Hadde du reagert på dette? ..Eller er det bare meg :/

[Anonym bruker]

Huff... Så mange som legger vrangvilja til når de skal tolke et innlegg

 

Slik jeg leser det så har de et solid vennskap, et vennskap hennes mann støtter.

Det er nok naturlig at man mister det aller mest fortroelige i et vennskap mellom forskjellige kjønn når man får seg en partner, men klart det er vondt for det!

 

Men jeg holder en knapp på at mannen til hi er mer trygg på deres vennskap enn det kona til kompisen er. Derfor er det sikkert lettere for ham å "godta" deres vennskap. Den nye kona er sikkert fryktelig usikker og kanskje en god porsjon sjalu og da er det jo ikke så rart at hun ønsker å skape en slags "naturlig distanse" mellom dem. Dette tolker jeg dit hen da hun selv fortalte det tidlig til sine venninner mens mannen ikke fikk fortelle det til sin venninne. Da mener jeg hun ikke vedkjenner seg at hi er en like stor del av hennes manns liv som venninnene hennes er i hennes.

Kanskje hun ser på hi som en konkurrent? Vet ihvertfall med meg selv at jeg ikke hadde taklet at mannen min hadde hatt et slikt forhold til en annen kvinne. Jeg hadde nok slitt veldig med det.

 

Hi; Dessverre vil jeg tro at deres vennskap nå må redefineres. Han må ta hensyn til kona først, dessverre vil dette gå på bekostning av deg

Det er lov å sørge over et tapt vennskap på lik linje som man sørger over et brudd med partneren. Men han har jo ikke sagt dere ikke kan være venner, men han gir nok en inntrykk av at vennskapet deres har forandret seg.

 

Vet ikke hvor godt du kjenner kona, men et tips er at du prøver å bli godt kjent med henne. På den måten vil hun kanskje se at du ikke er en trussel for forholdet, fienden, men heller en positiv person i hennes liv

 

 

Anonymous poster hash: f8617...df9

[Anonym bruker]

 

Jeg har en bestekompis, han er min aller nærmeste venn, vært det i evig mange år.

Og jeg hans... Ikke vits å utbrodere det mer.

Vi er godt voksne begge to og i seriøse, langvaroge forhold.

 

Tingen er at han har vært barnløs fram til for ikke så lenge siden. Jeg selv har flere barn.

Han har alltid vært den første til å få vite at jeg er gravid (utennom mannen min selvfølgelig). For å legge en mulig diskusjon død, så syns mannen min dette er helt ok, han syn vi har et fint forhold som han aldri kunne vært sjalu på, det er bare ikke sånn det er.

 

Tingen er den at kompisen min fortalte meg for en god stund siden at de nå hadde lyst å prøve å få barn, han og konen. Noe som var uhorvelig kjekt

Vi satt en hel natt og diskuterte dette, da han var på besøk og bor langt borte.

Han fortalte at de kanksje faktisk var gravid nå, men at han ikke visste helt sikkert enda, men skulle selvfølgelig gi beksjed når han visste.

 

Tiden gikk og tenkte jeg ikke skulle mase, for jeg vet hvor fælt det er med masing på sånn.

Så tiden gikk.

En dag så fikk jeg en telefon fra ham og då ville han bare fortelle at deå var gravid, og jeg ble jo kjempegald!

Det ble noen tårer og mye glede.

SÅ spurte jeg om termin og om de nettopp hadde funnet det ut.

Nei det hadde de visst veldig lenge og de hadde nå fått vite kjønnet på barnet.

 

Jeg ble helt paff.

Jeg ble helt stum.

Og visste ikke hva jeg følte.

 

Har brukt mye tid på å kartlegge hva jeg følte og hvorfor.

Men har kommet fram til at noe gikk sitykker, noe jeg desperat har prøvd å fiske etter dette.

Jeg vet det høres smålig ut, men det var som om jeg plutselig mistet ham.

Han har tatt del i alle min store happenings i livet, førstemann, han vet hvor mye han betyr for meg og jeg har alltid visst hva jeg jar betydd for ham. Men det største han skulle oppleve det fikk jeg ikke ta del i, jeg fikk vite det samtidig med alle andre.

 

Og ja, jeg vet det høres helt vilt ut. Men jeg ble så såret og jeg følte det kom en avstand mellom oss som aldri har vært der og som jeg aldri trodde skulle komme.

Kanskje jeg bare er redd for forandirng?

 

Syns dere det er rart at jeg reagerer sånn?

Er det noe galt med meg?

Hvis vi snur på det og jeg forteller det er bestevenninnen min, haded det vært annerledes? Hadde nok blitt like lei meg hadde det vært venninnen min også.

 

 

Jeg visste ikke at jeg kom til å reagere såm dette, så jeg ble helt sølått i bakken. Vi har snakket om det i ettertid og han syns det var veldig dumt det ble sånn, men han lot det være opp til konen når det skulle bli fortalt.

Jeg vet hadde han vært ei jente hadde jeg fått vite det rimelig kjapt, og lurer på om det bare er det at han er mann.

 

Tror bare jeg trengte å lufte det.

Kan gjerne virke trivielt og småpukk, og kanskje er jeg teit. Og kanskje må jeg sette ting i perspektiv. Og ikke vet jeg hva.

Men slik er det, helt ærlig.

 

 

Anonymous poster hash: d8942...f11

 

 

Nei, vet du.. jeg sa ikke til noen, selv ikke mine bestevenninner at vi var gravide før i uke 18, like før OUL. Kun foreldre visste det. Det er opp til en selv når man vil dele, selv om du kanskje ville dele din nyhet tidlig. 

 

Anonymous poster hash: b1db5...eab

[Anonym bruker]

 

Det er slike som deg som ender opp som homewreckers. Min mann hadde også en sånn"venninne" som ikke taklet at han fikk seg dame og ble gift. Til slutt begynte hun aggressivt å sjekke ham opp og fortelle at hun elsket ham, for å stjele ham fra meg. Bare det at dere sitter alene hele natten og prater hadde jeg som kone ikke akseptert. Man overnatter ikke hos andre kvinnfolk når man er i et forhold. DU må jobbe med dine følelser for denne mannen, det er kun DITT problem, ikke hans og kona hans sitt.

 

Anonymous poster hash: 279e9...a3f

 

Vell...... 

Syns nå det var å dra det litt langt å overføre dine opplevelser til meg. 

Jeg er ikke akkurat en person noe som kjenner meg ville ansett til å bli noe "homewrecker" som du då fint sier, det måtte jeg le litt av.

Jeg har ingen forbudte følelser for kameraten min, for meg jeg virker det helt absurd at noen kan tenke det, men så kjenner der meg ikke.

Men jeg kan si såpass at jeg virkelig sliter med å blir forelsket og glad i noen, nå har jeg vært gift med mannen min i mange år, og jeg kunne aldri byttet det ut med noe.

Min venns kone har alltid virket som en trygg person, trygg på seg selv, trygg på hvor hun har mannen i forhold ti meg (siden dette tydeligvis er et issue her inne at hun skal være sjalu), hun oppforder ham ogs til faktisk å reise å besøke meg. Siden vi bor langt fra hverandre.

 

Og ja, jeg vil POENGTERE at dette KUN er vennskap, det er OVERHODET ikke noen "forbudte" følelse med, jeg kan garantere at han ikke har slike følelser for meg heller, det ville vært helt feil.

Det blir jo som om jeg skulle blir forelsket i bror min, nesten, så feil føles det.

Forholdet vårt har vi definert. 

Det er ikke det som er problemet her.

 

Men finner det rart at konen hans skal fortelle det til sine nærmeste, og han ikke skal få dele på lik linje.

Se nå bort i fra at vi er av motsatt skjønn, da dette faktisk ikke er noe å tenke over. Men det virker som om noen her inne syns at det er HER skoen trykker, vennskap mellom mann og kvnne er unatulig?

Vel, jeg finner det litt barnslig.

 

 

Anonymous poster hash: d8942...f11

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg, men det er ikke en så big deal. Kona hans har sikkert spesifikt bedt han om å ikke fortelle det til deg. Noen "koner" forstår seg ikke på dette med kompisforhold på tvers av kjønn. Er på en måte at man må ha been there, done that, for i det hele tatt å forstå.

 

Hun har sine issues. Han er en tøffel som ikke stå opp for sin venninne. Men kona hans er nå kona hans, så det er bare sånn. Men tøffel det er han. Dette siden hun har fortalt det til sine venninner.

Anonymous poster hash: e0682...16c