Hvorfor klager "alle" på at de er så slitne?

[Anonym bruker]

 

I mange tilfeller handler det mer om hvordan man tar det, enn hvordan man har det. Kjenner flere som har hatt diverse sykdommer over flere år, som har gode liv og er i jobb. Man trenger ikke nødvendigvis å være sliten fordi man er syk. Mange ganger lærer man seg å leve med det.

 

 

Så du mener at du kan BESTEMME deg for å ikke være sliten? Man kan ikke bestemme over kroppens reflekser. Men det man kan gjøre selv er å jobbe og jobbe helt til man en dag stuper, for da har man ingen krefter igjen. Ingen smart taktikk i lengden.

 

Anonymous poster hash: debd3...12a

 

 

Du misforstår helt hva prekæs mener!

 

De aller fleste av oss kan gjøre noe med egne holdninger, egne vaner, egne uvaner, egne rutiner, hvor mye vi forventer av oss selv og andre. Hvis man tar en bevisst holdning til dette kan de aller fleste av oss gjøre ting enklere eller mindre omfattende i hverdagen enn hva vi gjør i det.

 

I tillegg er det noen som faktisk greier å innstille seg på at "ok, nå er jeg dønn sliten, og slik blir det sikkert et par år til, da skal jeg holde ut".. og så greier de å finne mer energi i at de vet at den mest slitsomme perioden både er normal og ikke evigvarende.

Det er rett og slett bedre i hvordan man tar utfordringer i livet enn det andre er, de er bedre på å ha positive holdninger. Det er mye i det at det er hvordan man tar det....

 

Ved å si dette så betyr ikke det at alle skal jobbe til de stuper! På ingen måte!

Men det betyr at kanskje man skal legge fra seg de største ambisjonene noen får år mens det er mest slitsomt med barna. Kanskje man må slå seg til ro på en lavere standard enn man egentlig ønsker - enten det er ryddighet hjemme eller hvilke materielle goder man streber etter.

 

Man skal ta seg selv og sin egen helse på alvor - men man har også et ansvar selv for å gjøre det beste ut av en situasjon uten å pålegge seg selv flere belastninger enn det som egentlig er nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 5597b...4ec

[Anonym bruker]

 

 

I mange tilfeller handler det mer om hvordan man tar det, enn hvordan man har det. Kjenner flere som har hatt diverse sykdommer over flere år, som har gode liv og er i jobb. Man trenger ikke nødvendigvis å være sliten fordi man er syk. Mange ganger lærer man seg å leve med det.

 

Så du mener at du kan BESTEMME deg for å ikke være sliten? Man kan ikke bestemme over kroppens reflekser. Men det man kan gjøre selv er å jobbe og jobbe helt til man en dag stuper, for da har man ingen krefter igjen. Ingen smart taktikk i lengden.

 

Anonymous poster hash: debd3...12a

Du misforstår.

 

Det går an å hele tiden gå rundt å lete etter om man er sliten. Jeg er sikker på at hvis jeg virkelig kjenner etter så kan jeg hver dag si at jeg er sliten. Det kommer an på hva min fokus er. Eller jeg kan velge å innstille meg på at litt slitenhet er en del av tilværelsen, så det fokuserer jeg ikke på.

 

Så ja. Det handler mye om innstilling.

 

Anonymous poster hash: 36ce0...589

[Anonym bruker]

Ja jeg forstår at alle er forskjellige, og at alle har forskjellige forutsetninger. Men når friske mennesker i jobb og med to barn for eksempel, klager på at hverdagen er så slitsom og uholdbar så begynner jeg å lure. Hvorfor få barn når man har så lite kapasitet?

Selv jobber jeg 100 % i et krevende yrke, har stort hus, tre barn to i skole og 1 i Bhg. Er også syk med fibromyalgi diagnose. Klart jeg innimellom føler meg sliten, men ikke hver dag hele uka. Og ikke så sliten at jeg bare uffer meg og ikke klarer noengang.

Noen som har tanker om dette?

 

Anonymous poster hash: 5c2e9...107

Jeg har 1 barn og jeg er sliten, men det skyldes ikke barnet! Jeg jobber som sykepleier på et sykehus. Problemet mitt er at jeg gir mer enn jeg må, og på den måten sliter meg ut. Jeg gjør det ikke fordi jeg ønsker det, men fordi jeg sliter med å begrense meg. Jeg sliter også med å legge meg på kvelden, fordi jeg har angst for å gå til sengs, for jeg er redd for at det er ting jeg burde ha gjort som ennå ikke er gjort. Jeg sover derfor ca 4 timer pr natt, pluss at jeg har et barn på 18 mnd som fortjener full oppmerksomhet når han er våken, jeg har kompliserte familieproblemer med blant annet en bror som er innblandet i et dårlig miljø, og en svigerbror som nylig har tatt livet sitt og etterlatt min søster med et barn på 2 år. Så ja, jeg er sliten, fordi det er så mye mer enn bare jobb og barn!! Jeg er ellers frisk, så kapasiteten min er det ikke noe å si på! Men alt ved siden av jobb og barn, også kalt hverdagen, sliter på meg!

 

Anonymous poster hash: 158b5...66e

[Anonym bruker]

 

Jeg tror det er fordi vi jevnt over har mye mer stillesittende liv nå. De fleste har jobber hvor de sitter på baken flere timer i strekk i løpet av en dag, gjerne stirrende på en skjerm en stor del av tiden, men likevel med stort arbeidspress og stressnivå. Det meste av jobben går på det mentale, vi vrir hodet vårt for å få unna alt vi skal gjøre, og når vi kommer hjem,eller til helgen, er det logistikken i familien som må gå opp; middagsplanlegging, unger som skal hit og dit eller ha leksehjelp og annen oppfølging, husarbeid, legging osv, alt dette må passe inn i en timeplan sånn at alt blir gjort til rett tid. 

 

Kan ta eksempel i mannen. Hans arbeidsplass er foran en datamaskin, sitter hele dagen foran skjermen og er totalt utslitt når han kommer hjem. Han har tatt ut alt han har av mental kapasitet i en jobb med høy stressfaktor, men som likevel er stillesittende. 

Men -så har han en deltidsjobb på siden. Denne er rent fysisk, og det er ikke noe mentalt utfordrende med den. Han kan gå nærmest krokrygget ut døra for å dra på denne jobben, og kommer så sprettende inn igjen noen timer senere, frisk som en ungfole. I godt humør, med masse energi og sprudlende humør. Da har han fått masse frisk luft, aktivitet og fysisk trening. Det er fantastisk å se, og da vil han gjerne finne på ting, han holder på med prosjekter i kjelleren osv. 

 

Merker det samme på meg selv. Vi nærmest tvinger oss ut i skogen med barna i helgene innimellom, selv om vi gjerne skulle ha ligget hjemme på hver vår sofa og slappet av. Men det gjør så godt. Frisk luft, aktivitet, lek og moro med familien, det lader batteriene! 

 

Se det i sammenligning med noen generasjoner tilbake; hva slags jobber var det, hva var det daglige aktivitetsnivået, hvordan var det mentale presset. Vi har blitt en innegenerasjon med stillesittende jobber og voldsomt høyt mentalt stress, koblet med et ytre press på å være perfekt både som person og familie. Det er ikke rart vi blir slitne. 

 

Anonymous poster hash: 7c127...ade

 

 

Dette du skriver her tror jeg også er viktig.

 

Jeg så min bestemor. Hun oppdro 8 barn, mer eller mindre alene fordi min bestefar var borte på jobb det meste av året, alt fra uker til flere måneder i slengen. Hun hadde rutiner på ting, og kort tid etter at hun hadde stått opp hadde hun satt på en maskin med klær, satt en brøddeig, vært ute og måkt snø, laget frokost, fikk alle ut døren, så ryddet hun opp etter frokost. Satte seg fem minutter med en kaffe for å hvile litt, før hun fortsatte. Hun stelte stort hus, svææær hage, dyrket egne grønnsaker, laget all mat fra bunn, syltet, saftet, laget alt julepålegg selv, plukket bær, hadde deltidsjobb, reparerte det som måtte til (mannfolka i familien var jo borte på jobb i lange perioder).

I mitt hode så fatter jeg ikke alt hun greide å gjøre så mye som hun greide hver eneste dag. Men hun stresset aldri! Ting tok den tiden det tok, og hun må ha vært en fantastisk organisator av egen hverdag. Og dette gjorde hun i en hverdag som i høst-/vinterhalvåret også innebar mye bekymring for om min bestefar og andre i familien ville overleve neste uvær, og ingen kontakt med dem. Med de første barna bodde de slik at de ofte mistet strømmen høst- og vinter, de hadde ikke vaskemaskin, men måtte koke alt tøy.

 

Hun sa at noe av kunsten var å ta minipauser, fem minutter her, ti minutter der..... og de minuttene brukte hun som regel med et strikketøy i hendene. Og så sa hun at man må fokusere på det man gjør når man gjør det. Plukker man poteter så er det det man gjør, da er det ingen vits å gruble på klærne som skal henges opp etterpå. Vasker man gulv, da er det ingen vits å tenke på støvtørkingen.

Så på sett og vis så tror jeg at min bestemor var en mester i "tilstedeværelse", noe som er med på å senke stressnivået. Hun planla dagen sin, og så fokuserte hun på hver enkelt handling når hun gjorde de enkelte tingene. Og så sa hun at når hun tok pausene sine, da tenkte hun ikke på alt som skulle gjøres, da koblet hun helt ut - og det tror jeg er noe av det vi damer i dag ikke greier. Der er menn mye flinkere enn oss...

 

Anonymous poster hash: 5597b...4ec

[Anonym bruker]

Av den enkle grunn; folk er late og hater å komme utenfor komfortsonen sin. Dessuten går de rundt og innbiller seg selv hvor sliten de er.

 

For min del, 100% stilling + bachelor student + 2 barn + mann i reisejobb, så er jeg på det aller slitneste når jeg sitter en heil dag på ræva forran TV'en og IPad'en. Da har jeg store problemer med å komme meg opp og få gjort noe...

 

Anonymous poster hash: 0a1ce...e0a

[Mandala]

Jeg velger å se bort fra "jeg har fibromyalgi med konstante smerter og er faktisk aldri sliten", og velger å holde meg til det faktum at folk er slitne.

 

Jeg opplever også det hi skriver. Veldig mange er så slitne hele tiden. Uansett om de kun har seg selv å tenke på eller har fire barn. Det er myr slitenhet ute og går. Kanskje er det de krav folk har til seg selv, samfunnet eller det faktum at alle i løpet av livet opplever ting som er mentalt slitsomme. Men jeg personlig stusser litt på friske mennesker som er så slitne at de ikke kan delta på vanlige aktiviteter.

[Anonym bruker]

Jeg er sliten, men går ikke rundt å klager til andre om det. Jeg er sliten fordi jeg har et barn som er psykisk utviklingshemmet og som dessverre tar mye av min energi, i tillegg har barnet mitt store søvnproblemer og sovner ikke før 22-23 hver eneste kveld. Men sånn er nå bare livet, ville aldri ha bytte barnet mitt vekk. Så får jeg bare være sliten de neste 14 årene,thats life. Men om jeg eller andre går rundt å klager på at vi er slitne, hva gjør det deg? Har vi ikke lov til å være sliten bare fordi du har det verre, men ikke er sliten?

 

 

 

Anonymous poster hash: 27f41...dbc

[Anonym bruker]

 

Noen klager kun for å høre sin egen stemme, tror jeg. Innstilling til livet har jo mye og si. Jeg jobber sammen med ei dame, singel og barnløs, og hun klager omtrent hele tiden på hvor sliten hun er. Jeg orker ikke høre på gnålet mer, skygger banen når hun kommer.

 

Anonymous poster hash: f4342...a15

 

Kan man ikike være sliten selv om man er singel og barnløs?

 

Anonymous poster hash: af1a0...e03

[Anonym bruker]

Det er et godt poeng at det ikke alltid handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det.  

Noen mennesker er gode til å håndtere stress, de klarer godt å håndtere uforutsette situasjoner og de takler tilsynelatende en hver motgang svært godt.  Andre er ikke like flinke, eller like heldige.  

Jeg har klart en master på deltid ved siden av full jobb og barn, da var jeg selvfølgelig sliten, men det gikk stort sett helt fint.  I andre perioder av livet har jeg taklet ting betydelig dårligere, enten pga dødsfall i nær familie, sykdom i nær familie eller at jeg har vært alvorlig syk selv.  Jeg tror det er svært få som danser gjennom HELE livet sitt.  

Noen syter og klager og burde absolutt vurdere oppførselen, det er slitsomt for omgivelsene.  Andre klarer tilsynelatende alt uten å klage i det hele tatt.  Jeg tenker alle har et ansvar for å gjøre noe med stresset som man kan gjøre noe med.  Det er lett for å klage over ting man ikke kan gjøre noe med, men det er mye man kan gjøre noe med.  Hvis man er lei av å kjøre ungene til mange aktiviteter, så kan man slå seg sammen med andre foreldre og dele på kjøringen, hvis man har stress hver dag for å rekke levering/henting i barnehage, så kan man kanskje få lov til å forskyve arbeidstiden sin litt, hvis man stadig går tom for melk/brød hjemme så kan man lære seg å planlegge handlingen bedre osv.  

Anonymous poster hash: a543c...dc7

[Anonym bruker]

Jeg er sliten fordi jeg har en kronisk sykdom.

Presser jeg meg for hardt så ligger jeg rett ut etterpå (diare, hodepine og sykdomsfølelse i kroppen, blandt annet)

 

Har du ikke lyst på et ærlig svar, så slutt å spør hvordan folk har det da!

Anonymous poster hash: 66698...e32

[Anonym bruker]

 

 

I mange tilfeller handler det mer om hvordan man tar det, enn hvordan man har det. Kjenner flere som har hatt diverse sykdommer over flere år, som har gode liv og er i jobb. Man trenger ikke nødvendigvis å være sliten fordi man er syk. Mange ganger lærer man seg å leve med det.

 

Så du mener at du kan BESTEMME deg for å ikke være sliten? Man kan ikke bestemme over kroppens reflekser. Men det man kan gjøre selv er å jobbe og jobbe helt til man en dag stuper, for da har man ingen krefter igjen. Ingen smart taktikk i lengden.

 

Anonymous poster hash: debd3...12a

Du misforstår.

 

Det går an å hele tiden gå rundt å lete etter om man er sliten. Jeg er sikker på at hvis jeg virkelig kjenner etter så kan jeg hver dag si at jeg er sliten. Det kommer an på hva min fokus er. Eller jeg kan velge å innstille meg på at litt slitenhet er en del av tilværelsen, så det fokuserer jeg ikke på.

 

Så ja. Det handler mye om innstilling.

 

Anonymous poster hash: 36ce0...589

 

 

Jeg får tenke på den da, neste gang jeg gråter av smerter fordi øynene fysisk blir presset ut av skallen på meg (Jeg har Graves som blir utløst av stress) og ikke klarer å fungere fordi kroppen er så utslitt av å ha vondt hver eneste jævla dag.

Det er tross alt bare innstillingen min det er noe galt med...

 

Anonymous poster hash: 66698...e32

[Anonym bruker]

At jeg til tider er sliten har ingenting med antall barn å gjøre!

 

Jeg ble plutselig mye mer sliten etter at ting ble lagt om på jobb. Ledelsen tror det skal bli mer effektivt, men alt det gjør er å gjøre oss slitne og mindre kreative. Jeg driver og søker nye jobber, så på sikt regner jeg med det ordner seg.

 

Anonymous poster hash: 44db9...8b7

[Anonym bruker]

Selv jobber jeg 100% og vi har to barn, jenta våres har en forsinket utvikling så mye møter og oppfølging.

En aktiv gutt som også krever oppmerksomhet. Når helgene kommer pleier vi og pakke sekken og komme oss bort i fra byen, flykte på skauen og kose oss. Da slapper vi sikkelig av.

Handler inn mat for hele uka så vi slipper alt stresset, som regel er det mannen min som tar seg av alt av innkjøp av middager, klesvask og orden på kjøkkenet.

Har også fibromyalgi, men etter at jeg fikk ungene har smertene blitt borte.

Trener to ganger i uken, og legger meg alldri etter klokka 22:00.

 

Anonymous poster hash: 52c86...a42

[Anonym bruker]

Det er litt usmakelig å anse seg selv som en hellig ku høyt over resten av menneskeheten!

 

Men uansett da.... Jeg var som deg, med tre barn og det hele. Så fikk jeg ME. Jeg er ikke sliten hele tiden, det er forbi sliten.... Men jeg klager ikke, jobber ikke og anses nok å være en lat trygdesnylter av ganske mange. De skulle bare visst....

 

Anonymous poster hash: 6771d...24b

[Anonym bruker]

Jeg klager ikke, men det er fordi jeg har valgt et liv jeg trives med. Jeg jobber ikke akkurat nå og er veldig takknemlig for at jeg ikke MÅ det. Vi har tre barnehagebarn og jeg hadde aldri klart 100% jobb i tillegg uten å klage. Jeg har selvfølgelig valgt bort endel ting, men får betalt i form av en stressfri hverdag. Det betyr mest for meg! 😊

 

Anonymous poster hash: 3e6fb...ead

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tror det er fordi vi jevnt over har mye mer stillesittende liv nå. De fleste har jobber hvor de sitter på baken flere timer i strekk i løpet av en dag, gjerne stirrende på en skjerm en stor del av tiden, men likevel med stort arbeidspress og stressnivå. Det meste av jobben går på det mentale, vi vrir hodet vårt for å få unna alt vi skal gjøre, og når vi kommer hjem,eller til helgen, er det logistikken i familien som må gå opp; middagsplanlegging, unger som skal hit og dit eller ha leksehjelp og annen oppfølging, husarbeid, legging osv, alt dette må passe inn i en timeplan sånn at alt blir gjort til rett tid.

 

Kan ta eksempel i mannen. Hans arbeidsplass er foran en datamaskin, sitter hele dagen foran skjermen og er totalt utslitt når han kommer hjem. Han har tatt ut alt han har av mental kapasitet i en jobb med høy stressfaktor, men som likevel er stillesittende.

Men -så har han en deltidsjobb på siden. Denne er rent fysisk, og det er ikke noe mentalt utfordrende med den. Han kan gå nærmest krokrygget ut døra for å dra på denne jobben, og kommer så sprettende inn igjen noen timer senere, frisk som en ungfole. I godt humør, med masse energi og sprudlende humør. Da har han fått masse frisk luft, aktivitet og fysisk trening. Det er fantastisk å se, og da vil han gjerne finne på ting, han holder på med prosjekter i kjelleren osv.

 

Merker det samme på meg selv. Vi nærmest tvinger oss ut i skogen med barna i helgene innimellom, selv om vi gjerne skulle ha ligget hjemme på hver vår sofa og slappet av. Men det gjør så godt. Frisk luft, aktivitet, lek og moro med familien, det lader batteriene!

 

Se det i sammenligning med noen generasjoner tilbake; hva slags jobber var det, hva var det daglige aktivitetsnivået, hvordan var det mentale presset. Vi har blitt en innegenerasjon med stillesittende jobber og voldsomt høyt mentalt stress, koblet med et ytre press på å være perfekt både som person og familie. Det er ikke rart vi blir slitne.

 

Anonymous poster hash: 7c127...ade

 

Dette du skriver her tror jeg også er viktig.

 

Jeg så min bestemor. Hun oppdro 8 barn, mer eller mindre alene fordi min bestefar var borte på jobb det meste av året, alt fra uker til flere måneder i slengen. Hun hadde rutiner på ting, og kort tid etter at hun hadde stått opp hadde hun satt på en maskin med klær, satt en brøddeig, vært ute og måkt snø, laget frokost, fikk alle ut døren, så ryddet hun opp etter frokost. Satte seg fem minutter med en kaffe for å hvile litt, før hun fortsatte. Hun stelte stort hus, svææær hage, dyrket egne grønnsaker, laget all mat fra bunn, syltet, saftet, laget alt julepålegg selv, plukket bær, hadde deltidsjobb, reparerte det som måtte til (mannfolka i familien var jo borte på jobb i lange perioder).

I mitt hode så fatter jeg ikke alt hun greide å gjøre så mye som hun greide hver eneste dag. Men hun stresset aldri! Ting tok den tiden det tok, og hun må ha vært en fantastisk organisator av egen hverdag. Og dette gjorde hun i en hverdag som i høst-/vinterhalvåret også innebar mye bekymring for om min bestefar og andre i familien ville overleve neste uvær, og ingen kontakt med dem. Med de første barna bodde de slik at de ofte mistet strømmen høst- og vinter, de hadde ikke vaskemaskin, men måtte koke alt tøy.

 

Hun sa at noe av kunsten var å ta minipauser, fem minutter her, ti minutter der..... og de minuttene brukte hun som regel med et strikketøy i hendene. Og så sa hun at man må fokusere på det man gjør når man gjør det. Plukker man poteter så er det det man gjør, da er det ingen vits å gruble på klærne som skal henges opp etterpå. Vasker man gulv, da er det ingen vits å tenke på støvtørkingen.

Så på sett og vis så tror jeg at min bestemor var en mester i "tilstedeværelse", noe som er med på å senke stressnivået. Hun planla dagen sin, og så fokuserte hun på hver enkelt handling når hun gjorde de enkelte tingene. Og så sa hun at når hun tok pausene sine, da tenkte hun ikke på alt som skulle gjøres, da koblet hun helt ut - og det tror jeg er noe av det vi damer i dag ikke greier. Der er menn mye flinkere enn oss...

 

Anonymous poster hash: 5597b...4ec

Men bestemoren din jobbet ikke full jobb utenom, hun kjørte ikke barna på aktiviteter eller lekte med barna sine ute hver eneste dag. Hun slapp barna ut for å leke og de større passet de mindre. Hun fikk hjelp fra sine eldre barn, de satt ikke med nesen ned i en telefon og svarte "voffor det?gjør det sjæl" Hun fikk lov å banke vett i skallen på de, krevde ansvar og fikk lov å sette grenser. Nå til dags får vi ikke lov å oppdra barna strengt, det er i følge pedagoger/lærere/helsestasjon/media/ og samfunnet ellers helt uakseptabelt. Vi skal være bestemoren din, samt en mann som kan alt, en selvransakende, kroppshårløs,antihengepupp, sexy, sporty kvinne med verv i barnehager/skoler, all verdens tid til venner, og jobber gjerne overtid for karrieren er en viktig del av livet. Vi skal poste, twittre,snappe, og insta hver eneste dag, vi skal være individualister med egne valg i klær, hus og uttrykk. Ikke rart at noen går på en smell...

 

Jammen godt jeg driter i hva malen til kvinner anno 2014 visst skal være. Jeg har hengepupp, sexy med den bassen jeg har. Jeg jobber det jeg må, jeg driter i hva andre menn eller kvinner synes om meg utseendemessig da jeg vet at mannen min er strålende fornøyd med meg. Jeg føler ikke perfekthetspresset det fnugg.

 

Men det er lov å å si at en er sliten, har vondt og ting er dritt innimellom. Så lenge det ikke er hver eneste dag. Da må en gå inn og se hvor skoen trykker og gjøre noe med det. Jeg sa opp vervene mine fordi jeg så at jeg ikke klarte å få trådene til å møtes, og jeg begrenser antall aktiviteter barna går på.

 

 

Anonymous poster hash: 08b4a...249

[Nettisen:)]

Er det egentlig så mange som klager på at de er slitne? Jeg kjenner ingen. Det er noe jeg bare ser inne.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg tror det er fordi vi jevnt over har mye mer stillesittende liv nå. De fleste har jobber hvor de sitter på baken flere timer i strekk i løpet av en dag, gjerne stirrende på en skjerm en stor del av tiden, men likevel med stort arbeidspress og stressnivå. Det meste av jobben går på det mentale, vi vrir hodet vårt for å få unna alt vi skal gjøre, og når vi kommer hjem,eller til helgen, er det logistikken i familien som må gå opp; middagsplanlegging, unger som skal hit og dit eller ha leksehjelp og annen oppfølging, husarbeid, legging osv, alt dette må passe inn i en timeplan sånn at alt blir gjort til rett tid.

 

Kan ta eksempel i mannen. Hans arbeidsplass er foran en datamaskin, sitter hele dagen foran skjermen og er totalt utslitt når han kommer hjem. Han har tatt ut alt han har av mental kapasitet i en jobb med høy stressfaktor, men som likevel er stillesittende.

Men -så har han en deltidsjobb på siden. Denne er rent fysisk, og det er ikke noe mentalt utfordrende med den. Han kan gå nærmest krokrygget ut døra for å dra på denne jobben, og kommer så sprettende inn igjen noen timer senere, frisk som en ungfole. I godt humør, med masse energi og sprudlende humør. Da har han fått masse frisk luft, aktivitet og fysisk trening. Det er fantastisk å se, og da vil han gjerne finne på ting, han holder på med prosjekter i kjelleren osv.

 

Merker det samme på meg selv. Vi nærmest tvinger oss ut i skogen med barna i helgene innimellom, selv om vi gjerne skulle ha ligget hjemme på hver vår sofa og slappet av. Men det gjør så godt. Frisk luft, aktivitet, lek og moro med familien, det lader batteriene!

 

Se det i sammenligning med noen generasjoner tilbake; hva slags jobber var det, hva var det daglige aktivitetsnivået, hvordan var det mentale presset. Vi har blitt en innegenerasjon med stillesittende jobber og voldsomt høyt mentalt stress, koblet med et ytre press på å være perfekt både som person og familie. Det er ikke rart vi blir slitne.

 

Anonymous poster hash: 7c127...ade

 

Dette du skriver her tror jeg også er viktig.

 

Jeg så min bestemor. Hun oppdro 8 barn, mer eller mindre alene fordi min bestefar var borte på jobb det meste av året, alt fra uker til flere måneder i slengen. Hun hadde rutiner på ting, og kort tid etter at hun hadde stått opp hadde hun satt på en maskin med klær, satt en brøddeig, vært ute og måkt snø, laget frokost, fikk alle ut døren, så ryddet hun opp etter frokost. Satte seg fem minutter med en kaffe for å hvile litt, før hun fortsatte. Hun stelte stort hus, svææær hage, dyrket egne grønnsaker, laget all mat fra bunn, syltet, saftet, laget alt julepålegg selv, plukket bær, hadde deltidsjobb, reparerte det som måtte til (mannfolka i familien var jo borte på jobb i lange perioder).

I mitt hode så fatter jeg ikke alt hun greide å gjøre så mye som hun greide hver eneste dag. Men hun stresset aldri! Ting tok den tiden det tok, og hun må ha vært en fantastisk organisator av egen hverdag. Og dette gjorde hun i en hverdag som i høst-/vinterhalvåret også innebar mye bekymring for om min bestefar og andre i familien ville overleve neste uvær, og ingen kontakt med dem. Med de første barna bodde de slik at de ofte mistet strømmen høst- og vinter, de hadde ikke vaskemaskin, men måtte koke alt tøy.

 

Hun sa at noe av kunsten var å ta minipauser, fem minutter her, ti minutter der..... og de minuttene brukte hun som regel med et strikketøy i hendene. Og så sa hun at man må fokusere på det man gjør når man gjør det. Plukker man poteter så er det det man gjør, da er det ingen vits å gruble på klærne som skal henges opp etterpå. Vasker man gulv, da er det ingen vits å tenke på støvtørkingen.

Så på sett og vis så tror jeg at min bestemor var en mester i "tilstedeværelse", noe som er med på å senke stressnivået. Hun planla dagen sin, og så fokuserte hun på hver enkelt handling når hun gjorde de enkelte tingene. Og så sa hun at når hun tok pausene sine, da tenkte hun ikke på alt som skulle gjøres, da koblet hun helt ut - og det tror jeg er noe av det vi damer i dag ikke greier. Der er menn mye flinkere enn oss...

 

Anonymous poster hash: 5597b...4ec

Men bestemoren din jobbet ikke full jobb utenom, hun kjørte ikke barna på aktiviteter eller lekte med barna sine ute hver eneste dag. Hun slapp barna ut for å leke og de større passet de mindre. Hun fikk hjelp fra sine eldre barn, de satt ikke med nesen ned i en telefon og svarte "voffor det?gjør det sjæl" Hun fikk lov å banke vett i skallen på de, krevde ansvar og fikk lov å sette grenser. Nå til dags får vi ikke lov å oppdra barna strengt, det er i følge pedagoger/lærere/helsestasjon/media/ og samfunnet ellers helt uakseptabelt. Vi skal være bestemoren din, samt en mann som kan alt, en selvransakende, kroppshårløs,antihengepupp, sexy, sporty kvinne med verv i barnehager/skoler, all verdens tid til venner, og jobber gjerne overtid for karrieren er en viktig del av livet. Vi skal poste, twittre,snappe, og insta hver eneste dag, vi skal være individualister med egne valg i klær, hus og uttrykk. Ikke rart at noen går på en smell...

 

Jammen godt jeg driter i hva malen til kvinner anno 2014 visst skal være. Jeg har hengepupp, sexy med den bassen jeg har. Jeg jobber det jeg må, jeg driter i hva andre menn eller kvinner synes om meg utseendemessig da jeg vet at mannen min er strålende fornøyd med meg. Jeg føler ikke perfekthetspresset det fnugg.

 

Men det er lov å å si at en er sliten, har vondt og ting er dritt innimellom. Så lenge det ikke er hver eneste dag. Da må en gå inn og se hvor skoen trykker og gjøre noe med det. Jeg sa opp vervene mine fordi jeg så at jeg ikke klarte å få trådene til å møtes, og jeg begrenser antall aktiviteter barna går på.

 

 

Anonymous poster hash: 08b4a...249

Haha, ikke kom å si at dagens mødre har det verre enn datidens! Hører bare syt jeg. Dakars oss som faller under for presset liksom, blir så stressa av Face, jeg vil også være perfekt! Og slemme pedagogene som ikke lar meg gjøre folk av unga mine! Også må jeg JOBBE i tillegg???

 

Jeg får helt mark av denne offerollen mange kvinner setter seg i. Det må jo være en grunn til at det primært er oss damer skjønnhetsindustrien og andre legger seg etter: fordi vi lar oss presse!

 

Det er faen ikke synd på oss.

 

 

Anonymous poster hash: f4bd5...6b9

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn, for tiden hjemmeværende mann (jobbsøker) og studerer hjemmefra. Og er ofte sliten! Jeg har angstdiagnose og all min energi går med til å eksponere meg og komme meg ut av dette. Jeg klager ikke til andre enn mannen min.

 

Jeg syns det er for dumt å sitte her og heve seg over andre med "jeg har ditt og datt og er aldri sliten". Sånne som meg som sammmenøigner meg med "alle andre" blir ikke mindre motløs av slike som dere...

 

Alle kjenner sin egen slitenhet best.

 

Anonymous poster hash: dc18e...460

[prekæs]

 

 

 

I mange tilfeller handler det mer om hvordan man tar det, enn hvordan man har det. Kjenner flere som har hatt diverse sykdommer over flere år, som har gode liv og er i jobb. Man trenger ikke nødvendigvis å være sliten fordi man er syk. Mange ganger lærer man seg å leve med det.

 

Så du mener at du kan BESTEMME deg for å ikke være sliten? Man kan ikke bestemme over kroppens reflekser. Men det man kan gjøre selv er å jobbe og jobbe helt til man en dag stuper, for da har man ingen krefter igjen. Ingen smart taktikk i lengden.

 

Anonymous poster hash: debd3...12a

Du misforstår.

 

Det går an å hele tiden gå rundt å lete etter om man er sliten. Jeg er sikker på at hvis jeg virkelig kjenner etter så kan jeg hver dag si at jeg er sliten. Det kommer an på hva min fokus er. Eller jeg kan velge å innstille meg på at litt slitenhet er en del av tilværelsen, så det fokuserer jeg ikke på.

 

Så ja. Det handler mye om innstilling.

 

Anonymous poster hash: 36ce0...589

 

 

Jeg får tenke på den da, neste gang jeg gråter av smerter fordi øynene fysisk blir presset ut av skallen på meg (Jeg har Graves som blir utløst av stress) og ikke klarer å fungere fordi kroppen er så utslitt av å ha vondt hver eneste jævla dag.

Det er tross alt bare innstillingen min det er noe galt med...

 

Anonymous poster hash: 66698...e32

 

Syns det er trist at du er syk, ikke misforstå. Men i stedet for å sitte å akseptere at slik er det, kan man tenke igjennom hva man gjør i hverdagen som gjør at ting blir sånn. Har lista blitt lagt for høyt, har jeg tatt meg vann over hode er naturlige tanker som bør komme. Personlig har jeg for lengst innsett at hvis ikke jeg bruker min fritid på å hente meg inn, er det mulighet for at jeg ikke hadde fungert i min stressende jobb. Å være med på alt, la ungene være med på alt, slite seg ut med alskens aktiviteter på fritiden for å nå opp til en standard andre har satt er noe i hverfall jeg har tenkt igjennom og valgt bort en del av. Hva kan jeg gjøre for å få en lettere hverdag, kan jeg gå ned i stillingsprosent, ha et rimeligere hus er også tanker man kan ha. Håper det går bra med deg etterhvert.

[Anonym bruker]

Jeg er kjempesliten! 100 % jobb, 3 barn, fritidsaktiviteter, mann som er mye bortreist...

Har det virkelig kommet dit an man ikke har lov til å bli sliten?!

 

Anonymous poster hash: a66e9...e0f

[Anonym bruker]

Jeg er mye sliten. Men klager sjelden over det.

 

Jeg er kronisk syk. Enslig mor til 2 barn, far ser barna sjelden og jeg har ikke familie. Og jeg studerer fulltid. Jeg er alene om alt hele tiden. Føler jeg aldri kommer meg ovenpå. Men selvfølgelig er det veldig varierende hvor sliten jeg er, og i perioder er jeg ikke sliten. Og jeg prøver å klage minst mulig over det.

 

Og jeg planla virkelig ikke å bli enslig mor til 2 barn. Vi var godt gift, og alle trodde jeg fikk den beste faren det gikk an å få til barna sine. Så var et sjokk for alle at han sviktet på den måten.

Anonymous poster hash: 0f6a4...868

[Anonym bruker]

Men min oppfatning er at de færreste her inne klager over at de er sliten, men heller søker råd for å bedre situasjonen.

 

Anonymous poster hash: a66e9...e0f