Barnefar overtar ALT - saboterer tilknytningen for meg

[håperpåvinterbarn]

Må være tull/troll.

 

OM det skulle vært sant, så hadde jeg pakket med meg babyen, dratt til min mor og låst døra etter meg. Hadde ALDRI latt noen komme mellom meg og min nyfødte baby.

[Sint naken biltyv]

Eller så prøver hun å vise hvordan det er for menn med damer som nekter mannen å ta ungen noe særlig...

[Anonym bruker]

 

Dette er noe dere garantert ikke har hørt før, siden de fleste her klager over en mann som ikke tar ansvar...

 

Vi fikk vårt første barn for 3, 5 uker siden, og jeg har knapt fått holde han.

Barnefar har helt tatt av, og skal være den som gjør alt. Han saboterer ammingen min for eksempel. Han tok med seg babyen ut av soverommet på natta og ga flaske, sånn at jeg sov igjennom nattammingen, og dermed fikk lite melk.

Hver gang han handler på butikken handler han konsekvent mat som gjør at jeg ikke kan amme - her snakker vi løk, kål og erter... Når jeg sier at jeg ikke kan spise det, får jeg beskjed om at ammingen min bare gjør ungen kvalm og at den får vondt i magen av melka mi.

 

Han hadde bare 2 uker fri fra jobb, men gutten er snart 1 mnd, men her sitter barnefar enda.

Jeg sliter med tilknytningen til barnet, naturligvis fordi vi ikke får vært nok sammen, og takla situasjoner sammen. Hver gang barnet klynker eller gråter får jeg beskjed om å holde meg unna...for dette skal far ta seg av.

" Han er MIN" sier han, og tar ungen med i en annen etg. Jeg hadde lyst til å ta med ungen til mamma og overnatte en natt slik at hun også får være litt med han, men det fikk jeg ikke lov til.

 

Føler jeg er helt unødvendig i livet til mitt eget barn. Jeg har absolutt ingen funksjon annet enn at jeg fødte han, og kan like gjerne bare dra min vei....

 

 

Anonymous poster hash: f87ba...e6c

Det var veldig spesielt. Det første jeg tenker er at han enten har et enormt behov for å bevise seg, eller et behov for kontroll (som kan komme av ulike grunner). Hvordan var han før dere fikk barn? Han har kanskje hatt lignende atferd knyttet til andre ting eller kom dette helt ut av det blå? Jeg stusser forresten litt over at du lar dette surre å gå i en mnd, mens du ikke sier i fra...? Eller kanskje har du det? Når han kjøper mat som ikke er bra for ammingen, hvorfor spiser du det? Ellers kan jeg ikke hjelpe deg så mye, bortsett fra å råde deg til å ta tak i det på den måten du synes er best.

 

Anonymous poster hash: d2b16...240

[Anonym bruker]

 

 

Dette er noe dere garantert ikke har hørt før, siden de fleste her klager over en mann som ikke tar ansvar...

 

Vi fikk vårt første barn for 3, 5 uker siden, og jeg har knapt fått holde han.

Barnefar har helt tatt av, og skal være den som gjør alt. Han saboterer ammingen min for eksempel. Han tok med seg babyen ut av soverommet på natta og ga flaske, sånn at jeg sov igjennom nattammingen, og dermed fikk lite melk.

Hver gang han handler på butikken handler han konsekvent mat som gjør at jeg ikke kan amme - her snakker vi løk, kål og erter... Når jeg sier at jeg ikke kan spise det, får jeg beskjed om at ammingen min bare gjør ungen kvalm og at den får vondt i magen av melka mi.

 

Han hadde bare 2 uker fri fra jobb, men gutten er snart 1 mnd, men her sitter barnefar enda.

Jeg sliter med tilknytningen til barnet, naturligvis fordi vi ikke får vært nok sammen, og takla situasjoner sammen. Hver gang barnet klynker eller gråter får jeg beskjed om å holde meg unna...for dette skal far ta seg av.

" Han er MIN" sier han, og tar ungen med i en annen etg. Jeg hadde lyst til å ta med ungen til mamma og overnatte en natt slik at hun også får være litt med han, men det fikk jeg ikke lov til.

 

Føler jeg er helt unødvendig i livet til mitt eget barn. Jeg har absolutt ingen funksjon annet enn at jeg fødte han, og kan like gjerne bare dra min vei....

 

 

Anonymous poster hash: f87ba...e6c

Det var veldig spesielt. Det første jeg tenker er at han enten har et enormt behov for å bevise seg, eller et behov for kontroll (som kan komme av ulike grunner). Hvordan var han før dere fikk barn? Han har kanskje hatt lignende atferd knyttet til andre ting eller kom dette helt ut av det blå? Jeg stusser forresten litt over at du lar dette surre å gå i en mnd, mens du ikke sier i fra...? Eller kanskje har du det? Når han kjøper mat som ikke er bra for ammingen, hvorfor spiser du det? Ellers kan jeg ikke hjelpe deg så mye, bortsett fra å råde deg til å ta tak i det på den måten du synes er best.

 

Anonymous poster hash: d2b16...240

Sorry, jeg misforsto, jeg ser jo nå at du skrev at du sa du ikke kunne spise det. Jeg trodde at det var fordi du spiste det at han mente det gjorde ungen kvalm...

 

Anonymous poster hash: d2b16...240

[Anonym bruker]

Sikker på han ikke pønsker på å gå fra deg?

Anonymous poster hash: c7b4d...f7c

[mamma_bergen]

Enten er dette tull,eller er denne mannen syk og du er totalt kuet.

[Anonym bruker]

HI her.

Først og fremst : Ikke troll og ikke muslim...heller ikke kuet, på noe vis. Min mann har aldri hevet stemmen, og kontrollerer ikke noen andre aspekter ved livet mitt.

 

Men har vært jækla dårlig etter fødselen ( tøff fødsel, mye blodtap)  og far har derfor i begynnelsen naturlig tatt mye ansvar. Nå er jeg bedre, og føler meg helt tilsidesatt. Det gjør vondt i mammahjertet, og jeg føler meg som verdens verste mor som ikke får tilgang til barnet mitt.

 

Har prata med BF i dag om dette, og han ser at han har vært kontrollerende, men han mener han bare ville avlaste meg og hjelpe til..og at det kanskje har tatt litt overhånd. Han føler at han har best "lag" med ungen, siden jeg har vært så dårlig, men vi ble enige om at jeg skulle få prøve meg mer.

 

Innlegget ble skrevet i en "hormonrus", med et snev av fødselsdepresjon, så ser i ettertid at det er satt veldig på spissen, men situasjonen er høyst reell. Jeg skal ta meg i skinnet, og ikke være så passiv og push over.

 

 

 

Anonymous poster hash: f87ba...e6c