Hva gjør man...bonusbarn..

[Anonym bruker]

Når vi er kjærester (bor ikke sammen enda) og begge har barn, men det ene barnet bare vil være alene med sin far. Vil helst ikke være med oss. Små playdates går fint men har klart sagt i fra at h.n helst vil være med faren alene. Barnet er straks 10 år...

 

Tenker hvordan dette blir når vi flytter sammen en gang.

 

Elsker denne mannen, og ellers leker alle våre 5 barn godt sammen.

 

Barnet er ganske sjenert, sier ikke så mye..men har,sagt det er dumt med "ny" familie. Ellers har barnet det kjekt når vi har playdates.

 

Far sier dette bare må gå seg til. Ikke,stresse..det ordner seg....jeg bekymrer meg allikevel...

 

Vi har vært sammen i 10,5 mnd.. .

 

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Tenker det er på HØY tid at barnet ikke får vilja si noe mer.

Greit å ikke ville delta i lek og alt sosialt men å bestemme slikt samvær er ikle bra. Selvsagt skal far lytte til å vise hensyn men det er han som bestemmer.

 

Anonymous poster hash: 18cf0...214

[Anonym bruker]

Barnet har måttet bli med på alt, men vi har gjerne truffes en dag mindre per uke så barnet skal få ekstra tid med sin far.

Barnet er generelt "redd" og er veldig glad i at far er med på alt barnet gjør.

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Når vi er kjærester (bor ikke sammen enda) og begge har barn, men det ene barnet bare vil være alene med sin far. Vil helst ikke være med oss. Små playdates går fint men har klart sagt i fra at h.n helst vil være med faren alene. Barnet er straks 10 år...

 

Tenker hvordan dette blir når vi flytter sammen en gang.

 

Elsker denne mannen, og ellers leker alle våre 5 barn godt sammen.

 

Barnet er ganske sjenert, sier ikke så mye..men har,sagt det er dumt med "ny" familie. Ellers har barnet det kjekt når vi har playdates.

 

Far sier dette bare må gå seg til. Ikke,stresse..det ordner seg....jeg bekymrer meg allikevel...

 

Vi har vært sammen i 10,5 mnd.. .

 

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

 

 

 

Heheheh unnskyld meg, litt off topic men 10,5 måned? Altså tiogenhalv måned? Hvor gamle er dere? 

 

 

Anonymous poster hash: 7ea0d...d01

[Anonym bruker]

Sikkert ikke så mye redd som sjalu. Ikke la det eskalere, barnet skal ikke bestemme dette.

 

Anonymous poster hash: 2c254...760

[Anonym bruker]

Det første jeg tenker er at det er noe i dette barnets liv som ikke fungerer. Kanskje det er skole eller andre familieforhold, kanskje er det vel tidlig etter brudd mellom far og mor, kanksje er det et følsomt barn og det blir for mye med en ny familie rundt seg. 

 

Jeg ville nok som forelder sørget for å "se" dette barnet ekstra mye, og kanskje være mye sammen med kun egne barn litt og sett om det var lettere for barnet når det kun er dets søsken det må dele far med. Og så ville jeg tatt samvær med ny familie VELDIG gradvis. Dere har ikke engang vært sammen et helt år. For meg er det utrolig tidlig å begynne å tenke på å flytte sammen++ når dere begge har barn fra før. Dette barnet takler åpenbart ikke disse nye familieforholdene og sier jo klart ifra om dette.

 

Barna ber ikke om en ny familie, og kan heller ikke velge hvilke voksenpersoner vi foreldre drar inn i livet deres. Jeg mener vi bør ha såpass respekt for dem og deres følelser rundt dette at de skal få slippe å leve med mennesker de ikke liker eller er trygge på. Snu situasjonen, hadde du likt å bo med en ny dame og 2-3 nye unger du egentlig ikke kjente så godt? Her håper jeg far tar ansvar, og setter ungen sin først!

Anonymous poster hash: 06c5b...62f

[Anonym bruker]

Barnet har en psykisk ustabil mor.

HI

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Barnet har en psykisk ustabil mor.

HI

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

Desto viktigere at barnet får trygge omgivelser hos far - og det innebærer IKKE en ny familie med en dame han har hengt ihop med i 10,5 (?) mnd!!!!!

 

Anonymous poster hash: 06c5b...62f

[Anonym bruker]

Unnskyld hi, men 10,5 måned?

 

Forventer du at et barn skal tilpasse seg dine fire barn og deg så fort?

 

Her burde du roe og ned høre på barnefaren. Han kjenner sønnen sin best.

 

Det hjelper ikke å si at moren er psykisk ustabil for å sette deg i et bedre lys!

 

Anonymous poster hash: 4ecb3...563

[Anonym bruker]

Jeg og faren har funnet kjærligheten. Vi er enige om det å håpe det er vi som nå skal dele livet,sammen. Jeg har stort hus selv. Vil bo her alene noen pr, men så håper vi å kunne flytte,sammen

 

Far gir barnet mye trygghet. Jeg prøver også.

Hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Moren er psyk.ustabil. Jeg har aldri truffet henne. Har ingenting i mot hrnbe. Det er kjæresten min og hans fam som har fortalt meg.

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Jeg og faren har funnet kjærligheten. Vi er enige om det å håpe det er vi som nå skal dele livet,sammen. Jeg har stort hus selv. Vil bo her alene noen pr, men så håper vi å kunne flytte,sammen

 

Far gir barnet mye trygghet. Jeg prøver også.

Hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

Så flott at dere har funnet kjærligheten, men vet du hva....Kjærligheten deres bør være så sterk at den takler at man setter ungene sine først, den bør være så sterk at man tar ansvar og venter slik at ungene klarer å tilpasse seg, den bør være så sterk at man fint kan vente 2-3 år med å flytte sammen om det er det som trengs for at ungene skal få en trygg og stabil hjemmmesituasjon. Om dere ikke klarer det, er det ikke kjærlighet dere har funnet. Da er det kun eget ego og begjær som driver dere!

 

Anonymous poster hash: 06c5b...62f

[Anonym bruker]

Når du og far ikke har vært sammen et år engang, så syns jeg det er rart at dere i det hele tatt vurderer å la barna møtes i noe annet enn "playdate". Som voksne bør man først være veldig sikker på at det er et forhold man ønsker å satse på, før man introduserer barna. Og når jeg sier at man bør være veldig sikker, så mener jeg ikke sånn sikker man er den første tiden når man er helt nyforelsket, men man bør la det gå lang tid så man kjenner hverandre litt bedre, før man i det hele tatt begynner å introdusere den voksne for barna, så bør den andres barn komme etterhvert. 10,5 mnd bør ikke være nok til at dere i det hele tatt har begynt å vurdere å flytte sammen, eller det å skulle la barna tilbringe lang tid med hverandre når de har samvær.

Anonymous poster hash: 64443...87e

[Anonym bruker]

Herregud, stakkars gutt!!! Forholdet deres er blodferskt, gutten må få tid til å omstille seg.

Hva går det av voksne mennesker?

 

Anonymous poster hash: 94ba1...21b

[Anonym bruker]

Vi er alle forskjellige. Vi har allerde vært en langhelg i kr.sand samnen. Gøy:)

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Playdates for en gutt på snart 10 år?

 

Dere har vært sammen i under et år og allerede er dette et stort tema?

 

Hvis deres kjærlighet virkelig er så sterk så takler den å være særboer i mange år til.....................

Anonymous poster hash: 0ce49...69c

[Anonym bruker]

Han er snart 9 år!! Sa feil. De andre barna er 9,6,4,4

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Mandala]

Når det er spm om hvor raskt folk flyttet sammen her, så er det sjelden senere enn etter seks mnd, uavhengig av om det var barn inne i bildet. Når hi nå lurer på hvordan hun best kan legge til rette for denne gutten, så får hun bare tyn? Merkelig...

 

Vel,det beste er å bare ta tiden til hjelp. Han føler antakelig at han får litt lite oppmerksomhet, når det er så mange som kjemper om den. Jeg og kjæresten har også fem barn til sammen, og den ene jenta mi trengte lang tid på å tilpasse seg situasjonen. Nå har vi vært sammen i snart to år, og hun er enda ikke like fornøyd som de andre barna. Vi tar det rolig, og lar henne få bli fortrolig med hvordan alt har forandret seg de siste årene.

 

Jeg vil forøvrig si at jeg syns det er positivt at du tenker på dette, og vil prøve å gjøre det lettere for ham. Er det muligheter for at du kan være sammen med dem uten dine barn iblant?

[Anonym bruker]

Ja jeg er,sammen med dem nesten hver kveld de,dagene jeg ikke har varna. Det blir en del.

Hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Bor dere sammen dere som har vært sammen i 2år.

Takk for fint og nyttig svar forresten:) hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Barnet har en psykisk ustabil mor.

HI

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

Kanskje er det eksen som har psyket henne ned?

 

Anonymous poster hash: 0a875...404

[Mandala]

Bor dere sammen dere som har vært sammen i 2år.

Takk for fint og nyttig svar forresten:) hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

Bare hyggelig :-)

Vi bor ikke sammen enda. Mange praktiske grunner til det, men i hovedsak fordi ingen av oss bor stort nok. Tipper vi begynner å tenke på det om et års tid. Noen ganger er det leit å ikke bo sammen, men så prøver jeg å tenke at et-to år ekstra med å bo hver for oss er ekstremt lite i den store sammenhengen! Og det er faktisk ganske ålreit å bruke lang og god tid på dette også. Vi har det fantastisk sammen, og barna er kjempeglade i hverandre (selvom jenta mi ofte liker når det bare er oss), men det er likevel noe tilfredsstillende på en måte, ved å ikke haste med noe.

[Anonym bruker]

Hehe. Ikke akkurat. Min kjæreste er en god mann. Men om du snur

Snur på det så stemmer det. Prøver enda å psyke han ned.

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Det er sant du. Greit å bruke god tid:) Ønsker dere all hell og lykke. Virker som dere tenker fornuftig og bra.hi

 

Anonymous poster hash: 9e570...b6d

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon, vi har vært sammen i tre år. Hun er bare "lykkelig" når hun og far er alene sammen. 10 år. Og noen ganger er oppførselen så "out of line" at jeg blir helt sjokkert. Jeg forstår det er en type sjalusi og redsel for å miste faren, men hallo... Man må sette en grense et sted og si at dette er uansett ikke greit å gjøre, det er bare vanskelig å sette den grensen - og jeg føler at det blir litt feil av meg å sette den...

 

Anonymous poster hash: 46f77...3b2