Hvilken "vanskelighetsgrad" har barnet ditt? :D

[Anonym bruker]

Babyen på 2 mnd vil jeg si er en svak 2er. Hadde vært en 1er hadde det ikke vært for at han er ekstremt klengete og skal være inntil hele tiden, noe som hadde vært veldig kos hadde det ikke vært for storebror.. han er en meget sterk 9er.. får litt trekk for at vi nettopp har oppdaget en måte å få han til å høre LITT etter. I tillegg sover han godt om natten. Legging, matsituasjon, leking, dogåing, rydding.. ALT krangles på.. han kjefter, hyyyler, slår, spytter, stikker av, er frekk i munnen osvosv.. vi aner ikke vår arme råd for hva vi skal gjøre med han lenger..

 

Anonymous poster hash: 63b31...1ca

[Anonym bruker]

 

 

Min ene er kansje en 5 er, altså helt vanlig.

Min andre vil nok de fleste sette 1 på. Hun er av seg selv ekstremt velloppdragen, høflig og pliktoppfyllende. Selv vill jeg derimot sette henne som en åtter. Det krever mye å lære henne å opponere, gi henne mot til å sloss og si ifra om ting, lære henne at det er greit å krangle og være uenig osv.

 

Anonymous poster hash: f36e0...4ab

 

 

Wow. En åtter av den grunn?! Da vet du ikke hva et krevende barn er....

 

Anonymous poster hash: 09528...f47

 

Eller du vet ikke hva som må til for å gi henne den tryggheten, motet og styken som kreves for å hevde seg? Du vet ikke hvor intensivt vi har måttet jobbe for å få henne til å si imot andre, hva som skal til for å få henne til å våge å lese høyt på skolen eller å si fra om at hun ikke har lyst til å være med til bestemor. Det er en annen type problemer enn det foreldre til utagerende barn har, men det er minst like krevende å takle.

 

Anonymous poster hash: f36e0...4ab

[Anonym bruker]

Eldste var en 1'er som baby, utrolig enkel, blid, spiste godt, sov godt, ja en drøm frem til ca 1 års alder. Sa ble han vel en 4-5'er rem til ca 2,5 års alder da alt snudde og han ble en 10'er frem til ca 17 års alder. Han er nå 18 år og vi oppdrar fremdeles, men han er vel gått tilbake til 4-5 tenker jeg.

 

Mellomste var også en 1'er som baby og frem til ca 2 års alder hvor hun ble 3-4. Hun er nå 9 år og er femdeles ganske så grei å ha med å gjøre.

 

Yngste var en 6-7'er som baby. Mye syk, mye gråt, lite søvn og dårlig på å spise. Hun er nå 5 år og er helt klart en 1'er, oppdrar seg mer eller mindre selv, fantastisk enkel, men absolutt bein i nesa.

 

Anonymous poster hash: 796f0...d57

[Anonym bruker]

 

 

Min ene er kansje en 5 er, altså helt vanlig.Min andre vil nok de fleste sette 1 på. Hun er av seg selv ekstremt velloppdragen, høflig og pliktoppfyllende. Selv vill jeg derimot sette henne som en åtter. Det krever mye å lære henne å opponere, gi henne mot til å sloss og si ifra om ting, lære henne at det er greit å krangle og være uenig osv.Anonymous poster hash: f36e0...4ab

 

 Wow. En åtter av den grunn?! Da vet du ikke hva et krevende barn er....Anonymous poster hash: 09528...f47

Eller du vet ikke hva som må til for å gi henne den tryggheten, motet og styken som kreves for å hevde seg? Du vet ikke hvor intensivt vi har måttet jobbe for å få henne til å si imot andre, hva som skal til for å få henne til å våge å lese høyt på skolen eller å si fra om at hun ikke har lyst til å være med til bestemor. Det er en annen type problemer enn det foreldre til utagerende barn har, men det er minst like krevende å takle. Anonymous poster hash: f36e0...4ab

Jeg forstår deg på en måte, til tross for at gutten vår er helt annerledes enn datteren din. Vi har den smarte gutten, han som kan masse og som stiller masse spørsmål. Han som aldri tar noe for god fisk, ikke hører etter med mindre autoriteten oppfattes som legitimt, aldri gjør noe for å please eller for å gjøre som de andre, men som går egne veier og gjerne hopper over etapper underveis. Han gutten som er så egenrådig at han tar flyet til Amerika "på egen hånd" (som unaccompanied minor) og syntes det var så gøy at han helst alltid vil fly alene fremover.

 

Men også gutten som ikke forstår seg på andre barn fordi de er så barnslige. Som stiller spørsmål om livet og døden som er veldig vanskelig å svare på. Som var like ved å falle ut på skolen fordi han kjedet seg. Som er hypersensitiv og friker ut når han ser på barnefilmer, hater høye lyder og store folkemengder og blir smittet av andres stemning.

 

Det er slitsomt for oss, han krever at vi alltid er på jobb som foreldre fordi han utfordrer enhver grense som blir satt, samtidig kan han være så moden at det er nifst. Og jeg er redd for fremtiden, for han vil lett kunne falle ut sosialt eller på skolen om vi ikke passer på. Eneste vi er trygge på, er at han blir alt annet enn lettpåvirkelig som ungdom.

 

Anonymous poster hash: 7786a...af2