Rusmisbruk *Admin kan slette*

[Anonym bruker]

Først av alt; jeg vet dette er en side for gravide kvinner, eller kvinner som trenger baby råd. Men det er langt i fra det jeg leter etter, jeg leter etter råd, som kan få meg tilbake på rett spor, jeg driter i hvem det kommer fra, men jeg håper jeg får en respons. Prøver på alle forskjellige nettsteder jeg kan, for å prøve å få så mange forskjellige råd som mulig, og dette var et av dem jeg fant. Så jeg vil bare si at dersom du har kommentarer om hvor dum jeg er, hvor idiotisk liv jeg har, eller hva det nå skulle være, spar meg, jeg har hørt dem alle før. Grunnen til at jeg ikke bare går til en psykiater, en forelder, eller en bestevenn er fordi jeg ikke har, eller klarer på grunn av sosial angst. Men uansett here it goes:
 

Hei. Jeg er en gutt på 17 år fra Rogaland. Jeg har siden barndommen hatt et rusproblem, jeg startet i 6 klasse med snusing, 8 klasse med alkohol, og 9 klasse med narkotiske stoffer. Blandt disse narkotiske stoffene er ecstacy(veldig hyppig), hasj og cannabis(VELDIG hyppig), speed, kryssere(rivotril), amfetamin, har hatt små perioder med syre stoffer også som LSD, men i veldig små perioder. Veldig mye av dette har ført til diverse bivirkninger sosialt, psykisk og fysisk. Sosialt sett har jeg veldig få venner. Jeg har blitt utrolig sjenert, og tror kanskje jeg lider av sosial angst. Psykisk sliter jeg veldig masse med deperesjoner. Jeg har store problemer med å være alene i et rom. Jeg har prøvd og slutte, og jeg klarte det veldig fint en periode. Jeg fikk meg en kjæreste som ikke helt var for narkotiske stoffer, og for å gjøre henne glad så kuttet jeg ut alt. Dette forholdet varte i 8 måneder. Da det var slutt visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, alt virket så tomt, og det var så mange tanker i hodet mitt. Til slutt måtte jeg oppsøke gamle trakter, og nå; VIPS, er jeg tilbake på kjøret. Jeg ruser meg hver dag, fordi jeg klarer ikke tanken på å sitte hjemme å tenke på hva x´en min gjør sammen med hennes nye type. For uansett om jeg er edru, kommer de samme bildene tilbake i hodet mitt, og det gjør meg bokstaveligtalt gal. Jeg blir helt varm i kroppen av sinne, jeg begynner til tider og gråte. Det skal også nevnes at jeg har en bakgrunn med å være suicidal, grunnet noe annet tidligere, men det har også kommet tilbake. Jeg tenker utrolig ofte på selvmord, tanken slår meg oftere enn jeg er komfortabel med. Jeg vet selv jeg ikke tørr og gjøre det, men det er bare det faktum at jeg ikke helt vet hva jeg personlig vil. Mange av mine få venner har sagt: "se på deg selv, Sindre, hvor vil du være om 10 år?". Da tenker jeg meg grundig om hver gang, men jeg klarer ikke å se noen ting. Alt jeg ser er svart. Jeg føler jeg ikke har noen fremtid, i det hele. Jeg går på skole, men jeg gjør det bare fordi jeg vet jeg må hvis jeg skal ha sjans på noe her i livet. Men for å komme til poenget da: jeg er en 17åring, blir 18 om en måned. Jeg har ingen kontroll på livet mitt, jeg har vært i kontakt med barnevernet flere ganger, jeg har blitt flyttet på, men det er aldri noe som fungerer. Jeg har gått til psykiater, men det føler jeg i meg selv at gjør det stikk motsatte av å hjelpe meg. Jeg er kjent av politiet, men har aldri blitt direkte tatt med noe, og heller ikke blitt tatt rusa. Men det jeg lurer på er: hva skal jeg gjøre? jeg har gjort utrolig mye for å prøve å komme ut av miljøet, finne meg nye venner, og prøve og stabilisere livet mitt, men uansett hvilken vei jeg tar, ender jeg opp i samme hus. Jeg har ingen foreldre å snakke med, familieforholdet er kaputt, og der er det ingen håp. Jeg har ingen jeg kan virkelig fortelle alt dette, i frykt for hva som kan spre seg, og hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Jeg har hengt opp et bilde i stua mi hvor det står "Det er alltid lys, i enden av tunellen". Akuratt det bildet, er det eneste som gjør at jeg ennå har håp oppe, ennå klarer meg gjennom en tung hverdag.

 

Ta eksempel i dette: 

Innledning: 

Ingen vet at du holder på med sterke narkotiske stoffer, kun dine nærmeste venner, som verken aksepterer det eller gjør det med deg, men du har bare en venn. Du kommer på skolen en dag, og vennen din ikke er der, og med din sosiale angst kjenner du at det er en veldig tung dag på skolen. Du går alene gjennom gangene, du ser de vakre personene på skolen ser deg, med de overser deg totalt, og vil ikke engang ha noe med deg å gjøre. Du krymper, du føler deg mindre verdt, du føler deg stygg, uakseptert, ekkel. Du føler til og med at du ikke burde høre til. Men du går til timen din. Alle plasser er fulle, utenom en plass ved siden av den vakreste jenta som er i klassen din. Du spør ynkelig om å få sette deg ned. Hun snøfter tydelig, og liker ikke situasjonen, men hun sier ja. Du er nervøs, og klarer ikke helt og vende deg til situasjonen, fordi du legger merke til initiativet hun tar til og komme så langt vekk fra deg som mulig. Hun drar stolen lenger inn til veggen, flytter bøkene sine lenger bort fra deg på pulten, og prøver å komme så langt vekk fra deg som overhodet mulig. Mange rare tanker går gjennom hodet ditt, og du vet ikke helt hvordan du skal reagere. Så da gjør du som den ynklingen du er, å ikke si et ord, og heller ikke gi henne et blikk. Timen er ferdig, og du skal hjem. Gjennom hele timen satt du å tenkte på hvilket stoff som kunne redde dagen din, som kunne få deg til å glemme alle de forferdelige følelsene du fikk på skolen. 

 

Hoved:

Da du kommer hjem, tar du først og finner frem en ecstacy tabelett, så tar du frem hasjen og ruller deg en joint. Etter dette tar du og finner fram en linje LSD. Alt dette ville du tatt, bare fordi du vil ikke huske noe av dagen din, du vil glemme følelsene dine, og glemme alt om omverdenen. Det du vet, men ikke bryr deg om lenger, er at du dreper deg selv fra innsiden, sakte men sikkert. 

 

Avslutning:

Du har stappet i deg alle stoffene, du setter deg i stolen, dette er jo bare en vanlig dag. Du vet ikke hva du vil gjøre, du har ikke matlyst, du tror kanskje du utvikler anorexia, siden du spiser 2 måltid daglig, og det er i stadig nedoverkurve. Men du ender opp med å sette deg ned i stolen i stua, helt alene, ingen og snakke med. Du skruer på TV´en, men pågrunn av alle stoffene du har tatt, er så du ute og kjører at du ikke klarer og forstå hva du holder på med. Du "sovner". Det du ikke vet er at kroppen din fikk en reaksjon på denne sammensetningen av stoffer, som gjorde deg eksplosiv. Du hadde ruinert stua di, og ødelagt mange av dine egne eiendeler, og du våkner opp, midt på natta under en knukken sofa og en øks i hånda. Du forstår ingenting, og får plutselig panikk. Du husker ingenting. Du vet det var deg selv som gjorde det, for med dine erfaringer vet du hva som kan skje. Dette var ikke første, og helt sikkert ikke sisste gangen.

 

Så igjen: Jeg har ingen personer jeg stoler såpass på, at jeg kan fortelle dem ALT dette. Jeg vil bare ha råd, så mange råd som er overhodet mulig for å komme seg videre. Og det eneste jeg trenger er kjærlighet, jeg vet hvor mye det klarte å forandre meg før, men jeg er alt for sjenert til å i det hele si hei til en jente nå, alle mine sosiale egenskaper har forduftet. Vet ikke om dere kommer til å svare på denne møkka, men jeg håper at jeg får et svar.

Anonymous poster hash: 81916...504

Anonymous poster hash: 81916...504

[Anonym bruker]

Så utrolig vondt det må være og være deg i denne situasjonen, som du sier alene og ingen å snakke med. Jeg skjønner at det må være veldig vondt å møte voksenlivet på denne måten og føle at du må møte verden alene hver dag. Kan jeg spørre hvor dine foreldre er? Jeg forsto det som at du bodde for deg selv siden du sitter alene etter skolen. Det er utrolig trist å føle seg utelatt og ignorert av jevnaldrende og det er en veldig vanskelig situasjon å sitte alene med. Har du prøvd å snakke med en kontaktlærer eller rektor om hvordan du har det?

Noen ganger finnes det noen fantastiske voksne som kan være til god hjelp selv om 70% av dem føles håpløse.

Finnes det en person i familien din, på skolen eller et annet sted du er som du føler du kam betro deg til og snakke med?

Det finnes også krisetelefoner du kan ringe eller hvis du klarer så finnes det psykiatrisk legevakt. Det er selvfølgelig en barriere å komme over det å skulle ta kontakt med noen, men du har kommet godt i gang her inne med å dele din historie.

Jeg håper virkelig at det finnes noen som kan hjelpe deg med å forstå hvordan du kan jobbe deg ut av rusmisbruket og komme deg tilbake til et liv uten rus.

Det var veldig trist å høre om forholdet som tok slutt, men samtidig så godt å lese at du var så flink i åtte lange måneder. Det viser at du kan komme deg ut av rusmisbruket hvis du finner en god motivasjon til å jobbe mot et rusfritt liv. Hva tenker du at er positivt i livet ditt nå eller hva var positivt før du begynte med rus?

 

Anbefaler deg å ringe krisetelefonen, det er mange flinke folk som jobber der og kan hjelpe deg gjennom natten.

 

Anonymous poster hash: 0184e...7d5

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barneverntjenesten og fastlegen din.

 

Anonymous poster hash: 5cbf9...4cc

[Anonym bruker]

81533300 er nummeret til krisetelefonen. De kan hjelpe deg nå slik at du har noen å snakke med!

 

Anonymous poster hash: 0184e...7d5

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig ingen kompetanse om rus, men svarer litt likevel.

 

Kan du ta en utskrift av det du har skrevet her, og sende det til en saksbehandler hos barnevernet eller til legen din? Det kan være enklere å skrive noe enn å si alt ansikt til ansikt, spesielt når du føler dette gir deg angst.

 

Jeg forstår at det er mye som ikke har gått riktig vei i livet ditt og at det eneste du ønsker er kjærlighet.

Det er ikke vanskelig å forstår. Men hvis jeg kan være helt ærlig med deg, så tror jeg fokuset ditt er litt feil i noe av det du skriver. For du skriver helt på slutten at det eneste du trenger er kjærlighet for å forandre deg.

Men hvis du skal være avhengig av en jente som krever at du slutter med dop for at du skal greie å slutte, da vil du også bli veldig sårbar i fremtiden. Hvis forholdet ryker (og de fleste av oss opplever jo det både en og flere ganger) og du ikke har funnet tryggheten i deg selv, da blir du forferdelig sårbar igjen, og risikerer å gå ut i rusmisbruk igjen.

Jeg håper du ikke tar dette som en kritikk, for slik er det ikke ment. Jeg forstår behovet ditt for kjærlighet, og jeg forstår veldig godt den styrken du føler det gir deg. At du greide å slutte de åtte månedene var ikke jentas fortjeneste - det var du som greide det, fordi du bestemte deg for det!

Når et forhold avsluttes så er det vondt, og du brukte rusen som en flukt fra de vonde følelsene.

Men de vonde følelsene forsvinner ikke med rusen, de bare øker problemene og de vonde følelsene dine på sikt. (og ja, jeg er også klar over at du sikkert er veldig klar over det også ).

 

Du har tydeligvis masse ressurser i deg selv. Du skriver bra og du har selvinnsikt og du greier å møte opp på skolen selv når du har det vanskelig. Det viser masse styrke og ressurser.

 

Det jeg tror er veldig viktig nå, er at du greier å søke hjelp før du blir 18 år. Det er en del som er lettere når det er søkt hjelp før man fyller 18.

 

Nr 2 over her spurte om det finnes en eller annen person i din nærhet. Jeg mener du skrev at det ikke er noen. Men likevel... det kan hende det er en som du ikke har tenkt på.

I ca samme alder var jeg i en ekstremt vanskelig situasjon, ingen kontakt med foreldre, ingen støtte av noen. Jeg følte meg som deg, helt alene. Jeg svelget all stolthet og frykt og snakket til slutt både med rådgiveren på skolen og ene læreren som jeg hadde litt sansen for. Disse to ble redningen min der og da. Rådgiveren formidlet kontakt med ppt og jeg hadde samtaler der. Dager på skolen som var ekstra tunge kunne jeg få en samtale med rådgiveren, og det hjalp mye. Læreren min endte jeg å ha lange samtaler om alt mulig med, ikke bare problemer, men tanker om livet, hva jeg likte, fremtid osv. Hun hjalp meg å forstå at det som hadde vært ikke definerte meg som person, hun hjalp meg å innse at det ikke definerte fremtiden min. Hun lot meg ikke bare forstå, men også føle at jeg selv kunne skape min egen fremtid slik jeg ville ha den. Vi holdt kontakten i mange år

 

Du sier at du ikke greier å ta kontakt med noen. Men ved å skrive det du har gjort her i natt så vet du selv at du trenger noen som kan hjelpe deg til å finne igjen styrken og tryggheten i deg selv.

Hvis du ser på hva min lærer sa til meg den gangen, så ser du at dine rusproblemer ikke definerer deg som person, det trenger heller ikke definere fremtiden din. Du kan skape din egen fremtid og du kan få hjelp til det - så ta det første skrittet og be om hjelp. Som sagt, om du ikke greier å si det, så bare ta en utskrift av det du har skrevet her, og så gir du det til f.eks. rådgiver på skolen, en lærer du har sansen for, saksbehandler i barnevernet, psykologen du har gått til.

 

Hver gang du føler at angsten stopper deg, så se for deg bildet på veggen din - lyset i tunnelen. Det er der, alt du trenger å gjøre er å gå mot dette lyset. Og første steg er å søke hjelp og være ærlig. Jeg tror du vil oppleve at det er det viktigste skrittet du tar. Veien videre blir nødvendigvis ikke enkel, men den kan gås. Og hver gang du føler det er for tungt eller mørkt, husk det lyset i tunnelen, at du skal gå ett skritt til, så ett til og ett til.... I det lyset så ligger den kjærligheten du trenger og har så lyst på. Kanskje er du så heldig at du finner den på veien mot lyset, men hvis ikke, så ligger kjærligheten der fremme et sted for deg. For hvert skritt du tar, jo sterkere blir du.

 

Jeg trodde ikke jeg skulle komme ut av min tunnel da jeg var på din alder. Men jeg tok et vanskelig og tungt skritt etter det andre, og jeg kom meg ut av tunnelen til slutt. Noe av det aller vanskeligste jeg gjorde den gangen (og kanskje noen gang) var å be om hjelp. Hadde mange av de samme mekanismene som du sliter med, redd for at det skulle gå rykter, redd for å ikke få hjelp, redd for å bli avvist osv.

Men det å tørre å søke hjelp var noe av det viktigste jeg gjorde, for til slutt så kom jeg ut i lyset. Det tror jeg du også kan greie!

 

En stor klem og masse lykke til i fremtiden din <3

Anonymous poster hash: 35b8c...fae

[Anonym bruker]

Får helt vondt inni meg av å lese dette.

 

Først vil jeg spørre om du er sikker på at du ikke har noen i familien du kan stole på?

Tante? Onkel? Søskenbarn?

Du kan skrive ut dette innlegget ditt, og vis dem det.

 

Hvis du ikke har det, så skriv ut innlegget ditt og ta kontakt med fastlegen din og gi h*n dette. Fastlegen vet hvem som kan hjelpe.

 

Du er ung, du har hele livet framfor deg, så vær så snill oppsøk hjelp.

 

Jeg jobber i ambulanse og akuttmedisin, og jeg ser mye, bl.a hva som skjer når en ikke klarer å slutte..

Det er du som er sjef over egen kropp, og det er du som avgjør om du vil fortsette, men hjelp får du.

 

Slutt å tenke på x'en. Slike destruktive tanker er roten til mye vondt. Det er du som betyr noe nå.

 

Start hos familie ( hvis du har) eller fastlegen. Kirkens SOS er også en fin plass å ringe til.

 

 

Jeg har troen på deg! Jeg skal heie på deg! Og så flink du er til å ordlegge deg, så føler jeg på meg at dette klarer du!

 

Heia heia!!!

 

Anonymous poster hash: 0fe43...36e

[Anonym bruker]

Hei! :-)

 

Først og fremst vil jeg si at du er i en ond sirkel her. Du får "bivirkninger" som angst og depresjoner grunnet dopbruket ditt, og du ruser deg for å dempe "bivirkningene". Hvordan det var før vet jeg ikke, men om du hadde angst og depresjoner før du begynte å ruse deg, så skal du også vite at det finnes andre måter å komme seg igjennom det! Jo forterer du slutter å forgifte kroppen din, jo fortere vil sannsynligvis psyken din bedre seg. Du kommer nok aldri til å være lykkelig glad før du slutter med dop hvertfall!

 

 

 

*KUN DU selv kan gjøre deg rusfri. Du bør ha støttespillere rundt deg, men de kan ikke gjøre noe for deg om du ikke tar deg selv i nakken og jobber HARDT hver eneste dag. Du må gjøre deg fortjent til å få støtte om du har brutt tilliten tidligere. Håpet er ikke ute om du har sagt eller gjort dumme ting i fylla eller i ruset tilstand. Men du må få de til å forstå at du VIRKELIG vil bli rusfri. Og du må mene det!

 

*Generelt sett er rusmisbrukere veldig selvopptatt. De driter i alt og alle så lenge de får dopet sitt. De er kalde, de lyger, de stjeler, og alt de gjør påvirker de som bryr seg om de. Folk som bryr seg bekymrer seg hver eneste time om hvordan det går, om når de får telefon om at du er død. Deres livskvalitet daler i takt med den rusavhengige. Derfor er det i nesten alle tilfeller på sin plass å si unnskyld.

 

*Tilgi deg selv også. Stort sett er rusavhengige veldig skamfulle. De er så langt nede at de hater seg selv for det de har gjort eller gjør. Men om du virkelig vil bli rusfri og leve et godt liv, så MÅ du også legge det bak deg. Du MÅ forstå at du er verdt noe du også. Det krever også hard jobbing, men det er selvfølgelig ikke umulig.

 

*Ta kontroll over tankene dine! Fokuser på positive ting. Uansett hvor langt nede du er, så finnes det alltid noe du kan være takknemlig for. Om du ikke ser noe, så prøver du ikke hardt nok å lete heller. Jeg kan hjelpe deg litt på vei; Du kan se, høre, smake, lukte, gå. Du kan spise selv, gå på toalettet selv. Du kan kle deg selv. Du har friheten til å kjenne på regnet, solskinnet, snøen. Du har forhåpentligvis NOEN i livet ditt som virkelig bryr seg om deg. Kanskje ikke du alltid har følt det slik, men kanskje du har skjøvet de fra deg fordi du ikke har brydd deg om deg selv?

 

*Kutt kontakten med folk som påvirker tankene, følelsene, humøret og handlingene dine negativt. Som feks. de du ruser deg med. Med mindre de vil ta grep selv.

 

*Denne er beinhard: Slutt å finne unnskyldninger til hvorfor du tillater deg selv å ruse deg. Som feks tung oppvekst eller x'en din. Du kan selv bestemme hvor mye personer og opplevelser skal styre humøret og hverdagen din. De fleste har alltids noe, men noen er flinkere til å ikke la seg påvirke av fortiden enn andre. Dette betyr på ingen måte at jeg ikke har medfølelse for deg. Men igjen.. Fokuser på det positive. På de tingene som gjør at du fortsatt lever.. Du er altfor ung til å la fortiden ødelegge fremtiden. Du kan fortsatt leve et langt og lykkelig liv, selvom du har hatt en vanskelig ungdomstid. Du må tenke deg selv lykkelig, og ikke forvente at noen andre skal gjøre DEG lykkelig.

 

*Les bøker om selvutvikling. Jeg vil anbefale bøkene til Mia Tørnblom som handler om selvfølelse. De er veldig lettlest og koster 100-150 kr stk. Jeg leser ikke bøker selv, men leste disse med åpent sinn og stor interesse, i løpet av èn dag. Jeg visste ikke at jeg trengte å lese de, før begynnelsen av første bok. De bøkene har faktisk forandret mitt liv. Eller rettere sagt; Fått meg til å forandre mitt eget liv. Til så vanvittig mye bedre. :-) Forfatteren er forresten eksnarkoman.

 

*Vær sterk i vanskelige situasjoner. Det vil komme fristelser. Det vil være tunge dager. Men det vil bli lettere etterhvert. Og det vil åpenbart selvfølgelig være verdt det, om du klarer å holde deg unna.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til! Sett en strek over fortiden, lev i nuet, og se fremover:-) Ta med deg gode mennesker og tillat deg å slippe de inn, og stole på de. Alle trenger noen å gråte eller le med. Jeg heier på deg! Håper du kommer med en oppdatering om en stund. Og at jeg leser at du er rusfri og har det mye bedre:-D

Anonymous poster hash: 151e2...00b

[Anonym bruker]

Jeg har ingen direkte råd til deg, du har fått mange gode av de flotte damene over her. Vil bare gi deg en klem, og ønske deg lykke til. Vær sterk og søk hjelp. Du fortjener så mye bedre!

 

Anonymous poster hash: 4372c...74d

[Anonym bruker]

Stakkar deg, du er jo bare barnet 😕

 

Hvor i Rogaland bor du? Her i Haugesund vet jeg det finnes flere man kan ta kontakt med. Si ifra hvis jeg evt skal sjekke opp for deg 😊

 

Anonymous poster hash: b52cd...fbb

[Anonym bruker]

Når du er 17 år så er barnevernet rette instans for å hjelpe deg. Det er fordi du fortsatt er et barn og ber du om hjelp nå, før du fyller 18 år, så kan du få hjelp helt til du er 23 år (ettervern).

 

Barnevernet kan hjelpe deg med å kontakte fastlegen og rehab., sette opp en ansvarsgruppe, søk om avrusning, finne ressurser i nettverket ditt etc.

Barnevernet kan også gi økonomisk støtte (også inntil du er 23 år, dersom du takker ja til ettervern), finne vertsfamilie / hybeltreningfamilie, koordinere ulike tjenester du måtte ha behov for og hjelpe deg til en bedre hverdag.

Anonymous poster hash: a2060...338

[Anonym bruker]

Det aller første som slår meg er at du virker veldig smart! Du skriver utrolig godt! Du har masse gode egenskaper og ressurser helt sikkert. Jeg er i 20 årene selv, har en kompis som var som deg..det tok tid for han å komme oppå igjen.. Men jeg kan jo gi deg mine erfaringer rundt det han opplevde. Han ruset seg, sosial angst og så og si null selvtillit. Lenge snakket han ikke med noen.. Men han sprakk til slutt. Nådde bunnen- hsllusinerte.. Truet med å ta sitt eget liv. Endelig åpnet han seg for meg. Jeg rådet han til å snakke med rogaland a senter. Det hjalp mye for han. Det koster ikke noe... Psykolog hjelp om nødvendig. Jeg tror det er viktig du åpner deg for en person du stoler på... Mitt tips er ring rogaland a senter IDAG. Du fortjener så mye bedre! Du har bare havnet i feil miljø.. Tatt noen feil valg. Du er bare 17 år og har hele livet forran deg. Ikke la dette definere hvem du er... Du er så mye mer enn det du har kommet oppi nå. Vær sterk.. Søk hjelp.. Det er ingen skam. Å søke hjelp viser mot styrke og en vilje til endring. Og det viser du at du har. Det finnes hjelp for deg.. Akkurat som andre mennesker med en sykdom får hjelp- har du rett på hjelp. Lykke til. Dette klarer du!!

 

Anonymous poster hash: a1b8c...565

[Gjest elisa bt]

Jeg synes du har fått mange gode råd her. Det er flere som sier du kan skrive ut det du har skrevet her, og vise det til noen. Det synes jeg er en veldig god ide. Du skriver godt, og teksten gir et godt innblikk i livet ditt. Siden du er sjenert, og sliter med sosial angst, tenker jeg at det kanskje ikke er like lett å formidle dette muntlig. Hvis den du skal snakke med får lese dette, vil han eller hun ha en bedre forutsetning for å hjelpe deg.

 

Du sier du ikke har noen. Det må være en grusom følelse! Så ung som du er burde du hatt foreldre som sørget for deg, sørget for at du hadde noen å snakke med, og hjalp deg gjennom dette. Når foreldrene dine ikke er i stand til dette, blir du dessverre nødt til å hjelpe deg selv. Det er tungt, men det er mulig. Jeg vil råde deg til å se deg rundt i kretsen din. Er det en ok rådgiver på skolen, eller en lærer du liker godt? Finnes det helsestasjon for ungdom du kan ta kontakt med? Fastlegen din? (Du kan bytte fastlege hvis du ikke er fornøyd med den du har). Legevakten er også en mulighet. Jeg skjønner at foreldrene dine ikke er et alternativ, men har du andre familiemedlemmer du stoler på? Onkel? Tante? Besteforeldre? Eldre søskenbarn? Nå som du er under 18 er barnevernet fortsatt en mulighet. Du sier barnevernet ikke har fungert tidligere, men det er mye mulig de kan gi deg bedre hjelp hvis du viser dem en utskrift av det du har skrevet her. Det er lettere å hjelpe når man vet hva som er problemet.

 

Jeg forstår det som du har få venner på din egen alder, og at de fleste du kjenner er i rusmiljøet. Selv om jevnaldrene venner ikke alene vil være i stand til å hjelpe deg gjennom dette, kan det å utvide vennekretsen være en viktig del av det å få et bedre liv. Du forteller at problemene startet i 6.klasse. Hvis du tenker tilbake til tiden før det, hadde du noen gode kompiser da? (Noen som ikke har havnet på kjøret i senere tid). Kan du ta kontakt med noen kompiser fra tiden før alt skar seg? Fortell, gjerne skriftlig, at du holder på å ta tak i livet ditt, og at du gjerne skulle hatt venner utenfor rusmiljøet. Hvis du hadde en eller flere kompiser som du har vært en del hjemme hos i oppveksten kan kanskje foreldrene til disse være gode støttespillere også? 

 

Så må jeg si noe om dette du sier om at alt du trenger er kjærlighet. Det er fantastisk at du klarte å holde deg rusfri i 8 mnd pga eksen! Det viser at du har styrken til å klare det, så sant du har noe som motiverer deg nok. Men tankegangen om at alt du trenger er en kjæreste for å få til dette, tror jeg du trenger å snu. De aller fleste ønsker seg en kjæreste, og jeg håper du får en ny, flott jente en dag, men ikke la henne være alt du trenger. For det første vil denne tankegangen gjøre at du blir veldig sårbar ved et eventuelt brudd. Du kan ikke ha det sånn at du detter utpå igjen hver gang det blir slutt med en dame (de aller fleste er gjennom flere kjærester før de finner en som de kanskje slår seg til ro med). For det andre er dette en stor byrde å bære for denne kjæresten. Det å være det eneste en person har å leve for, er et veldig stort ansvar, som det ikke er riktig å legge på noe menneske. Likevel er det på mange måter riktig at alt du trenger er kjærlighet, men da er det snakk om din egen kjærlighet til deg selv. På en eller annen måte er du nødt til å lære å like deg selv. Du er nødt til å klare å se de positive sidene dine, og være stolt av dem. Du er nødt til å forstå at du er like mye verdt som alle andre, og du har like stor rett til å være her, og ha et godt liv, som noen av oss.   

 

Jeg bor dessverre langt unna deg, så jeg har ikke mulighet til å være der for deg i hverdagen, men hvis du føler behov for å ha en voksenperson du kan skrive til, må du gjerne sende meg en privat melding her på forumet. 

 

Sender en god klem, og håper du finner noen som kan støtte deg gjennom dette!

[Lykke~liten]

Jeg bor i stavanger.. Bare skriv til meg om du ønsker en voksen å prate med. Er sykepleier, så kanskje jeg kan bidra med noen gode tips og råd?

[chrisallic]

Hei:)Jeg tror du er smart !utifra det du skriver formulerer du deg godt.Kan forstå at du har det vanskelig men du må søke hjelp nå og komme deg "oppå igjen".All lykkeønskning til deg at du skal klare det:))

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å ha en sånn skolehverdag. Det å føle seg som dritt.

 

MEN! Du er snart ferdig! Snart ferdig med de ekle ungdomsåra. Det er faktisk et lys i tunnelen! For når man er voksne prøver man ikke å åpentlyst såre andre mennesker. (Eks den dama i klassen, hun er mest sannsynlig ganske selvsentrert).

 

Klarer du å finne en hobby du er god til? Noe som setter deg i kontakt med voksne mennesker? Da vil du få respekt og bli sett på, på en annen måte.

 

Og familieforhold.. Du mener alt er kjørt? Du vet vel selv hvordan foreldre til narkomane leter etter barna sine i årevis? Selv etter de både har rundstjålet dem og også brukt vold. Dine nærmeste er likevel glad i deg, selv om de nå ikke er særlig mottakelig. De tror vel slik det er nå, kan hjelpe deg på rett vei. Foreldre gjør mange feil.

 

At du er obs på angsten er bra! Dette kan du jo få hjelp for!

Du velger feil vei med dop her, det er minuset. Du trenger ikke gå skole!!! Du trenger ikke presse deg til deg som ødelegger hverdagen din!! Stopp.

Kommunen, gjennom legen din, kan gi deg rett vei. Om det betyr arbeidserfaring, sittende alene på et kontor, eller en lærlingkontrakt i en mindre bedrift, ja så er det en mulighet. Det er mye hjelp å få, jeg vet pga sønn som sliter.

 

Faren her er at du blir mer psykisk syk pga dopet, har en kompis som opplevde det med hasj. Han fikk dødsangst og sosial angst. Han er 100% sikker på at hasjen var grunnen.

 

Du er kommet langt ved å se det du sliter med, nå må du bare få hjelp

 

Anonymous poster hash: 0ab4b...5b0

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg bare takke alle utrolig masse for alle gode råd, og gode ord. Mange lurte på det med foreldrene mine. Faren min er død, og jeg har ikke kontakt med noen fra hans side. Jeg har en mor som jeg heller ikke har kontakt med grunnet rusbruken min, og jeg bor forøvrig på hybel alene. På min mor sin side har jeg to tanter, og den ene av dem kontaktet jeg i dag. 

 

Hun reiste ut til meg i en fykende fart, og fikk lest dette som jeg har skrevet her. Etter dette dro vi ned på BUP(Barn og ungdoms poliklinikk), og prøvde og finne fram til et svar. Svaret fikk vi. 

 

I morgen er den første dagen av mitt nye liv. Jeg skal på instutisjon i Tønsberg på avrusning, og skal prøve å få orden på livet mitt. 

 

Jeg vil bare si dette også: Jeg har LENGE strevd med å prøve å beskrive hvordan jeg har det til noen, og endte opp med et siste desperat forsøk som var og poste dette innlegget. Og i dette forsøket, så har jeg en liten anelse om at jeg kanskje har reddet mitt eget liv, KUN fordi jeg samlet sammen alt jeg hadde av mot til å snakke med noen. Hadde det ikke vært for alle rådene som var så like her, så hadde jeg aldri greid det. 

 

Så igjen: TUSEN TAKK. Dere er alle noen utrolige mennesker, som jeg personlig ville gitt blomster om jeg hadde sjansen.

Mvh. personen som lagde tråden.

Anonymous poster hash: 81916...504

[Anonym bruker]

Så bra!! Du er sterk! Krysser fingrene for at du tar i mot all hjelp du kan få fremover og at du finner styrke til å motstå fristelser som vil komme. I og med at du ikke har rust deg på de tyngste stoffene, vil det være mest en holdningsendring og jobb med følelser og tanker. Finne deg selv.

Jeg har troen på deg😊 Masse lykke til!! Husk å fortell tanten din at du setter pris på støtten hennes😃 Hilsen en som har svart deg over her👍

 

Anonymous poster hash: 151e2...00b

[Anonym bruker]

Så utrolig godt å lese! Kjenner jeg blir glad på dine vegne. Du er en glup tøff gutt med hele fremtiden forann deg.

 

Så bra du tok kontakt med tanten din, og så bra du fikk hjelp.

Det blir nok tøffe uker på deg, men husk å se på muligheten du har fått.

Livet består av oppturer og nedturer, og når en har nedturer, så må en fokusere på de kommende oppturene!

 

<3

 

Heier videre på deg!

 

 

Anonymous poster hash: 0fe43...36e

[Mamma2013.2015]

Stå på kjære deg ♡ dette klarer du!!

[Anonym bruker]

Lykke til og stå på <3 Du traff en nerve her inne - dette forumet er fullt av sladrekjerringer som skriver mye stygt til hverandre, men vi er mødre og når vi hører om barn som har deg vondt, får vi det vondt også. De fleste henger her mye, og jeg tror alle ville bli glade hvis du oppdaterer oss. Ikke nøl med å spørre om råd her inne heller. Tror alle som har lest dette heier på deg.

 

Anonymous poster hash: 62ba1...830

[Anonym bruker]

Lykke til og stå på <3 Du traff en nerve her inne - dette forumet er fullt av sladrekjerringer som skriver mye stygt til hverandre, men vi er mødre og når vi hører om barn som har deg vondt, får vi det vondt også. De fleste henger her mye, og jeg tror alle ville bli glade hvis du oppdaterer oss. Ikke nøl med å spørre om råd her inne heller. Tror alle som har lest dette heier på deg.

 

Anonymous poster hash: 62ba1...830

Hvis det er ønsket, skal jeg prøve å oppdatere så snart det er noen utvikling! :-)

 

Anonymous poster hash: 81916...504

[Anonym bruker]

 

Først og fremst vil jeg bare takke alle utrolig masse for alle gode råd, og gode ord. Mange lurte på det med foreldrene mine. Faren min er død, og jeg har ikke kontakt med noen fra hans side. Jeg har en mor som jeg heller ikke har kontakt med grunnet rusbruken min, og jeg bor forøvrig på hybel alene. På min mor sin side har jeg to tanter, og den ene av dem kontaktet jeg i dag.

 

Hun reiste ut til meg i en fykende fart, og fikk lest dette som jeg har skrevet her. Etter dette dro vi ned på BUP(Barn og ungdoms poliklinikk), og prøvde og finne fram til et svar. Svaret fikk vi.

 

I morgen er den første dagen av mitt nye liv. Jeg skal på instutisjon i Tønsberg på avrusning, og skal prøve å få orden på livet mitt.

 

Jeg vil bare si dette også: Jeg har LENGE strevd med å prøve å beskrive hvordan jeg har det til noen, og endte opp med et siste desperat forsøk som var og poste dette innlegget. Og i dette forsøket, så har jeg en liten anelse om at jeg kanskje har reddet mitt eget liv, KUN fordi jeg samlet sammen alt jeg hadde av mot til å snakke med noen. Hadde det ikke vært for alle rådene som var så like her, så hadde jeg aldri greid det.

 

Så igjen: TUSEN TAKK. Dere er alle noen utrolige mennesker, som jeg personlig ville gitt blomster om jeg hadde sjansen.

 

Mvh. personen som lagde tråden.

 

Anonymous poster hash: 81916...504

Fantastisk å høre! Jeg går på Høgskolen i Vestfold og er i praksis på videregående skole i Tønsberg 😊 Kanskje vi møtes over jul om du velger å gå inn i skolen her? Som ganske ny (lærer i utdanning) ser jeg mange flotte ungdommer hver dag, og tenker at du kan få en ny start ved å starte på nytt et annet sted! 😊 Så bra du har innsett at du trenger hjelp, og at du torte å be om hjelp. Du er en fantastisk sterk 17åring, det er mange på din alder som ikke bryr seg mye om hva som vil skje i fremtiden! Så du har en stor ressurs der. Vil egentlig bare ønske deg lykke til, finn ut hvor du vil og ta en ting av gangen. Ikke legg hele livet ditt i hendene på ei jente når du er så ung, du kommer mest sannsynlig til å bli såret. Nyt at du er singel og kan bruke tid på å være alene og bli kjent med mange nye. Jeg møtte min 3-4 kjæreste når jeg var 22 ca, og vi er fortsatt sammen (5 år). Så det er viktig å huske at du er god nok som du er, og det kommer ei jente inn i livet ditt en gang i fremtiden som tar deg for akkurat den du er og fortsatt ikke kan leve uten deg! Lykke til ❤ Vet at det finnes et senter for avrusning i Tbg som ligger litt utenfor og begynner på A! Der er det STOR andel av beboerne som lykkes med å kutte dop!

 

 

Anonymous poster hash: 2521d...1b1

[Sindre123]

 

Først og fremst vil jeg bare takke alle utrolig masse for alle gode råd, og gode ord. Mange lurte på det med foreldrene mine. Faren min er død, og jeg har ikke kontakt med noen fra hans side. Jeg har en mor som jeg heller ikke har kontakt med grunnet rusbruken min, og jeg bor forøvrig på hybel alene. På min mor sin side har jeg to tanter, og den ene av dem kontaktet jeg i dag.

 

Hun reiste ut til meg i en fykende fart, og fikk lest dette som jeg har skrevet her. Etter dette dro vi ned på BUP(Barn og ungdoms poliklinikk), og prøvde og finne fram til et svar. Svaret fikk vi.

 

I morgen er den første dagen av mitt nye liv. Jeg skal på instutisjon i Tønsberg på avrusning, og skal prøve å få orden på livet mitt.

 

Jeg vil bare si dette også: Jeg har LENGE strevd med å prøve å beskrive hvordan jeg har det til noen, og endte opp med et siste desperat forsøk som var og poste dette innlegget. Og i dette forsøket, så har jeg en liten anelse om at jeg kanskje har reddet mitt eget liv, KUN fordi jeg samlet sammen alt jeg hadde av mot til å snakke med noen. Hadde det ikke vært for alle rådene som var så like her, så hadde jeg aldri greid det.

 

Så igjen: TUSEN TAKK. Dere er alle noen utrolige mennesker, som jeg personlig ville gitt blomster om jeg hadde sjansen.

 

Mvh. personen som lagde tråden.

 

Anonymous poster hash: 81916...504

Fantastisk å høre! Jeg går på Høgskolen i Vestfold og er i praksis på videregående skole i Tønsberg Kanskje vi møtes over jul om du velger å gå inn i skolen her? Som ganske ny (lærer i utdanning) ser jeg mange flotte ungdommer hver dag, og tenker at du kan få en ny start ved å starte på nytt et annet sted! Så bra du har innsett at du trenger hjelp, og at du torte å be om hjelp. Du er en fantastisk sterk 17åring, det er mange på din alder som ikke bryr seg mye om hva som vil skje i fremtiden! Så du har en stor ressurs der. Vil egentlig bare ønske deg lykke til, finn ut hvor du vil og ta en ting av gangen. Ikke legg hele livet ditt i hendene på ei jente når du er så ung, du kommer mest sannsynlig til å bli såret. Nyt at du er singel og kan bruke tid på å være alene og bli kjent med mange nye. Jeg møtte min 3-4 kjæreste når jeg var 22 ca, og vi er fortsatt sammen (5 år). Så det er viktig å huske at du er god nok som du er, og det kommer ei jente inn i livet ditt en gang i fremtiden som tar deg for akkurat den du er og fortsatt ikke kan leve uten deg! Lykke til ❤ Vet at det finnes et senter for avrusning i Tbg som ligger litt utenfor og begynner på A! Der er det STOR andel av beboerne som lykkes med å kutte dop!

 

 

Anonymous poster hash: 2521d...1b1

 

Det er en fantastisk følelse og vite at jeg endelig har begynt og gå mot noe bedre. Det var som en annen person nevnte i en kommentar om det jeg skrev i innlegget om "Det er alltid lys i enden av tunnelen" som sa at stegene bare var ekstremt lange; det er de, men jeg føler endelig at jeg har begynt å gå dem! Nå skal jeg faktisk prøve og få det meste ut av tiden min fremover, og prøve og bygge opp en potensiell fremtid. Men som dere sier: jeg må ikke være avhengig av en kjæreste, men heller prøve og ha en kjæreste ved siden av alt det andre jeg i fremtiden vil gjøre. Det er et råd jeg skal prøve å følge av all makt jeg har, fordi jeg skjønner nå hvor dumt det er å legge hele livet mitt i en annens hender.

 

Og det med at du jobber på skolen i Tønsberg: det er vel mulig jeg begynner der(?), jeg er usikker på hvordan det fungerer i forhold til skole osv! Men det er rett klinikk du mener.

[Anonym bruker]

Jeg må bare si at jeg kjente en enorm STOLTHET av å lese at du har tatt tak i dette og søkt hjelp! 

Du er en fantastisk gutt som virker smart og sterk. Noen har dessverre svakheter for rus og finner det som den letteste måten og takle alle negativiteter i livet. Jeg vil fortelle deg at du er ikke alene om å være alene, jeg har vært alene i mange år, jeg ble selv mor som 16 åring og opplevde mange grusomme ting. Men jeg kom meg igjennom det og har i dag en utdannelse og et godt liv og det uten en mann som har vært der. Jeg har blitt såret mange ganger av menn som jeg har prøvd å bli sammen med, men jeg gikk fra det med hode hevet og visste at en dag blir jeg å finne den jeg vil være sammen med. Slik er det for deg også, en dag så skjer det : )

 

Men du er enda ung, lev livet! Stå på for deg selv og ingen andre! Du har ansvar for din egen lykke, og jeg er ikke i tvil om at du kommer til å klare det! Ha tro på deg selv, for jeg tror det er mange av oss her inne som har lest tråden din og har tro på at dette skal du klare! Stå på! Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 28db2...aef

[Anonym bruker]

 

 

 

Først og fremst vil jeg bare takke alle utrolig masse for alle gode råd, og gode ord. Mange lurte på det med foreldrene mine. Faren min er død, og jeg har ikke kontakt med noen fra hans side. Jeg har en mor som jeg heller ikke har kontakt med grunnet rusbruken min, og jeg bor forøvrig på hybel alene. På min mor sin side har jeg to tanter, og den ene av dem kontaktet jeg i dag.

 

Hun reiste ut til meg i en fykende fart, og fikk lest dette som jeg har skrevet her. Etter dette dro vi ned på BUP(Barn og ungdoms poliklinikk), og prøvde og finne fram til et svar. Svaret fikk vi.

 

I morgen er den første dagen av mitt nye liv. Jeg skal på instutisjon i Tønsberg på avrusning, og skal prøve å få orden på livet mitt.

 

Jeg vil bare si dette også: Jeg har LENGE strevd med å prøve å beskrive hvordan jeg har det til noen, og endte opp med et siste desperat forsøk som var og poste dette innlegget. Og i dette forsøket, så har jeg en liten anelse om at jeg kanskje har reddet mitt eget liv, KUN fordi jeg samlet sammen alt jeg hadde av mot til å snakke med noen. Hadde det ikke vært for alle rådene som var så like her, så hadde jeg aldri greid det.

 

Så igjen: TUSEN TAKK. Dere er alle noen utrolige mennesker, som jeg personlig ville gitt blomster om jeg hadde sjansen.

 

Mvh. personen som lagde tråden.

 

Anonymous poster hash: 81916...504

Fantastisk å høre! Jeg går på Høgskolen i Vestfold og er i praksis på videregående skole i Tønsberg Kanskje vi møtes over jul om du velger å gå inn i skolen her? Som ganske ny (lærer i utdanning) ser jeg mange flotte ungdommer hver dag, og tenker at du kan få en ny start ved å starte på nytt et annet sted! Så bra du har innsett at du trenger hjelp, og at du torte å be om hjelp. Du er en fantastisk sterk 17åring, det er mange på din alder som ikke bryr seg mye om hva som vil skje i fremtiden! Så du har en stor ressurs der. Vil egentlig bare ønske deg lykke til, finn ut hvor du vil og ta en ting av gangen. Ikke legg hele livet ditt i hendene på ei jente når du er så ung, du kommer mest sannsynlig til å bli såret. Nyt at du er singel og kan bruke tid på å være alene og bli kjent med mange nye. Jeg møtte min 3-4 kjæreste når jeg var 22 ca, og vi er fortsatt sammen (5 år). Så det er viktig å huske at du er god nok som du er, og det kommer ei jente inn i livet ditt en gang i fremtiden som tar deg for akkurat den du er og fortsatt ikke kan leve uten deg! Lykke til ❤ Vet at det finnes et senter for avrusning i Tbg som ligger litt utenfor og begynner på A! Der er det STOR andel av beboerne som lykkes med å kutte dop!

 

 

Anonymous poster hash: 2521d...1b1

Det er en fantastisk følelse og vite at jeg endelig har begynt og gå mot noe bedre. Det var som en annen person nevnte i en kommentar om det jeg skrev i innlegget om "Det er alltid lys i enden av tunnelen" som sa at stegene bare var ekstremt lange; det er de, men jeg føler endelig at jeg har begynt å gå dem! Nå skal jeg faktisk prøve og få det meste ut av tiden min fremover, og prøve og bygge opp en potensiell fremtid. Men som dere sier: jeg må ikke være avhengig av en kjæreste, men heller prøve og ha en kjæreste ved siden av alt det andre jeg i fremtiden vil gjøre. Det er et råd jeg skal prøve å følge av all makt jeg har, fordi jeg skjønner nå hvor dumt det er å legge hele livet mitt i en annens hender.

 

Og det med at du jobber på skolen i Tønsberg: det er vel mulig jeg begynner der(?), jeg er usikker på hvordan det fungerer i forhold til skole osv! Men det er rett klinikk du mener.

Så bra! Den klinikken har hjulpet veldig mange, så da kommer du på rett plass! Du får holde oss oppdatert! 😊 Vi heier på deg. Blir nok hardt i begynnelsen, men tenk for et fantastisk liv du har foran deg! De årene som kommer nå er spennende med tanke på alt du har av muligheter både når det gjelder skole, reising, møte nye mennesker. Nyt det for alt du kan 😊😊😊

 

 

Anonymous poster hash: 2521d...1b1