Dere som selv har valgt å bare få ett barn

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har dere reflektert over at barn uten søsken blir helt alene når dere dør?Anonymous poster hash: 2fd49...47a

Jeg har ikke valgt å bare få ett barn, jeg har vært så heldig at jeg har fått et barn!

Det er ikke alle, selv om nr 1 kom på naturlig vis, som klarer å få flere enn ett barn.

Det er stor forskjell på å ikke klare og å velge bort. Anonymous poster hash: 2fd49...47a

Å velge bort barnet i forkant er bedre enn å drepe det imens det er i magen. Nok av dem som gjør det! Men det lages det ikke tråd om, at de foreldrene nekter barna sine å få nettopp det søskenet? Anonymous poster hash: 2ee82...1cb

Hva har det med saken å gjøre? Å velge bort er jo akkurat det samme om barnet blir valgt bort før det er produsert eller om man velger å ta abort.Anonymous poster hash: 2fd49...47a

Nei, for abort er drap, man dreper et levende menneske som har rett til å leve. Velger man å kun få ett barn, sørger man for å ikke bli gravid i utgangspunktet, og begår ikke noe drap.

 

Anonymous poster hash: 2ee82...1cb

[Anonym bruker]

 

 

 

Har du reflektert over at søsken også kommer på godt og vondt?

At de i seg selv kan være en byrde?

At det ikke nødvendigvis er sterke bånd?

Av alle de guttene jeg har vært i lange forhold med har ingen hatt et nært forhold til søskna sine. Ingen uvennskap, men ingen nære relasjoner heller.

Som mor til enebarn kan du velge nærpersoner til barnet ditt som du ser de har god kjemi med.

Sånn som søskenbarnet til arvingen og min flotte niese. De har et usedvanlig godt bånd seg i mellom. Vi er mye sammen, begge ungene har egne rom hos hverandre, og de rett og slett elsker hverandre fra dypet av seg selv. To år i mellom, gutt og jente. Kjøper jeg klær, er det unaturlig for meg og ikke se på til henne og. Min søster er som hans mamma nr.2! I tillegg er vi identiske tvillinger, så vi er like også.

SÅ ikke alle enebarn står uten rustning om foreldrene skulle frafalle:)

Verden er ikke svart eller hvit.

Ditt enebarn får ikke gleden av å introdusere sitt barn for fettere og kusiner, fordi det finnes ingen. Så om dine foreldre bare hadde deg, hadde din sønnen ikke hatt en kusine.Anonymous poster hash: 2fd49...47a

 

Har du reflektert over at søsken også kommer på godt og vondt?

At de i seg selv kan være en byrde?

At det ikke nødvendigvis er sterke bånd?

Av alle de guttene jeg har vært i lange forhold med har ingen hatt et nært forhold til søskna sine. Ingen uvennskap, men ingen nære relasjoner heller.

Som mor til enebarn kan du velge nærpersoner til barnet ditt som du ser de har god kjemi med.

Sånn som søskenbarnet til arvingen og min flotte niese. De har et usedvanlig godt bånd seg i mellom. Vi er mye sammen, begge ungene har egne rom hos hverandre, og de rett og slett elsker hverandre fra dypet av seg selv. To år i mellom, gutt og jente. Kjøper jeg klær, er det unaturlig for meg og ikke se på til henne og. Min søster er som hans mamma nr.2! I tillegg er vi identiske tvillinger, så vi er like også.

SÅ ikke alle enebarn står uten rustning om foreldrene skulle frafalle:)

Verden er ikke svart eller hvit.

Ditt enebarn får ikke gleden av å introdusere sitt barn for fettere og kusiner, fordi det finnes ingen. Så om dine foreldre bare hadde deg, hadde din sønnen ikke hatt en kusine.Anonymous poster hash: 2fd49...47a

Hahahah, tror dud et er et argument? Det er jo bare vås. Du er virkelig lite reflektert, sett deg ned, slapp av og tenk over dette i fred og ro, så kanskje du forstår... Les det du siterer på nytt,Anonymous poster hash: 2ee82...1cb

Bare vås? Det er fakta. Hvor får barnet til et enebarn tanter/onkler/fettere/kusiner fra?Anonymous poster hash: 2fd49...47a

Du har virkelig vanskelig for å forstå... Ok, finner frem teskjeen:

Anne får en lillebror, og de hater hverandre hele oppveksten og som voksne, av div. grunner. De får to barn hver, men barna (fettere og kusiner) møter aldri hverandre fordi foreldrene absolutt ikke kommer overens.

 

Dette er reelt, det er veldig mange familier som har det på den måten (for ikke å snakke om uinteresserte besteforeldre, eller dårlige foreldre), at man har samme mor og far betyr ingenting. Jeg vet at du ikke skjønner det, men jeg skriver det allikevel. Kanskje du skjønner det om femten år.

 

Anonymous poster hash: 2ee82...1cb

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn og ønsket gjennom hele oppveksten søsken, selv i en alder av snart 30 år gjør jeg det. For all del, en fin oppvekst med god oppfølging og mange voksnepersoner.

Men ville selv aldri valgt å kun få ett barn.

 

Anonymous poster hash: 58be4...750

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk reflektert over det, ikke minst fordi jeg er enebarn selv, min mor har kreft og min far vil høyst sannsynlig få Alzheimers etter hvert. Vel, vet du hva. Kanskje du synes at jeg blir helt alene i verden, men jeg gjør ikke det. Jeg har min mann, min sønn, venner og slekt, og ikke minst meg selv og minnene og verdiene arvet etter en fantastisk barndom med mine foreldre. Såklart jeg håper at de lever så lenge som mulig så vi får masse tid sammen, men den dagen de faller fra vil de alltid være hos meg likevel.

 

Vi har mer eller mindre valgt å ikke ha flere barn. Av flere grunner, der den viktigste kanskje er at vi ikke føler behov for å ha flere. Om jeg skulle få et barn til nå, ville det vært utelukkende for at gutten ikke skal være enebarn, og det synes jeg faktisk er helt feil for barn nr 2. For denne babyen egentlig ikke er ønsket annet enn for å være konform til et bilde av den perfekte norske familien og et tilbehør til barn nr 1. Den dagen jeg føler at jeg dypt og inderlig har lyst til å holde en baby i armene mine og gi den all min kjærlighet, omsorg og omtanke, da vil jeg være klar til et barn til. Men så langt har ikke verpesyken meldt seg, og det spørs om det noensinne gjør det igjen.

 

A propos enebarnas triste skjebne, vil jeg gjerne påpeke at den dagen de voksne (i Norge, for jeg har aldri opplevd det andre steder) slutter å se på enebarn som stakkars små barn man må synes synd på, vil disse barna raskt få det mye bedre.

 

Anonymous poster hash: e674f...7a2

[Anonym bruker]

Når mitt enebarn får sitt eget barn, så har det barnet etter all sannsynlighet en far.

 

Da har mitt barnebarn muligheten til å få seg kusiner/fettere fra farssiden.

 

Såååeh... at man er enebarn betyr ikke at barnet ditt blir uten fettere/kusiner..

 

*jøss*

Anonymous poster hash: d22d1...c38

[Anonym bruker]

Foreslå ny (DIB) lov: der er herved ikke lov å bare ha ett barn, barn skal komme utelukkend i pakker på 2 eller flere, men ikke mer enn 4, for da blir det litt vel mye.

 

Avvik til denne loven tillates kun ved helseproblemer, dog helst knyttet til fruktbarhet. Utfordringer knyttet til mangel på livspartner er ikke godtatt, man få dra på byen eller til Danmark.

 

Foreldre som nekter å være konform meldes til barnevernet, de stakkars enebarna kan settes sammen to og to og sendes til egnede fosterfamilien.

 

 

 

Det tas forbehold om at lovforslaget kommer fra et lykkelig enebarn som er lei av enebarnmaset og kanskje er i overkant ironisk.

 

Anonymous poster hash: e674f...7a2

[Anonym bruker]

Jeg som forhåpentligvis flere av oss (?) er redd for å ikke bli en god foreldre. Ikke strekke til å ikke være bra nok for både barn, mann, meg selv og hjemmet. 

 

Det jeg har lagt merke til hos de som er ene barn er at de, ofte virker veldig selvsikre, har et godt forhold til sine foreldre og har hatt en god og harmonisk barndom. 

 

Og er det ikke det vil alle ønsker for familien ? Så om man er superwoman og har mye overskudd i hverdagen så kan man jo godt få to eller flere. Men, jeg stusser litt på at alle de som har flere barn egentlig har kapasitet til det (?) 

 

Det er bare samfunnet som forventer av oss at vi skal ha minst to barn og helst ikke flere enn tre. 

 

Anonymous poster hash: c68ee...ba9

[Anonym bruker]

Jeg synes det er interessant hvor mange som blir provosert av innlegget til HI. Det er ingen mobbing, ingen trakassering, ingen nedverdigelse, kun en undring. 

 

Og nei, innlegget går ikke på de som av forskjellige grunner ikke _kan_ få flere enn ett barn, men de som ikke _vil_, til tross for at de har alt på stell til å kunne få flere. Helt i orden, og folk er forskjellige osv, men å bli så voldsomt provosert over et livsvalg man har tatt kan gjøre at det virker som om man ikke er helt sikker på valget man har tatt? 

En som er sikker i sitt valg er i større grad i stand til å rolig forklare grunnlaget for at man har tatt det valget, og er derfor mye lettere å respektere. De som begynner å rope om mobbing, hetsing, samt navnekalling, not so much. 

 

Vi har to nå. Var lenge usikker på om vi ville ha en til, for vi hadde det veldig behagelig og fint med bare en. Men vi fant til slutt ut at vi ønsket at barnet vårt skulle få søsken, siden vi begge har søsken vi er glade i, og vi satt og snakket om, som det er nevnt over her, at dersom noe skulle skje med vårt eneste barn, så ville vi med stor sannsynlighet ikke klare å komme oss gjennom det. Har man flere barn, så må man bare, uansett hvor vanskelig det er. Pluss at vi elsker barnet vårt, og kan ikke se for oss at det blir mindre kjærlighet med en til i familien.

Men om vi kan garantere at de er bestevenner livet ut? Nei. Likevel, familie vil de alltid være, uansett hvor krigerske de måtte ende opp med å bli mot hverandre. Så får de ta litt ansvar selv også for hvor gode venner de vil være etterhvert som de blir eldre. Foreløpig ser det lovende ut  

Anonymous poster hash: 912d3...b2d

[ostepop123]

 

Jeg har reflektert over det, og tenker at jeg ikke skal produsere et barn med en mann jeg ikke vil ha (flere) barn med kun derfor. Jeg tenker at mitt barn har det beste utgangspunktet med en mor som er sånn noenlunde i vater i oppveksten.

 

Videre tenker jeg at "helt alene" er et pussig begrep - på den ene siden kan man argumentere for at alle mennesker er "helt alene" når det kommer til stykket, vi er kun ansvarlige for oss selv, og vi er aldri garantert hjelp fra andre. På den annen side er det altså mulig å knytte seg til andre mennesker enn kun søsken; venner, søskenbarn, egen familie etterhvert. Noen av disse menneskene man kan omgi seg med kan faktisk føle såpass mye ansvarsfølelse for andre at de vil være støttende dersom et enebarn mister sine foreldre. Har du reflektert over det, HI?

Ja det har jeg. Du har et godt poeng. Familie er for livet, på godt og vondt. Venner kan velge å gå egne veier når ting blir vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 2fd49...47a

 

 

Eh, nei. Det kan være sånn, men det trenger ikke være sånn. Vi har ingen garantier for noe som helst.

 

Og du, HI. Du skriver at det å spørre om det finnes refleksjon rundt dette ikke er å mobbe. Men ditt spørsmål, og dine kommentarer, oppleves allikevel provoserende. Ikke fordi det ikke er grunn til å reflektere rundt spørsmålet i seg selv, men fordi du er ufattelig unyansert og bastant i dine uttalelser. Bare bruken av "helt alene", slik jeg kommenterte over, vitner om at du har din helt klare oppfatning av spørsmålet, og i det ligger også en slags fordømmelse av dem som ikke ser det på samme måte som deg. At du skriver at familie ER og at venner kan VELGE, vitner om det samme. Har du aldri hørt om familiemedlemmer som velger å gå en egen vei når ting blir vanskelig? En ting, HI, er å være uenig i andres valg. Men å uttale seg så kategorisk og bastant som det du gjør er bare kjipt.

[Anonym bruker]

Jeg har to eldre søsken som jeg har et godt forhold til. Men, vi bor i forskjellige land og ses veldig sjelden. Han ene en gang i året. Han andre har jeg ikke sett på 7 år. De prioriterer ikke storfamilien, rett og slett. Kun sin egen kjernefamilie. Når vi er sammen har vi det bra. Særlig jeg og han eldste som er 10 år eldre enn meg har en god tone. Men, om noe skulle skjedd med foreldrene mine...ville jeg støttet meg til de utrolig gode vennene mine. De har allerede vist meg at de er der for meg. Søsknene mine ville jo selvsagt kommet og hjulpet til med begravelse osv. Men, det er vennene mine som hadde vært min beste støtte. 

 

Nå er jeg gravid med nr 2, og jeg håper vi kan bli en mer sammensveiset familie. Men, det vet jeg jo ikke. Og det var ikke min egen død, eller første barnets potensielle ensomhet jeg tenkte på når jeg ønsket å få en til. 

Anonymous poster hash: d63c9...4be

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn og ønsket gjennom hele oppveksten søsken, selv i en alder av snart 30 år gjør jeg det. For all del, en fin oppvekst med god oppfølging og mange voksnepersoner.

Men ville selv aldri valgt å kun få ett barn.

 

Anonymous poster hash: 58be4...750

Samme her. Var heldig og fikk 3 barn. Faktisk tørte jeg ikke å bruke prevensjon før jeg hadde 2 barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 125a6...78e