Hele meg "roper" etter et tredje barn..

[Anonym bruker]

Vi har to nydelige gutter og skulle egentlig være ferdig med det. Men jeg kjenner hver eneste dag på følelsen av å ville ha en til. Jeg kjente det ifra dagen han ble født at jeg måå ha en til. Vi har hatt en urolig baby med mye gråt og uro, og ikke en eneste gang så har jeg kjent på tanken "dette gjør jeg aldri igjen, dette er min siste". 

 

Så da må jeg vel ha en til? Jeg kommer vel til å angre dersom jeg ikke får en til? Flere som har kjent på slike følelser, og hva gjorde dere isåfall? Og dersom dere gikk for nummer tre- kjente dere at det var helt riktig hele tide? 

 

Takknemlig for svar!
 

Anonymous poster hash: d1373...6bc

[*Lissi*]

 

Vi har to nydelige gutter og skulle egentlig være ferdig med det. Men jeg kjenner hver eneste dag på følelsen av å ville ha en til. Jeg kjente det ifra dagen han ble født at jeg måå ha en til. Vi har hatt en urolig baby med mye gråt og uro, og ikke en eneste gang så har jeg kjent på tanken "dette gjør jeg aldri igjen, dette er min siste". 

 

Så da må jeg vel ha en til? Jeg kommer vel til å angre dersom jeg ikke får en til? Flere som har kjent på slike følelser, og hva gjorde dere isåfall? Og dersom dere gikk for nummer tre- kjente dere at det var helt riktig hele tide? 

 

Takknemlig for svar!

 

 

Anonymous poster hash: d1373...6bc

 

Tror aldri man angrer på barna man får Hilsen 5 barns mamma.

[Anonym bruker]

Etter to gutter som nå er seks og åtte, ligger nå en liten hente på 3 mnd i armkroken min. Beste avgjørelsen vi har tatt, nå først føler vi oss ferdige😏

 

Anonymous poster hash: 2173a...e57

[Anonym bruker]

vi har bestandig vært sikre på at vi ville ha tre stk,så da gutt nr to kom og han ble 2 år,var det overhodet ingen tvil fra noen av oss at vi ville ha enda et barn.

Men nå,når lillejenta er over 1 år, blir jeg kvalm og uvel ved tanken på å ha flere barn,så jeg er helt  og holdent ferdig med å få barn,og det er så godt å kjenne så sterkt på denne følelsen!For da kommer jeg aldri til å tvile på om vi skulle fått en til,for det er så uaktuelt som det går an å få det!!

 

Men at vi fikk den tredje er jeg sjeleglad for,fordi nå er søskenflokken komplett! 

Anonymous poster hash: f569a...298

[Anonym bruker]

 

 

Vi har to nydelige gutter og skulle egentlig være ferdig med det. Men jeg kjenner hver eneste dag på følelsen av å ville ha en til. Jeg kjente det ifra dagen han ble født at jeg måå ha en til. Vi har hatt en urolig baby med mye gråt og uro, og ikke en eneste gang så har jeg kjent på tanken "dette gjør jeg aldri igjen, dette er min siste". 

 

Så da må jeg vel ha en til? Jeg kommer vel til å angre dersom jeg ikke får en til? Flere som har kjent på slike følelser, og hva gjorde dere isåfall? Og dersom dere gikk for nummer tre- kjente dere at det var helt riktig hele tide? 

 

Takknemlig for svar!

 

 

Anonymous poster hash: d1373...6bc

 

Tror aldri man angrer på barna man får Hilsen 5 barns mamma.

 

Det er vel sant. Men 5? Herlig, men travelt sikkert :-) 

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

[Anonym bruker]

Vi hadde også to gutter og var ferdige, men jeg var åpen for tanken på en til og det visste mannen.

 

Så skjedde to ting på en gang, i nabohuset flyttet yngstebarnet hjemmefra. De har to barn og det eldste hadde allerede flyttet til andre kanten av landet for å studere, funnet en mann der og bosatt seg der. Nå flyttet yngstebarnet, også ganske langt vekk, for å studere og igjen satt mor og far, alene i huset og ingen kom på søndagsmiddag engang fordi ungene bodde mange timer i bil eller en flyreise unna.

 

Samtidig flyttet også yngstebarnet til en arbeidskollega av mannen ut, denne mannen som min mann jobbet ganske tett sammen med og kjente godt hadde 5 barn og nå hadde yngste flyttet. Denne godt voksne mannen snakket om det på jobb, hvor utrolig stille det var hjemme, hvor kjedelig det var å komme hjem til et tomt hus. Ingen som løp i trappene, ingen som lo i 2.etg, ingen som spilte musikk i kjellerstua osv. Han synes det var en skikkelig omstilling og han savnet å ha barna hjemme.

 

Plutselig kom mannen hjem her og spurte om det kanskje ikke var litt lite med bare to barn? Jeg spurte tilbake om han trodde vi kom til å sitte her om 15 år og angre på at vi ikke fikk flere, og han svarte at det var ikke noe han trodde, det var han helt sikker på at vi kom til å gjøre!

 

Så da sluttet jeg på pillen, og vips ventet vi nr tre

 

Har virkelig aldri angret, og det er jeg sikker på at ikke du kommer til å gjøre heller.

En familie i nabolaget her gjorde forresten det samme da, bestemte seg for nr tre, også kom det tvillinger. Der ble de altså firebarnsforeldre, men de sier det samme, de har aldri angret.

Anonymous poster hash: 68d00...63b

[Anonym bruker]

 

vi har bestandig vært sikre på at vi ville ha tre stk,så da gutt nr to kom og han ble 2 år,var det overhodet ingen tvil fra noen av oss at vi ville ha enda et barn.

Men nå,når lillejenta er over 1 år, blir jeg kvalm og uvel ved tanken på å ha flere barn,så jeg er helt  og holdent ferdig med å få barn,og det er så godt å kjenne så sterkt på denne følelsen!For da kommer jeg aldri til å tvile på om vi skulle fått en til,for det er så uaktuelt som det går an å få det!!

 

Men at vi fikk den tredje er jeg sjeleglad for,fordi nå er søskenflokken komplett! 

 

Anonymous poster hash: f569a...298

 

Ja, for du følte deg ikke ferdig med to? Men du gjør det nå? Det er akkurat det jeg tenker, at jeg føler meg ikke ferdig. Langt ifra!! Selv om det blir dyrere, og travlere, så klarer jeg ikke legge fra meg dette!! 

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

[Anonym bruker]

Etter to gutter som nå er seks og åtte, ligger nå en liten hente på 3 mnd i armkroken min. Beste avgjørelsen vi har tatt, nå først føler vi oss ferdige

 

Anonymous poster hash: 2173a...e57

ÅÅh så herlig. Du følte deg ikke ferdig etter nummer to du heller?

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

[Anonym bruker]

 

Vi hadde også to gutter og var ferdige, men jeg var åpen for tanken på en til og det visste mannen.

 

Så skjedde to ting på en gang, i nabohuset flyttet yngstebarnet hjemmefra. De har to barn og det eldste hadde allerede flyttet til andre kanten av landet for å studere, funnet en mann der og bosatt seg der. Nå flyttet yngstebarnet, også ganske langt vekk, for å studere og igjen satt mor og far, alene i huset og ingen kom på søndagsmiddag engang fordi ungene bodde mange timer i bil eller en flyreise unna.

 

Samtidig flyttet også yngstebarnet til en arbeidskollega av mannen ut, denne mannen som min mann jobbet ganske tett sammen med og kjente godt hadde 5 barn og nå hadde yngste flyttet. Denne godt voksne mannen snakket om det på jobb, hvor utrolig stille det var hjemme, hvor kjedelig det var å komme hjem til et tomt hus. Ingen som løp i trappene, ingen som lo i 2.etg, ingen som spilte musikk i kjellerstua osv. Han synes det var en skikkelig omstilling og han savnet å ha barna hjemme.

 

Plutselig kom mannen hjem her og spurte om det kanskje ikke var litt lite med bare to barn? Jeg spurte tilbake om han trodde vi kom til å sitte her om 15 år og angre på at vi ikke fikk flere, og han svarte at det var ikke noe han trodde, det var han helt sikker på at vi kom til å gjøre!

 

Så da sluttet jeg på pillen, og vips ventet vi nr tre

 

Har virkelig aldri angret, og det er jeg sikker på at ikke du kommer til å gjøre heller.

En familie i nabolaget her gjorde forresten det samme da, bestemte seg for nr tre, også kom det tvillinger. Der ble de altså firebarnsforeldre, men de sier det samme, de har aldri angret.

 

Anonymous poster hash: 68d00...63b

 

Så fin lesning. Og gode argumenter :-) Ble så glad nå! <3

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

[Anonym bruker]

Jeg har gått med samme følelsene og tankene som deg en god stund og vi endte med å gå for et tredje barn. Ble gravid på første forsøk i sommer, men det gikk galt og jeg er nå midt oppi en MA, oppdaget i uke 11.

 

Når jeg stod der med positiv test og de første dagene etterpå, så var følelsene litt blandet. ER det dette jeg vil, orker jeg nattevåk igjen( har hatt mye av de med de to vi har), er det riktig overfor de to andre, vil vi klare å følge opp tre barn osv.

De to vi har er nå 3,5 og 5,5.

 

Jeg er også litt blandet nå når situasjonen ble som den ble. Jeg føler også at alderen jobber mot meg. Jeg er nylig fylt 38 og jeg føler jeg balanserer på en grense når det kommer til hvor "gammel" mor jeg vil være. Men så har jeg heller ikke lyst å la det stoppe meg. Føler også alder bare er et tall. For jeg føler meg jo ikke gammel selv, men er redd omgivelsene vil mene. Samtidig tenker jeg at det vi nå opplever viser risikoen ved å bli gravid i moden alderen, det er større sjanse for at det kan gå galt.

 

Nå ble jeg lo veldig lett gravid denne gangen, men hvordan vil det nå bli. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre om syklusen blir helt på bærtur og det vil ta tid å bli gravid igjen.

Veldig blandede følelser, men tror nok vi går for å prøve igjen også får vi bare ta en syklus av gangen.

 

Tror uansett ikke jeg vil angre på å bli gravid igjen og å få et tredje barn. Forberedt på at det vil bli slitsomt og tøft, men vi har vært gjennom en stormnatt før og klarer det nok igjen.

Anonymous poster hash: 42946...440

[Baremeg]

Etter to kompliserte svangerskap som resulterte i to nydelige jenter nå på 9 og 5 år, fikk vi vår nydeligste lille prins i februar i år:) Jeg var heller ikke ferdig etter nummer to, så tross vanskelige svangerskap så klarte jeg ikke å slå fra meg tanken om en til.

 

Ikke angret en sekund. Storkos og jeg nyter hvert sekund. Er nok for glad i babytiden så hadde det ikke vært for helsen og om jeg var noen år yngre så hadde det nok blitt en til etterhvert;)

[Anonym bruker]

 

 

Etter to gutter som nå er seks og åtte, ligger nå en liten hente på 3 mnd i armkroken min. Beste avgjørelsen vi har tatt, nå først føler vi oss ferdige

 

Anonymous poster hash: 2173a...e57

ÅÅh så herlig. Du følte deg ikke ferdig etter nummer to du heller?

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

Nei, ikke i det hele! Ville egentlig ha de tettere, men pga div faktorer ble det noen år mellom. Men det er helt fantastisk! Nå vet jeg vi er heldige, men har fått verdens roligste og blide lillesøster, med to i skolen er det fantastisk å kunne gå hjemme et år. Jeg vil rett og slett kalle det pur harmoni, så får vi se hvordan det blir når jeg starter i jobb igjen😏 men dette er den beste avgjørelsen vi har tatt! Og det er så stor stas for storebrødrene!

 

Anonymous poster hash: 2173a...e57

[kiki1980]

Føler det samme her og håper på en tredjemann neste år! Heia oss!

[*Lissi*]

 

 

 

Vi har to nydelige gutter og skulle egentlig være ferdig med det. Men jeg kjenner hver eneste dag på følelsen av å ville ha en til. Jeg kjente det ifra dagen han ble født at jeg måå ha en til. Vi har hatt en urolig baby med mye gråt og uro, og ikke en eneste gang så har jeg kjent på tanken "dette gjør jeg aldri igjen, dette er min siste". 

 

Så da må jeg vel ha en til? Jeg kommer vel til å angre dersom jeg ikke får en til? Flere som har kjent på slike følelser, og hva gjorde dere isåfall? Og dersom dere gikk for nummer tre- kjente dere at det var helt riktig hele tide? 

 

Takknemlig for svar!

 

 

Anonymous poster hash: d1373...6bc

 

Tror aldri man angrer på barna man får Hilsen 5 barns mamma.

 

Det er vel sant. Men 5? Herlig, men travelt sikkert :-) 

 

Anonymous poster hash: 0f8ff...213

 

Ja, men mest fantastisk

[Jenta30]

Jeg har nettopp blitt gravid med nr. 3 <3

 

Nr. 1 er 8 år og nr. 2 er 6 år

 

Ønsket meg i utgangspunktet mindre aldersforskjell, men nå graviditeten lot vente på seg og vi måtte ha hjelp ble det sånn.

 

Nå håper jeg bare spiren holder seg der den skal og at det ender i en baby neste år <3

[Anonym bruker]

Her lengter jeg også etter nr 3, har to gutter på 1 og 3 år fra før av. Men vi klarer det ikke økonomisk uten å måtte nedgradere livsstilen vår veldig, bor nå i et nyere hus i et nyere og svært barnevennlig boligområde. Har ikke plass til et barn til her vi bor nå (ønsker jo at hvert av barna skal få eget soverom), men orker ikke tanken på å kjøpe et 30-40 år gammelt hus ute på et jorde. Jeg vokste selv opp i et hus som lå kilometervis fra andre barn, det var ensomt og jeg traff kun vennene mine på skolen. Og med tre barn så trenger vi to store biler, og med tanke på økonomi må vi kjøpe langt eldre og enklere modeller enn hva vi har nå..

 

Så her er det definitivt økonomien som butter i mot flere barn. De fleste sier jo at nr 3 er veldig dyr, da sikkert mtp at mange må bytte ut både hus og biler, samt at mye er lagt opp til 2 voksne + 2 barn, alt fra suppeposer til feriereiser. Også er det jo enkelt og kjekt med to barn da, man har ett barn per voksen, evt en hånd/arm/et kne til hvert barn Lettere å få barnevakt til to enn til tre, når man får tredjemann kan man vel egentlig se rimelig langt etter "voksenhelg" de neste 6-7 årene... Med mindre man er heldig da og har oppofrende besteforeldre og tanter/onkler i nærheten

 

Jeg savner et barn til hver eneste dag, eller, jeg savner ei JENTE hver eneste dag... Men jeg vet jo godt at sjansene er større for at vi kommer til å få enda en gutt.. Så jeg tror vi stopper nå..

Anonymous poster hash: d984b...ad4

[Anonym bruker]

 

Her lengter jeg også etter nr 3, har to gutter på 1 og 3 år fra før av. Men vi klarer det ikke økonomisk uten å måtte nedgradere livsstilen vår veldig, bor nå i et nyere hus i et nyere og svært barnevennlig boligområde. Har ikke plass til et barn til her vi bor nå (ønsker jo at hvert av barna skal få eget soverom), men orker ikke tanken på å kjøpe et 30-40 år gammelt hus ute på et jorde. Jeg vokste selv opp i et hus som lå kilometervis fra andre barn, det var ensomt og jeg traff kun vennene mine på skolen. Og med tre barn så trenger vi to store biler, og med tanke på økonomi må vi kjøpe langt eldre og enklere modeller enn hva vi har nå..

 

Så her er det definitivt økonomien som butter i mot flere barn. De fleste sier jo at nr 3 er veldig dyr, da sikkert mtp at mange må bytte ut både hus og biler, samt at mye er lagt opp til 2 voksne + 2 barn, alt fra suppeposer til feriereiser. Også er det jo enkelt og kjekt med to barn da, man har ett barn per voksen, evt en hånd/arm/et kne til hvert barn Lettere å få barnevakt til to enn til tre, når man får tredjemann kan man vel egentlig se rimelig langt etter "voksenhelg" de neste 6-7 årene... Med mindre man er heldig da og har oppofrende besteforeldre og tanter/onkler i nærheten

 

Jeg savner et barn til hver eneste dag, eller, jeg savner ei JENTE hver eneste dag... Men jeg vet jo godt at sjansene er større for at vi kommer til å få enda en gutt.. Så jeg tror vi stopper nå..

 

Anonymous poster hash: d984b...ad4

For å være ærlig så høres det ikke akkurat ut som du har et inderlig ønske om et tredje barn. For alt du ramser opp er kun materielle ting. Hvis det setter en stopper for deg at du må ha en gamlere bil og at barna ikke får eget rom, -ja da har du rett og slett ikke lyst på en til spør du meg! Les igjennom det du har skrevet så er det mest overfladiske "problemer" du vil møte på mtp et barn til... Nei, du burde nok ikke få en til. Tror nok ikke du oppriktig ønsker flere barn. Du lager deg jo problemer av det!

 

 

Anonymous poster hash: 9abcc...f86

[Rose04]

Vi tenkte at to var nok, men da vi kom hjem fra sykehuset med nr. 2 så var vi begge enige om at dette kunne ikke være siste gangen. Vi var jo likevel usikre pga økonomi, plass, logistikk osv og endret menig hver dag i 1 år, men innerst inne visste vi vel begge at det måtte bli et barn til. Men var jo redd for at alt skulle bli kaos etter nr. 3 da vi opplever livet med to barn mest som rosenrødt. Uansett, ønsket om et tredje barn var jo der hele tiden, så da måtte vi bare gå for det. Ble gravid på første forsøk og har selvfølgelg ikke angret på det, men er spent. (er snart i uke 12 nå)

 

Jeg tenker at er ønsket etter et tredje barn der og dere stort sett er friske og raske, så ville jeg bare kjørt på. Dere kommer ikke til å angre, men er godt mulig dere vil komme til å angre hvis dere lar være. Vet om flere voksne som angrer på at de stoppet på to barn.

[mimlen]

Har en gutt som er 5år, og ei på snart 4mnd. Herregud som jeg ønsker mer nr 3. Har liksom tenkt 3 var det perfekte tallet, men så bestemte vi oss for nr to. Har aldri hatt større trang for å få et barn. Jeg vil ha to tette nå, men tørr ikke helt ta det opp med mannen min... har ikke plass i leiligheten og ikke stor nok bil. Skal uansett flytte da... kommer dette til å gå over, så det føles okay med 2 barn?

[Anonym bruker]

Jeg er singel og 2 barns mor. Og føler meg ikke ferdig. Men jeg har blitt 36 år gammel, så er jo godt mulig det ikke kommer flere barn, for skal det komme flere barn, så skal jeg ha en mann og. Jeg er og åpen for bonusbarn eller fosterbarn.

Anonymous poster hash: 1aee1...311

[Leirha]

Hei, jeg har 3 herlige gutter.
Har alltid sagt til mannen min at jeg ønsket 3 barn, og jeg har jo selv tenkt at 3 var det antall barn jeg ønsket.
Tror aldri jeg har tenkt skikkelig over det, utennom at jeg visste da jeg fikk nr2, at jeg ikke var ferdig.
Da jeg ble gravid med tredjemann, så tenkte jeg "er dette virkelig siste gang jeg er gravid?"
Samme tenkte jeg om fødsel, om det virkelig var siste gang jeg skulle føde, det føltes helt feil for meg.
Jeg klarte ikke slå meg til ro med det.
Siste graviditet, siste fødsel, siste baby til brystet og ikke minst siste baby.
Det føltes bare feil, jeg hadde en indre kamp med meg selv en periode, for jeg hadde jo med p akseptere at sånn skulle det være.
Mannen min hadde sagt at det var nok nå, og jeg hadde jo sagt det selv og?
 

For et år siden, da gutten min var rundt 1 år, kom jeg fram til den slutningen at jeg ikke var ferdig med å få barn, det føltes bare helt feil å proklamere at jeg var ferdig.
Jeg ønsket 3 "små" barn  i hus. Mine er nå 2, 6 og 17 år, så det føles som om jeg har to "barn".
Kanskje er det derfor jeg føler jeg ikke er ferdig?

Ihvertfall har jeg tenkt mye på dette, og som du har jeg følt at jeg ikke klarer å slå meg til ro med tanken om at jeg er ferdig.
Jeg har kjent denne følelsen vokse og vokse og vokse i meg, helt til jeg måtte ta grep, enten innfinne meg med at jeg hadde de barna jeg skulle ha, akseptere det, være glad for de jeg hadde og konsentrere meg om dem, jobb, mann og videreutdanning.
Eller, jeg måtte snakke med manne  min det, å høre hva han hadde å si.

Da jeg endelig bestemte meg for at jeg ville ha en til, så føltes dette så rikitg, det føltes så riktig at jeg ikke hadde mot nok til å snakke med mannen min, jeg var nemlig så redd for at han skulle si nei, knuse "drømmen" min totalt.
For jeg vet hva vi begge to hadde sagt, vi var ferdige.
Men så inderlig ønsket jeg at jeg heller ville ønske og drømme, enn å få drømmen knust. For jeg visste det stod og falt på ham.

For 2 mndr snakket jeg med ham, og som ventet blånektet han.
Han skule ikke ha noe unge til, han som gledet seg så enormt mye over å snart vær ferdig med småbarnsperioden, bleier, nattevåk, barnehage, ja hele pakken.
Men jeg hadde noe å si på alt, dette var jo noe jeg hadde tenkt nøye på gjennom over 1 år, så jeg hadde mye å komme med.
Så han ga seg, eller egentlig så sa han at han ville tenke på det, og jeg kjenner mannen min, jeg vet at han måtte tenke på det, derfor hadde jeg lagt fram mye positivt han kunne tenke på, og gjort det negative mindre."farlig".
Så da jeg tok det opp igjen ca 1mnd seinere, så var han enig, vi kunne nok prøve å få en til.
Jeg følte en enorm lettelse inni meg hvor jeg før hadde følt en tyngde, en sorg.

Det føles helt riktig å få en til, det føles helt annerledes å planlegge denn gangen enn forige gang det føles på en måte at jeg gjør meg ferig. Jeg hadde ikke den følelesen sist.
Om jeg føler meg ferdig hvis jeg får et fjerde barn, det vet jeg jo ikke.
Men det føles ihvertfall riktig for meg.

Så nå har vi startet prøvingen, vi fikk det ikke til på første forsøk, men vi har mange forsøk igjen.
Jeg føler meg bare lykkelig at vi faktisk prøver.
Og får vi det ikke til ja så har vi ihvertfall prøvd.
Og det føles vikitg og riktig for meg.

Hvis du ikke føler deg ferdig hvorfor ikke prøve å få en til?
3 barn er jo ganske så normalt å ha.
Jeg forstår følelsen din så godt, og jeg klarte ikke bare kjenne på den følelsen å la sjansen for å kanskje få sistemann gå fra meg.
Det føltes bare så feil.
 

[Anonym bruker]

Signerer Leirha Veldig lik historie, bare at det er nr 3 her vi prøver på. Har prøvd i 8 mnd nå da så vi får se om vi får det til. Lykke til

 

Anonymous poster hash: ccde8...08e

[Leirha]

Og en ting til..
Jeg jobber som sykepleier på sykehus, og det var noe som fikk meg virkelig tippe over mot å få et barn til.
Noe jeg ser igjen hos pasienter er at de som har mange rundt seg har det så mye bedre, de får mer besøk, og det blir ikke så mye ansvar på de som er rundt.

Det er stor stor forskjell på å ha 1,2 barn og 4 og 5 barn.
Vi skal bli gamle også en dag, barna våre er barna våre uansett og en dag skal de ta seg av oss, hvis vi er så heldige, vel og merke.

Dette var et av argumentene mine til ammen når det gjaldt å få et barn til, når vi blir gamle, det er bedre å være mange søsken enn få.
De vil alltid ha hverandre til å støtte hverandre, og da føles flere bedre enn få.

For meg er det så mange argumenter for å få flere barn  og svært få for ikke å prøve å få flere.

Men mest av alt så tror jeg at en bør forsøke om en virkleig har lyst på en til, for jeg tror jeg hadde blitt ganske lei meg og kanskje også bitter (?) pm jeg ikke hadde forsøkt å få en til.
Når det er en dag er for seint.
Noe som OGSÅ var et argument

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med nr 2 og tenkte først jeg var ferdig da jeg fikk positiv test, mannen ønsket 3 barn, men jeg hadde bestemt meg for at to var nok.. Plutselig en dag i svangerskapet følte jeg meg deprimert, tenkte "er dette siste gang jeg skal få oppleve å gå gravid?, siste gang jeg skal kjenne de herlige sparkene? Kjenne på gleden over at mitt barn vokser i magen?".. Har liten familie og bare kontakt med mine foreldre, syns det er litt stusselig og følte ønske om en stor familie selv. Så tok jeg det opp med mannen, han var ikke tung å be og sa seg umiddelbart villig til å gi opp fotballrommet sitt for at vi skulle ha nok soverom til 3 barn.. Så nå er vi så gale at vi skal prøve å bli gravide igjen ganske raskt etter fødselen.. Vi vil ikke ha en attpåkladd. Vi vil ha tre tette som får mye glede av hverandre, samle babytiden osv.. Dessuten passer det best jobbmessig å samle svangerskapene og andre helsemessige grunner. Vi er forberedt på at det blir beinhardt og at vi må gi alt for barna de neste årene, men vi er lykkelige over avgjørelsen vår og spent på om vi får til å få 3 tette. Så da blir det enten 3 flotte gutter eller to gutter + en lillesøster.. Tiden vil vise

 

Anonymous poster hash: 6fbeb...5e8

[Anonym bruker]

 

 

Her lengter jeg også etter nr 3, har to gutter på 1 og 3 år fra før av. Men vi klarer det ikke økonomisk uten å måtte nedgradere livsstilen vår veldig, bor nå i et nyere hus i et nyere og svært barnevennlig boligområde. Har ikke plass til et barn til her vi bor nå (ønsker jo at hvert av barna skal få eget soverom), men orker ikke tanken på å kjøpe et 30-40 år gammelt hus ute på et jorde. Jeg vokste selv opp i et hus som lå kilometervis fra andre barn, det var ensomt og jeg traff kun vennene mine på skolen. Og med tre barn så trenger vi to store biler, og med tanke på økonomi må vi kjøpe langt eldre og enklere modeller enn hva vi har nå..

 

Så her er det definitivt økonomien som butter i mot flere barn. De fleste sier jo at nr 3 er veldig dyr, da sikkert mtp at mange må bytte ut både hus og biler, samt at mye er lagt opp til 2 voksne + 2 barn, alt fra suppeposer til feriereiser. Også er det jo enkelt og kjekt med to barn da, man har ett barn per voksen, evt en hånd/arm/et kne til hvert barn Lettere å få barnevakt til to enn til tre, når man får tredjemann kan man vel egentlig se rimelig langt etter "voksenhelg" de neste 6-7 årene... Med mindre man er heldig da og har oppofrende besteforeldre og tanter/onkler i nærheten

 

Jeg savner et barn til hver eneste dag, eller, jeg savner ei JENTE hver eneste dag... Men jeg vet jo godt at sjansene er større for at vi kommer til å få enda en gutt.. Så jeg tror vi stopper nå..

 

Anonymous poster hash: d984b...ad4

For å være ærlig så høres det ikke akkurat ut som du har et inderlig ønske om et tredje barn. For alt du ramser opp er kun materielle ting. Hvis det setter en stopper for deg at du må ha en gamlere bil og at barna ikke får eget rom, -ja da har du rett og slett ikke lyst på en til spør du meg! Les igjennom det du har skrevet så er det mest overfladiske "problemer" du vil møte på mtp et barn til... Nei, du burde nok ikke få en til. Tror nok ikke du oppriktig ønsker flere barn. Du lager deg jo problemer av det!

 

 

Anonymous poster hash: 9abcc...f86

Du virker jo direkte provosert over dette svaret. Hvorfor det? Personlig forstår jeg henne veldig godt.

Vi kunne også tenkt oss tre barn, men innser også at det økonomiske spiller en stor rolle. Vi kan ikke kjøpe større hus og bil uten å pådra oss større gjeld enn hva vi mener er forsvarlig. Og ja, dette ER materialistiske ting, men når slutta det materialistiske å ha betydning? Er bare i poesien penger ikke er viktig.

Barn skal forsørges enten man liker det eller ikke, og å vurdere det økonomiske aspektet viser bare at man er ansvarlig. Mye som tyder på at mange flere burde revurdere ift økonomi før de skaffer seg det ene barnet etter det andre.

 

 

Anonymous poster hash: e8838...464