Rømme fra barnevernet?

[Anonym bruker]

Grunnen til at barnevernet får medhold i så mange av sakene som prøves for fylkesnemndene, er at barnevernet i Norge har svært høy terskel for å fremme omsorgsovertakelser. Konspirasjonsteorier er det mye av, men jeg skjønner ikke at man i 2014 tror at barnevernet tar barn fra foreldre uten grunn.

 

Hi, jeg synes selvfølgelig at det er en særdeles dårlig løsning å rømme fra barnevernet. Du bør heller ta i mot alle hjelpetiltak som bv tilbyr deg ( man er pliktig å prøve hjelpetiltak i hjemmet før man går over til så drastiske tiltak som omsorgsovertakelse) Barnevernet vil da ha en dårlig sak i nemnda. Med mindre at hjelpetiltak er prøvd og ikke har hatt ønsket effekt.

 

Som foreldre er vår viktigste jobb å ta gode valg for våre barn, lykke til med de valgene du nå skal ta for ditt barn!

 

Anonymous poster hash: 6a698...7bb

[Anonym bruker]

 

Min erfaring med BV (fra jobb) er at omsorgsovertakelse er aller aller siste utvei og da skal du ha fucka det ganske ille opp allerede..Å flykte til utlandet vil være en idiotisk ide å legge til saken din.......

 

Anonymous poster hash: f5821...b33

Men ikke alle bv kontor i dette land opererer slik dem skal. Det er ikke alltid omsorgsovertakelse er aller siste utvei (slik det bør være), ser ofte at det er det første de velger, under påstand om "fare for fremtidig omsorgssvikt". Dvs. at foreldre ikke har fucka det ganske ille opp allerede, det holder at saksbehandler ser det som en mulighet at foreldrene kan komme til å gjøre det, og legge det frem for nemda på en slik måte at dem får det gjennom.

 

Anonymous poster hash: 27458...fd1

 

Veldig enig med denne!

Men om en så ble fratatt barnet ditt pga fare for fremtidig omsorgssvikt.

For ettersom hun ble slått av foreldrene sin som barn å dermed hadde e dårlig oppvekst,så er det visst ikke mulig å hun heller kan bli god omsorgsperson for sitt barn

DET provoserer meg at de kan ta barnet på ett så syltynt grunnlag!!

 

Anonymous poster hash: 197af...4df

[Anonym bruker]

Jeg reagerer egentlig mest på den rare påstanden om at en 4-åring liksom ikke skal ha full tilknytning til mor? Hva slags mor er det som sier -og tror på - noe sånt?

 

Mine barn har vært mammadalter som tydelig foretrakk mamma foran alle andre lenge før de begynte i barnehagen mellom 1 og 2 år gamle.

 

Jeg har forresten hørt om en sak der mor egentlig ikke gjorde så mye galt i forhold til barnet, men likevel ble fratatt omsorgen. Fordi hun gjorde en del svært tåpelige valg som satte barnets sikkerhet i fare. Der var barnefaren en fare for barnet. Hun hadde fått hjelp til en ny sjanse, men hadde ikke vett til å følge opp tiltakene selv.

 

Det kan være noe slikt i denne saken også, at dumme valgene HI har gjort egentlig ikke går direkte mot barnet. Men andre og viktige deler av livet. Og det kan jo være et indisium på at man ikke er ansvarlig nok til å oppdra et barn.

 

Anonymous poster hash: bc334...088

[Anonym bruker]

Og det kan jo være et indisium på at man ikke er ansvarlig nok til å oppdra et barn.

 

Anonymous poster hash: bc334...088

 

Men rettslig sett skal ikke slikt regnes som bevis. Det kan derfor være at Bv vil få nemnda til å utnevne en sakkyndig, og "tvinge" forelderen til å si ja i nemnda. Det er noen ganger det gjøres på denne måten, om fylkesnemnda ser at de vil ha varig omsorgsovertagelse men at saken ikke er godt nok "opplyst" som de sier.

 

Slik sett kan det faktisk være at Bv og fylkesnemnda samarbeider, og til og med at advokaten også samarbeider med disse igjen, for å sikre at det er nok beviser til å hale i land en varig omsorgsovertagelse.

 

Som forelder føler man seg svakere i nemnda enn ellers, men det er fremdeles mulig å si nei til sakkyndig der. Men det kan være man seinere blir avvist av retten med den begrunnelse at man burde sagt nei til sakkyndig.

Altså - man blir enten avvist av retten fordi man sa nei til sakkyndig, eller fordi man sa ja til det... Høl i huet.

 

Jeg kan ikke forstå det skulle være straffbart på noen måte å nekte og samarbeide om en psykologisk utredning om seg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 10149...3a7

[Roheryn]

Hva er greia til alle dere "jeg har hørt om en mor som ble fratatt barnet uten grunn"? Har dere lest sakspapirene, sett rapporter fra sakkyndige, vært tilstede på møter osv, siden dere så bastant vet at det ikke forelå noen god nok grunn?

 

En forelder i konflikt med barnevernet kan si hva pokker han eller hun vil, og barnevernet vil av hensyn til taushetsplikt aldri kunne forsvare seg mot kritikken. Derfor får man alltid kun høre den ene siden av saken. Og de foreldrene som blir fratatt omsorgen og som skriker høyt om det i ettertid er gjerne de som overhode ikke mener de gjør noe galt selv om det for andre er helt opplagt at de ikke kan ta vare på barn.

 

Til deg her oppe som hevder at noen har blitt fratatt barn fordi hun selv hadde en voldelig oppvekst - er det da basert på kun det faktum at hun ble utsatt for vold, eller er det kanskje basert på at fagfolk ser at denne volden har gitt vedkommende psykiske skader som ikke er forenelige med det å ta vare på barn? Veldig mange har opplevd vold og andre ting i oppveksten uten noen gang å komme i barnevernets søkelys - men det er også mange som har opplevd vold i oppveksten som får store psykiske problemer i voksen alder.

 

Og at en advokat skal ha sagt at barnevernet har en syltynn sak? Vel, de fleste advokater tar forholdsvis gode honorarer, og de får honorarene sine uansett om de vinner eller taper. Forskjellen er at jo mer man anker og krangler jo flere timer kan advokaten føre opp... Desverre er det nok mer enn nok av advokater som later som de har klokketro selv i saker som for utenforstående opplagt er tapsprosjekt.

 

Til HI: ikke røm. Det er bare dumt, det fører ingenting godt med seg. Hvis du har en så god sak som du sier, så får ikke barnevernet igjennom omsorgsovertakelse og saken blåser over om noen måneder. Følg opp råd du får, godta hjelpetiltak du får foreslått, vær åpen og ærlig. Svelg noen kameler, godta å bli gransket i "hue og ræva" i en periode. Det er for barnets skyld.

 

Og om du virkelig mener at dette bare er fordi din saksbehandler er ute etter deg - så flytt til et annet fylke, meld i fra til barnevernet der du kommer og vips så får du en ny saksbehandler og en ny undersøkelsessak. Godta at barnevernet faktisk ønsker å hjelpe barnet ditt.

 

Å rømme til et naboland har ingenting for seg, som så mange før meg har påpekt så finnes det barnevern i de fleste "siviliserte" land og dersom du velger å rømme fra en pågående sak i norge er det slett ikke utenkelig at barnevernet tar kontakt dit du flytter. Da har du plutselig på rullebladet ditt å ha rømt fra barnevernet i tillegg, hvilket godt kan være med å tippe vektskålen i barnevernets favør.

 

Det føles sikkert som en krise akkurat nå, men pust med magen og unngå å vikle deg dypere inn i garnet. Hvis du er en god mor, samarbeider og setter barnet i fokus, vil dette gå veldig bra. Går det ikke bra, så oppsøk hjelp til å forstå hva du gjør galt og endre det som må endres - så vil du få barnet tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg ble tatt ifra moren min når jeg var liten. Og de tok nok en forhastet beslutning , de burde ha hjulpet først ! Sett så om det fungerte og om ikke så tatt omsorgen.

Vi opplevde da at barnevernet var for tidlig ute , men de hadde en grunn for at de var der .

Du skriver at de har vært i bildet i 2 Mnd , men allerede har du hatt tre advokater som har sett på saken , og du er redd for at det ender i overtakelse . Hva med å være de i forskjøpet å si at du er villig til å leve litt på dems premisser en stund så lenge du får beholde barnet ?!

 

Men det å rømme er ihvertfall ingen god ide .

Er det en feil har du vel mange som kan legge gode ord inn for deg . Familie , venner , barnehage , helsestasjon ol.

Jeg håper virkelig det er godt gjennomtenkt , og at du ikke handler i desperasjon .

Masse lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 6bda5...b30

[Anonym bruker]

Man blir ikke fratatt barna sine bare fordi man har hatt en fæl barndom. Jeg ble selv mishandlet psykisk, sexuelt og fysisk fra jeg var liten. Havnet på ungdomshjem som 16 åring.

 

Vi søkte om adopsjon for 9 år siden. Jeg var helt åpne med barnevernet om min barndom, tenkte jo det var best å spille med åpne kort. Og vi ble varmt anbefalt av barnevernet og ble godkjent.

 

Her har og barnefar ringt barnevernet flere ganger, og fortalt alt mulig rart om meg, barndom og andre ting, og spurt om han ikke bør melde meg til de. Han har alltid fått beskjed om at det skal han ikke, for det han kommer md er ikke grunn nok.

Anonymous poster hash: 4e443...1a2