Er dette såå ille?

[Anonym bruker]

V

 

 

 

Helt greit å si nei, men da kan du ikke forvente å få hjelp av dem heller og det virker jo som du kunne trengt det... Anonymous poster hash: 53d58...dc8

Jeg forventer ikke hjelp av dem. Det minste barnet overlater vi ikke til dem og det eldste kan vi plassere andre steder ved behov.  Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Dere har folk som hjelper dere så hvorfor er det så vanskelig for dere å hjelpe andre?

 

 

Det handler ikke om å hjelpe andre, men om å redde seg selv (det som eventuelt skulle være igjen av det).

 

HI

Anonymous poster hash: fdabd...7c3

[Anonym bruker]

Dere har folk som hjelper dere så hvorfor er det så vanskelig for dere å hjelpe andre?

 

 

Vil først si at det jeg skriver her ikke er rettet bare mot deg, Tulisa, men alle som mener det bare er å hjelpe til når man er i HIs situasjon...

 

Jeg er ikke kristen, men står det ikke noe i Bibelen a la "tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør"?

Her er det vel "...de vet ikke hva de snakker om"...

 

De som nærmest kritiserer HI, som mener det bør være greit å bare hjelpe til og stille opp, og til og med sier "vil det ikke være koselig å kose med babyen?".... de vet tydeligvis ikke noe som helst om det å leve med kronisk sykt barn!

Jeg har rett og slett litt vanskelig for å forstå at folk kan vite sååå lite om det som de tydeligvis gjør.

 

Her inne klager stadig vekk mødre med friske barn, de er utslitte, utbrente, og vet ikke sin arme råd. De får som regel masse empati og klapp på skulderen, må passe på å få nok hjelp, det er en periode, ikke ta på seg mer enn de greier utenom, de må prioritere osv.

 

HI har sagt lite om de utfordringene de har i sin familie, men ut fra det lille hun skriver så er det tydelig at her er det snakk om langt større påkjenninger enn om et eller flere barn har gått gjennom forkjølelser, magesjau og barnesykdommer noen uker.

Her er det trolig snakk om store påkjenninger 24 timer i døgnet året rundt. Dette er store nok påkjenninger i seg selv. I tillegg har de trolig oppfølging av lege, sykehus, helsestasjon, ulike behandlere, kanskje utprøving av kosthold, medisiner, kanskje medisinsk utstyr, smerter....... listen kan være lang, avhengig av hva det er som feiler HIs lille barn (noe hun ikke trenger si noe om her!).

 

HI viser velvilje når hun får forslag som går på at mannen må love å ta ansvar for tantebarna hvis de skal passe disse barna, eller at mannen kan passe barna hjemme hos dem og ikke hjemme hos HI og ham. Likevel får hun kritikk.

HI forteller oss at hun er utslitt. Og selv med en ordning hvor mannen tar hovedansvar for de to andre barna så vil det føre til at hun har ansvaret alene for begge egne barn hele helgen, noe som med et kronisk sykt barn kan være ekstremt slitsomt. Likevel er faktisk HI positiv til å diskutere en slik ordning med mannen sin for at det andre paret skal komme seg bort. Det vitner i mine øyne om storsinn fra HIs side. Om det er fornuftig av henne når hun selv er så sliten som hun er, det er en annen sak, og det kan bare hun selv bedømme.

 

Jeg blir så oppgitt når folk kommer med så bastante kommentarer når de så tydelig ikke har innsikt i hva HIs situasjon faktisk innebærer!

 

Min erfaring med kronisk syke barn er yrkesrettet og jeg har også en venninne med et alvorlig sykt barn som jeg har fulgt tett. Foreldrene med så syke barn jobber seg som regel nesten ihjel for å få alt til å gå rundt. Jeg har sett dem på sykehus, hvor de er fantastiske foreldre overfor barnet, går ut på gangen når noen kan ta over fem minutter, bryter sammen på gangen eller i bøttekottet, tørker tårene, vasker ansiktet, tar seg sammen, går inn til barnet igjen og bare stråler omsorg, kjærlighet og positivitet overfor barnet.

De forteller om enorme bekymringer i hverdagen, ting som ikke fungerer, de kjemper med nebb og klør for å få minste minimum av hva de trenger av hjelpemidler og hjelp ellers til barnet.

Disse foreldrene går ofte helt på kanten av hva det er mulig å greie uten å bryte sammen - og likevel så greier de det og er kjempegode foreldre som også fungerer overfor andre.

 

Omverdenen - og i hvert fall de aller nærmeste - skal være svært forsiktige med å påføre disse foreldrene enda større belastninger!

 

Det er ikke snakk om å ikke ville ha tantebarn hos seg eller ikke være glade i dem. Det går på hva man har kapasitet til å greie. Det er snakk om å være realistisk. Føler man at man ikke har kapasitet til å ta seg av to små barn på toppen av alle belastningene man har fra før, da er det eneste ansvarlige å gjøre å sette grenser slik HI gjør for seg selv. Det er ikke urimelighet, det er å være ansvarlig!

 

Det at det andre paret har spurt HI og mannen om å passe deres barn en hel helg vitner om at HI og mannen kanskje er litt for gode til å holde masken utad, at folk ikke fullt ut forstår hvilke belastninger de faktisk har i hverdagen. For hadde det andre paret forstått det, da tviler jeg sterkt på at de ville spurt om en tjeneste som vil koste HI og familien så mye.

Det er jo tydelig på det HI skriver at hun gjerne skulle gjort det, men at hun ikke har krefter igjen.

 

At det andre paret spør er kanskje greit nok (egentlig ikke hvis de vet hvor mye ekstra HI og mannen har med sitt kronisk syke barn), men det er ikke til å komme utenom at det er å legge et stort ekstra stress på HI og hennes familie. Hvis det andre paret ikke har noen som kan passe barna deres så forstår jeg deres behov for å få litt alenetid også. Men hvis deres behov for avlastning er så stort, de som har to friske barn, så burde de kanskje forstå HI og mannens situasjon litt bedre.

 

HI, hvis det er slik jeg mistenker, at dere kanskje er "litt for flinke" til å holde masken utad, så se om dere kanskje kan få de nærmeste rundt dere til å forstå mer av hvor store belastninger dere faktisk har. Ikke klaging eller sutring eller negativitet eller for å få andre til å få dårlig samvittighet, men rett og slett saklig informasjon slik at folk forstår litt mer av hverdagen deres.

Ut fra min venninnes erfaringer så vet jeg at hun også snakket lite om hvor tøft de faktisk hadde det. Grunnen til det var at hun var redd for å bryte sammen hvis hun skulle fortelle hvordan de faktisk hadde det. Men vi nærmeste forstod likevel fordi hun fortalte nok (men heller ikke alt til oss) til å at vi kunne forstå.

Akkurat som deg, HI, så måtte min venninne også "redde seg selv" flere ganger når en del kom med ubetenksomme spørsmål og krav til dem.

 

Ta på dere det det er realistisk for dere å greie, men ikke noe mer enn det. Om det blir slik at dere passer barna på en eller annen måte likevel, så ha en plan på hvordan dere kan hente dere inn igjen i etterkant

 

Kanskje du uken etterpå kan få en ettermiddag alene hvor du f.eks. kan gå deg en tur, gå i svømmehallen, etterfulgt av massasje og egenpleie, og så kan mannen ha en ettermiddag hvor han gjør det han har behov for?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dde09...32d

[Anonym bruker]

Du kan fint forklare situasjonen og si at det ikke går. Fullt forståelig. Men da kan du ikke forvente at de hjelper dere heller altså, men det er du vel klar over :-)

 

Anonymous poster hash: cb6f3...cb1

 

Jeg forventer i alle fall av meg selv at jeg hjelper andre som har det tungt uten å få noe tilbake...

 

Er det sånn at hvis jeg har det veldig vanskelig en periode og må si nei til andre, så kan jeg ikke forvente å få hjelp av noen hvis jeg trenger det..?

 

Anonymous poster hash: 8294f...7c9

[Anonym bruker]

Disse barna er små, så ja, selvfølgelig bør de forstå av seg selv at det blir for mye for dere. Dere får bare si dere ikke orker, det er da en ærlig sak. Hadde barna vært større hadde det vært annerledes. 

Anonymous poster hash: 224b4...3dd

[Anonym bruker]

 

Skjønner ikke en gang at de vil spørre dere, da jeg regner med at de vet hvor krevende dere har det. Dere som mener HI er urimelig, vet ikke hva dere snakker om. 

 

Jeg ville sagt ja på en betingelse, at mannen dro dit og passet og komme hjem igjen på natta. En trenger ikke drikke seg til "dårlig søndagsform" bare pga et julebord, så får de sove på skift dagen derpå om en trenger det.

Anonymous poster hash: 36dfd...a9e

[Superdolly]

Du får jammen en del rare svar, HI. Det er litt merkelig på et forum hvor svært mange hyler opp om at en mor ikke kan forventes å ha to syke barn hjemme, for eksempel. Da må far også holde seg hjemme fra jobb ellers blir det alt for slitsomt. Og det å være hjemme i permisjon med en baby er en fulltidsjobb, så storesøsken må selvfølgelig være i barnehage og far kan ikke dra bort en helg. Det blir for slitsomt. Men dere, som er på nippet til å klappe sammen kan bare ta dere sammen og ta ansvaret for to små barn ekstra en helg.

 

Jeg syns du skal prøve å være dønn ærlig og fortelle akkurat hvor slitne dere er og hvor lite dere kan klare nå. Ikke for å gi dem dårlig samvittighet for å spørre, men i et forsøk på å få dem til å forstå. Jeg synes du er raus som faktisk vurderer å sende mannen din over dit for å p asse barna sånn at du selv blir alene med dine egne. Ikke ta på deg for mye. Og husk at når du sier nei, gjør du det for dine barns skyld.

[Anonym bruker]

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

 

 

Var ikke jeg som spurte deg, men les litt om det jeg skrev om foreldre med kroniske barn over her, så kanskje du kan forstå hvorfor HI spurte hvorfor du har barn selv. Det virker nemlig som om du ikke har erfaring med det ut fra måten du formulerte deg på til HI.

 

# 27

 

Anonymous poster hash: dde09...32d

[Anonym bruker]

Dere klarer vel å strekke dere til ei natt med tant/onkelbarn. Har dere ingen venner i nærheten som evetuelt kan hjelpe dere litt?

 

Anonymous poster hash: c37e7...8b6

Skal de be om hjelp for at andre skal gå på julebord? Da er det vel mer naturlig at de andre ber venner om hjelp og finner barnevakt slik.

 

Hi jeg har selv 2 barn hvor det ene har spesielle behov (alene med de) , og skjønner godt du sier nei om du er så sliten.

Når barna her var små var jeg til tider så sliten at jeg knapt kom meg gjennom dag og natt.

Allikevel valgte jeg å passe tantebarn når jeg ble spurt for jeg syntes det var vanskelig å si nei da jeg også gjerne vil kjenne tantebarna godt.

Men sett i ettertid burde jeg satt foten ned og sagt nei, spesielt siden mine søsken visste hvor sliten jeg var og hvor vanskelig det var for meg å komme meg gjennom dagene, og det faktum at de aldri stilte opp for meg tilbake.

 

Det er vanskelig dette her om de sjelden spør, så syntes jeg man kan strekke seg men samtidig skal man fungere så er man for sliten må man si nei. Er de flinke til å hjelpe dere og være der for dere hadde jeg dog sagt ja. Passer og hjelper de dere aldri hadde jeg sagt nei uten dårlig samvittighet.

Det er viktig å passe på seg selv, for blir det for mye for dere går det igjen utover barna i lengden.

 

Anonymous poster hash: 23e7b...b95

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Var ikke jeg som spurte deg, men les litt om det jeg skrev om foreldre med kroniske barn over her, så kanskje du kan forstå hvorfor HI spurte hvorfor du har barn selv. Det virker nemlig som om du ikke har erfaring med det ut fra måten du formulerte deg på til HI. # 27 Anonymous poster hash: dde09...32d

Hvordan kan det du skrev om foreldre med kronisk syke barn hjelpe meg til å forstå hvorfor HI ikke tror jeg har erfaring med FRISKE barn?

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Var ikke jeg som spurte deg, men les litt om det jeg skrev om foreldre med kroniske barn over her, så kanskje du kan forstå hvorfor HI spurte hvorfor du har barn selv. Det virker nemlig som om du ikke har erfaring med det ut fra måten du formulerte deg på til HI. # 27 Anonymous poster hash: dde09...32d

Hvordan kan det du skrev om foreldre med kronisk syke barn hjelpe meg til å forstå hvorfor HI ikke tror jeg har erfaring med FRISKE barn?

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

 

 

Fordi de fleste - om de har barn eller ei - ville forstått av seg selv at det å leve med et kronisk sykt barn kan være en så stor belastning at man kanskje ikke har overskudd til å ta seg av enda flere små barn når man selv i utgangspunktet er helt utslitt og på grensen til hva man greier. Tydeligvis så er det flere her inne som ikke er i stand til å forstå dette.

 

Siden du spør enda en gang så er det jo tydelig at du ikke greier å sette deg inn i den situasjonen som du først kommenterte på, og da var det ikke så rart at HI spurte som hun gjorde.

 

Anonymous poster hash: dde09...32d

[Anonym bruker]

Jeg er på et sted i livet hvor jeg er lei av å bry meg om hva andre mener om mine avgjørelser. Jeg ville så gjerne stilt opp for mine tantene dersom jeg kunne. Men hvis det måtte gå på bekostning av min egen families ve og vel hadde jeg sagt at vi ikke hadde mulighet.

Det betyr ikke at man ikke kan stille opp senere, eller bryr seg om å hjelpe andre.

 

Er selv trebarnamor som for tiden har fødselsdepresjon, sliter med angst og er fysisk utmattet pga Søvnmangel. NÅ hadde jeg aldri tatt på meg slik ekstrajobb, jeg sliter nok med å fungere i hverdagen som det er.

 

Jeg vet det går over med tiden, og da vil jeg gjerne stille opp igjen.

 

Ikke bry deg så mye om hva andre mener, HI.

Hvis det betyr noe, så kan jeg relatere meg til følelsen din.

 

Anonymous poster hash: 9c1e0...2ce

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Var ikke jeg som spurte deg, men les litt om det jeg skrev om foreldre med kroniske barn over her, så kanskje du kan forstå hvorfor HI spurte hvorfor du har barn selv. Det virker nemlig som om du ikke har erfaring med det ut fra måten du formulerte deg på til HI. # 27 Anonymous poster hash: dde09...32d

Hvordan kan det du skrev om foreldre med kronisk syke barn hjelpe meg til å forstå hvorfor HI ikke tror jeg har erfaring med FRISKE barn?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Fordi de fleste - om de har barn eller ei - ville forstått av seg selv at det å leve med et kronisk sykt barn kan være en så stor belastning at man kanskje ikke har overskudd til å ta seg av enda flere små barn når man selv i utgangspunktet er helt utslitt og på grensen til hva man greier. Tydeligvis så er det flere her inne som ikke er i stand til å forstå dette. Siden du spør enda en gang så er det jo tydelig at du ikke greier å sette deg inn i den situasjonen som du først kommenterte på, og da var det ikke så rart at HI spurte som hun gjorde. Anonymous poster hash: dde09...32d

Det kan jo være et koselig avbrekk å ta seg av tantebarna en kveld. For meg er min søsters eller svigerinnes barn en stor del av familien. Forøvrig: HI spurte om andre sine meninger rundt dette, og mitt svar var på ingen måte ufint, så jeg har vanskelig for å se hvorfor du angriper meg.

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg ville strukket meg langt og forsøkt å klare det, rett og slett fordi dette er dine tantebarn, som du sikkert er glad i, og som vil være av stor verdi for hele familien i fremtiden. Har du ikke lyst til å kose litt med babyen da?Anonymous poster hash: cba46...00b

Unnskyld at jeg spør, det er ikke vondt ment, men har du barn selv? Anonymous poster hash: fdabd...7c3

Ja det har jeg, hvordan det?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Var ikke jeg som spurte deg, men les litt om det jeg skrev om foreldre med kroniske barn over her, så kanskje du kan forstå hvorfor HI spurte hvorfor du har barn selv. Det virker nemlig som om du ikke har erfaring med det ut fra måten du formulerte deg på til HI. # 27 Anonymous poster hash: dde09...32d

Hvordan kan det du skrev om foreldre med kronisk syke barn hjelpe meg til å forstå hvorfor HI ikke tror jeg har erfaring med FRISKE barn?Anonymous poster hash: cba46...00b

 Fordi de fleste - om de har barn eller ei - ville forstått av seg selv at det å leve med et kronisk sykt barn kan være en så stor belastning at man kanskje ikke har overskudd til å ta seg av enda flere små barn når man selv i utgangspunktet er helt utslitt og på grensen til hva man greier. Tydeligvis så er det flere her inne som ikke er i stand til å forstå dette. Siden du spør enda en gang så er det jo tydelig at du ikke greier å sette deg inn i den situasjonen som du først kommenterte på, og da var det ikke så rart at HI spurte som hun gjorde. Anonymous poster hash: dde09...32d

Det kan jo være et koselig avbrekk å ta seg av tantebarna en kveld. For meg er min søsters eller svigerinnes barn en stor del av familien. Forøvrig: HI spurte om andre sine meninger rundt dette, og mitt svar var på ingen måte ufint, så jeg har vanskelig for å se hvorfor du angriper meg.

 

Anonymous poster hash: cba46...00b

 

 

Poenget er at du gjentatte ganger viser at du ikke evner å sette deg inn i den situasjonen HI beskriver.

Her skriver du "Det kan jo være et koselig avbrekk å ta seg av tantebarna en kveld."

Igjen viser du at du ikke forstår HIs situasjon. Det går jo ikke på at hun ikke ønsker det eller ville synes at det var koselig. Men når man er utslitt av å leve med et kronisk sykt barn, så er det ikke sikkert at man har overskudd nok til å ta på seg det ekstra ansvaret, langt mindre greie å kose seg med det.

En baby på 10 måneder som skal sove borte risikerer f.eks. å slite med å få sove, våkne om natten, våkne grytidlig osv.. Det er heller ikke bare en kveld, det er i utgangspunktet en hel helg. Men uansett om det "bare" er en natt, så vil det gjerne også bety mye av dagen før, hele natten og kanskje mesteparten av neste dag. Det er langt mer enn "en kveld".

 

Svaret ditt var i utgangspunktet ikke ufint, men du viste med det og de andre svarene at du ikke har noe som helst innsikt i hvilken situasjon HI lever i med et kronisk sykt barn. Jeg angriper ikke, jeg prøver å forklare slik at du kan forstå HIs situasjon bedre. Det er ikke ment arrogant fra min side og det er ikke ment som et angrep. Jeg har bare sett så mye av hvordan foreldre i HIs situasjon lever at jeg vet at det ikke alltid kan forventes at de også skal stille opp for andre - uansett hvor mye de i utgangspunktet skulle ønske at de kunne greie det.

 

 

Anonymous poster hash: dde09...32d