Hvordan er svigerfamilien deres?

[Anonym bruker]

Kommer dere overens med svogere, svigerinner osv?

 

Anonymous poster hash: 694a5...955

[Anonym bruker]

Sukk, de er bare fantastisk, hele svigerfamilien og mer til <3 med eksen min hadde jeg en svigerfamilie fra helvete, så det var jo som å komme til himmelen da jeg traff min manns familie

 

Anonymous poster hash: 1e3af...108

[Anonym bruker]

kommer overens når jeg er med dem, men er utslitt og irritert etterpå (skjuler det når jeg er med dem altså). For meg så virker de veldig stressa, lager drama/problemer ut av hver minste lille ting, krangler mye, behandler meg og samboeren som små barn (de er jo mye eldre så de har selvsagt alltid rett og vet alltid hva som er best for oss......), blander seg i alt mulig de ikke har noe med, osv. I tillegg er de veldig opptatte av seg selv, og de forteller meg stadig om hvor fantastisk denne familien er, og virkelig skal ha meg til å forstå hvor uendelig heldig jeg er som har fått komme inn i deres perfekte familie... alle er slik unntatt svoger, som jeg liker godt.

 

Synes det er vanskelig, prøver å se det positive i dem og alt det der men er ikke lett:( men vet at mange har det mye verre da

Anonymous poster hash: fdb3d...61d

[Anonym bruker]

Svigerfamilen er fantastisk. Foreldrene tok imot meg og min datter med åpne armer og krever at hun kaller dem det samme som de andre barnebarna kaller dem. Søskenene til mannen spør om de kan passe henne ofte og de er så gode med henne.

 

Anonymous poster hash: db35e...76d

[Anonym bruker]

De er nok ikke de verste. Men rare.

 

Anonymous poster hash: 3eca6...fb2

[Anonym bruker]

De var helt fantastiske helt til vi dro på sydenferie sammen. Jeg kan ikke fordra dem lengre. Herregud, det koker i meg bare jeg tenker på dem nå

Anonymous poster hash: 7da37...cdb

[Anonym bruker]

Mye bedre enn egen familie  
Jeg kan dra til di fleste i svigerfamilien på uventet besøk og slenge meg i sofaen med beina på bordet (ikke bokstavelig talt) Jeg er veldig godt mottat av alle sammen, og jeg har følt meg som en del av familien fra første stund. Har vært sammen med mannen i 11 år, og jeg ringer heller svigermor eller svigersøster om jeg trenger hjelp- fremfor egen familie. 

Anonymous poster hash: 5f51a...6db

[Anonym bruker]

På besøk på ubestemt tid :/ Koselig en helg, men 2 uker er mye med svigermor og svigerfar.

 

Anonymous poster hash: efb5a...4c1

[Anonym bruker]

De er... veldig annerledes enn jeg var vant til fra egen familie. Jeg tror ikke det er noe vondt i noen av dem, men det har tatt meg noen år å akseptere dem som de er.

 

Det høres kanskje fælt ut, men vi er så forskjellige, og dermed gjør de så mye som er totalt uforståelig for meg. Jeg har vel hatt lett for å tillegge dem negative motiver de kanskje ikke har hatt, fordi jeg har hatt så vanskelig for å forstå hvorfor de sier og gjør ting.

 

Men det begynner å gå seg til nå, og det er faktisk mulig å ha det hyggelig sammen.  Selv om jeg fortsatt trives best med min egen familie der ting er som de alltid har vært og folk er forutsigbare (for meg).

Anonymous poster hash: f99d4...8e8

[*Nøtta*]

 

 

Har en flott svigerfamilie som alltid er der for hverandre og oss.

Datteren min er heldig som får vokse opp i en sånn varm familie med mange "jevnaldrende" søskenbarn.

[Anonym bruker]

De aller fleste er veldig kjekke

 

Anonymous poster hash: e0945...569

[Anonym bruker]

Mor og søster - sinnssyke ondskapsfulle hespetre. Men bror til mannen er fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 7e477...42c

[Light of my life]

Fantastisk snille, søte, varme og inkluderende mennesker. Vært heldig med den 😊

[Anonym bruker]

Svigermor er slitsom, og jeg sliter med å være sammen med henne. Heldigvis, så syns mannen det også så det er ikke bare meg. Små doser overlever jeg, men sliter skikkelig om det blir mer enn en time vi møtes. Meg og mannen har ikke barn sammen, slik at hun er ikke farmor til mine barn. Min manns eldste barn, var skikkelig farmorjente før, men nå vil hun ikke dit lengre. Hun blir skikkelig sliten av å være sammen med henne. Mannen min skjønner det og har sagt at det er helt greit om hun ikke vil dit, men noen ganger i året må hun. Noen anledninger må hun bare overleve.

 

Men svigerfar og hans kone er herlige mennesker. Kjempe synd de bor på andre siden av landet. Vi har funnet tonen fra første stund, og det føles ut som vi alltid har kjent hverandre.

Mine svigerinner og svogere er også herlige mennesker, eller de jeg har møtt. Jeg har ikke møtt alle enda, siden min mann ikke har mye kontakt med alle. Han viste ikke hvem hans far var før han var ganske gammel, så det er ikke alle søsknene han har føtt like god kontakt med.

 

Anonymous poster hash: b960b...c72

[Anonym bruker]

Verdens beste! Jeg elsker de og forguder de, alle som én

 

Men synes likevel det er litt trist og vemodig at jeg har det så fantastisk sammen med de, da det får meg til å savne å ha en slik familie selv. Er skillsmissebarn og det har i de siste årene vært et sabla liv i min egen familie, med oppgjør og dramatikk og intriger, samt et eveinnelig styr hver eneste jul om hvem som skal være hvor og når, så det er litt sårt for meg å se hvor fint man egentlig kan ha det i en familie. Men unner alle å oppleve det altså

 

Anonymous poster hash: 5a506...435

[Anonym bruker]

Slitsomme. Moren Stiller dumme spørsmål og gjør seg dum hele tiden. Går ikke å ha en fornuftig samtale med henne. Faren har sterke meninger om ALT mellom himmel og jord.

Søstra er alltid til stede og prater konstant.

De er slitsomme hele gjengen.

 

Anonymous poster hash: aa90e...21b

[Anonym bruker]

De er fryktelig kristne, vi er ikke... Det gir naturligvis grobunn for litt frustrasjon så lenge vi er villige til å ta hensyn til de, men de ikke er villige til å gjøre det andre veien...

 

Anonymous poster hash: 19f5f...1b3

[Anonym bruker]

Uføretrygdet eller på sosialstønad nesten alle mann, og er vel det jeg kaller ressurssvake. Heldigvis er min mann alt annet enn dette, han reddet seg selv fra elendigheten ved å lese, gjøre lekser og studere.

 

Anonymous poster hash: 91f61...97a

[Anonym bruker]

De er veldig vanskelig å komme innpå, og svigermor kan ha et veldig avvisende kroppsspråk uten at hun skjønner det selv. Kan snu seg bort og gå midt i en samtale f.eks. Jeg pleide å bli litt satt ut av det, men nå vet jeg at det er bare sånn hun er. Jeg vet ikke om de ikke _vil_ bli kjent med meg, eller om de bare ikke vet hvordan de skal gå fram, men de spør meg aldri om noe personlig, så de kjenner meg ikke noe særlig, selv om mannen og jeg har vært gift et år, kjærester i 5 og har to barn. De behandler meg fortsatt ikke som en av familien, de behandler meg mer som en bekjent. Jeg er på en måte bare påhenget til sønnen og barnebarna. Litt som en koffert, jeg bare henger med på lasset Bryllupstalen til svigerfar var f.eks. veldig fin for mannen, masse rosende ord til sønnen sin, men han sa ikke et ord om meg eller vårt forhold. Litt trist egentlig. Jeg synes de kunne ønsket meg velkommen i familien i det minste, men jeg tror helt ærlig at jeg egentlig ikke er velkommen i familien. Jeg er alt for forskjellig fra dem. Jeg har heller ikke kontakt med familien min (brøt kontakten for flere år siden) og svigers aner ikke noe om hvordan oppvekst jeg har hatt eller noe om forholdet til min familie. De aner heller ingenting om stedene jeg har reist eller ting jeg har jobba med, og veldig lite om ting jeg har studert eller opplevd i livet. De kjenner meg rett og slett ikke. Har prøvd å fortelle litt om meg selv, men det kommer aldri noen oppfølgingsspørsmål, så de samtalene dør alltid ut.. Men av og til overrasker de og stiller opp når vi trenger det mest De er veldig behjelpelig med økonomi f.eks. og stilte som kausjonister når vi kjøpte leilighet. Så de stiller opp på sin egen måte.

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

[Anonym bruker]

Svigermora mi er veldig opptatt av min mann ex.kjæreste, ofte nevner henne i samtaler,uten sammenheng. Jeg er sikkert på at hun elsker exen siden hun har gitt henne dire gaver( gullarmbånd), og fant utt av felles venner at ex. skal arve en leilighet av min svigermors kusine. Kusinen til min svigermor har ikke barn og ex. ble introdusert av svigermor for å hjelpe med renhold (siden hun er gammel og skrøpelig). Kusinen har blitt så glad i ex. at hun behandler henne som sin datter. Derfor er jeg veldig sjalu og misunnelig på exen til mannen min. Jeg er gift med mannen og får ikke det hans ex. får altså takket være min snille SVIGERMOR.

 

Liker jeg svigermora??? NEI  

Anonymous poster hash: 95b7f...03e

[Mamma_til_2]

Helt ok, eneste er at svigermor har noen spesielle tanker og meninger, hun er og ganske selvsentrert

[Anonym bruker]

 

Svigermora mi er veldig opptatt av min mann ex.kjæreste, ofte nevner henne i samtaler,uten sammenheng. Jeg er sikkert på at hun elsker exen siden hun har gitt henne dire gaver( gullarmbånd), og fant utt av felles venner at ex. skal arve en leilighet av min svigermors kusine. Kusinen til min svigermor har ikke barn og ex. ble introdusert av svigermor for å hjelpe med renhold (siden hun er gammel og skrøpelig). Kusinen har blitt så glad i ex. at hun behandler henne som sin datter. Derfor er jeg veldig sjalu og misunnelig på exen til mannen min. Jeg er gift med mannen og får ikke det hans ex. får altså takket være min snille SVIGERMOR.

 

Liker jeg svigermora??? NEI

 

Anonymous poster hash: 95b7f...03e

Herregud, så kjipt. Kan ikke mannen din si noe? Han burde det...

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

[Helene Harepus]

Ja, jeg har vært heldig og fått verdens beste svigerfamilie!

[Anonym bruker]

De er veldig vanskelig å komme innpå, og svigermor kan ha et veldig avvisende kroppsspråk uten at hun skjønner det selv. Kan snu seg bort og gå midt i en samtale f.eks. Jeg pleide å bli litt satt ut av det, men nå vet jeg at det er bare sånn hun er. Jeg vet ikke om de ikke _vil_ bli kjent med meg, eller om de bare ikke vet hvordan de skal gå fram, men de spør meg aldri om noe personlig, så de kjenner meg ikke noe særlig, selv om mannen og jeg har vært gift et år, kjærester i 5 og har to barn. De behandler meg fortsatt ikke som en av familien, de behandler meg mer som en bekjent. Jeg er på en måte bare påhenget til sønnen og barnebarna. Litt som en koffert, jeg bare henger med på lasset Bryllupstalen til svigerfar var f.eks. veldig fin for mannen, masse rosende ord til sønnen sin, men han sa ikke et ord om meg eller vårt forhold. Litt trist egentlig. Jeg synes de kunne ønsket meg velkommen i familien i det minste, men jeg tror helt ærlig at jeg egentlig ikke er velkommen i familien. Jeg er alt for forskjellig fra dem. Jeg har heller ikke kontakt med familien min (brøt kontakten for flere år siden) og svigers aner ikke noe om hvordan oppvekst jeg har hatt eller noe om forholdet til min familie. De aner heller ingenting om stedene jeg har reist eller ting jeg har jobba med, og veldig lite om ting jeg har studert eller opplevd i livet. De kjenner meg rett og slett ikke. Har prøvd å fortelle litt om meg selv, men det kommer aldri noen oppfølgingsspørsmål, så de samtalene dør alltid ut.. Men av og til overrasker de og stiller opp når vi trenger det mest De er veldig behjelpelig med økonomi f.eks. og stilte som kausjonister når vi kjøpte leilighet. Så de stiller opp på sin egen måte.

 

Anonymous poster hash: 1918a...76e

Ååh kjenner meg så igjen i dette!!!! Føler meg også som de ser på meg som tilbehøret til samboer... de vet litt om livet mitt, men føler det var mest i starten for å sjekke at jeg er en oppgående jente for han liksom....altså mest interessert i jobb/utdanning, og om vi hadde noen hytter i familien (!). Ikke noe mer. Etter det har det bare vært blablabla om hvor heldig JEG er, som har fått han. til og med tanter og søsteren osv sier dette til meg. ja jeg vet jo at jeg er heldig, men synes jo liksom han er heldig som har fått meg også da... men det er helt irrelevant virker det som. de spør så og si aldri noe om meg, bare blabla om seg selv. de sier visst ofte til samboer at de liker meg, men jeg skjønner ikke hvordan de kan like en de knapt kjenner?!?! de klagde ofte på at jeg var stille før, men hallo jeg kommer ikke til ordet, og de spør/snakker aldri om noe som har med meg å gjøre. Føler meg skikkelig misforstått og uviktig som person når jeg er med dem. Jeg er liksom bare et middel som må til for at deres kjære sønn skal det få det perfekte A4-liv.

 

Anonymous poster hash: fdb3d...61d

[Anonym bruker]

Joda, vi kommer overens og alt slikt:) MEN, de skal fremstå som noen helgener og så perfekt for alle, noe de slettes ikke er. Det meste de gjør gjør de ikke bare for å være snill, men for å fremheve seg selv.

 

Anonymous poster hash: c3ab8...1ca