Jeg liker ikke tantebarnet mitt

[Anonym bruker]

 

Ja, det er jo det, men om foreldrene er håpløse smitter det jo gjerne over på barnet. Regner med at det er likt for barnehageansatte, man liker bedre barn med greie og medgjørlige forledre enn de krevende og sure. Stemmer ikke dette? Når det er sagt har jenta en litt mutt personlighet, og er ofte sur, sta og vanskelig...

 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

 

For min del så stemmer ikke dette. Jo vanskeligere foreldrene er, jo mer bryr jeg meg om barna deres. De kan jo ikke noe for foreldrenes oppførsel, men det er ofte de som blir stående i midten når foreldrene raser. Det er de barna som kan gi meg vondt i magen og det er de barna jeg tenker på når jeg går hjem.  Det er jo heller ikke sånn at alle "enkle" foreldre har "enkle" barn, og alle krevende foreldre har krevende barn.

 

Anonymous poster hash: 4da89...bfe

[Anonym bruker]

 

Dere som skriker ut om at HI er et dårlig menneske, har dere aldri møtt unger som rett og slett er ufyselige? Jeg inrømmer glatt at det er enkelte barn som virkelig går meg på nervene. Voksne også. Prøver så godt jeg kan å begrense kontakten så mye som mulig.

 

Anonymous poster hash: 75e61...875

 

 

Jeg har ikke møtt unger på 2,5 år som er ufyselige nei, synes det er direkte stygt å si sånt om små barn. Jeg har møtt barn som kan være litt utfordrende å ha med å gjøre ja, men de er små, de vet ikke bedre, det er ikke deres feil.

 

Har du møtt babyer som er ufyselige også da eller?

 

Anonymous poster hash: 76873...dee

[Anonym bruker]

 

Har også ikke særlig mye til overs for ene tantebarnet mitt. Synes foreldrene er altfor veike i oppdragelsen, mens de synes sikkert jeg er for streng. Skulle gjerne ha tilbrakt mer tid med hele familien, men dette barnet gjør at jeg vegrer meg.

H*n manipulerer, hører aldri etter, er ekstremt høylytt. De bruker veldig lang tid på legging og det er mye skriking. Blir helt svett av oppførselen. Hadde aldri i verden orket å ha det sånn om det var mine barn.

Trist at det er sånn, håper det blir bedre med årene.

Tenker også en del på at det ikke alt er barnets feil. Med denne sterke personligheten bør barnet oppdras godt. Tror det hadde gått bedre med klare og strenge grenser. Anonymous poster hash: b7854...2b9

Anonymous poster hash: e075d...8e8

Hadde aldri orket? Hva gjør du om barnet ditt blir sånn da, eller om du får et slikt barn? Etterlater det en plass?Anonymous poster hash: e075d...8e8

Da hadde jeg satt grenser og gitt det en oppdragelse. Helt uakseptabelt for meg med denne oppførselen. Med fire barn i huset går det ikke an å oppføre seg sånn. Blir utrivelig for hele familien. Barnet fungerer bra på skole. Der har det sannsynligvis klare grenser og vet hva som forventes. Hadde det vært problemer ville jeg søkt hjelp.

 

Anonymous poster hash: b7854...2b9

[Anonym bruker]

Hehe...svigerinnen sine 3 unger var i småbarnstiden verdens beste prevensjon. Om jeg så de et par timer, lovet jeg meg selv å aldri få barn... Kan ikke si at jeg mislikte de, men heller ikke at jeg likte de, akkurat.

 

Nå er de blitt skjønne og greier ungdommer da, men jeg husker fremdeles hvor fæle de var når de var små. Svigerinnen brukte fri barneoppdragelse, de skulle finne sine egne grenser selv og var helt ute av kontroll.

 

Må sies at jeg ikke er spesielt glad i barn i utgangspunktet, med unntak av eget avkom. Som ikke oppdras etter fri barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: c8dba...ebd

[Anonym bruker]

 

 

 

Dere som skriker ut om at HI er et dårlig menneske, har dere aldri møtt unger som rett og slett er ufyselige? Jeg inrømmer glatt at det er enkelte barn som virkelig går meg på nervene. Voksne også. Prøver så godt jeg kan å begrense kontakten så mye som mulig.

 

Anonymous poster hash: 75e61...875

 

Jeg har ikke møtt unger på 2,5 år som er ufyselige nei, synes det er direkte stygt å si sånt om små barn. Jeg har møtt barn som kan være litt utfordrende å ha med å gjøre ja, men de er små, de vet ikke bedre, det er ikke deres feil.

 

Har du møtt babyer som er ufyselige også da eller?

 

Anonymous poster hash: 76873...dee

Ja, denne et jeg faktisk spent på svaret på!

 

Altså jeg er helt sjokkert over flere her inne! Dette er snakk om babyer og småbarn!

 

Et barn er et produkt av sine foreldre og jeg må si at jeg er mye mer bekymret for barna til HI og dere andre som kaller barn ufyselige,enn de som skriker og dytter.

Holdninger som arves/læres der er mye mer alvorlige!

 

Anonymous poster hash: 98216...69d

[Anonym bruker]

Jeg mistenker at HI er min svigerinne. Og at det ufyselige barnet er min datter.

 

Ja, hun er viljesterk og sta. Kan være hissig og høylydt også. Hun har to eldre søsken og deres venner å konkurrere med for å få foreldres oppmerksomhet daglig. De to eldre søsknene kan også krangle og sloss i blant, og dette ser hun. Så hun er vant til en helt annen hverdag enn min svigerinnes lille prinsesse.

 

Når hun har besøk av andre barn og de begynner å leke med tingene hennes kan hun bli sjalu og kanskje prøve å dytte dem bort. Dette er helt normalt for en to-åring. Jeg ser at andre venner på hennes alder gjør akkurat det samme når vi er på besøk der, og søsknene hennes var likedan. 2-åringer bruker jo mest kroppspråk. Og det hender jeg ikke sier noe, fordi jeg ser at det går bra. Altså at hun ikke dytter hardt, mest for å advare om at DEN leken vil hun ikke dele. Eller at søskenbarnet protesterer og hun gir seg, slik at de rett og slett ser ut til å ordne opp på egen hånd. For unger klarer faktisk ofte det, om de får sjansen. Dessuten har jeg to andre barn å følge med på, jeg kan ikke gripe inn for alt.

 

Jeg er enig i at det ikke er noe poeng i å kjefte "ikke gjør ditt" og "ikke gjør datt" til så små barn hele tiden. Jeg prøver alltid å foreslå hva de kan gjøre istedet, heller enn å fokusere på hva de ikke kan. Finne fram alternative leker å dele på, for eksempel. Si at hun må hjelpe søskenbarnet opp og gi en klem som unnskyldning. Sette meg sammen med dem og hjelpe dem i gang med leken i stedet. Slike ting.

 

Hva skal man egentlig gjøre da? Dette er jo ikke hundedressur? Skal man kjefte høylydt og ta med ungen ut av rommet hver gang hun viser litt vilje og vil bestemme over sine egne saker? Jeg kan godt være sint og streng med henne, men det sparer jeg til situasjoner når jeg tydelig ser at hun er sint og prøver å være slem med vilje.

 

Vi har forresten utmerket godt vært klar over at min svigerinne ikke liker datteren vår. Helt siden hun var baby. Det synes tydelig på oppførselen hennes. Og datteren vår merker det også, så hun er overhode ikke seg selv når svigerinnen vår er i nærheten. Hun blir innesluttet og mutt, slik hun pleier å være i situasjoner hvor hun er sjenert eller utrygg.

 

Heldigivis tror jeg de to småjentene kommer til å bli gode venner likevel. Stort sett leker de fint sammen.

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

[Selma_/mSpire]

 

Jeg mistenker at HI er min svigerinne. Og at det ufyselige barnet er min datter.

 

Ja, hun er viljesterk og sta. Kan være hissig og høylydt også. Hun har to eldre søsken og deres venner å konkurrere med for å få foreldres oppmerksomhet daglig. De to eldre søsknene kan også krangle og sloss i blant, og dette ser hun. Så hun er vant til en helt annen hverdag enn min svigerinnes lille prinsesse.

 

Når hun har besøk av andre barn og de begynner å leke med tingene hennes kan hun bli sjalu og kanskje prøve å dytte dem bort. Dette er helt normalt for en to-åring. Jeg ser at andre venner på hennes alder gjør akkurat det samme når vi er på besøk der, og søsknene hennes var likedan. 2-åringer bruker jo mest kroppspråk. Og det hender jeg ikke sier noe, fordi jeg ser at det går bra. Altså at hun ikke dytter hardt, mest for å advare om at DEN leken vil hun ikke dele. Eller at søskenbarnet protesterer og hun gir seg, slik at de rett og slett ser ut til å ordne opp på egen hånd. For unger klarer faktisk ofte det, om de får sjansen. Dessuten har jeg to andre barn å følge med på, jeg kan ikke gripe inn for alt.

 

Jeg er enig i at det ikke er noe poeng i å kjefte "ikke gjør ditt" og "ikke gjør datt" til så små barn hele tiden. Jeg prøver alltid å foreslå hva de kan gjøre istedet, heller enn å fokusere på hva de ikke kan. Finne fram alternative leker å dele på, for eksempel. Si at hun må hjelpe søskenbarnet opp og gi en klem som unnskyldning. Sette meg sammen med dem og hjelpe dem i gang med leken i stedet. Slike ting.

 

Hva skal man egentlig gjøre da? Dette er jo ikke hundedressur? Skal man kjefte høylydt og ta med ungen ut av rommet hver gang hun viser litt vilje og vil bestemme over sine egne saker? Jeg kan godt være sint og streng med henne, men det sparer jeg til situasjoner når jeg tydelig ser at hun er sint og prøver å være slem med vilje.

 

Vi har forresten utmerket godt vært klar over at min svigerinne ikke liker datteren vår. Helt siden hun var baby. Det synes tydelig på oppførselen hennes. Og datteren vår merker det også, så hun er overhode ikke seg selv når svigerinnen vår er i nærheten. Hun blir innesluttet og mutt, slik hun pleier å være i situasjoner hvor hun er sjenert eller utrygg.

 

Heldigivis tror jeg de to småjentene kommer til å bli gode venner likevel. Stort sett leker de fint sammen.

 

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

 

Godt skrevet HI! Hvorvidt dette er din svigerinne eller ikke, svaret ditt vil få henne til å tenke. 

[Anonym bruker]

 

Jeg mistenker at HI er min svigerinne. Og at det ufyselige barnet er min datter.

 

Ja, hun er viljesterk og sta. Kan være hissig og høylydt også. Hun har to eldre søsken og deres venner å konkurrere med for å få foreldres oppmerksomhet daglig. De to eldre søsknene kan også krangle og sloss i blant, og dette ser hun. Så hun er vant til en helt annen hverdag enn min svigerinnes lille prinsesse.

 

Når hun har besøk av andre barn og de begynner å leke med tingene hennes kan hun bli sjalu og kanskje prøve å dytte dem bort. Dette er helt normalt for en to-åring. Jeg ser at andre venner på hennes alder gjør akkurat det samme når vi er på besøk der, og søsknene hennes var likedan. 2-åringer bruker jo mest kroppspråk. Og det hender jeg ikke sier noe, fordi jeg ser at det går bra. Altså at hun ikke dytter hardt, mest for å advare om at DEN leken vil hun ikke dele. Eller at søskenbarnet protesterer og hun gir seg, slik at de rett og slett ser ut til å ordne opp på egen hånd. For unger klarer faktisk ofte det, om de får sjansen. Dessuten har jeg to andre barn å følge med på, jeg kan ikke gripe inn for alt.

 

Jeg er enig i at det ikke er noe poeng i å kjefte "ikke gjør ditt" og "ikke gjør datt" til så små barn hele tiden. Jeg prøver alltid å foreslå hva de kan gjøre istedet, heller enn å fokusere på hva de ikke kan. Finne fram alternative leker å dele på, for eksempel. Si at hun må hjelpe søskenbarnet opp og gi en klem som unnskyldning. Sette meg sammen med dem og hjelpe dem i gang med leken i stedet. Slike ting.

 

Hva skal man egentlig gjøre da? Dette er jo ikke hundedressur? Skal man kjefte høylydt og ta med ungen ut av rommet hver gang hun viser litt vilje og vil bestemme over sine egne saker? Jeg kan godt være sint og streng med henne, men det sparer jeg til situasjoner når jeg tydelig ser at hun er sint og prøver å være slem med vilje.

 

Vi har forresten utmerket godt vært klar over at min svigerinne ikke liker datteren vår. Helt siden hun var baby. Det synes tydelig på oppførselen hennes. Og datteren vår merker det også, så hun er overhode ikke seg selv når svigerinnen vår er i nærheten. Hun blir innesluttet og mutt, slik hun pleier å være i situasjoner hvor hun er sjenert eller utrygg.

 

Heldigivis tror jeg de to småjentene kommer til å bli gode venner likevel. Stort sett leker de fint sammen.

 

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

 

Det er flott at du "ser" ditt barn og jeg er helt enig med deg i at mange av de måtene du velger å oppdra din datter på er mer fruktbare enn rein kjeft

 

Det jeg derimot IKKE fortstår er mangelen på inngripen når din på over to år dytter en som er kun ett år. Den lille på ett har ingen mulighet til å kunne "forsvare" sin leke eller "ordne opp", så her må voksne på banen. Dessuten, om du vet din svigerinne er var på akkurat dette og føler at du ikke tar din unge hardt nok i forhold til dytting, forstår ikke jeg hvorfor du ikke i det minste prøver å vise at du ikke aksepterer denne oppførselen fra datteren din når dere er sammen med svigerinne+ettåring? Det vil nok være mye lettere for din svigerinne å ikke være så løvemamma om du bare griper inn i den situasjonen (og ja, da mener jeg hver eneste gang to-åringen dytter og er ufin med ett-åringen)?

 

Ellers er det utrolig ufint av din svigerinne å så tydelig vise barnet ditt at hun misliker det, synes jeg. At du merker endringer i personligheten til din datter når dere er sammen med svigerinne er bekymringsverdig. Det tror jeg faktisk jeg ville snakket med svigerinnen om. Det er umodent av svigerinnen din å holde på som hun gjør. Jeg tenker likevel det må være en grunn til at hun reagerer slik på ungen din. Jeg har selv hatt STORE problemer med å like en unge pga det totale fraværet av oppdragelse og dannelse (barnet var over 6 år), og på tross av at jeg fortalte meg selv 2000 ganger at dette IKKE var ungens feil, var det desverre ungen som var umulig å ha med å gjøre når vi var sammen Trist, for ungen var smart og spennende, bare så inniH uoppdragen!

 

Anonymous poster hash: f113a...c78

[Anonym bruker]

Alt handler om kjemi. Man kan faktisk ikke like alt og alle. Så alle de som fordømmer Hi rett ned så regner jeg med at dere liker alle på denne planeten. Og aldri har møtt noen man bare ikke har fått noe god kjemi med??? 

Noen ganger så møter man personligheter som bare ikke går overens med sin egen. Så lenge man ikke er slem mot den andre enten det er voksen eller barn så har man faktisk lov til å mene hva man vil. Og dette er Hi sitt hus og hun har all rett til å beskytte sitt barn mot noen som er konstant utrivelig. 

Anonymous poster hash: b4b57...b87

[Anonym bruker]

 

 

Jeg mistenker at HI er min svigerinne. Og at det ufyselige barnet er min datter.

 

Ja, hun er viljesterk og sta. Kan være hissig og høylydt også. Hun har to eldre søsken og deres venner å konkurrere med for å få foreldres oppmerksomhet daglig. De to eldre søsknene kan også krangle og sloss i blant, og dette ser hun. Så hun er vant til en helt annen hverdag enn min svigerinnes lille prinsesse.

 

Når hun har besøk av andre barn og de begynner å leke med tingene hennes kan hun bli sjalu og kanskje prøve å dytte dem bort. Dette er helt normalt for en to-åring. Jeg ser at andre venner på hennes alder gjør akkurat det samme når vi er på besøk der, og søsknene hennes var likedan. 2-åringer bruker jo mest kroppspråk. Og det hender jeg ikke sier noe, fordi jeg ser at det går bra. Altså at hun ikke dytter hardt, mest for å advare om at DEN leken vil hun ikke dele. Eller at søskenbarnet protesterer og hun gir seg, slik at de rett og slett ser ut til å ordne opp på egen hånd. For unger klarer faktisk ofte det, om de får sjansen. Dessuten har jeg to andre barn å følge med på, jeg kan ikke gripe inn for alt.

 

Jeg er enig i at det ikke er noe poeng i å kjefte "ikke gjør ditt" og "ikke gjør datt" til så små barn hele tiden. Jeg prøver alltid å foreslå hva de kan gjøre istedet, heller enn å fokusere på hva de ikke kan. Finne fram alternative leker å dele på, for eksempel. Si at hun må hjelpe søskenbarnet opp og gi en klem som unnskyldning. Sette meg sammen med dem og hjelpe dem i gang med leken i stedet. Slike ting.

 

Hva skal man egentlig gjøre da? Dette er jo ikke hundedressur? Skal man kjefte høylydt og ta med ungen ut av rommet hver gang hun viser litt vilje og vil bestemme over sine egne saker? Jeg kan godt være sint og streng med henne, men det sparer jeg til situasjoner når jeg tydelig ser at hun er sint og prøver å være slem med vilje.

 

Vi har forresten utmerket godt vært klar over at min svigerinne ikke liker datteren vår. Helt siden hun var baby. Det synes tydelig på oppførselen hennes. Og datteren vår merker det også, så hun er overhode ikke seg selv når svigerinnen vår er i nærheten. Hun blir innesluttet og mutt, slik hun pleier å være i situasjoner hvor hun er sjenert eller utrygg.

 

Heldigivis tror jeg de to småjentene kommer til å bli gode venner likevel. Stort sett leker de fint sammen.

 

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

 

Det er flott at du "ser" ditt barn og jeg er helt enig med deg i at mange av de måtene du velger å oppdra din datter på er mer fruktbare enn rein kjeft

 

Det jeg derimot IKKE fortstår er mangelen på inngripen når din på over to år dytter en som er kun ett år. Den lille på ett har ingen mulighet til å kunne "forsvare" sin leke eller "ordne opp", så her må voksne på banen. Dessuten, om du vet din svigerinne er var på akkurat dette og føler at du ikke tar din unge hardt nok i forhold til dytting, forstår ikke jeg hvorfor du ikke i det minste prøver å vise at du ikke aksepterer denne oppførselen fra datteren din når dere er sammen med svigerinne+ettåring? Det vil nok være mye lettere for din svigerinne å ikke være så løvemamma om du bare griper inn i den situasjonen (og ja, da mener jeg hver eneste gang to-åringen dytter og er ufin med ett-åringen)?

 

Ellers er det utrolig ufint av din svigerinne å så tydelig vise barnet ditt at hun misliker det, synes jeg. At du merker endringer i personligheten til din datter når dere er sammen med svigerinne er bekymringsverdig. Det tror jeg faktisk jeg ville snakket med svigerinnen om. Det er umodent av svigerinnen din å holde på som hun gjør. Jeg tenker likevel det må være en grunn til at hun reagerer slik på ungen din. Jeg har selv hatt STORE problemer med å like en unge pga det totale fraværet av oppdragelse og dannelse (barnet var over 6 år), og på tross av at jeg fortalte meg selv 2000 ganger at dette IKKE var ungens feil, var det desverre ungen som var umulig å ha med å gjøre når vi var sammen Trist, for ungen var smart og spennende, bare så inniH uoppdragen!

 

Anonymous poster hash: f113a...c78

 

Aldersforskjellen er kanskje ikke så stor som HI hevder. Eller jeg tar feil av HI. Det er mulig.

 

 

Jeg har ikke noe i mot svigerinnen min. Jeg synes hun er ganske normal 1. gangs løvemamma. Husker at jeg var slik med den eldste selv. Man blir så forelsket i sitt eget barn at alle andre barn som er annerledes virker "feil". Man mister bakkekontakten egentlig. Tror at ens eget barn er så veldig enestående og bedre enn alle andre, og vil helst forsvare det mot alt galt i verden. Inkludert andre drittunger. Og det er vel slik det skal være med oss mødre.

 

Dessuten prøver hun jo så godt hun kan å skjule motviljen bak smil og blid stemme, men det skinner igjennom likevel. Mannen min har også bemerket dette, uten at jeg hadde sagt noe først.

 

Jeg håper det går over. Vi er jo i familie gjennom barna, og det er fint å ha jevngamle søskenbarn å leke med.

 

 

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

[Anonym bruker]

Det er ikke alle barn man liker, på samme måte som man ikke liker alle voksene man møter på sin vei.

Slik er det bare.

Jeg er ikke alltid like enig i alt sønne til mannen gjør heller, han kan være ganske Ufordraglig. Men jeg gjør det beste ut av det og prøver å gjøre hverdagen i hjemmet god for alle.

 

Anonymous poster hash: e139c...010

[Anonym bruker]

Liker ikke det ene tantebarnet mitt heller. Totalt uspiselig drittunge er faktisk bare mor og besteforeldre som takler henne. Selv far har uttrykt frustrasjon over barnet.

Vi gruer oss til hun kommer på besøk.

 

Anonymous poster hash: 0afcd...02f

 

Mennesker som deg gjør meg faktisk uvel.

Husker jeg var svært lita da jeg overhørte tanten min si at hun hatet meg. Vet du, det har satt enorme spor i meg. 

 

Anonymous poster hash: 2a247...3f0

[Anonym bruker]

Jeg reagerer litt på at mange her omtaler 2,5-åringer som stakkars vesener uten evne til å forstå rett og galt, nærmest som forvokste babyer. Klart de kan forskjellen, man må bare ta seg tid til å vise dem.

 

Sønnen vår var slettes ikke en engel på denne alderen, men han visste veldig godt når han testet grensene, fordi vi satte grenser og gjorde han klar over de. Og en av de første grensene vi har satt, er at man er forsiktig med de som er mindre enn en selv (dvs stor sett alle i avd. i bhg, siden han var så høy for alderen). Den skjønte han faktisk veldig fort, lenge før han ble 2,5 år.

 

Virker som om folk er så opptatt av å "se" de små barna at de glemmer at de har ansvaret for å vise dem hvordan verden og livet i grupper fungerer. Også plutselig våkner de når barnet er 3-5 år. Det er faktisk fullt mulig å jobbe med sosialisering og impulskontroll fra en tidlig alder.

 

Anonymous poster hash: c8dba...ebd

[Iiiiik]

 

Det er jo ikke min oppgave å sette grenser for barnet hennes, har ofte sagt nei til henne og forklart at datteren min bir lei seg når hun dytter, men hun gjentar det bare. Nei, en på 2,5 er ikke så stor,men stor nok til å forstå nei. Men ja, er jo moren sin feil..

 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

 

Hva med faren da, hva gjør han? Er det ikke hans feil? 

[Anonym bruker]

Jeg reagerer litt på at mange her omtaler 2,5-åringer som stakkars vesener uten evne til å forstå rett og galt, nærmest som forvokste babyer. Klart de kan forskjellen, man må bare ta seg tid til å vise dem.

 

Sønnen vår var slettes ikke en engel på denne alderen, men han visste veldig godt når han testet grensene, fordi vi satte grenser og gjorde han klar over de. Og en av de første grensene vi har satt, er at man er forsiktig med de som er mindre enn en selv (dvs stor sett alle i avd. i bhg, siden han var så høy for alderen). Den skjønte han faktisk veldig fort, lenge før han ble 2,5 år.

 

Virker som om folk er så opptatt av å "se" de små barna at de glemmer at de har ansvaret for å vise dem hvordan verden og livet i grupper fungerer. Også plutselig våkner de når barnet er 3-5 år. Det er faktisk fullt mulig å jobbe med sosialisering og impulskontroll fra en tidlig alder.

 

Anonymous poster hash: c8dba...ebd

Nei, to-åringen vår er absolutt ingen baby!

 

Hun er tidlig ute, også tidlig ute med å ha egen vilje og egne meninger. Hun er vant til å leke med eldre barn, og det går veldig bra. Hun forstår det meste vi sier, og i det siste har hun også fått mye bedre språk selv. Så jeg synes det går bedre nå, fordi nå sier hun i fra i stedet for å dytte unna eller bare prøve å ta leken. Det er mye enklere for barnet når det kan si "NEI. MIN dukke! Du ta bamse stedet" til den jevnaldrende vennen. Men så er det ikke alltid vennen forstår eller er enig, og da blir man jo frustrert igjen.

 

Vi setter grenser, men jeg tror vi setter dem litt høyere enn svigerinnen min. Jeg mener unger må tåle litt uenighet og røff lek og lære å ordne opp selv. Jeg ser på døtrene våre som jevngamle. Å slå, klype, sparke, klore og i det hele tatt prøve å skade andre barn er ikke Ok. Å rive til seg leker, aldri ville dele, skrike og ødelegge er heller ikke OK. Da må barnet bort fra de andre. Men å "krangle" på den litt fysiske måten smårollinger gjør..? Alle barn vil jo helst ha akkurat den leken det andre barnet har. Den sjalusien må de bare lære å komme over. Og kanskje bør det andre barnet lære å ha bein i nesa og si i fra for egen del.

 

Jeg tror ikke barn er født som uskyldige små engler. Vi har med oss følelser som sinne, sjalusi, frustrasjon, fortvilelse fra starten av, men i forskjellig grad. I utgangspunktet er vi små egoister. Og små barn ER følelsene sine, de blir sinte og fortvilet med hele kroppen og klarer ikke å tenke rasjonelt og beherske seg. Det er helt naturlig å vise sinne med aggresjon. Barn må lære å være snille og samhandle med andre barn, og det er helt normalt at det kan ta en 3 års tid.

 

For å være ærlig, så hender det også at jeg ikke griper inn fordi jeg er dødssliten. Og vet at om jeg er streng, så kan det hende jenta får et skikkelig trassanfall og hyler i en time. Da er det i hvert fall slutt på leken. Overser vi det er jentene venner igjen to minutter etterpå. (Altså: Det gjelder bare det jeg ser på som ufarlig knuffing og uenighet). Jeg er vel lat da?   De siste 5 årene har vært tøffe for oss som familie på mange måter. Jeg har mer arbeid og ansvar hengende over meg hver dag enn svigerinnen min kan drømme om. Vi må svelge kameler ganske ofte for å komme gjennom dagene.

 

HI forsvant visst helt, forresten? Jeg har lest innleggene hennes en gang til, og er ikke helt sikker på at hun er den jeg trodde likevel nå. Samme det. Vi er i hvert fall en familie som opplever dette fra den andre siden.

 

Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

[Anonym bruker]

 

Alt handler om kjemi. Man kan faktisk ikke like alt og alle. Så alle de som fordømmer Hi rett ned så regner jeg med at dere liker alle på denne planeten. Og aldri har møtt noen man bare ikke har fått noe god kjemi med???

 

Noen ganger så møter man personligheter som bare ikke går overens med sin egen. Så lenge man ikke er slem mot den andre enten det er voksen eller barn så har man faktisk lov til å mene hva man vil. Og dette er Hi sitt hus og hun har all rett til å beskytte sitt barn mot noen som er konstant utrivelig.

 

Anonymous poster hash: b4b57...b87

Er du helt bak mål? Dette er små BARN vi snakker om. Det er små barn under 3 år!

Det er klart at man møter andre man ikke har kjemi med, men det er andre voksne.

Når du som voksen sier man ikke liker et annet barn og kaller det gir ufyselig, ja da er det noe galt med deg.

 

Det er sånne som HI og deg tydeligvis som produserer mobbere for de ser av sine rollemodeller hvordan man skal oppføre seg mot de som er mye mindre enn seg!

 

Anonymous poster hash: 98216...69d

[Anonym bruker]

 

Jeg reagerer litt på at mange her omtaler 2,5-åringer som stakkars vesener uten evne til å forstå rett og galt, nærmest som forvokste babyer. Klart de kan forskjellen, man må bare ta seg tid til å vise dem.Sønnen vår var slettes ikke en engel på denne alderen, men han visste veldig godt når han testet grensene, fordi vi satte grenser og gjorde han klar over de. Og en av de første grensene vi har satt, er at man er forsiktig med de som er mindre enn en selv (dvs stor sett alle i avd. i bhg, siden han var så høy for alderen). Den skjønte han faktisk veldig fort, lenge før han ble 2,5 år.Virker som om folk er så opptatt av å "se" de små barna at de glemmer at de har ansvaret for å vise dem hvordan verden og livet i grupper fungerer. Også plutselig våkner de når barnet er 3-5 år. Det er faktisk fullt mulig å jobbe med sosialisering og impulskontroll fra en tidlig alder.Anonymous poster hash: c8dba...ebd

Nei, to-åringen vår er absolutt ingen baby! Hun er tidlig ute, også tidlig ute med å ha egen vilje og egne meninger. Hun er vant til å leke med eldre barn, og det går veldig bra. Hun forstår det meste vi sier, og i det siste har hun også fått mye bedre språk selv. Så jeg synes det går bedre nå, fordi nå sier hun i fra i stedet for å dytte unna eller bare prøve å ta leken. Det er mye enklere for barnet når det kan si "NEI. MIN dukke! Du ta bamse stedet" til den jevnaldrende vennen. Men så er det ikke alltid vennen forstår eller er enig, og da blir man jo frustrert igjen. Vi setter grenser, men jeg tror vi setter dem litt høyere enn svigerinnen min. Jeg mener unger må tåle litt uenighet og røff lek og lære å ordne opp selv. Jeg ser på døtrene våre som jevngamle. Å slå, klype, sparke, klore og i det hele tatt prøve å skade andre barn er ikke Ok. Å rive til seg leker, aldri ville dele, skrike og ødelegge er heller ikke OK. Da må barnet bort fra de andre. Men å "krangle" på den litt fysiske måten smårollinger gjør..? Alle barn vil jo helst ha akkurat den leken det andre barnet har. Den sjalusien må de bare lære å komme over. Og kanskje bør det andre barnet lære å ha bein i nesa og si i fra for egen del. Jeg tror ikke barn er født som uskyldige små engler. Vi har med oss følelser som sinne, sjalusi, frustrasjon, fortvilelse fra starten av, men i forskjellig grad. I utgangspunktet er vi små egoister. Og små barn ER følelsene sine, de blir sinte og fortvilet med hele kroppen og klarer ikke å tenke rasjonelt og beherske seg. Det er helt naturlig å vise sinne med aggresjon. Barn må lære å være snille og samhandle med andre barn, og det er helt normalt at det kan ta en 3 års tid. For å være ærlig, så hender det også at jeg ikke griper inn fordi jeg er dødssliten. Og vet at om jeg er streng, så kan det hende jenta får et skikkelig trassanfall og hyler i en time. Da er det i hvert fall slutt på leken. Overser vi det er jentene venner igjen to minutter etterpå. (Altså: Det gjelder bare det jeg ser på som ufarlig knuffing og uenighet). Jeg er vel lat da?   De siste 5 årene har vært tøffe for oss som familie på mange måter. Jeg har mer arbeid og ansvar hengende over meg hver dag enn svigerinnen min kan drømme om. Vi må svelge kameler ganske ofte for å komme gjennom dagene. HI forsvant visst helt, forresten? Jeg har lest innleggene hennes en gang til, og er ikke helt sikker på at hun er den jeg trodde likevel nå. Samme det. Vi er i hvert fall en familie som opplever dette fra den andre siden. Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

Jeg tenkte ikke først og fremst på ditt innlegg, og det virker som om du har et reflektert forhold til oppdragelse og ganske god styring på sakene. Kanskje mindre streng enn jeg er, men ikke slapp.

 

Men jeg blir små irritert over hvor mange som snakker om småbarn som disse søte uskyldige skapningene som absolutt ikke skal frustreres eller irettsettes. For det første undervurderer man grovt ungenes evne til å forstå og lære. For det andre lar man være å ta ansvar som voksen for å forberede dem til livet som voksen. For det tredje blir endel småbarn utrolig ubehagelig å være med desom man ikke er i nær slekt med de. Man kan og må lære at verden ikke spinner rundt dem. Dessverrer virker det som mange leker dukke med barnet sitt i stede for å ta foreldrerollen på alvor.

 

Hvor HI er blitt av, aner jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: c8dba...ebd

[Anonym bruker]

 

 

Jeg reagerer litt på at mange her omtaler 2,5-åringer som stakkars vesener uten evne til å forstå rett og galt, nærmest som forvokste babyer. Klart de kan forskjellen, man må bare ta seg tid til å vise dem.Sønnen vår var slettes ikke en engel på denne alderen, men han visste veldig godt når han testet grensene, fordi vi satte grenser og gjorde han klar over de. Og en av de første grensene vi har satt, er at man er forsiktig med de som er mindre enn en selv (dvs stor sett alle i avd. i bhg, siden han var så høy for alderen). Den skjønte han faktisk veldig fort, lenge før han ble 2,5 år.Virker som om folk er så opptatt av å "se" de små barna at de glemmer at de har ansvaret for å vise dem hvordan verden og livet i grupper fungerer. Også plutselig våkner de når barnet er 3-5 år. Det er faktisk fullt mulig å jobbe med sosialisering og impulskontroll fra en tidlig alder.Anonymous poster hash: c8dba...ebd

Nei, to-åringen vår er absolutt ingen baby! Hun er tidlig ute, også tidlig ute med å ha egen vilje og egne meninger. Hun er vant til å leke med eldre barn, og det går veldig bra. Hun forstår det meste vi sier, og i det siste har hun også fått mye bedre språk selv. Så jeg synes det går bedre nå, fordi nå sier hun i fra i stedet for å dytte unna eller bare prøve å ta leken. Det er mye enklere for barnet når det kan si "NEI. MIN dukke! Du ta bamse stedet" til den jevnaldrende vennen. Men så er det ikke alltid vennen forstår eller er enig, og da blir man jo frustrert igjen. Vi setter grenser, men jeg tror vi setter dem litt høyere enn svigerinnen min. Jeg mener unger må tåle litt uenighet og røff lek og lære å ordne opp selv. Jeg ser på døtrene våre som jevngamle. Å slå, klype, sparke, klore og i det hele tatt prøve å skade andre barn er ikke Ok. Å rive til seg leker, aldri ville dele, skrike og ødelegge er heller ikke OK. Da må barnet bort fra de andre. Men å "krangle" på den litt fysiske måten smårollinger gjør..? Alle barn vil jo helst ha akkurat den leken det andre barnet har. Den sjalusien må de bare lære å komme over. Og kanskje bør det andre barnet lære å ha bein i nesa og si i fra for egen del. Jeg tror ikke barn er født som uskyldige små engler. Vi har med oss følelser som sinne, sjalusi, frustrasjon, fortvilelse fra starten av, men i forskjellig grad. I utgangspunktet er vi små egoister. Og små barn ER følelsene sine, de blir sinte og fortvilet med hele kroppen og klarer ikke å tenke rasjonelt og beherske seg. Det er helt naturlig å vise sinne med aggresjon. Barn må lære å være snille og samhandle med andre barn, og det er helt normalt at det kan ta en 3 års tid. For å være ærlig, så hender det også at jeg ikke griper inn fordi jeg er dødssliten. Og vet at om jeg er streng, så kan det hende jenta får et skikkelig trassanfall og hyler i en time. Da er det i hvert fall slutt på leken. Overser vi det er jentene venner igjen to minutter etterpå. (Altså: Det gjelder bare det jeg ser på som ufarlig knuffing og uenighet). Jeg er vel lat da?   De siste 5 årene har vært tøffe for oss som familie på mange måter. Jeg har mer arbeid og ansvar hengende over meg hver dag enn svigerinnen min kan drømme om. Vi må svelge kameler ganske ofte for å komme gjennom dagene. HI forsvant visst helt, forresten? Jeg har lest innleggene hennes en gang til, og er ikke helt sikker på at hun er den jeg trodde likevel nå. Samme det. Vi er i hvert fall en familie som opplever dette fra den andre siden. Anonymous poster hash: 4bbb8...17e

Jeg tenkte ikke først og fremst på ditt innlegg, og det virker som om du har et reflektert forhold til oppdragelse og ganske god styring på sakene. Kanskje mindre streng enn jeg er, men ikke slapp.

 

Men jeg blir små irritert over hvor mange som snakker om småbarn som disse søte uskyldige skapningene som absolutt ikke skal frustreres eller irettsettes. For det første undervurderer man grovt ungenes evne til å forstå og lære. For det andre lar man være å ta ansvar som voksen for å forberede dem til livet som voksen. For det tredje blir endel småbarn utrolig ubehagelig å være med desom man ikke er i nær slekt med de. Man kan og må lære at verden ikke spinner rundt dem. Dessverrer virker det som mange leker dukke med barnet sitt i stede for å ta foreldrerollen på alvor.

 

Hvor HI er blitt av, aner jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: c8dba...ebd

 

Enig i dette!

 

Jeg anser meg selv som en person som er glad i barn. Og jeg har en mye større toleranse for hva jeg godtar av små barn, nettopp fordi de er små. Men det er ikke nødvendigvis slik at jeg liker alle barn. Ikke alle barn er like sjarmerende, og det er en ærlig sak.

En venninne av meg har en datter som rett og slett er usmakelig. Hun er sytete, grinete, skal ha fokus på seg selv hele tiden, og er direkte slem mot andre barn. Hun har flere ganger tatt kvelertak på sønnen min. Moren sier ingen ting og forsvarer datteren til enhver tid. Jenta er 5,5 år, så man bør kunne stille litt krav til henne. Vi er flere i venninnegjengen som mener datteren rett og slett er ufyselig, så er ikke bare meg.

 

Anonymous poster hash: 07e53...b0c

[Anonym bruker]

Min mann har også en nevø som vi ikke er spesiellt begeistret for. Han mangler oppdragelse, er frekk og utidig. Hører ikke etter, og har ødelagt for min sønn mange ganger, f.eks. Minsønn hadde et spill han hadde brukt masse tid på, nevøen lånte ipaden, visste hva han fikk lov til og ikke, og raserte med vilje alt gutten min hadde spart på spillet.

 

For foreldrene er han den lille prinsen, for oss er han slett ingen sjarmerende unge, og vi må begrense samvær med dem. Makter ikke ha dem her for ofte.

 

Anonymous poster hash: 00738...b48