Jeg liker ikke tantebarnet mitt

[Anonym bruker]

Hun er 2,5 år og skikkelig sta og bestemt. Når vi treffer henne skal hun alltid dytte til dattera mi på ett år. Foreldrene setter ingen grenser til henne, og når hun dytter til dattera mi sier moren INGENTING. Jeg er filletante til jenta, mulig det er litt derfor jeg ikke liker henne, fordi jeg ikke har noe ekte slektsbånd til henne. 

 

Flere som har det lignende? Merker virkelig at hun er et krevende barn som jeg har lite til overs for. Og er det slik at man blir mer glad i tantebarna til søsknene sine? 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Liker ikke det ene tantebarnet mitt heller. Totalt uspiselig drittunge er faktisk bare mor og besteforeldre som takler henne. Selv far har uttrykt frustrasjon over barnet.

Vi gruer oss til hun kommer på besøk.

 

Anonymous poster hash: 0afcd...02f

[Anonym bruker]

Takk for svar. Godt å høre at det ikke bare er meg med slike erfaringer..

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Du er voksen og liker ikke et lite barn på 2,5 år, kanskje fordi du ikke har ekte slektsbånd til henne?? Dette kan umulig være seriøst?!

 

Anonymous poster hash: 04f85...1dd

[Anonym bruker]

Er ikke de fleste barn på 2,5 år relativt krevende? Har du kun 1-åringen selv? I så fall er det vel lett å glemme at et barn på 2,5 også er lite. Det er jo moren du burde bli irritert på, ikke barnet.

Anonymous poster hash: 76873...dee

[Anonym bruker]

De fleste vennene mine har barn, mange har toåringer, og ingen av barna er sånn. Vet ikke om det er ungens personlighet eller mangel på grenser, men ungen er likevel uspiselig..

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg.... har selv ikke all verdens til overs for 2 av min svogers barn (de har 3). Ene er min svogers stebarn. Hun er 15 år og sur og grinete hele tiden. Frekk og ufin. Den andre er 2 år (biologisk til svoger). Det er ikke det at jeg ikke liker henne... men jeg bare har ikke interesse av henne. Hun er på stadiet med en på under 1 år (henger veldig etter) og gjør så lite ut av seg... vanskelig å få kontakt med....

 

Heller ikke så fan av min brors ene stedatter. Hun gjør mye som ikke er ok i det hele tatt og er ikke snill med de andre barna i familien. Hun er 9 år. 

Anonymous poster hash: 0d7bd...c21

[Anonym bruker]

Fy flate for en uspiselig kjærring du er!!

Du som er voksen liker ikke et barn på 2,5 år!

Det er i så fall foreldrene du ikke bør like som ikke setter grenser. Og er det anderledes fordi det ikke er slektsbånd? Hadde du vist mer toleranse da mener du?

 

Anonymous poster hash: 98216...69d

[Anonym bruker]

Er bare slik jeg føler det, og ja, mulig jeg hadde hatt mere tålmodighet om vi var i slekt. Da hadde jeg trolig kjent meg mer igjen i lynnet hennes, osv..

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Når mor ikke setter grenser så får du gjøre det i ditt eget hjem eller ting som har å gjøre med ditt barn. Kanskje mor tenker at barna heller kan ordne opp selv, men det trenger ikke du å finne deg i. Synes det blir for dumt å si at du ikke liker barnet pga oppførselen. Det er vel oppførselen du ikke liker? Og det er forresten ganske normal oppførsel for den alderen, men litt uvanlig at foreldre ikke setter grenser. Hva om din svigerinne hadde tenkt det samme om ditt barn? En 2,5 åring lan virke stor i forhold til 1-åring, men er ganske liten likevel. Det vil du merke når din egen når samme alder.

 

Anonymous poster hash: e075d...8e8

[Anonym bruker]

 

Hun er 2,5 år og skikkelig sta og bestemt. Når vi treffer henne skal hun alltid dytte til dattera mi på ett år. Foreldrene setter ingen grenser til henne, og når hun dytter til dattera mi sier moren INGENTING. Jeg er filletante til jenta, mulig det er litt derfor jeg ikke liker henne, fordi jeg ikke har noe ekte slektsbånd til henne.

 

Flere som har det lignende? Merker virkelig at hun er et krevende barn som jeg har lite til overs for. Og er det slik at man blir mer glad i tantebarna til søsknene sine?

 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

Jeg jobber hardt med å like niesen min også. Det går bedre nå når hun har blitt litt eldre (6 år), men generelt syns jeg hun er en overfladisk og irriterende unge.

 

Anonymous poster hash: 743ca...3b1

[Anonym bruker]

Det er jo ikke min oppgave å sette grenser for barnet hennes, har ofte sagt nei til henne og forklart at datteren min bir lei seg når hun dytter, men hun gjentar det bare. Nei, en på 2,5 er ikke så stor,men stor nok til å forstå nei. Men ja, er jo moren sin feil..

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Liker heller ikke tanteungen min.Jeg er også filletante.Han er bortskjemt og ufordragelig

 

Anonymous poster hash: c0e2f...e78

[Anonym bruker]

Stakkars barn, håper ikke de må omgås dere så mye...

Anonymous poster hash: 76873...dee

[Anonym bruker]

Det er foreldrene det er noe galemed - ikke nbarnet sin feil

 

Anonymous poster hash: e886a...cf3

[Anonym bruker]

 

Stakkars barn, håper ikke de må omgås dere så mye...

 

Anonymous poster hash: 76873...dee

 

Neida, så lite som mulig Prøver jo å unngå mye samvær

 

Anonymous poster hash: 0d7bd...c21

[Anonym bruker]

Har også ikke særlig mye til overs for ene tantebarnet mitt. Synes foreldrene er altfor veike i oppdragelsen, mens de synes sikkert jeg er for streng. Skulle gjerne ha tilbrakt mer tid med hele familien, men dette barnet gjør at jeg vegrer meg.

H*n manipulerer, hører aldri etter, er ekstremt høylytt. De bruker veldig lang tid på legging og det er mye skriking. Blir helt svett av oppførselen. Hadde aldri i verden orket å ha det sånn om det var mine barn.

Trist at det er sånn, håper det blir bedre med årene.

Tenker også en del på at det ikke alt er barnets feil. Med denne sterke personligheten bør barnet oppdras godt. Tror det hadde gått bedre med klare og strenge grenser.

 

Anonymous poster hash: b7854...2b9

[Anonym bruker]

Ja, det er jo det, men om foreldrene er håpløse smitter det jo gjerne over på barnet. Regner med at det er likt for barnehageansatte, man liker bedre barn med greie og medgjørlige forledre enn de krevende og sure. Stemmer ikke dette? Når det er sagt har jenta en litt mutt personlighet, og er ofte sur, sta og vanskelig...

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i mine tantebarn, men syntes det er veldig frustrerende å sitte og se på foreldrenes grensesetting som er annerledes enn min. Jeg tenker at oppdragelsen gjør særlig den eldste en smule uspiselig. Det syntes jeg er kjempesynd for jeg vil at hun skal klare seg her i livet. Kan du snakke med foreldrene. Lage kjøreregler som skal gjelde når dere er sammen? Jeg vet at min søster og svigerinne har gjort det med deres barn som er ganske lik i alder. Etter at de gjorde det ble stemninga veldig mye bedre.

 

Anonymous poster hash: 4dc4b...8b0

[Anonym bruker]

 

 

Hun er 2,5 år og skikkelig sta og bestemt. Når vi treffer henne skal hun alltid dytte til dattera mi på ett år. Foreldrene setter ingen grenser til henne, og når hun dytter til dattera mi sier moren INGENTING. Jeg er filletante til jenta, mulig det er litt derfor jeg ikke liker henne, fordi jeg ikke har noe ekte slektsbånd til henne.

 

Flere som har det lignende? Merker virkelig at hun er et krevende barn som jeg har lite til overs for. Og er det slik at man blir mer glad i tantebarna til søsknene sine?

 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

Jeg jobber hardt med å like niesen min også. Det går bedre nå når hun har blitt litt eldre (6 år), men generelt syns jeg hun er en overfladisk og irriterende unge.

 

Anonymous poster hash: 743ca...3b1

Jeg har forresten tre tantebarn til som jeg liker mye bedre. Broren til denne jenta var også ufordragelig som liten, men er lett å like nå. Er blodsbånd til alle.

 

Anonymous poster hash: 743ca...3b1

[Superdolly]

Det er jo ikke min oppgave å sette grenser for barnet hennes, har ofte sagt nei til henne og forklart at datteren min bir lei seg når hun dytter, men hun gjentar det bare. Nei, en på 2,5 er ikke så stor,men stor nok til å forstå nei. Men ja, er jo moren sin feil.. Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

Du tuller, håper jeg?

 

Hvis ikke: Det er kanskje ikke din jobb å sette grenser, nei. Men det er da din jobb å forsvare ditt barn! Du kan jo ikke bare sitte der og si nei og forklare og la henne dytte banret ditt og tenke at det ikke er din jobb!

 

Et barn på to og et halvt år er slett ikke stort nok til å ta et nei for et nei. Det kommer du kanskje til å oppdage selv om halvannet års tid. Språket er langt fra på plass hos alle to og et halvt-åringer. De har ingen mulighet til å tenke og forstå konsekvensene av handlingene sine. De har ikke sjans til å sette seg inn i den andre personens sted.

 

Det er helt greit og riktig å si nei, ikke dytt! Kaia får vondt! Men du må jo også sette makt bak ordene. Løft henne unna og gi din egen datter full oppmerksomhet. Tar hun fra din datter en leke, ta den tilbake og gi den til din datter. Ikke vær hardhendt, men bestemt.

 

Mor svikter datteren sin ved å ikke oppdra henne. Mor svikter datteren sin ved å sørge for at selv tante misliker henne. Da får du steppe inn og i det minste stille opp for din egen datter og slik kanskje sette et eksempel for mor.

[Anonym bruker]

Har også ikke særlig mye til overs for ene tantebarnet mitt. Synes foreldrene er altfor veike i oppdragelsen, mens de synes sikkert jeg er for streng. Skulle gjerne ha tilbrakt mer tid med hele familien, men dette barnet gjør at jeg vegrer meg.

H*n manipulerer, hører aldri etter, er ekstremt høylytt. De bruker veldig lang tid på legging og det er mye skriking. Blir helt svett av oppførselen. Hadde aldri i verden orket å ha det sånn om det var mine barn.

Trist at det er sånn, håper det blir bedre med årene.

Tenker også en del på at det ikke alt er barnets feil. Med denne sterke personligheten bør barnet oppdras godt. Tror det hadde gått bedre med klare og strenge grenser. Anonymous poster hash: b7854...2b9

Anonymous poster hash: e075d...8e8

 

Hadde aldri orket? Hva gjør du om barnet ditt blir sånn da, eller om du får et slikt barn? Etterlater det en plass?

 

Anonymous poster hash: e075d...8e8

[Anonym bruker]

Dere som skriker ut om at HI er et dårlig menneske, har dere aldri møtt unger som rett og slett er ufyselige? Jeg inrømmer glatt at det er enkelte barn som virkelig går meg på nervene. Voksne også. Prøver så godt jeg kan å begrense kontakten så mye som mulig.

Anonymous poster hash: 75e61...875

[Anonym bruker]

Det er jo ikke min oppgave å sette grenser for barnet hennes, har ofte sagt nei til henne og forklart at datteren min bir lei seg når hun dytter, men hun gjentar det bare. Nei, en på 2,5 er ikke så stor,men stor nok til å forstå nei. Men ja, er jo moren sin feil.. Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

En på 2,5 år er ikke stor nok til å forstå når du forklarer. Et så lite barn hører ikke ordet 'ikke'. Hun hører, som de fleste barn på den alderen, ordet 'dytte'. Da skaper du fokus på det å dytte og barnet vil gjøre det igjen. Hun forstår at dytting gir oppmerksomhet.

 

Anbefaler deg å lese litt ped. så du slipper å bidra til å vedlikeholde situasjonen. Det kan være lurt uansett så du er bedre rustet til din lille kommer i den alderen.

 

Anonymous poster hash: 04f85...1dd

[Anonym bruker]

 

Er bare slik jeg føler det, og ja, mulig jeg hadde hatt mere tålmodighet om vi var i slekt. Da hadde jeg trolig kjent meg mer igjen i lynnet hennes, osv..

 

Anonymous poster hash: 6cc44...f6e

Seriøst? Tror du virkelig at dersom du var biologisk tante at du ville kjent igjen lynnet hennes??

 

Hverken jeg eller min mann kjenner igjen noe som helst av vår datters lynne, og hun er jo tross alt halvparten av hver av oss.... Det betyr jo ingenting for kjærligheten vi føler for henne. Det gjør bare oppdragelsen mer komplisert (hadde vi vært likere hadde jeg kanskje lettere visst hva som fungerte og ikke).

 

Anonymous poster hash: 0d394...178