Hvordan er svigerfamilien deres?

[Anonym bruker]

Veldig greie.

Men svigerinne med mann og 2 barn er litt slitsomme å være sammen med. De kjefter på barna for hver minste lille ting......

Anonymous poster hash: e9ca4...025

[BareMas]

Svigers er hyggelig, litt tilbakeholdne, stillferdige og svært hjelpsomme mennesker. Som et beskjedent menneske selv, har jeg litt problemer med å komme innpå dem, men jeg liker dem svært godt og håper de liker meg også. De elsker barnet mitt, og hun elsker dem. Svogeren min treffer jeg stort sett til jul. "God dag, god jul, takk for gaven" hyggelig fyr det også

[Anonym bruker]

Svigerfar er helt fantastisk, han gir de beste klemmene og mener alt godt, eldre herremann, enkel å ha en samtale med og har alltid en spøk på lur. Svigerbror1 og hans kone er helt ok, vi sees kun i ferier da de bor et stykke unna, men når vi først sees så koser vi oss veldig.

Svigerbor2, han er noe for seg selv, i midten av trettiårene å lever som om han var femten. Han er vanskelig å ha en samtale med, sees ikke ofte selv om vi bor i samme by, han er lik sin mor på de aller fleste områdene. 
Så var det svigermor da..hun er virkelig noe for seg selv. Er man yngre enn henne så kan man ikke si henne imot eller være uenig, da kan hun himle med øynene å riste på håret for å snu ryggen til deg og ikke snakke med deg resten av tiden dere skal være sammen (det kan være om den minste ting til hvilken pute jeg vil ha i sofaen eller til hvordan jeg gjør ditt og datt hun kan begynne å kverulere om). Hun behandler min mann som om han var et barn, det er alltid stakkars ham - hun har nemlig fått det for seg at han gjør alt, innen hus - barn - jobb osv. Noe han slettes ikke gjør. Jeg er lat, ung og udugelig og fortjener ikke hennes sønn. Ifølge henne har jeg stjelt ham fra henne. De første tre årene kunne hun ringe ham daglig for å spørre om han ikke kunne flytte hjem til henne. De neste to årene har hun kunne sitte på skype med oss alle tre (meg, mann og barnet vårt) å spurt rett ut om ikke han kan ta med seg barnet vårt å flytte til henne slik at hun kunne hjelpe ham. Hun skal også alltid snakke om eksen hans, hvor flott og flink hun var til alt. 

Hun og svigerbror2 er store i munnen når de tror ingen hører på, de kan snakke skikkelig stygt om andre, da spesielt oss som er inngifte. Vi er yngre enn dem begge to (midten av tyveårene), og vi tror visst at vi er så voksne å vet alt best. Min samboer tok det opp med dem at det ikke var ok å snakke slik, at om de hadde noe de ville si kunne de like gjerne si det direkte. Men da fikk han passet påskrevet om å ikke blande seg når to voksne diskuterer. For han er jo det lille barnet på tredve. 

Nei, svigermor er vanskelig å forholde seg til, og nå flytter vi til samme by som henne (rett og slett fordi vi har muligheter til å komme inn på boligmarkedet der og fordi vi har større og nærmere nettverk der enn hvor vi er nå). Min mann er fast bestemt på at treff med henne skal begrenses, hun får ikke passe barnet vårt hos seg selv, da skal det skje hos oss (hun vil gjerne passe, men hun har no clue på hva hun driver med til tider) og når barnet selv kan si ja eller nei til at hun skal passe. Og han har ikke noe imot at jeg sier ifra når hun er urimelig eller respektløs i vårt hjem. Så, jeg tar det med ro. Hun stjeler mye energi fra oss når vi treffes, så dette kan bli spennende. 

Siste nytt: Min mann var uenig i noe, hun ba ham om å unnskylde seg - noe han mente han ikke burde (han hadde faktisk rett i det han sa), og da kom det en a4 side i innboxen om at hun skulle slutte ta kontakt med oss, for det var jo tydeligvis det vi ville. Say what? 

Anonymous poster hash: 0329b...1ef

Anonymous poster hash: 0329b...1ef

[Anonym bruker]

 

De er veldig vanskelig å komme innpå, og svigermor kan ha et veldig avvisende kroppsspråk uten at hun skjønner det selv. Kan snu seg bort og gå midt i en samtale f.eks. Jeg pleide å bli litt satt ut av det, men nå vet jeg at det er bare sånn hun er. Jeg vet ikke om de ikke _vil_ bli kjent med meg, eller om de bare ikke vet hvordan de skal gå fram, men de spør meg aldri om noe personlig, så de kjenner meg ikke noe særlig, selv om mannen og jeg har vært gift et år, kjærester i 5 og har to barn. De behandler meg fortsatt ikke som en av familien, de behandler meg mer som en bekjent. Jeg er på en måte bare påhenget til sønnen og barnebarna. Litt som en koffert, jeg bare henger med på lasset Bryllupstalen til svigerfar var f.eks. veldig fin for mannen, masse rosende ord til sønnen sin, men han sa ikke et ord om meg eller vårt forhold. Litt trist egentlig. Jeg synes de kunne ønsket meg velkommen i familien i det minste, men jeg tror helt ærlig at jeg egentlig ikke er velkommen i familien. Jeg er alt for forskjellig fra dem. Jeg har heller ikke kontakt med familien min (brøt kontakten for flere år siden) og svigers aner ikke noe om hvordan oppvekst jeg har hatt eller noe om forholdet til min familie. De aner heller ingenting om stedene jeg har reist eller ting jeg har jobba med, og veldig lite om ting jeg har studert eller opplevd i livet. De kjenner meg rett og slett ikke. Har prøvd å fortelle litt om meg selv, men det kommer aldri noen oppfølgingsspørsmål, så de samtalene dør alltid ut.. Men av og til overrasker de og stiller opp når vi trenger det mest De er veldig behjelpelig med økonomi f.eks. og stilte som kausjonister når vi kjøpte leilighet. Så de stiller opp på sin egen måte.

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

Ååh kjenner meg så igjen i dette!!!! Føler meg også som de ser på meg som tilbehøret til samboer... de vet litt om livet mitt, men føler det var mest i starten for å sjekke at jeg er en oppgående jente for han liksom....altså mest interessert i jobb/utdanning, og om vi hadde noen hytter i familien (!). Ikke noe mer. Etter det har det bare vært blablabla om hvor heldig JEG er, som har fått han. til og med tanter og søsteren osv sier dette til meg. ja jeg vet jo at jeg er heldig, men synes jo liksom han er heldig som har fått meg også da... men det er helt irrelevant virker det som. de spør så og si aldri noe om meg, bare blabla om seg selv. de sier visst ofte til samboer at de liker meg, men jeg skjønner ikke hvordan de kan like en de knapt kjenner?!?! de klagde ofte på at jeg var stille før, men hallo jeg kommer ikke til ordet, og de spør/snakker aldri om noe som har med meg å gjøre. Føler meg skikkelig misforstått og uviktig som person når jeg er med dem. Jeg er liksom bare et middel som må til for at deres kjære sønn skal det få det perfekte A4-liv.

 

Anonymous poster hash: fdb3d...61d

 

Kjenner meg veldig igjen i det dere begge skriver. Spesielt svigermor er vanskelig. Hun kjenner meg ikke noe særlig til tross for alle årene jeg har vært en del av familien, hun vet ingenting om meg - men jeg er likevel udugelig. Hun har også et kroppsspråk som er avvisende, og jeg tror faktisk hun vet det selv. Det som kommer ut av munnen hennes kan lett kobles sammen med kroppsspråket. Jeg synes det er kjempe vanskelig. Vi er rake motsetninger men jeg har hele veien prøvd å møte henne halvveis uten at det har funket. Jeg har prøvd å jekke meg ned, jekke meg opp, være likegyldig, være til stede men uten volum. Ingenting ser ut til å fungere for å få henne på godfot. Så jeg har gitt opp, jeg har sagt mitt. Jeg er stuck med min mann, så hun får bare holde ut med at jeg har kommet for å bli ;-)

 

Anonymous poster hash: 0329b...1ef

[Mia_73]

Jeg har vært kjempeheldig med min svigerfamilie. Snille, hyggelige og hjelpsomme ved behov, men er veldig forsiktige at de ikke blander seg inn i vårt forhold. Svigermor er overbeskyttende overfor barna, jeg pleier å erte henne med at jeg hadde vært steinrik hadde jeg fått en tier hver gang hun sier "vær forsiktig", men hun mener bare godt og hun må være verdens tryggeste person å være rundt.

 

Jeg ble positiv mottatt fra første stund, jeg har mistanke at de var glad at sønnen deres endelig fant noen. Han har alltid vært veldig kresen hva gjelder damer (sier svigermor), så han hadde aldri tatt med hjem noen og presentert for familien før jeg kom inn i bilde. Da var han 33 og svigers hadde sannsynligvis fryktet at han forblir evig ungkar.

 

Svigermor lager verdens beste vafler og svigerfar er uslåelig med gjærbakst.

Endret 27. august 2014 av Mia_73

[Anonym bruker]

 

 

 

 

De er veldig vanskelig å komme innpå, og svigermor kan ha et veldig avvisende kroppsspråk uten at hun skjønner det selv. Kan snu seg bort og gå midt i en samtale f.eks. Jeg pleide å bli litt satt ut av det, men nå vet jeg at det er bare sånn hun er. Jeg vet ikke om de ikke _vil_ bli kjent med meg, eller om de bare ikke vet hvordan de skal gå fram, men de spør meg aldri om noe personlig, så de kjenner meg ikke noe særlig, selv om mannen og jeg har vært gift et år, kjærester i 5 og har to barn. De behandler meg fortsatt ikke som en av familien, de behandler meg mer som en bekjent. Jeg er på en måte bare påhenget til sønnen og barnebarna. Litt som en koffert, jeg bare henger med på lasset Bryllupstalen til svigerfar var f.eks. veldig fin for mannen, masse rosende ord til sønnen sin, men han sa ikke et ord om meg eller vårt forhold. Litt trist egentlig. Jeg synes de kunne ønsket meg velkommen i familien i det minste, men jeg tror helt ærlig at jeg egentlig ikke er velkommen i familien. Jeg er alt for forskjellig fra dem. Jeg har heller ikke kontakt med familien min (brøt kontakten for flere år siden) og svigers aner ikke noe om hvordan oppvekst jeg har hatt eller noe om forholdet til min familie. De aner heller ingenting om stedene jeg har reist eller ting jeg har jobba med, og veldig lite om ting jeg har studert eller opplevd i livet. De kjenner meg rett og slett ikke. Har prøvd å fortelle litt om meg selv, men det kommer aldri noen oppfølgingsspørsmål, så de samtalene dør alltid ut.. Men av og til overrasker de og stiller opp når vi trenger det mest De er veldig behjelpelig med økonomi f.eks. og stilte som kausjonister når vi kjøpte leilighet. Så de stiller opp på sin egen måte.

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

Ååh kjenner meg så igjen i dette!!!! Føler meg også som de ser på meg som tilbehøret til samboer... de vet litt om livet mitt, men føler det var mest i starten for å sjekke at jeg er en oppgående jente for han liksom....altså mest interessert i jobb/utdanning, og om vi hadde noen hytter i familien (!). Ikke noe mer. Etter det har det bare vært blablabla om hvor heldig JEG er, som har fått han. til og med tanter og søsteren osv sier dette til meg. ja jeg vet jo at jeg er heldig, men synes jo liksom han er heldig som har fått meg også da... men det er helt irrelevant virker det som. de spør så og si aldri noe om meg, bare blabla om seg selv. de sier visst ofte til samboer at de liker meg, men jeg skjønner ikke hvordan de kan like en de knapt kjenner?!?! de klagde ofte på at jeg var stille før, men hallo jeg kommer ikke til ordet, og de spør/snakker aldri om noe som har med meg å gjøre. Føler meg skikkelig misforstått og uviktig som person når jeg er med dem. Jeg er liksom bare et middel som må til for at deres kjære sønn skal det få det perfekte A4-liv.

 

Anonymous poster hash: fdb3d...61d

Kjenner meg veldig igjen i det dere begge skriver. Spesielt svigermor er vanskelig. Hun kjenner meg ikke noe særlig til tross for alle årene jeg har vært en del av familien, hun vet ingenting om meg - men jeg er likevel udugelig. Hun har også et kroppsspråk som er avvisende, og jeg tror faktisk hun vet det selv. Det som kommer ut av munnen hennes kan lett kobles sammen med kroppsspråket. Jeg synes det er kjempe vanskelig. Vi er rake motsetninger men jeg har hele veien prøvd å møte henne halvveis uten at det har funket. Jeg har prøvd å jekke meg ned, jekke meg opp, være likegyldig, være til stede men uten volum. Ingenting ser ut til å fungere for å få henne på godfot. Så jeg har gitt opp, jeg har sagt mitt. Jeg er stuck med min mann, så hun får bare holde ut med at jeg har kommet for å bli ;-)

 

Anonymous poster hash: 0329b...1ef

He he, de har vel aldri sagt at de liker meg til hverken han eller meg, men så er de sparsomme med rosende ord generelt. Bortsett fra bryllupstalen kan jeg ikke huske at de har rost min mann for noe noen gang heller, så jeg forventer ikke akkurat å bli satt på pidestal jeg heller de har et ganske distansert forhold til barna sine også, men de er nære på sin måte fordi de har en historie sammen. De har jo vært gode foreldre og gitt barna sine en god og stabil oppvekst. Så jeg finner det litt fascinerende hvordan de kan være så nære og så distanserte på samme tid.

 

Men de ba oss faktisk om å utsette bryllupet vårt da. De ville vi (svigers og jeg) skulle få et bedre forhold først. Da hadde vi kjent hverandre i 3 år... Vi hadde allerede sendt ut invitasjoner, så det var jo ikke akkurat aktuelt. Nå har vi vært gift et år og vi kjenner hverandre fortsatt ikke noe særlig bedre. Det virker kanskje som om jeg mangler selvinnsikt her, for alle bevisene peker jo mot at de virkelig misliker meg, men jeg vet ikke om det egentlig er personlig Som en av dere sa: jeg "har prøvd å jekke meg ned, jekke meg opp, være likegyldig, være til stede men uten volum," men ingenting jekker dem liksom ut av skallet sitt. Jeg har prøvd med ekstra fine julegaver, være hjelpsom når jeg er på besøk, vise interesse for det de har jobbet med og ting de interesserer seg for, tilbudt å passe hunden, sender regelmessig bilder av barna, spurt dem om råd for at de skal føle vi er interessert i deres mening... Osv, osv, men det er laber respons jeg har spurt mannen om ikke han kanskje kunne nevnt for dem at de kanskje kunne vært litt mer åpne, men han er redd for at de skal ta det feil

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

[Anonym bruker]

Rape tullat.

 

Anonymous poster hash: 7ec51...60e

[Anonym bruker]

Jeg trodde lenge at de var flotte mennesker, selv om mannen fortalte litt ymse av negativ art. I fjor fikk jeg virkelig se hvordan de er, og vi har kuttet all kontakt med de.

 

Anonymous poster hash: a0f35...2f3

[Elskerhøsten2014]

God kontakt med alle på min samboerens side, borsett fra svigermor,vi har ikke mer kontakt

[Anonym bruker]

 

 

 

De er veldig vanskelig å komme innpå, og svigermor kan ha et veldig avvisende kroppsspråk uten at hun skjønner det selv. Kan snu seg bort og gå midt i en samtale f.eks. Jeg pleide å bli litt satt ut av det, men nå vet jeg at det er bare sånn hun er. Jeg vet ikke om de ikke _vil_ bli kjent med meg, eller om de bare ikke vet hvordan de skal gå fram, men de spør meg aldri om noe personlig, så de kjenner meg ikke noe særlig, selv om mannen og jeg har vært gift et år, kjærester i 5 og har to barn. De behandler meg fortsatt ikke som en av familien, de behandler meg mer som en bekjent. Jeg er på en måte bare påhenget til sønnen og barnebarna. Litt som en koffert, jeg bare henger med på lasset Bryllupstalen til svigerfar var f.eks. veldig fin for mannen, masse rosende ord til sønnen sin, men han sa ikke et ord om meg eller vårt forhold. Litt trist egentlig. Jeg synes de kunne ønsket meg velkommen i familien i det minste, men jeg tror helt ærlig at jeg egentlig ikke er velkommen i familien. Jeg er alt for forskjellig fra dem. Jeg har heller ikke kontakt med familien min (brøt kontakten for flere år siden) og svigers aner ikke noe om hvordan oppvekst jeg har hatt eller noe om forholdet til min familie. De aner heller ingenting om stedene jeg har reist eller ting jeg har jobba med, og veldig lite om ting jeg har studert eller opplevd i livet. De kjenner meg rett og slett ikke. Har prøvd å fortelle litt om meg selv, men det kommer aldri noen oppfølgingsspørsmål, så de samtalene dør alltid ut.. Men av og til overrasker de og stiller opp når vi trenger det mest De er veldig behjelpelig med økonomi f.eks. og stilte som kausjonister når vi kjøpte leilighet. Så de stiller opp på sin egen måte.

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

Ååh kjenner meg så igjen i dette!!!! Føler meg også som de ser på meg som tilbehøret til samboer... de vet litt om livet mitt, men føler det var mest i starten for å sjekke at jeg er en oppgående jente for han liksom....altså mest interessert i jobb/utdanning, og om vi hadde noen hytter i familien (!). Ikke noe mer. Etter det har det bare vært blablabla om hvor heldig JEG er, som har fått han. til og med tanter og søsteren osv sier dette til meg. ja jeg vet jo at jeg er heldig, men synes jo liksom han er heldig som har fått meg også da... men det er helt irrelevant virker det som. de spør så og si aldri noe om meg, bare blabla om seg selv. de sier visst ofte til samboer at de liker meg, men jeg skjønner ikke hvordan de kan like en de knapt kjenner?!?! de klagde ofte på at jeg var stille før, men hallo jeg kommer ikke til ordet, og de spør/snakker aldri om noe som har med meg å gjøre. Føler meg skikkelig misforstått og uviktig som person når jeg er med dem. Jeg er liksom bare et middel som må til for at deres kjære sønn skal det få det perfekte A4-liv.

 

Anonymous poster hash: fdb3d...61d

Kjenner meg veldig igjen i det dere begge skriver. Spesielt svigermor er vanskelig. Hun kjenner meg ikke noe særlig til tross for alle årene jeg har vært en del av familien, hun vet ingenting om meg - men jeg er likevel udugelig. Hun har også et kroppsspråk som er avvisende, og jeg tror faktisk hun vet det selv. Det som kommer ut av munnen hennes kan lett kobles sammen med kroppsspråket. Jeg synes det er kjempe vanskelig. Vi er rake motsetninger men jeg har hele veien prøvd å møte henne halvveis uten at det har funket. Jeg har prøvd å jekke meg ned, jekke meg opp, være likegyldig, være til stede men uten volum. Ingenting ser ut til å fungere for å få henne på godfot. Så jeg har gitt opp, jeg har sagt mitt. Jeg er stuck med min mann, så hun får bare holde ut med at jeg har kommet for å bli ;-)

 

Anonymous poster hash: 0329b...1ef

He he, de har vel aldri sagt at de liker meg til hverken han eller meg, men så er de sparsomme med rosende ord generelt. Bortsett fra bryllupstalen kan jeg ikke huske at de har rost min mann for noe noen gang heller, så jeg forventer ikke akkurat å bli satt på pidestal jeg heller de har et ganske distansert forhold til barna sine også, men de er nære på sin måte fordi de har en historie sammen. De har jo vært gode foreldre og gitt barna sine en god og stabil oppvekst. Så jeg finner det litt fascinerende hvordan de kan være så nære og så distanserte på samme tid.

 

Men de ba oss faktisk om å utsette bryllupet vårt da. De ville vi (svigers og jeg) skulle få et bedre forhold først. Da hadde vi kjent hverandre i 3 år... Vi hadde allerede sendt ut invitasjoner, så det var jo ikke akkurat aktuelt. Nå har vi vært gift et år og vi kjenner hverandre fortsatt ikke noe særlig bedre. Det virker kanskje som om jeg mangler selvinnsikt her, for alle bevisene peker jo mot at de virkelig misliker meg, men jeg vet ikke om det egentlig er personlig Som en av dere sa: jeg "har prøvd å jekke meg ned, jekke meg opp, være likegyldig, være til stede men uten volum," men ingenting jekker dem liksom ut av skallet sitt. Jeg har prøvd med ekstra fine julegaver, være hjelpsom når jeg er på besøk, vise interesse for det de har jobbet med og ting de interesserer seg for, tilbudt å passe hunden, sender regelmessig bilder av barna, spurt dem om råd for at de skal føle vi er interessert i deres mening... Osv, osv, men det er laber respons jeg har spurt mannen om ikke han kanskje kunne nevnt for dem at de kanskje kunne vært litt mer åpne, men han er redd for at de skal ta det feil

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

 

Her satt de i navnefesten til barnet vårt (tre uker etter fødsel) å sa rett ut at vi ikke burde gifte oss. Takk for den. Hun hadde ikke sagt noe til svigerbror1 og hans fru ang deres forlovelse, så joda, jeg føler meg ganske så spesiell ;-)

 

Anonymous poster hash: 0329b...1ef