"Snille" og "ville" barn.

[Anonym bruker]

Min ene har alltid hørt etter og vært rolig. Sier vi at nå bør du være litt forsiktig så stopper han opp. Er 5 år nå og er fortsatt rolig, liker å hjelpe til og gjøre ting rett. Den andre derimot må man ikke si vær forsiktig, nei eller stopp til for da må han teste det enda mer. Den første er alltid i nærheten, den siste springer vi alltid etter.

Så føler du at du orker en til går det nok veldig fint :-)

 

Anonymous poster hash: ecac7...7d1

[soleia]

Eldste var litt krevande som 1,5 åring.  Han stakk avgårde utan tanke på om me fylgde etter, alt måtte ryddast vekk frå glaskarmane i stova, og fleire ting i kjøkkenskapa gjekk i knas.  Han berre lo når me sa "nei".  Men seinare vart han mykje lettare å ha med å gjere. Det var omtrent ikkje treårstrass, (men det byrjar å komme litt no som 5,5 åring).  Minste var mykje rolegare på den tid, men har no sine øyeblikk som 3,5 åring.  - og så har dei byrja å krangle ein del.

   Eg var litt eldre enn deg, men angrar tidvis på at vi ikkje prøvde på ein til, sjølv om det ville ha vorte tett.  Kunne takla ein tbaby il då minste var rundt 3.

[Anonym bruker]

Jeg har bare et barn. Han er en grei og - hva skal jeg si som ikke blir galt?? - veloppdragen gutt. Han er ikke rolig, han er fysisk herjete, men har gjør ikke noe galt, følger regler og oppfører seg bra. Han er seks nå, og har hatt sin personlighet siden han var et lite småtroll. I perioder har han vært litt vanskeligere å ha med å gjøre - men fortsatt grei til å være i en vanskelig utviklingsperiode. Så det bidrar jo i statistikken til at de beholder personlighetstrekkene sine.

 

 

 

Anonymous poster hash: c812d...e16

[Anonym bruker]

Kanskje litt spesielt hos oss, men vi hadde en skikkelig rolig som viste seg å ha en diagnose som ikke viste seg før i 7-årsalderen. Det er mye bråk og kaos, så vi har virkelig hendene fulle. Det er snakk om Tourettes syndrom, pluss at barnet for tiden utredes for en diagnose innenfor autismespekteret. Som baby var dette barnet så rolig at jeg ikke visste hvordan det var å ha barn. Kaoset begynte sånn smått ved tre år før det rundt skolestart eskalerte.

 

Mellomste var en håndfull som baby. Som nå hn ville og det var ikke alltid om natta. Full fart dagen lang. Roet seg rundt 4-5 år, og nå er det bare kos. Utviklingen har vært normal.

 

Yngste er en turbo uten like. Jeg kan virkelig løpe en mil om dagen bare ved å løpe etter, for å holde hånden er uaktuelt. Det er travelt, men jeg venter at det roer seg dette også. Ville bare påpeke at man aldri er garantert hverken det ene eller det andre. Takler man ikke en turbo, bør man ikke risikere å få en. Samtidig tenker jeg at man vokser inn i oppgaven, og jeg følte at livet ble virkelig bra da vi fikk tredje. Angrer ikke et sekund.

Anonymous poster hash: a7655...747

[Lammelåret]

Min erfaring er at personligheten er temmelig stabil. 

 

Tenker likevel at du bør ha godt med overskudd, slik at du/dere takler våkenetter, sjalusi, kolikk mm som kan oppstå. 

 

Også lurt å tenke gjennom familiens samlede kapasitet, om dere har god helse, tilgang på avlastning mm.