Samlivsbrudd og nymotens familie

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Kan du ikke fortelle litt om deg selv HI - hvor mange barn har du, og hvor lenge har du hvert sammen med mannen din (er han far til søke fine barn)?

 

Hva gjør du den dagen han kommer og vil skilles?

 

Anonymous poster hash: 15eeb...2d5

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Har 3 barn og har opplevd både oppturer og nedturer. Utroskap, økonomiske vanskeligheter, alvorlig sykdom, dødsfall i nær familie osv osv. Står fortsatt sterkt sammen og har så like meninger om dette, at skilsmisse kommer nok ikke fra noen av oss. Ja han er far til alle barna såklart! Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

Vel, jeg valgte også å bli etter mannens langvarige utroskap der han var forelsket i den andre kvinnen. Resultat: jeg er ødelagt for livet, kommer aldri til å ha det bra. Føle meg attraktiv, verdifull, stole på andre mennesker. Hver gang vi har tørkeperiode ift. sex fordi mannen ikke har lyst på noen uker, mistenker jeg at han har en dame på si igjen. Redd for at han velger noen andre fremfor meg. Si meg, er det riktig at man ødelegger seg selv på denne måten bare for å holde sammen på grunn av barna? Bare fordi du synes utroskap er fint og flott, betyr det ikke at livet ikke raser sammen hos de fleste som er blitt bedratt.

 

Anonymous poster hash: 90381...f9a

Nå var det ikke han som var utro da, jeg var utro over lengre tid. Han tilga meg og vi har iløpet av de årene fått det bedre enn noensinne. Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

Hahaha, jeg dør. DU har vært en utro drittsekk som satt familien (som du "kjemper for så hardt" og verdsetter så mye) på spill for et knull, og DU skal belære andre hvordan holde sammen? Du var HELDIG som har en så tilgivende mann. Du er ingen eksempel på hvordan man holder sammen en familie, du er eksempel på hvordan man kan prøve å ødelegge den. Selvinnsikt er en fin bil ja. Hahaha

Det at vi klarte og jobbe oss gjennom min utroskap og det at hans vennegjeng ble ødelagt av det, vist at vi var sterke sammen og at ingenting ødela for oss. Når vi hadde opplevd dette og kom ut igjen sammen, så bestemte vi oss for å få barn. Da viste vi at vi ville overleve alt. Ja jeg var heldig og det vet jeg. <3

Jeg mener fortsatt at de som går ifra Pappan til barna sine er egoistiske, og det er mange beviser på at samlivsbrudd ødelegger barna. Men det lukker dere bare øyne og ører for.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

[Anonym bruker]

Generelt bør man la være å være sammen med, og i alle fall å få barn med, noen man vet at ikke er den rette. Man må ha selvtillit nok og være kresen nok til å velge en som er best! Ikke bare en som er ok..

 

Jeg var veldig kresen, og i motsetning til flere av venninnene mine valgte jeg den jeg mente var den beste, han jeg mente var Mannen I Mitt liv. De andre sa bare wow, en sånn mann kunne jeg aldri fått, og det synes jeg er utrolig trist at de tenker om seg selv

 

Mannen min er veldig kjekk, hyggelig, smart, hjelpsom, har en bra jobb som han er engasjert i men prioriterer meg og familien. Vi var sammen i 9 år før vi fikk barn sammen, og alt har gått strålende hittil, han er verdens beste pappa og mann. Vi er fortsatt kjempeforelska og har det kjempebra sammen. Er begge overbeviste om at det kommer til å vare resten av livet.

 

Det som må være på plass for at det skal vare resten av livet:

- begge må mene at den andre er den beste de kunne få (don't settle with one you can live with but with the one you can't live without!), begge må føle at de har valgt hverandre og at de elsker hverandre.

- begge må ha verdier om at man er lojal og setter hverandre høyest, og at et livslangt forhold er det man sikter mot.

- krangling, kjefting, hakking osv. har ikke noe i et forhold å gjøre. Diskusjoner, absolutt, men man bør behandle hverandre med kjærlighet og respekt

- masse humor og flørting, hele veien

- paret bør bære hverandres bestevenner, om man har en annen bestevenn (særlig av motsatt kjønn) man setter høyere enn partneren er det større sjanse for at man driver vekk fra hverandre

- KOMMUNIKASJON (viktig viktig viktig!) man må kunne snakke om ting og ta opp ting før de blir store problemer, og på en ordentlig måte. Ikke spørre her på forumet, men spørre han/henne direkte. På en ordentlig måte, ikke en bebreidende forhåndsdømmende måte. Vær åpen for at du kan ha misforstått.

- innrøm feil og si unnskyld.

- gjør hyggelige ting for hverandre, kjøp yndlingssjokoladen, gi et kyss når du går forbi de han/hun sitter

- gi hverandre rom

- vent en stund med å flytte sammen, og vent enda lenger med å få barn sammen. Jo flere år man har vært sammen før man får barn jo bedre.

- hjelp hverandre, avlast hverandre og gi omsorg til hverandre

 

 

Disse rådene gjelder til begge kjønn selvsagt. Respekt går begge veier, og kjærligheten bare vokser om den pleies.

 

Overbevist om at dersom man forsøker å leve etter disse reglene og har vært omhyggelig ved valg av sin livspartner kan man fint få et fantastisk og hyggelig forhold som varer livet ut Svigerforeldrene mine har vært gift i førti år og er forlatt bestevenner, går hånd i hånd og kysser på hverandre. <3

 

Problemet er både det at man blir sammen med noen som ikke er en perfekt match for en (kjemi er viktig!) og at man har en veldig lav terskel for hva man tolererer. Man misforstår, bebreider hverandre of har dårlig kommunikasjon. Man har også en lav terskel for å gi seg, gresset er grønnere på den andre sida osv.

 

Så det HI sier er ikke feil, men man må ha riktig innstilling fra dag 1, har det starta feil og med feil person er det nok ikke så lett å få det til.

 

 

 

Anonymous poster hash: fb9ea...1bd

Enig med mye men tror du virkelig at alle kan ende opp med den perfekte partner? Jeg vet ihvertfall at skulle jeg ventet på drømmeprinsen hadde jeg ikke fått mine to barn.

 

Anonymous poster hash: 6c2b1...9d8

[Anonym bruker]

Oi..skremmende at du har så svart/hvit tekning HI, spesielt med tanke på din jobb

 

Anonymous poster hash: 77433...66e

[Anonym bruker]

Til en viss grad enig med HI, men synes disse uttalelsene blir altfor bastante og firkantede. Jeg mener også at for mange skilles av bagatellmessige årsaker og egoistiske hensyn, men har jeg innsyn i hele bildet? Nei. Ergo kan jeg ikke nok om saken til å uttale meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0405e...4fa

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Kan du ikke fortelle litt om deg selv HI - hvor mange barn har du, og hvor lenge har du hvert sammen med mannen din (er han far til søke fine barn)?

 

Hva gjør du den dagen han kommer og vil skilles?

 

Anonymous poster hash: 15eeb...2d5

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Har 3 barn og har opplevd både oppturer og nedturer. Utroskap, økonomiske vanskeligheter, alvorlig sykdom, dødsfall i nær familie osv osv. Står fortsatt sterkt sammen og har så like meninger om dette, at skilsmisse kommer nok ikke fra noen av oss. Ja han er far til alle barna såklart! Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

Vel, jeg valgte også å bli etter mannens langvarige utroskap der han var forelsket i den andre kvinnen. Resultat: jeg er ødelagt for livet, kommer aldri til å ha det bra. Føle meg attraktiv, verdifull, stole på andre mennesker. Hver gang vi har tørkeperiode ift. sex fordi mannen ikke har lyst på noen uker, mistenker jeg at han har en dame på si igjen. Redd for at han velger noen andre fremfor meg. Si meg, er det riktig at man ødelegger seg selv på denne måten bare for å holde sammen på grunn av barna? Bare fordi du synes utroskap er fint og flott, betyr det ikke at livet ikke raser sammen hos de fleste som er blitt bedratt.

 

Anonymous poster hash: 90381...f9a

Nå var det ikke han som var utro da, jeg var utro over lengre tid. Han tilga meg og vi har iløpet av de årene fått det bedre enn noensinne. Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

Øøøh - (du var) utro?? Ja, det vil jeg si setter introduksjonsinnlegget ditt i et annet perspektiv.. Ikke AKKURAT særlig godt forbilde. Utroskap må være noe av det absolutt verste man kan utsettes for, fint at din generøse mann har taklet det og valgt å bli men det gjør deg ikke akkurat til en som kan stå fram som et eksempel som du prøvde på i tråden - fram til du avslørte faktumet som faktisk setter hele innlegget i et helt annet perspektiv. Det var akkurat det jeg prøvde å si i min respons - altfor mange som har dårlig selvinnsikt ift familie/barn og altfor mange forholdt som aldri burde ha gått så langt at man satte barn til verden. Det finnes faktisk mennesker som velger å gifte seg/gå inn i et forhold men et grunnleggende driv om å holde leve godt og monogamt sammen - og klare det. Å leve sammen et liv er ikke enkelt, det er opplagt - men utroskap er genuint destruktivt og vil aldri kunne gjenopprette kjærligheten på samme måte som før. Dette svaret er til deg og ikke alle som måtte leve i "ekstraordinære" forhold fylt med vold, misbruk etc - det er en helt annen diskusjonn. Når du velger å skrive et slikt innlegg, blir det for dumt å utelate helt essensielle opplysninger for så å komme med dem dryppvis ut i tråden. Der mista jeg dessverre respekten for innlegget ditt:-(

 

Anonymous poster hash: b314c...d01

[Anonym bruker]

Du har et svært enkelt, ureflektert og svart/hvitt verdensbilde som heldigvis ikke gjenspeiler virkeligheten

 

Anonymous poster hash: a4901...180

[Anonym bruker]

Det å gå ifra Pappan/Mamman til sine barn, er noe av det mest egoistiske man kan gjøre. Så sant det ikke er vold osv i bildet så klart.

Veldig mange går for bagateller og for sin egen lykke. De som sitter som tapere i dette er barna!

I jobben min så ser jeg mange barn som virkelig sliter etter samlivsbrudd og nyfamilier. Mitt budskap i kveld er at dere som vurdere og gå ifra mannen deres burde tenke dere om mange ganger!

NEI barna er ikke lykkelig bare mor er lykkelig! Barna hater og være borte fra den andre foreldren, barna hater å ha en ny stefar/stemor, stesøsken, stebesteforeldre osv osv. Nei det er ikke sikkert de sier det til dere, men de sier det kanskje til noen andre voksen de stoler på, eller de går rundt å lider uten å fortelle det til noen!

 

Tenk før dere gjør noe, og tenk på barna og ikke dere selv. Et ekteskap er ikke en dans på roser alltid, men det meste kan jobbes med bare man vil!

 

Hilsen en som jobber med mange barn som sliter, grunnet foreldre som tenker på sin egen lykke først.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

Så utroskap er f.eks greit? Hva med de som blir mishandla psykisk da, verbalt? Sånn var min ex, ALDRI vært så lykkelig for at vi gikk fra hverandre. Vi var giftige for hverandre og kranglet mye. Ja, han kjeftet til og med (brølte) på meg mens babyen sov i samme rom. Gikk fra hverandre for snart 4 år siden, har en snart 6 -åring som ikke er vant med noe annet enn at vi bor fra hverandre. Jeg har ny samboer, og han er helt fantastisk. Dessuten, vil jeg lære begge mine døtre at man ikke skal holde sammen for enhver pris. Man tvinger seg selv ikke til å bli hos en man ikke elsker, "bare" fordi det er barn inne i bildet. Heller lykkelig separat enn ulykkelige sammen. Så, teit innlegg. 

 

Anonymous poster hash: 7b2f1...a79

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Kan du ikke fortelle litt om deg selv HI - hvor mange barn har du, og hvor lenge har du hvert sammen med mannen din (er han far til søke fine barn)?

 

Hva gjør du den dagen han kommer og vil skilles?

 

Anonymous poster hash: 15eeb...2d5

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Har 3 barn og har opplevd både oppturer og nedturer. Utroskap, økonomiske vanskeligheter, alvorlig sykdom, dødsfall i nær familie osv osv. Står fortsatt sterkt sammen og har så like meninger om dette, at skilsmisse kommer nok ikke fra noen av oss. Ja han er far til alle barna såklart! Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

Vel, jeg valgte også å bli etter mannens langvarige utroskap der han var forelsket i den andre kvinnen. Resultat: jeg er ødelagt for livet, kommer aldri til å ha det bra. Føle meg attraktiv, verdifull, stole på andre mennesker. Hver gang vi har tørkeperiode ift. sex fordi mannen ikke har lyst på noen uker, mistenker jeg at han har en dame på si igjen. Redd for at han velger noen andre fremfor meg. Si meg, er det riktig at man ødelegger seg selv på denne måten bare for å holde sammen på grunn av barna? Bare fordi du synes utroskap er fint og flott, betyr det ikke at livet ikke raser sammen hos de fleste som er blitt bedratt.

 

Anonymous poster hash: 90381...f9a

Nå var det ikke han som var utro da, jeg var utro over lengre tid. Han tilga meg og vi har iløpet av de årene fått det bedre enn noensinne. Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

Hahaha, jeg dør. DU har vært en utro drittsekk som satt familien (som du "kjemper for så hardt" og verdsetter så mye) på spill for et knull, og DU skal belære andre hvordan holde sammen? Du var HELDIG som har en så tilgivende mann. Du er ingen eksempel på hvordan man holder sammen en familie, du er eksempel på hvordan man kan prøve å ødelegge den. Selvinnsikt er en fin bil ja. Hahaha

Det at vi klarte og jobbe oss gjennom min utroskap og det at hans vennegjeng ble ødelagt av det, vist at vi var sterke sammen og at ingenting ødela for oss. Når vi hadde opplevd dette og kom ut igjen sammen, så bestemte vi oss for å få barn. Da viste vi at vi ville overleve alt. Ja jeg var heldig og det vet jeg. <3

Jeg mener fortsatt at de som går ifra Pappan til barna sine er egoistiske, og det er mange beviser på at samlivsbrudd ødelegger barna. Men det lukker dere bare øyne og ører for.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

 

Rent eksempelvis. hadde din samboer vært egoistisk om han valgte å forlate deg når du var utro over lengre tid? Egentlig ikke, det ville vært den mest naturlige ting i verden. Så du har jaggu ta et merkelig syn på utroskap, rart du kommer med pekefingeren til andre her... 

 

Anonymous poster hash: 7b2f1...a79

[Luksusdyret]

 

 

 

 

 

 

Kan du ikke fortelle litt om deg selv HI - hvor mange barn har du, og hvor lenge har du hvert sammen med mannen din (er han far til søke fine barn)?

 

Hva gjør du den dagen han kommer og vil skilles?

 

Anonymous poster hash: 15eeb...2d5

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Har 3 barn og har opplevd både oppturer og nedturer. Utroskap, økonomiske vanskeligheter, alvorlig sykdom, dødsfall i nær familie osv osv. Står fortsatt sterkt sammen og har så like meninger om dette, at skilsmisse kommer nok ikke fra noen av oss. Ja han er far til alle barna såklart! Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

Vel, jeg valgte også å bli etter mannens langvarige utroskap der han var forelsket i den andre kvinnen. Resultat: jeg er ødelagt for livet, kommer aldri til å ha det bra. Føle meg attraktiv, verdifull, stole på andre mennesker. Hver gang vi har tørkeperiode ift. sex fordi mannen ikke har lyst på noen uker, mistenker jeg at han har en dame på si igjen. Redd for at han velger noen andre fremfor meg. Si meg, er det riktig at man ødelegger seg selv på denne måten bare for å holde sammen på grunn av barna? Bare fordi du synes utroskap er fint og flott, betyr det ikke at livet ikke raser sammen hos de fleste som er blitt bedratt.

 

Anonymous poster hash: 90381...f9a

Nå var det ikke han som var utro da, jeg var utro over lengre tid. Han tilga meg og vi har iløpet av de årene fått det bedre enn noensinne. Hi.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

Hahaha, jeg dør. DU har vært en utro drittsekk som satt familien (som du "kjemper for så hardt" og verdsetter så mye) på spill for et knull, og DU skal belære andre hvordan holde sammen? Du var HELDIG som har en så tilgivende mann. Du er ingen eksempel på hvordan man holder sammen en familie, du er eksempel på hvordan man kan prøve å ødelegge den. Selvinnsikt er en fin bil ja. Hahaha

Det at vi klarte og jobbe oss gjennom min utroskap og det at hans vennegjeng ble ødelagt av det, vist at vi var sterke sammen og at ingenting ødela for oss. Når vi hadde opplevd dette og kom ut igjen sammen, så bestemte vi oss for å få barn. Da viste vi at vi ville overleve alt. Ja jeg var heldig og det vet jeg. <3

Jeg mener fortsatt at de som går ifra Pappan til barna sine er egoistiske, og det er mange beviser på at samlivsbrudd ødelegger barna. Men det lukker dere bare øyne og ører for.

 

Anonymous poster hash: 79ac1...5f8

 

 

Rent eksempelvis. hadde din samboer vært egoistisk om han valgte å forlate deg når du var utro over lengre tid? Egentlig ikke, det ville vært den mest naturlige ting i verden. Så du har jaggu ta et merkelig syn på utroskap, rart du kommer med pekefingeren til andre her... 

 

Anonymous poster hash: 7b2f1...a79

 

 

 

Selvfølgelig, samboeren hennes hadde vært egoistisk som ikke godtok at hun pulte rundt når hun er i et forhold Fordi man "kjemper for familien sin" når man knuller andre menn, det er sikkert en del av det å være en god kone. HI sitt innlegg mistet all respekt og troverdighet, når det viste seg at hun er en utro drittsekk som leker med familien sin, og samtidig dømmer dem som går fra den andre forelderen av andre grunner enn grov vold. Det verste er at kjerringa mangler total selvinnsikt.

[smiia]

 

Generelt bør man la være å være sammen med, og i alle fall å få barn med, noen man vet at ikke er den rette. Man må ha selvtillit nok og være kresen nok til å velge en som er best! Ikke bare en som er ok..Jeg var veldig kresen, og i motsetning til flere av venninnene mine valgte jeg den jeg mente var den beste, han jeg mente var Mannen I Mitt liv. De andre sa bare wow, en sånn mann kunne jeg aldri fått, og det synes jeg er utrolig trist at de tenker om seg selv :(Mannen min er veldig kjekk, hyggelig, smart, hjelpsom, har en bra jobb som han er engasjert i men prioriterer meg og familien. Vi var sammen i 9 år før vi fikk barn sammen, og alt har gått strålende hittil, han er verdens beste pappa og mann. Vi er fortsatt kjempeforelska og har det kjempebra sammen. Er begge overbeviste om at det kommer til å vare resten av livet.Det som må være på plass for at det skal vare resten av livet:- begge må mene at den andre er den beste de kunne få (don't settle with one you can live with but with the one you can't live without!), begge må føle at de har valgt hverandre og at de elsker hverandre.- begge må ha verdier om at man er lojal og setter hverandre høyest, og at et livslangt forhold er det man sikter mot.- krangling, kjefting, hakking osv. har ikke noe i et forhold å gjøre. Diskusjoner, absolutt, men man bør behandle hverandre med kjærlighet og respekt- masse humor og flørting, hele veien - paret bør bære hverandres bestevenner, om man har en annen bestevenn (særlig av motsatt kjønn) man setter høyere enn partneren er det større sjanse for at man driver vekk fra hverandre- KOMMUNIKASJON (viktig viktig viktig!) man må kunne snakke om ting og ta opp ting før de blir store problemer, og på en ordentlig måte. Ikke spørre her på forumet, men spørre han/henne direkte. På en ordentlig måte, ikke en bebreidende forhåndsdømmende måte. Vær åpen for at du kan ha misforstått.- innrøm feil og si unnskyld.- gjør hyggelige ting for hverandre, kjøp yndlingssjokoladen, gi et kyss når du går forbi de han/hun sitter- gi hverandre rom- vent en stund med å flytte sammen, og vent enda lenger med å få barn sammen. Jo flere år man har vært sammen før man får barn jo bedre.- hjelp hverandre, avlast hverandre og gi omsorg til hverandreDisse rådene gjelder til begge kjønn selvsagt. Respekt går begge veier, og kjærligheten bare vokser om den pleies.Overbevist om at dersom man forsøker å leve etter disse reglene og har vært omhyggelig ved valg av sin livspartner kan man fint få et fantastisk og hyggelig forhold som varer livet ut Svigerforeldrene mine har vært gift i førti år og er forlatt bestevenner, går hånd i hånd og kysser på hverandre. <3Problemet er både det at man blir sammen med noen som ikke er en perfekt match for en (kjemi er viktig!) og at man har en veldig lav terskel for hva man tolererer. Man misforstår, bebreider hverandre of har dårlig kommunikasjon. Man har også en lav terskel for å gi seg, gresset er grønnere på den andre sida osv.Så det HI sier er ikke feil, men man må ha riktig innstilling fra dag 1, har det starta feil og med feil person er det nok ikke så lett å få det til.Anonymous poster hash: fb9ea...1bd

Enig med mye men tror du virkelig at alle kan ende opp med den perfekte partner? Jeg vet ihvertfall at skulle jeg ventet på drømmeprinsen hadde jeg ikke fått mine to barn. Anonymous poster hash: 6c2b1...9d8

Enig med dere begge to. Forsåvidt veldig enig med første innlegg men andre innlegg har rett - man skal ha en god porsjon flaks også, skal man rekke å møte en av de man passer best sammen med her i verden. Så rekke å pleie forholdet tilstrekkelig og ta ting i et rolig tempo, og fortsatt befinne seg i fruktbar alder når man når det optimale tidspunktet i forholdet for å få barn.

Dessuten, det er mange skada sjeler der ute, som ikke evner verken å se sitt eget beste eller tro de er verdt det.