: 37a6f...b0c

[Anonym bruker]

 

 

Om du får avslag kan du klage ja, det står evt i brevet med avslag hvor lang klagefrist du har og hvor du skal sende klagen. 

 

Du kan ha med deg legen din på alle møter du har med nav, du må bare da opplyse nav om at du vil ha legen tilstede også avtaler nav med legen når møtet skal finne sted (da som regel på kontoret til legen din også må du og saksbehandleren din møte opp på legens kontor).

 

Det er ene balansegang dette, du er nødt til å samarbeide med nav, nav er nødt til å samarbeide med legen din osv. Dere må sammen finne ut hva som er beste veien til bedring for deg og nav er i sin fulle rett til å stille krav, men kravene skal jo settes opp i samarbeid med legen din så du faktisk blir bedre og ikke verre. Det er vitenskapelig bevist at depresjoner og angst blir fortere borde når man er i aktivitet, dette vet de selvfølgelig hos nav, men de skal selvfølgelig ikke pushe deg over kanten heller, bare stille realistiske krav til deg i forhold til hva du kan tåle akkurat nå og det skal de komme frem til sammen med legen din.

 

Men nav krever jo gjerne uttalelse fra spesialist da, det holder ikke at fastlegen din skriver at du sier du sliter med angst og depresjon. Du må til en eller flere spesialister for å få dette innvilget, det er helt normalt. At de vil ha uttalelse fra psykolog i ditt tilfelle og gjerne nav sin egen lege er helt vanlig og trenger ikke bety at du ikke får det innvilget.

 

Jeg har selv gått på aap i 3 år nå, og måtte selvfølgelig til flere leger før jeg fikk det innvilget. Nå er det ikke psyken jeg sliter med da så jeg måtte til bl.a nevrolog. Men spesialistuttalelse er helt vanlig.

 

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

 

Jeg har uttalselse fra behandleren min, som er psykriatisk sykepleier. Hun har skrevet at hun anbefaler på det sterkeste at jeg får innvilget aap.. Det er hun jeg kommer til å ta med meg på møte, da jeg bare har vært hos legen min to ganger (han er ny) Men har har også skrivd legeerklering til nav, samt gitt meg medisiner. Jeg har ikke lyst å sitte hjemme hele tiden, men jeg må jobbe med meg selv, å bli bedre før jeg kan begynne å tenke framover. Jeg skrev i selvvurderingen min at jeg ønsket å kunne ta opp videregående skole, som jeg mangler pga mobbing. Men så er det ikke sikkert at jeg klarer det da, pga angsten min. Så det er noe som jeg må ta litt etter litt eventuelt. Men ønsker å kunne være i en slags aktivitet, men jeg må ikke være tvunget til det, å jeg må kunne avlyse på kort tid.. 

 

 

 

Ut fra profilbildet ditt ser det ut som du er gravid igjen. Du skriver at du ikke kan jobbe i det hele tatt, du kan ikke omgås folk osv, men så ønsker du å sette enda et barn til verden? Hadde det ikke vært bedre å konsentrere deg om deg selv og få livet på rett kjøl før man planlegger enda et barn? Det er ikke meningen å dømme, men gi deg en reality check. Det er tøffere med babytid der man gjerne får brystbetennelse, våkenetter, kolikk, barseltårer osv, enn å stå i vanlig 100 % jobb.

 

Anonymous poster hash: 2fdb6...31a

[Anonym bruker]

Snodig Norge har så mange fler med angst enn resten av verden.... Om du klarer å følge opp sønnen og han ikke merker noe, og dermed følge han opp i sosiallivet også så burde du vel kunne gjøre noe annet? Om du nå sier han er 2-3 år og ikke går på noe altivitet enda selvfølgelig så derfor følger du ikke noe sosialt nå hva skal du gjøre når han er 8-10 og 12 da?....

 

Anonymous poster hash: ff4b0...cb4

[Anonym bruker]

Nav kan rett og slett gjøre folk sykere, og det er ikke tull en engang!

Kjemper mot dem jeg også og har fått advokat på saken, noe som lettet 1000 kg fra skuldrene mine! Ønsker deg lykke til og håper at det ordner seg for deg!

 

Anonymous poster hash: bfc1c...436

[Anonym bruker]

En psykiatrisk sykepleier er ikke en spesialist, det er en sykepleier med etterutdanning. Du må til en lege som har spesialisert seg.

 

Håper virkelig du finner måter å bli bedre på, for å skrive at barnet ditt ikke merker noe er det reneste svada. Begge mine foreldre har psykiske diagnoser og selv om begge har stått i full jobb og fulgt oss opp har deres psyke, måten deres å takle/se verden på, annerledesheten, den sosiale angsten og depressive personlighet helt klart preget oss barna...

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

[Anonym bruker]

 

 

 

Om du får avslag kan du klage ja, det står evt i brevet med avslag hvor lang klagefrist du har og hvor du skal sende klagen. 

 

Du kan ha med deg legen din på alle møter du har med nav, du må bare da opplyse nav om at du vil ha legen tilstede også avtaler nav med legen når møtet skal finne sted (da som regel på kontoret til legen din også må du og saksbehandleren din møte opp på legens kontor).

 

Det er ene balansegang dette, du er nødt til å samarbeide med nav, nav er nødt til å samarbeide med legen din osv. Dere må sammen finne ut hva som er beste veien til bedring for deg og nav er i sin fulle rett til å stille krav, men kravene skal jo settes opp i samarbeid med legen din så du faktisk blir bedre og ikke verre. Det er vitenskapelig bevist at depresjoner og angst blir fortere borde når man er i aktivitet, dette vet de selvfølgelig hos nav, men de skal selvfølgelig ikke pushe deg over kanten heller, bare stille realistiske krav til deg i forhold til hva du kan tåle akkurat nå og det skal de komme frem til sammen med legen din.

 

Men nav krever jo gjerne uttalelse fra spesialist da, det holder ikke at fastlegen din skriver at du sier du sliter med angst og depresjon. Du må til en eller flere spesialister for å få dette innvilget, det er helt normalt. At de vil ha uttalelse fra psykolog i ditt tilfelle og gjerne nav sin egen lege er helt vanlig og trenger ikke bety at du ikke får det innvilget.

 

Jeg har selv gått på aap i 3 år nå, og måtte selvfølgelig til flere leger før jeg fikk det innvilget. Nå er det ikke psyken jeg sliter med da så jeg måtte til bl.a nevrolog. Men spesialistuttalelse er helt vanlig.

 

 

Anonymous poster hash: dc379...c57

 

Jeg har uttalselse fra behandleren min, som er psykriatisk sykepleier. Hun har skrevet at hun anbefaler på det sterkeste at jeg får innvilget aap.. Det er hun jeg kommer til å ta med meg på møte, da jeg bare har vært hos legen min to ganger (han er ny) Men har har også skrivd legeerklering til nav, samt gitt meg medisiner. Jeg har ikke lyst å sitte hjemme hele tiden, men jeg må jobbe med meg selv, å bli bedre før jeg kan begynne å tenke framover. Jeg skrev i selvvurderingen min at jeg ønsket å kunne ta opp videregående skole, som jeg mangler pga mobbing. Men så er det ikke sikkert at jeg klarer det da, pga angsten min. Så det er noe som jeg må ta litt etter litt eventuelt. Men ønsker å kunne være i en slags aktivitet, men jeg må ikke være tvunget til det, å jeg må kunne avlyse på kort tid.. 

 

 

 

Ut fra profilbildet ditt ser det ut som du er gravid igjen. Du skriver at du ikke kan jobbe i det hele tatt, du kan ikke omgås folk osv, men så ønsker du å sette enda et barn til verden? Hadde det ikke vært bedre å konsentrere deg om deg selv og få livet på rett kjøl før man planlegger enda et barn? Det er ikke meningen å dømme, men gi deg en reality check. Det er tøffere med babytid der man gjerne får brystbetennelse, våkenetter, kolikk, barseltårer osv, enn å stå i vanlig 100 % jobb.

 

Anonymous poster hash: 2fdb6...31a

 

Jeg er ikke gravid igjen nei, det var et gammel profilbilde! Jeg klarer å levere i barnehage, fordi den er rett ved siden av oss. Men jeg må virkelig ta meg sammen for å kunne gå i butikken osv. 

 

Anonymous poster hash: 2a317...329

[Luksusdyret]

Snodig Norge har så mange fler med angst enn resten av verden.... Om du klarer å følge opp sønnen og han ikke merker noe, og dermed følge han opp i sosiallivet også så burde du vel kunne gjøre noe annet? Om du nå sier han er 2-3 år og ikke går på noe altivitet enda selvfølgelig så derfor følger du ikke noe sosialt nå hva skal du gjøre når han er 8-10 og 12 da?....

 

Anonymous poster hash: ff4b0...cb4

 

 

Jeg ser mer bekymring på foreldre som har så sterke psykiske diagnoser, dødsangst osv at de ikke kan jobbe med noe eller være blant andre mennesker, og mener selvfølgelig at det ikke påvirker barna deres. Dere tar alt for lett på det, barn merker MYE mer enn dere tror. Håper HI får hjelp og blir bedre, for både sin og sitt barns skyld. Å mure seg inn i huset og sitte og tenke på ting som hun engster seg for hele dagen, er nok ingen god løsning.

[Anonym bruker]

Jeg skriver jo at jeg ikke har planer om å sitte inne å tenke og gruble! Mitt største ønske er å bli frisk, å kunne jobbe som "alle" andre! Men det er faktisk en vei å gå, å det er mye av som jobbes med! Først og fremst er det den angsten som må jobbes med, for den kan hete seg opp veldig fort. Jeg er ute med sønnen min, går i skogen og er i hagen å leker. Men jeg blir redd og utrygg når jeg er i større folkemengder. Jeg må trenes opp  og bli klar for å delta på en aktivitet. Jeg ønsker på sikt å kunne ta ferdig vgs, som jeg muligens kan klare litt etter litt. Jeg har hatt det bra i perioder, det er nå de siste mnd at det har bygget seg på igjen. Det er klart sønnen min kanskje merker at jeg ikke er helt meg selv nå, men jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste for å være glad foran han. For han gjør meg glad og lykkelig!  Det er mye jeg ikke skriver her, for å ikke brette ut helt! Det er ikke målet mitt å bli ufør! Jeg vil være frisk, som et normalt menneske. Jeg ønsker meg utdannelse, flere barn og å være lykkelig med meg selv. 

Anonymous poster hash: 2a317...329