Hva gjør moren din for deg?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hva slags forhold dere som har et godt forhold til egen mor har.

Jeg har nemlig et litt anstrengt forhold til egen mor, men sliter med å sette ord på hva jeg føler mangler. Hva er det som gjør et mor/datter-forhold godt?

Kan dere med supre forhold til mødrene deres forklare meg litt - rent konkret -hva som ligger i det?

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

[kristinehufine]

Min mamma er alltid der for meg uansett. Jeg kan ringe når som helst, og spørre om hva som helst og det er ingenting mamma ikke kan hjelpe meg med. Vi snakker om alt, vi er mye sammen og jeg er veldig glad i henne og hun er glad i meg. Hun ringer stadig og hører hvordan jeg har det, og er interessert i alt jeg har og fortelle. Jeg er ikke i tvil om at hun er stolt av meg! Hun hjelper meg økonomisk og har vært en bestevenn hele livet. Jeg føler en uendelig kjærlighet for mamma rett og slett og det blir bare sterkere ettersom jeg forstår hva hun har gjort for meg i hele mitt liv! Hun har født meg, gitt opp friheten sin og brukt masse tid med meg og søsknene mine. Hun er en veldig tilstedeværende mamma.

[Anonym bruker]

Har ikke et veldig nært forhold, men absolutt et godt forhold. Vi bor dog et stykke fra hverandre.

 

Snakker på tlf en gang i uka, sees ca 1 gang pr mnd, da med overnatting.

 

Hun kommer og passer barna hvis jeg spør (1-2 ganger i året), tar med eldst på hyttetur (yngste er for liten), føler seg som hjemme når hun er her.

 

Anonymous poster hash: e28e4...231

[Anonym bruker]

Jeg synes overskriften din tilsier at en mor automatisk skal gjøre masse for deg.

 

Moren min gjør ikke så mye for meg, men jeg gjør mye for henne. Jeg anser det som helt naturlig nå som hun har passert 60 og helsen skranter litt. Hun orker kanskje å passe barn en gang i mellom når det er krise, men ellers må hun bruke mesteparten av kreftene sine på å holde hjulene i gang på jobben. 

 

Vi har et kjempegodt forhold,og jeg er kjempetakknemlig for at hun har gjort meg til den jeg er i dag. Vi har hatt våre opp og nedturer og ingen barndom er 100 % perfekt, men stort sett har jeg hatt det veldig, veldig bra. 

Anonymous poster hash: 427f4...480

[Anonym bruker]

Bor ikke i samme by, men vet hun stiller opp om jeg trenger henne. Hun er ikke i jobb så hadde jeg trengt barnevakt eller psykisk støtte i en periode så hadde hun kommet hit. Hun har tilbudt mange ganger og sagt jeg må si ifra men har heldigvis ikke trengt dette enda i særlig stor grad. Hun gleder seg på mine vegne og sørger for å holde på kontakten. Hun er litt mer enn det jeg synes man kan forvente av en mor på mange måter.

 

Anonymous poster hash: 7c928...cc2

[BellaSuz]

Hun er der for meg uansett når og hvor jeg har behov for henne. Jeg kan snakke med henne om alt:) hun støtter meg når jeg har det vanskelig, selv om hun også utfordrer meg litt til å tenke annerledes for å få perspektiv på sakene:)

I ettermiddag ringte hun og spurte om hun kunne komme innom, for hun hadde noe småtteri til meg og ville veldig gjerne treffe ungene.

Hun gav meg en bukett roser, en søt kaffekopp med "diamantring" til hank og ferskt hjortekjøtt. Herlig start på helga!!

Barna mine slenger seg rundt halsen hennes når hun kommer og hun er som mamma nr 2 for dem.

Håper du også kunne fått et slikt forhold til din mor en dag HI ❤️

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Kristinehufine setter ord på noe av det jeg føler mangler i forholdet til min egen mor. Min mor er bestandig så travel. Hun har aldri tid til å lytte, hun ringer sjelden selv, om hun er på besøk tar hun ikke jakken av engang, alt er veldig hastig og jeg føler meg egentlig ganske avvist.

Kan fortsatt ikke helt si hva 'hun gjør galt', men hun er i alle fall ikke tilstedeværende, som Kristinehufine kaller sin mor.

Sukk, blir litt misunnelig.

 

Og ja, jeg mener 'hva gjør din mor for deg' som jeg skrev i overskriften, for jeg vet ikke hva som er normalt at mødre gjør for sine døtre, for eksempel ringer innimellom og lytter eller er støttende.

Min mor er for øvrig ganske ung og sprek og trenger ikke hjelp i den forstand, men hun får masse støtte fra meg når hun trenger å prate eller lufte et problem hun har.

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

[Mamma_til_2]

Jeg har en stemor hun er fantastisk uansett hva jeg lurer på kan jeg ringe henne, hun stiller alltid opp.

[Anonym bruker]

Min mamma er alltid der for meg uansett. Jeg kan ringe når som helst, og spørre om hva som helst og det er ingenting mamma ikke kan hjelpe meg med. Vi snakker om alt, vi er mye sammen og jeg er veldig glad i henne og hun er glad i meg. Hun ringer stadig og hører hvordan jeg har det, og er interessert i alt jeg har og fortelle. Jeg er ikke i tvil om at hun er stolt av meg! Hun hjelper meg økonomisk og har vært en bestevenn hele livet. Jeg føler en uendelig kjærlighet for mamma rett og slett og det blir bare sterkere ettersom jeg forstår hva hun har gjort for meg i hele mitt liv! Hun har født meg, gitt opp friheten sin og brukt masse tid med meg og søsknene mine. Hun er en veldig tilstedeværende mamma.

 

Min mamma gjør også alt dette, minus økonomisk hjelp, men hun har mindre inntekt enn meg, så det er jo naturlig. Men kjøper likevel en del klær og leker til barnet mitt, og hun hjalp meg mye frem til jeg var ferdig med studiene.

 

Jeg føler at det viktigste, som alltid har fått meg til å føle meg trygg og elsket, er at hun viser tydelig at vi ungene er det aller viktigste for henne uansett, også etter at vi har blitt voksne. Men nå deler vi den plassen med barnebarna da.

 

Anonymous poster hash: 02306...8cd

[Anonym bruker]

Mor gjør idag svært lite for meg, men det har sin naturlige forklaring i at hun er godt over 80 år, gammel og sliten.

 

Anonymous poster hash: e9ee4...33f

[Anonym bruker]

Min mor bor i et annet land, og av den grunn sees vi ganske sjeldent og hun hjelper meg ikke i hverdagen. Jeg har bedre råd enn henne, og økonomisk hjelp har jeg ikke fåt fra henne siden jeg flyttet til Norge som 20-åring.

 

Men hun er der for meg på sin måte. Når jeg ser henne, har vi alltid noe å snakke om, det er som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Jeg kan ringe henne for å ta en kort prat, og vips, så har vi skravlet i 1,5 time. Hun vet akkurat hva jeg liker, vi tenker likt om veldig mye. Hun gir gode råd, men aldri forventer at jeg skal gjøre akkurat som hun sier. Hun er også utrolig morsom.

 

Mer konkret, når vi er sammen hjelper så mye som hun kan. Hun passer gutten (som forguder henne) og gjør all håndarbeidet som jeg er så dårlig til, hun er nemlig flink til å sy og strikke i motsetning til meg. Også lager hun masse god mat så vi må på slankern etter hennes besøk til oss.

 

Det var fint å tenke på alt det gode ved Mamma i dag, for hun har bursdag. Hun fikk kreft i 2010 og har ikke så gode odds, jeg utrolig takknemlig for hver bursdag hun får, for det betyr litt mer tid med henne i livet mitt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6b080...37b

[Tingenes Herre]

At hun er min bestevenn, rett og slett. Hun har alltid vært der for meg hele livet, min trygghet, min klippe, min samtalepartner, sjelesørger, venninne og umistelige mamma. Vi deler gleder og sorger, hun forstår meg alltid, og jeg ønsker å være alt det for henne som hun er for meg. Et likeverdig forhold tuftet på kjærlighet er det vi har.

[midgard]

Min mamma gjør så godt hun kan, hun er tilstede - hun lever. Snakker med henne hver dag, det har jeg gjort de siste 4 årene - hun har uhelbredelig kreft og nå er det slutt på behandling... Men hun alltid vært tilstede, støttet meg i mine mer eller mindre gode valg, lyttet, hun er morsom (sprø; husker hun ringte meg da jeg studerte bare for å informere meg om at hun skulle reise på jordomseiling... hva sier man da - god tur! ha ha ha). Hun passer datteren min om hun har krefter til det - der må jeg faktisk begrense, hun klarer ikke en hel dag alene med barn (men hun vil). Nå er det min tur til å stille opp for henne, og jeg skal gjøre det jeg kan for at hun får en god, verdig avslutning på livet. I love her <3

[Anonym bruker]

 

 

Min mamma er alltid der for meg uansett. Jeg kan ringe når som helst, og spørre om hva som helst og det er ingenting mamma ikke kan hjelpe meg med. Vi snakker om alt, vi er mye sammen og jeg er veldig glad i henne og hun er glad i meg. Hun ringer stadig og hører hvordan jeg har det, og er interessert i alt jeg har og fortelle. Jeg er ikke i tvil om at hun er stolt av meg! Hun hjelper meg økonomisk og har vært en bestevenn hele livet. Jeg føler en uendelig kjærlighet for mamma rett og slett og det blir bare sterkere ettersom jeg forstår hva hun har gjort for meg i hele mitt liv! Hun har født meg, gitt opp friheten sin og brukt masse tid med meg og søsknene mine. Hun er en veldig tilstedeværende mamma.

Min mamma gjør også alt dette, minus økonomisk hjelp, men hun har mindre inntekt enn meg, så det er jo naturlig. Men kjøper likevel en del klær og leker til barnet mitt, og hun hjalp meg mye frem til jeg var ferdig med studiene.

 

Jeg føler at det viktigste, som alltid har fått meg til å føle meg trygg og elsket, er at hun viser tydelig at vi ungene er det aller viktigste for henne uansett, også etter at vi har blitt voksne. Men nå deler vi den plassen med barnebarna da.

 

Anonymous poster hash: 02306...8cd

Tusen takk for alle svar.

Det du over her beskriver har jeg aldri hatt med min mor. Hun har aldri gitt meg følelsen av at jeg er spesielt viktig for henne, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Hun er bare aldri interessert, på en måte. For eksempel det med å sitte med yttertøyet på. Hun var i grunnen på samme vis da jeg var liten, jeg visste veldig tidlig om begrepet voksentid og at hun hadde behov for å være uten barn. Er usikker på om jeg er hårsår eller om hun faktisk ikke bryr seg særlig.

Min svigermor er ikke slik, så jeg ser jo at ting kan være annerledes.

Men det er vel mange måter å være mor på, og hun er en fin person egentlig.

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

[Anonym bruker]

Jeg har et ganske godt forhold til min mor. Ikke perfekt men allikevel bra. Vi snakkes på telefonen et par, tre ganger i uken. Hun er opptatt av barna mine og passer dem både når hun bare har lyst og hvis vi trenger det. Hun kjøper gaver til mine barn som jeg selvfølgelig setter pris på. Jeg kan snakke med henne om ganske mye mens med noen ting velger jeg andre samtalepartnere. Jeg vet hun er glad i meg og stolt av de tingene jeg har oppnådd i livet. Hun er en trygg havn og jeg stoler på at hun vil meg vel.

 

Anonymous poster hash: c96f5...ad2

[Anonym bruker]

 

 

Min mamma er alltid der for meg uansett. Jeg kan ringe når som helst, og spørre om hva som helst og det er ingenting mamma ikke kan hjelpe meg med. Vi snakker om alt, vi er mye sammen og jeg er veldig glad i henne og hun er glad i meg. Hun ringer stadig og hører hvordan jeg har det, og er interessert i alt jeg har og fortelle. Jeg er ikke i tvil om at hun er stolt av meg! Hun hjelper meg økonomisk og har vært en bestevenn hele livet. Jeg føler en uendelig kjærlighet for mamma rett og slett og det blir bare sterkere ettersom jeg forstår hva hun har gjort for meg i hele mitt liv! Hun har født meg, gitt opp friheten sin og brukt masse tid med meg og søsknene mine. Hun er en veldig tilstedeværende mamma.

Min mamma gjør også alt dette, minus økonomisk hjelp, men hun har mindre inntekt enn meg, så det er jo naturlig. Men kjøper likevel en del klær og leker til barnet mitt, og hun hjalp meg mye frem til jeg var ferdig med studiene.

 

Jeg føler at det viktigste, som alltid har fått meg til å føle meg trygg og elsket, er at hun viser tydelig at vi ungene er det aller viktigste for henne uansett, også etter at vi har blitt voksne. Men nå deler vi den plassen med barnebarna da.

 

Anonymous poster hash: 02306...8cd

Tusen takk for alle svar.

Det du over her beskriver har jeg aldri hatt med min mor. Hun har aldri gitt meg følelsen av at jeg er spesielt viktig for henne, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Hun er bare aldri interessert, på en måte. For eksempel det med å sitte med yttertøyet på. Hun var i grunnen på samme vis da jeg var liten, jeg visste veldig tidlig om begrepet voksentid og at hun hadde behov for å være uten barn. Er usikker på om jeg er hårsår eller om hun faktisk ikke bryr seg særlig.

Min svigermor er ikke slik, så jeg ser jo at ting kan være annerledes.

Men det er vel mange måter å være mor på, og hun er en fin person egentlig.

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

 

 

Dette er et vanskelig tema å bli 100% klok på synes jeg. Noen mødre blir altfor selvutslettende, mens andre sliter med å skulle sette noen andre foran seg selv. Personlig føler jeg at barnet mitt er det aller viktigste for meg, men jeg trenger likevel både alenetid og voksentid. Det tror jeg aldri min mor har hatt behov for. Hun har i alle fall alltid gitt uttrykk for at hun trives aller best når hele familien er samlet, også nå som hun har barnebarn og voksne barn.

 

Men jeg ble jo også passet av andre da jeg var barn. Men det var mer sånn at jeg ble spurt om jeg ville dra på ferie til mormor, eller om jeg ville bli med "Trine" (min faste barnevakt) på tur i skogen. Det ble fremlagt som at poenget var at jeg skulle få gjøre noe morsomt, ikke at foreldrene mine ville ha tid uten meg. Og ville jeg ikke, så ble det ikke noe av. Så kanskje moren min også trengte voksentid, men at hun kamuflerte det mer?

 

Anonymous poster hash: 02306...8cd

[kristinehufine]

Takk for svar.

Kristinehufine setter ord på noe av det jeg føler mangler i forholdet til min egen mor. Min mor er bestandig så travel. Hun har aldri tid til å lytte, hun ringer sjelden selv, om hun er på besøk tar hun ikke jakken av engang, alt er veldig hastig og jeg føler meg egentlig ganske avvist.

Kan fortsatt ikke helt si hva 'hun gjør galt', men hun er i alle fall ikke tilstedeværende, som Kristinehufine kaller sin mor.

Sukk, blir litt misunnelig.

 

Og ja, jeg mener 'hva gjør din mor for deg' som jeg skrev i overskriften, for jeg vet ikke hva som er normalt at mødre gjør for sine døtre, for eksempel ringer innimellom og lytter eller er støttende.

Min mor er for øvrig ganske ung og sprek og trenger ikke hjelp i den forstand, men hun får masse støtte fra meg når hun trenger å prate eller lufte et problem hun har.

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

Så leit at du føler deg avvist på en måte. Det kan ikke være noen god følelse! Mamma gjør mye for meg ved og alltid være der for meg og hjelpe meg ved å gi perspektiv på ting 😊 Jeg er jo heldig som får økonomisk hjelp om jeg trenger det, men er mer de andre tingene hun bare "er" som gjør noe hvis du skjønner. Har du snakket med din mamma om dette HI? Har hun mye å gjøre, eller er hun bare uinteressert?

[kristinehufine]

 

 

Min mamma er alltid der for meg uansett. Jeg kan ringe når som helst, og spørre om hva som helst og det er ingenting mamma ikke kan hjelpe meg med. Vi snakker om alt, vi er mye sammen og jeg er veldig glad i henne og hun er glad i meg. Hun ringer stadig og hører hvordan jeg har det, og er interessert i alt jeg har og fortelle. Jeg er ikke i tvil om at hun er stolt av meg! Hun hjelper meg økonomisk og har vært en bestevenn hele livet. Jeg føler en uendelig kjærlighet for mamma rett og slett og det blir bare sterkere ettersom jeg forstår hva hun har gjort for meg i hele mitt liv! Hun har født meg, gitt opp friheten sin og brukt masse tid med meg og søsknene mine. Hun er en veldig tilstedeværende mamma.

Min mamma gjør også alt dette, minus økonomisk hjelp, men hun har mindre inntekt enn meg, så det er jo naturlig. Men kjøper likevel en del klær og leker til barnet mitt, og hun hjalp meg mye frem til jeg var ferdig med studiene.

 

Jeg føler at det viktigste, som alltid har fått meg til å føle meg trygg og elsket, er at hun viser tydelig at vi ungene er det aller viktigste for henne uansett, også etter at vi har blitt voksne. Men nå deler vi den plassen med barnebarna da.

 

Anonymous poster hash: 02306...8cd

Jeg får ikke "så mye" økonomisk hjelp egentlig, men det er noe med den tryggheten å vite at jeg kan få det hvis det trengs 😊 Har blitt litt i det siste siden jeg er student og de har også god råd. Men er enig i at det viktigste og beste med min mamma i hvertfall er at jeg ALLTID vil være det viktigste i livet hennes. Om du skjønner? Grunnen til at det er så viktig for meg er at hun også er det viktigste i mitt, det er godt å ha en ubetinget kjærlighet for noen når det er gjensidig.

[Anonym bruker]

Hun gjør alt hun kan for meg. Hun har vært den store klippen i livet mitt, alltid. 

Anonymous poster hash: 3173a...cfd

[Anonym bruker]

Hun gjør ikke en dritt. Det er bare søsteren min , og hennes barn som betyr noe. Mine barn får ikke gaver til jul eller bursdag engang

 

Anonymous poster hash: b7ed4...1ec

[Anonym bruker]

Mamma gjør ingenting for meg annet enn å gi meg bekymringer, skyld, sorg og maktesløshet.

Anonymous poster hash: 06f39...e28

[Anonym bruker]

Takk for enda flere svar.

Dere to siste har jo et virkelig trist forhold til mødrene deres, de er jo direkte slemme mot dere. Det er på ingen måte greit, men man kan jo ikke tvinge noen til å være annerledes heller..

 

Min mor er på ingen måte slem, men noe mangler likevel. Utrolig vanskelig å sette fingeren på hva jeg skulle ønsket var annerledes. Som en av dere sier om deres egen mor; "noe hun bare _er_", og det er nettopp det min mor _ikke_ er.. Det blir altfor vagt å ta opp med henne, dessverre.

Jeg har tidligere pratet med henne om disse tingene, men hun svarer alltid at hun er for travel, for opptatt og skal gjøre slik og slik bare (fyll inn hva som helst) er overstått. Men det skjer aldri noe likevel.. Ikke er hun spesielt travel heller, hun har ingen spesielle hobbyer eller noe som skulle ta mye tid..

Jaja, jeg er veldig glad i henne uansett, da. Kommer ikke til å gjøre meg utilgjengelig for henne når/hvis hun skulle trenge meg.

 

Anonymous poster hash: 6b98e...a87

[Anonym bruker]

Hun er gammel og syk nå, men har prøvd så godt hun kan har jeg konkludert med.

Hun har slitt psykisk siden jeg var liten, mistet et barn, mannen sin og slitt med sorg. Vært selvsentrert, drukket mye og gjort og sagt utilgivelige ting mot meg.

Men hun har alltid vært der likevel, på sin måte. Tross alt er jeg veldig glad i henne ❤️

 

Anonymous poster hash: 868b0...051

[Anonym bruker]

Gjør ingenting egentlig, veldig opptatt av å ikke spandere noe eller stille opp. Når hun skal ha mensen, er hun et monster. Utrolig ekkel, virkelig et uhyre.. hun har banket meg da jeg var liten også.

 

Anonymous poster hash: ab75f...6be

[Liv & Røre]

Takk for enda flere svar.

Dere to siste har jo et virkelig trist forhold til mødrene deres, de er jo direkte slemme mot dere. Det er på ingen måte greit, men man kan jo ikke tvinge noen til å være annerledes heller..

Min mor er på ingen måte slem, men noe mangler likevel. Utrolig vanskelig å sette fingeren på hva jeg skulle ønsket var annerledes. Som en av dere sier om deres egen mor; "noe hun bare _er_", og det er nettopp det min mor _ikke_ er.. Det blir altfor vagt å ta opp med henne, dessverre.

Jeg har tidligere pratet med henne om disse tingene, men hun svarer alltid at hun er for travel, for opptatt og skal gjøre slik og slik bare (fyll inn hva som helst) er overstått. Men det skjer aldri noe likevel.. Ikke er hun spesielt travel heller, hun har ingen spesielle hobbyer eller noe som skulle ta mye tid..

Jaja, jeg er veldig glad i henne uansett, da. Kommer ikke til å gjøre meg utilgjengelig for henne når/hvis hun skulle trenge meg.Anonymous poster hash: 6b98e...a87

Jeg skjønner litt hva du mener, jeg har det ganske likedan. Hun er snill og grei, men virker ikke spesielt interessert i meg og mitt. Hun tar aldri kontakt og vil ikke passe barnebarna, men skryter av oss til andre (tror jeg) og er ganske stolt av hva jeg har oppnådd. Jeg vet hun er glad i oss, men hun har en egen evne til å svikte når jeg trenger henne.